Jeg hadde noen måneder fri. Ja, helt fri. Studiene var ferdig og jeg skulle i siviltjeneste. Så utrolig godt det skulle bli med et par måneder uten noen ting. Deilig. Trodde jeg. Tenk så mye jeg skulle få gjort. Vel. Når dagen kom at jeg skulle reise til Hustad leir så hadde jeg en sur samboer og en haug med timer bak meg med Pantertanter og andre helt intetsigende TV3 serier bak meg. Jeg var blitt passiv og svært lite av det jeg gjorde kunne minne om meningsfylte aktiviteter og relasjoner. 

Mange kan nok kjenne seg igjen i den situasjonen. Passivitet avler passivitet. Aktivitet avler aktivitet. Hadde du spurt meg i slutten av den perioden om hva jeg ville gjøre, så hadde nok Pantertanter kommet langt oppe på listen. I ettertid ser jo det helt håpløst ut, men der og da var det det jeg faktisk valgte. Sitte formålsløst i sofaen zappende mellom TV3 sine mer eller mindre (mest mindre) interessante programmer.

Spør du en med utviklingshemming med omfattende bistandsbehov om hva han vil, kan det godt være at han svarer nettopp dette. Ja, ikke akkurat Pantertanter, men å sitte å høre på musikk eller se på TV. Det er kanskje det han er vant til, det han er blitt tilbudt. Disse ofte, ikke alltid, helt passive aktivitetene. 

«Bare sitt her, så skal jeg sette på litt musikk»

Jeg har ingen nyere norsk forskning å vise til, men det er vel ikke så kontroversielt når jeg våger å hevde at det er sannsynlig at personer med utviklingshemming i mye mindre grad enn andre er engasjert i såkalte meningsfulle aktiviteter og relasjoner i sin hverdag. Det å høre musikk eller se på TV alene kan selvsagt være det, men ofte er dette noe som bare blir satt på for en uten noen form for mening eller bevisst valg mellom ulike attraktive muligheter. Noe som blir satt på for en uten at det innebærer noen relasjoner eller samarbeid med andre. Noe som ikke innebærer nye muligheter. Personalet kan i hvert fall signere på at dem har satt i gang en aktivitet. 

Active support, eller kanskje aktiv støtte på norsk, er en faglig innfallsvinkel som nettopp har fokus på dette med å engasjere seg i meningsfylte aktiviteter og relasjoner. Det handler om deltakelse i hverdagens aktiviteter og det handler om samarbeid. Bistandens fokus flyttes fra å ta vare på eller gjøre for, til å samarbeide om deltakelse. På mange måter er dette fullt ut i tråd med funksjonsevnekonvensjonens perspektivskifte fra å gjøre det vi mener er best for deg, til å sammen med deg gjøre det du selv ønsker i ditt eget liv. Skape relasjoner og samarbeid rundt meningsfulle aktiviteter. 

Active support handler om å gi akkurat nok hjelp og bistand til at folk kan delta i meningsfulle aktiviteter og relasjoner slik at de kan oppleve valgfrihet, deltakelse og bli faktiske medlemmer av samfunnet. 

I boken Hverdag i velferdsstatens bofellesskap skriver Jan Tøssebro om politiske idealer og utviklingslinjer. Her peker han på at politiske føringer har gått fra sosialpolitikk til internkontroll. Fra å ha fokus på deltakelse og sosiale forhold til fokus på kvalitet i tjenestene. Gjerne da også med kvalitetsindikatorer med fokus på tradisjonelle pleieoppgaver, til dels fra sykehjem, «og dermed med en profil som er en ganske annen enn mål om likestilling og langsiktig støtte til et aktivt og selvstendig voksenliv.»

Jeg er redd for at i en travel kommunal hverdag blir tjenestene for mye fokusert på slike tradisjonelle pleie- og hjemmehjelpoppgaver. Vi gjør det for deg, slik at vi kan være mest mulig effektive i vår pleie. Dette er best for deg. Det gjelder indikatorer på det som Tøssebro benevner som saksbehandling (for eksempel tidsfrister), skader, helseproblemer og avvik. «En skal lete lenge etter indikatorer knyttet til aktivt voksenliv.»

Motsetningen til dette overdrevne fokuset på omsorg er at vi har for stort fokus på selvstendighet og opplæring. Selvsagt skal folk få opplæring og ha mulighet til å være selvstendig når dette er lurt, men det kan også være at dette fjerner mulighetene for gode relasjoner. Active support handler i stor grad om å gi nødvendig hjelp i hverdagslige situasjoner slik at folk får mulighet til deltakelse. Passivitet avler passivitet. Aktivitet avler aktivitet. 

For litt siden ble jeg oppmerksom på dette klippet fra en basketballkamp. Klippet sier i grunnen alt. Det forteller meg hvorfor vi ikke skal ha tilkjørt mat til eldre på sykehjem, hvorfor godt vernepleierfaglig arbeid handler om hverdagslivet. Jeg elsker nummer 50. Jeg håper det ikke finnes noen som tror at gutten som får hjelp blir bedre i basketball av denne hjelpen. Skal han bli bedre i basketball så er det en helt annen systematikk som skal til. En helt annen hjelp. Jeg håper dog at alle ser det nummer 50 gjør. Han gir aktiv støtte til meningsfulle aktiviteter og relasjoner. Gutten han hjelper deltar, er inkludert i et sosialt fellesskap. Dette er verken å gjøre i stedet for (som å få tilkjørt mat) eller opplæring. Det er aktiv støtte. Jeg elsker nummer 50.