Det er en utfordring å sikre at personer som har vansker med å delta i det ordinære boligmarkedet får stabile, gode og langsiktige hjem. Mange med utviklingshemming trenger hjelp til dette, enten på grunn av dårlig økonomi eller behov for omfattende bistand i hverdagen (eller en kombinasjon av disse). Vi vet alle hvor viktig et godt sted å bo er for vår livskvalitet. Slik er det selvsagt også for personer med utviklingshemming. Å sikre gode boforhold for disse må være en av de viktigste oppgavene for våre politikere. Da trenger de gode råd fra oss fagfolk.
En av de viktigste føringene fra ansvarsreformen i 1991, og i all politikk etter dette, er at folk skal kunne velge selv hvor og med hvem de skal bo. At en skal skille mellom bolig og tjenester. På dette punktet har vi i stor grad mislykkes. Folk med utviklingshemming velger i liten grad selv og helsepolitiske føringer er fremdeles svært tungtveiende når en planlegger hvor og med hvem utviklingshemmede skal bo. Vågå-saken er et godt eksempel på at kommunen tvinger frem flytting på bakgrunn av vurderinger knyttet til hvor en kan gi best helse- og omsorgstjenester. Det kan faktisk tenkes at personer med utviklingshemming setter andre verdier først i sitt valg av bosted.
Funksjonsevnekonvensjonen gir noen klare føringer for politikkutvikling. Vi skal flytte fokus fra hva vi, fagfolk, administratorer og politikere, mener er best for folk til hva folk selv mener er best. Det kan faktisk være at folk ønsker noe annet enn oss. Dette perspektivskiftet må gjelde i boligpolitikken også.
I flere år har tendensen vært at kommunene planlegger og bygger samlokaliserte boenheter for utviklingshemmede der antall enheter blir flere og flere. Det er grunner til at kommunene ønsker å bygge stort. Det finnes mer eller mindre gode argument både når det gjelder økonomi, fag, tomtemangel, organisering og relasjoner. Hver og en av disse trenger et blogginnlegg for seg selv, men jeg ønsker her bare å slå fast at dette har vært en langvarig diskusjon. Utvalget som vurderte rettighetene til utviklingshemmede i 2016 anbefalte et tak på 6 samlokaliserte enheter.
Når presset på kommunene for å skaffe boliger blir stort, der en ser at utviklingshemmede må bo lenge hos sine foreldre selv om ønsket om en egen bolig er tilstede, blir det selvsagt fristende for kommunene å bygge store samlokaliserte enheter. Bergen er en kommune der presset på å bygge ut tilbud har vært stort, og der politikerne faktisk har vedtatt et boligløft. Dette er helt nødvendig. Dessverre ser det nå ut for at dette løftet går på bekostning av grunnleggende verdier og i mot gode faglige argument for hvordan en bør planlegge boliger for utviklingshemmede.
I en sak på kommunens nettsider skriver de at kommunen er «i rute med bustadsløftet» og at målet på 130 nye leiligheter er innen rekkevidde. Så langt, så flott. Videre skriver de at det i planleggingen er viktig at «Bustadene blir etablerte i gode og ordinære bomiljøer slik at prinsippa om normalisering og integrering blir etterlevde» og at de ikke skal ha et institusjonslignende preg. Dette er veldig gode presiseringer, selv om det egentlig bare handler om å følge overordnede nasjonale føringer på feltet.
Problemet er bare det at det er svært vanskelig å se at de øvrige planene som nå legges frem er i tråd med disse føringene. For å gjennomføre dette løftet skal de blant annet gjøre følgende:
- Bygge om og gjenbruke serviceboliger. Prosjektene som det blir vist til har 7 og 9 boenheter. Kommunen skriver at dette er gode eksempler på sambruk i kommunale bygg.
- Vurdere utvidelse av eksisterende bofellesskap med for eksempel tilbygg eller oppføring av frittstående nybygg på samme tomt.
- Utlyse konkurranse med tre prosjekter, der hver av dem har med 12 boenheter og tjenestebase.
- Bygge om flere gamle skoler til boenheter til utviklingshemmede. De aktuelle prosjektene vil gi 6, 9 og 12 boenheter
- En tomt som anslås god for formålet kan 18 boenheter fordelt på 2 bygg.
Det er ikke rart om kommunen klarer å oppfylle de kvantitative målene i boligløftet, men det er vanskelig å se for seg at denne måten å tenke på fremmer inkludering og normalisering, og motvirker institusjonalisering. Klarer du å se dette? Når Bergens Tidene skriver om planen fra kommunen, omtaler avisen at på til dette som «brukerhjem». Brukerhjem altså. Det viser vel med all mulig tydelighet at kommunen ikke akkurat klarer å fremstille dette som noe annet enn institusjonsbygging.
Opp gjennom årene har jeg truffet mange som har stilt seg kritisk til disse overordnede idealene om å ikke samlokalisere for mange enheter. Av og til har jeg hørt tullete utsagn som at «jeg var jo uenig i HVPU-reformen i utgangspunktet». Argumentene har også til tider vært gode og gyldige. Det har vært fagfolk, administratorer og pårørende som har argumentert med at disse flotte ordene betyr lite hvis en kan få gode boenheter sammen med folk en kjenner fra før, at en kan få tilrettelagt for gode tjenester til personer som er helt avhengig av dette for å kunne leve liv i tråd med egne ønsker og verdier. Argumentene har vært at disse flotte overordnede idealene ikke er reelle i virkelighetens verden.
Det bør være svært vanskelig å legge bort føringer fra FN-konvensjoner, selv om det er mulig å anerkjenne at det kan være slike føringer og idealer som faktisk står i motsetning til hverandre. Det er dog ikke bare de overordnede føringene som tilsier at bygging av enheter med mange leiligheter er problematisk. Det er også svært gode organisatoriske og faglige argument for å si stopp til norske kommuner.
