Jeg kan faktisk tenke meg at det å gi tilbud om en hullete luftmadrass som eneste sovemulighet er det beste en får til i en gitt situasjon. Det å gi god nok omsorg til barn med autisme kan være svært vanskelig og komplisert. Vanskelig for foreldre og vanskelig for et tjenesteapparat som alt for ofte mangler kompetanse og vilje til å få det til. Denne helgen skriver VG om en gutt med autisme som får enetiltak av en kommersiell leverandør på oppdrag fra det statlige barnevernet. Det er all grunn til å stille noen spørsmål ved hvordan denne guttens rettssikkerhet og behov er blitt ivaretatt. 

FNs funksjonsevnekonvensjon (CRPD) slår fast at folk med funksjonsnedsettelse har rett til «den høyest oppnåelige helsestandard uten diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne». Videre forplikter den oss til å sørge for at de får «de helsetjenester som de trenger spesielt på grunn av sin nedsatte funksjonsevne, herunder tidlig utredning og inngripen, samt tjenester for å begrense og forhindre ytterligere funksjonsnedsettelser, også blant barn». Helt på linje med barnekonvensjonen sier den også at vi må innføre «hensiktsmessige tiltak for å sikre at barn med nedsatt funksjonsevne kan nyte alle menneskerettigheter og grunnleggende friheter fullt ut og på lik linje med andre barn.» 

I lys av dette er det god grunn til å stille følgende spørsmål i tilknytning til VG sin sak om «Gutten på luftmadrassen»: 

1) VG skriver at barnevernet overtok omsorgen for gutten pga at mor ikke håndterte hans funksjonshemminger. Håndtering av dette kan umulig være bare opp til mor. Hvilke andre tiltak er prøvd ut før det kom så langt? Er det prøvd veiledning i hjemmet, avlastning, BPA, vernepleierfaglig bistand i hjem og på skole? Skal en følge menneskerettighetene kan det at mor ikke takler hans funksjonshemminger aldri kunne være en begrunnelse for omsorgsovertakelse, men det kan og bør selvsagt være begrunnelse for omfattende bistand. Funksjonshemming hos barn kan ofte kreve andre foreldreferdigheter enn hos andre foreldre. Det kan ikke være opp til den enkelte forelder å tilegne seg disse. Kan det vel?

2) Bufetat skylder på kommunen og går så lang som å melde saken til fylkesmannen. Jeg er fristet til å gjøre spørsmålet kort og enkelt: Hæ? Slik saken fremstår er dette en totalt ansvarsfraskrivelse fra en statlig etat. Etaten mener at det er feil for gutten å bo på en slik institusjon, og at han trenger helsehjelp. Gi han så helsehjelp! At en statlig etat kan fortsette å gi et dårlig tilbud pga at kommunen ikke gir et tilbud er uforsvarlig. Dette er ikke første gangen norsk barnevern ikke evner å gi nødvendig helsehjelp til barn med komplekse behov. Spørsmålet er altså: Hæ?

3) «Man må være sikker på at det er et faglig og juridisk nødvendig tiltak før man iverksetter særlig kostnadskrevende tiltak» sier kommunalsjefen i kommunen. Betyr det at en skal sitte og vente på at det dukker opp et slikt tilbud sånn plutselig? Hva gjør kommunen for å bygge slike tilbud? Hva tenker kommunen om lovverk og menneskerettigheter? Og hva gjør alle andre kommuner i tilsvarende saker?

4) Kjære Stendi. Hva er det dere driver med? Jeg er sikker på at ikke alle opplysninger kommer frem i denne saken. Jeg er sikker på at dette er en svært kompleks sak, og at dette er vanskelige greier. Men, altså. Hvis dere ikke evner å gi gode nok tjenester, så har dere et ansvar for å si i fra at dette ikke er godt nok. Dette gjelder også om oppdragsgiver mener det er godt nok. Organisasjoner, offentlige så vell som kommersielle,  som gir tjenester til sårbare personer har et ansvar for å si i fra når de ikke makter å gi et godt nok tilbud. 

5) Det står at en har søkt etter vernepleierkompetanse. Det er flott at også Bufetat og andre innser at vernepleierfaglig kompetanse kan være lurt, men i saken står det faktisk at en har «søkt etter». Det står ikke at en har ansatt og benyttet vernepleierfaglig personell. Slik jeg leser dette så er det ikke vært kompetent personell til å ivareta denne gutten. Hvorfor har en ikke gjort det som skal til for å skaffe dette?

6) Statsråd Ropstad sier i en annen sak at vi i 2022 får en barnevernreform som skal endre på finansieringen, noe som gir større incentiv til kommunene til å gi et godt tilbud. Det kan åpenbart være slik at det er gode grunner til at mor ikke har omsorg for gutten, men som jeg skriver i punkt 1 så kan ikke hans funksjonsnedsettelse i seg selv være dette. Hvorfor tenker da Ropstad at en barnevernreform skal være løsningen i slike tilfeller? Hvorfor snakker han ikke om punkt 7?

7) Det er en lang rekker barn med autisme og/ eller utviklingshemming som har så komplekse behov for bistand at det kan være vanskelig å sikre gode nok tilbud i alle kommuner. Få av disse får tilbud andre steder. Psykisk helse i spesialisthelsetjenesten har ofte ikke kompetanse eller vilje til å gi dem et godt tilbud. Habiliteringstjenester har verken kapasitet eller døgnplasser. Hvorfor er det ingen som etterspør dette i en slik sak? 

En skal være ytterst forsiktig med å konkludere i saker som kun er belyst gjennom media. Selvsagt er det faktorer som gjør denne saken mer kompleks enn det som fremkommer i VG. Av og til må faktorer holdes borte fra media for å kunne ivareta hensynet til barn og familie.

Det som dog skremmer meg mest med denne saken er at jeg ikke blir skremt. Vi vet at dette ikke er eneste saken. Vi vet at mange barn og familier ikke får et godt nok tilbud. Det er ingen hemmelighet at barn med funksjonsnedsettelse ofte blir kasteballer mellom barnevern og kommune. Det er umulig for meg å forstå at ingen sier at dette skal vi fikse, så får vi finne ut hvem som skal betale etterpå. Barn med funksjonsnedsettelse er oftest dem som blir glemt og utelatt. Det er vel ikke like viktig å ivareta dem, som å ivareta andre… Det er ikke hullene i luftmadrassene som er de mest alvorlige hullene i saken som blir presentert i VG.