Av og til ser jeg på meg selv som en gretten gammel mann. En som er kritisk til mye og mangt. En som har lettere for å kritisere hva andre gjør, enn å heie på det som er bra. Jeg kunne jo gjort det bedre selv, tar jeg meg selv i å tenke. Jeg er til og med kritisk til dem som er for kritisk. Dem som kritiserer andre i stedet for å ha fokus på det som er bra og bidra med det en selv kan bidra med. Altså. Sukk…

Sannheten er jo selvsagt at jeg svært sjelden kunne gjort det bedre selv. Sannheten er at verden er full av utrolig flotte folk som gjør en fantastisk innsats. Gjør det fantastisk på hver sin måte. Og. Du vet, dette er viktig; fantastisk er ikke en konstant størrelse. Fantastisk er relativt og kontekstavhengig. Av og til er det fantastisk å bestige de høyeste fjell. Av og til er det fantastisk å sende en tekstmelding og be om hjelp når en har det som mørkest. Verden er full av folk som bør hedres.

Denne høsten har jeg truffet mange folk som jobber for personer med utviklingshemming. For noen folk. For mange er akkurat disse folkene de viktigste i hele livet. Hver dag går de på jobb for å sikre at andre kan leve liv i tråd med egne ønsker og verdier. Noen har gode forutsetninger for å gjøre en strålende jobb. De har utdanning, erfaring og fått veiledning. Andre har aldri møtt en person med utviklingshemming før de får ansvar for kompleks bistand. For noen folk, altså.

Jeg er som alle andre. Får frysninger på ryggen og tårer i øyekroken når jeg hører vakker musikk eller leser noe enestående. Jeg får det også når jeg hører fagfolk fortelle om sin jobb. Det trenger ikke å være ny og banebrytende forskning. Det kan være noen pittesmå endringer som bidrar til bedre liv. Det som de selv ser på som hverdagen sin, men som bare er rett og slett vakkert. Når jeg hører slikt, kommer gåsehuden ofte frem.

«Vær ømhjertede mot hverandre i broderkjærlighet; kappes om å hedre hverandre!»

 

(Romerbrevet, kapittel 12, vers 10»

Julen er tiden for ettertanke. Jeg tror verken på Jesus eller Julenissen. Hva er det da jeg skal feire? Hva er det jeg tror på? Det er ingen tvil. Jeg tror på positiv forsterkning!

Selv om positiv forsterkning er et godt dokumentert vitenskapelig begrep, er det for meg også et symbol på evnen til å se hverandre, anerkjenne det andre gjør og det andre er, sette pris på samhold og felleskap. Positiv forsterkning er det motsatte av å ha fokus på det negative, det du ikke liker ved andre. Det er jakten på det gode. Livet er rett og slett bedre med mye positiv forsterkning.

På en av høstens reiser fikk jeg en gave og noen fine ord etter en forelesning. Noen ord til ettertanke fra en av de folkene som hver dag bidrar til at utviklingshemmede har det litt bedre enn de ville hatt uten. En av de setningene hun gav meg har jeg tatt med meg som noe virkelig vakkert, og samtidig vanvittig trist:

«Juletiden for meg er en fin tid, en kan være ubegrenset snill uten at folk stiller seg kritiske til hensikt og intensjoner»

For det er litt slik. At en faktisk møter sånne som jeg av og til kan være. Denne gretne gamle mannen som er kritisk til alt og alle. Hva er det du vil, da? Du som er så snill? Hvorfor er du så positiv da?

Noe av det vakreste jeg vet, positiv forsterkning, blir også møtt med disse kritiske stemmene. Hva er intensjonen bak å være så snill? Hva er det du vil oppnå med all den rosen? Prøver du å manipulere meg? Vel. De har kanskje litt rett, disse gretne gamle gubbene. De som er kritisk til at folk skal rose hverandre, gi hverandre en klapp på skulderen og hedre hverandre. Forsterkning handler om at en gjør mer av det som blir forsterket. Positiv forsterkning handler om at en gjør mer av det som blir møtt på en måte som en selv synes er fint. Men, altså. Er ikke det fint å bli møtt på en fin måte da? En måte som du selv like å bli møtt.

Jeg synes rett og slett vi alle skal prøve å være ubegrenset snill, uansett om det er jul eller ikke. Vi må kappes om å hedre hverandre.