For å sikre at folk skal få forsvarlige og gode tjenester diskuteres kompetansekrav som virkemiddel innenfor de fleste av velferdens områder. Oftest betyr dette at de mener at en må lovfeste bestemte utdanninger eller et bestemt utdanningsnivå. I den offentlige debatten er kanskje lærernormen det beste eksempelet på dette, men både innenfor barnevern og knyttet til bruk av tvang og makt i helse- og omsorgstjenester er det pågående diskusjoner om lovregulering av kompetanse. Det er av mange grunner forståelig at både politikere og profesjoner velger å foreslå kompetansekrav når tjenestene er for dårlige. Kompetanse gir bedre tjenester. Slike krav kan ofte gi inntrykk av handlekraftige politikere. Samtidig er krav om lovregulering av kompetanse en klar og tydelig (dog ofte forståelig) mistillit til kommunenes evne til å gi innbyggerne gode tjenester. De kan også være et altfor enkelt svar på komplekse problemstillinger.

 

Mange innbyggere trenger bistand til komplekse problemer. I skolen lærer elevene for lite og bråker for mye. Barnevernet møter familier som trenger omfattende bistand og barn som må bli hørt, sett og tatt vare på. Mange med utviklingshemming trenger høykompetent bistand for å kunne leve liv i tråd med egne ønsker og verdier. Dette er komplekse saker.

 

Jeg reiser land og strand rundt og snakker med folk som jobber sammen med personer med utviklingshemming. Rekruttering av kompetent personell har alltid vært en gjentagende problemstilling, men jeg synes dette i større og større grad er noe som blir fremhevet som en alvorlig utfordring i landets kommuner. De får ikke tak i gode nok folk med den kompetansen de ønsker. Særlig er vernepleiere etterspurt. Det er for meg underlig at verken helseminister, folkehelseminister eller kunnskapsminister snakker om dette. De vet vel knapt hva en vernepleier er?

 

Det er i varierende grad anerkjent at en trenger kompetanse i velferdstjenestene. Noen mener kanskje at det holder med litt empati og tålmodighet. Jeg har dog sjelden eller aldri truffet på noen i helse- og omsorgstjenestene som betviler at det trengs helsefaglig utdanning på minimum bachelor-nivå for store deler av legemiddelhåndteringen i kommunenes tjenester. Riktignok trenger en ikke dette for å dele ut legemidler fra dosett, men å sette sprøyter og dosere er det allment forstått at en må ha sykepleier- eller vernepleierutdanning for å gjøre. Det er alt for mange som betviler at vernepleiere har kompetanse til å gjøre dette, men de som betviler dette er stort sett opptatt av at det kun er sykepleiere som har god nok kompetanse. De mener altså ikke at hvem som helst kan bedrive denne viktige delen av helsetjenestene i kommunene. Det underlige er at det i lovverket (forskrift om legemiddelhåndtering for virksomheter og helsepersonell som yter helsehjelp) ikke står noen steder at en helt konkret trenger disse utdanningene for å gjøre dette. For en av de oppgavene der en har tydeligst forståelse av behov for kunnskap og kompetanse, er det altså ingen krav om en spesifikk profesjonsutdanning.

 

Jeg er skeptisk til at konkrete krav om konkrete utdanninger er veien å gå for å sikre gode tjenester til landets befolkning. Det gjelder både i skoleverket og i helse- og omsorgstjenestene. Jeg tror heller det er mye viktigere å være tydelig på hvilke oppgaver som skal gjøres, og hvilke kunnskap og kompetanse som skal til for å gjøre disse oppgavene på en god og forsvarlig måte. Det er eksempelvis helt utenkelig at en fotterapeut på bakgrunn av sin utdanning har kompetanse til å gi forsvarlige tjenester som inkluderer bruk av tvang og makt til personer med utviklingshemming. Like lite tenkelig er det at en skole kan gjøre sine oppgaver uten at en stor majoritet av deres ansatte har lærerutdanning.

 

Det burde selvsagt være like utenkelig at kommuner kan gi gode og forsvarlige tjenester til utviklingshemmede uten en stor andel vernepleiere ansatt i deres tjenester. Med bakgrunn i hvordan en ser på dette i andre tjenester, burde det selvsagt vært et tydelig krav fra landets politikere at andel vernepleiere må lovfestes i denne type tjenester. Slike krav hører vi ikke. Kompetansekravene er svært ujevnt fordelt.

 

Det eneste området det i dag er et konkret krav om spesifikk kompetanse i tjenestene til utviklingshemmede er knyttet til anvendelse av tvang og makt. Her gis det dispensasjon fra kravene i omtrent 80 % av vedtakene. Kravet om kompetanse er heller ikke særlig presist, og vernepleiere sidestilles med andre profesjonsutdanninger til tross for at dette er den eneste utdanningen med omfattende kunnskap om utviklingshemming i sin grunnopplæring.

 

Jeg mener at vi i mye større grad må bli flinkere til å definere hvilke oppgaver vi faktisk driver med i velferdstjenestene og knytte beskrivelser til hva som skal til for at disse oppgavene skal gjøres på en forsvarlig og god måte. Da vil det, visst en skal gi gode og forsvarlige tjenester, si seg selv at til noen konkrete oppgaver trenger en lærere, til andre oppgaver sykepleiere og til tredje oppgaver vernepleiere. Noen av disse oppgavene kan flere profesjoner gjøre, som legemiddelhåndtering. Andre oppgaver er det sannsynlig at en trenger en spesifikk utdanning for å sikre gode og lovlige tjenester.

 

Det kan være at jeg tar litt for hardt i i overskriften til dette innlegget. Jeg tenker ikke på ordet «elsker». Det står jeg fullt ut inne for. Jeg tenker på ordet «vi». Det kan jo være jeg er alene om å elske denne forskriften. Men, altså; det er god grunn til i det minste være litt glad i den. Den sier nemlig en hel del om hvordan en kan jobbe med kompetanse i velferdstjenestene. Det er mulig å sette høye krav om kompetanse uten spesifikke krav til profesjonsutdanning. Slike spesifikke krav vil være egnet til å finne avvik, men ikke nødvendigvis til å utvikle kvalitet.