Jeg har et ønske. Ønske om at hver enkelt av alle dere politikere som nå er valgt inn i landets kommunestyrer bruker en time, kanskje en dag, sammen med foreldre til barn med funksjonsnedsettelse. Hører på dem. Nei, ikke bare hører på dem. Ser dem. Prøver å forstå dem. Treffer barna. Jeg lover dere flotte møter. Og rystende møter. Møter som forandrer dere.

For.

Vi kan ikke ha noe valg. Vi må møte. Lytte. Lære. For vi kan rett og slett ikke forestille oss uten. Forestille oss livet til disse foreldrene. Livene. 

Jeg har altså et ønske. Et ønske om at det også skal gjøre vondt for dere politikere. Dypt der nede i magen. Så vondt at dere ikke har noe annet valg enn å handle. For endring er mulig. Det må være mulig.

 
Ta gjerne med dere en administrator eller to. Til disse møtene. For. Vi må ikke bevege oss bort fra menneskene. Vi må ikke gjemme oss bak en papirbunke som kun forteller en liten del av sannheten (hvis de gjør det).

Vi må nær dem.

Menneskene.

Så nært at vi ikke bare lytter. Så nært at vi må føle. Føle hvordan det er å se sitt barn bli slått og lugget av broren. Føle å bli det selv. Føle hvordan maktesløsheten er når en ikke klarer å hjelpe. Hjelpe ditt eget barn. Føle hvordan det er å møte oss. Oss i helsetjenestene som er mer portvakter enn døråpnere.

Føle hvordan det er å være koordinator mer enn pappa. Føle på hvordan det faktisk kan føles; tanken på hvordan det ville vært uten…

Kjære politikere. Jeg er lei av at disse familiene blir nedprioritert i kampen om velferdskronene. Jeg er lei av å høre om et system som ikke ser menneskene. Kjære nyvalgte politikere. Ta deg tid til å se inn i en annen verden, men forbered deg på konsekvensene…