- Store boenheter blir ofte også svært store organisatoriske enheter. Her er det mange ansatte å forholde seg til. Rekruttering av fagpersonell er utfordrende uansett om det er store eller små enheter, men i stor enheter er det ikke bare mange tjenestebrukere å forholde seg til. Det er svært mange ansatte, ofte uten utdanning og erfaring, som skal ha tett oppfølging. Jeg er redd for at tillitsbasert og relasjonell ledelse blir vanskeligere. At organiseringen av driften blir avhengig av strenge prosedyrer med stor grad av kontrollmekanismer.
- Det er godt belegg i forskningen for at såkalt aktiv støtte/ active support er et godt faglig rammeverk for tjenesteyting til personer med utviklingshemming. Fra forskningen rundt dette finner vi at det er forskningsmessige tendenser som tyder på at det blir vanskeligere å sikre god aktiv støtte i boenheter med mange tjenestebrukere. Også denne forskningen snakker om omtrent 6 som en kritisk grense. For mange samlokaliserte boenheter utfordrer altså muligheten til å jobbe godt faglig. Når en først skal bruke profesjonsfaglige argument for hvor og hvordan folk skal bo, må en da ikke bare ha fokus på pleie og omsorg men også muligheten til å bygge gode relasjoner og meningsfylte aktiviteter (Active support).
Jeg er svært skeptisk til den stille institusjonaliseringen som nå skjer over hele landet, og som planene til Bergen kommune føyer seg inn i. Sakte men sikkert blir det normalen å bygge samlokaliserte enheter med over 10 boenheter. Det er nesten som vi ikke legger merke til det. Protestene stilner, folk er glad for å få et tilbud. Ikke bare blir de overordnede føringene avfeid og glemt. Gode vernepleierfaglige argument blir ikke ført, undersøkt eller diskutert. Vi er nødt til å diskutere om det er mulig å gi gode vernepleierfaglige tilbud i store enheter, ikke bare hvordan vi skal gjøre det.
Cato Brunvand Ellingsen 
07/02/2020 at 11:23
Denne bloggen starter noe problematisk og da sikter jeg til formuleringen «Å sikre gode boforhold for disse må være en av de viktigste oppgavene for våre politikere». Når man bruker betegnelsen «disse» om en gruppe mennesker bidrar det til å skape økt avstand. Dette signaliserer en oss og dem holdning som fører til et ubegrunnet og kunstig skille. Jeg ser det skapes et inntrykk av det var strengere føringer i starten på nittitallet enn hva som er tilfelle i dag. Dette er en sannhet med modifikasjoner. De føringene det her er snakk gjaldt kun for de som bodde på institusjoner og som skulle flytte inn i leiligheter uten egen inngang og som var mindre enn 40 m2. Videre registrerer jeg at det skapes et inntrykk av at det etableres stadig flere leiligheter for utviklingshemmede som bærer et institusjonslignede preg. Dette er ikke noe som har begynt i de senere år. Det har pågått hele tiden siden innføringen av ansvarsreformen for 29 år siden. 10.12.1993 flyttet jeg til Skarmyra servicesenter i Moss. Dette er et blokk kompleks på 51 leiligheter hvor av to av disse var baseleiligheter. Dette komplekset sto klart allerede i 1991. Begrunnelsen for å bygge dette komplekset var at man måtte sikre utviklingshemmede som hadde bodd på institusjon en bolig. Videre registrerer jeg at det skapes et inntrykk av at utviklingshemmede på starten 90 tallet fikk bo hvor de ville og sammen med hvem de ville så vil jeg si at dette er direkte feil. Empo TV har i samarbeid med Ridderne AS lagd en reportasje om hvordan dette faktisk var og den kan sees her. https://vimeo.com/77293794
09/02/2020 at 09:01
Dette er et viktig blogg(?)innlegg – av Cato(??). Jeg fikk innlegget tilsendt fra en bekjent, som leser bloggen.
Cato nevner Bergen, som tross alt prøver å gjøre et løft – I Trondheim kommune er statusen langt verre – her tvinges utviklingshemmede som for eksempel min datter, på 45 år (!!) til å bo på en institusjon med 40 beboere i samme «enhet». Selv personalet har møtt oss på en strålende måte, og selv om det viser seg at noen av beboerne (ikke så rart med 40 stykker kanskje) kjenner vår datter fra før, og har uttrykt glede over at hun flytter inn, så er og blir institusjonen en helseinstitusjon, og vi er helt avhengig av hvor store ressurser vår datter kan få med seg inn i huset, samtidig som alt er organisert som i en slik institusjon (uniformer – mat fra storkjøkken, uregulerbare romtemperaturer osv. osv.).
Dessverre har HVPU-reformen spilt fallitt, og en hovedgrunn til det er, som juristprofessor og lege Aslak Syse allerede påpekte i 1995 (i sin juridiske doktoravhandling), at utviklingshemmede ikke har lovfestede rettigheter. Dermed kan kommunene skalte og valte som de vil. NOU-en fra 2016 påpeker bare det samme som man har sagt siden ca 1999 – reforme har spilt fallitt – spørsmålet er om den forventede Stortingsmeldingen vil endre noe på det? Det ser ikke ut til at Norge bryr seg spesielt om FNs menneskerettighetskommisjon for funksjonshemmede heller.
Jeg har tidligere hørt om de store planene i Bergen – at bystyret nå oppdager at det vil koste penger, og derfor begynner å trekke i nødbremsen, overrasker ikke – dessverre.
30 år siden Lossius II-utvalget som banet grunnen for HVPU-reformen, er vi på full vei tilbake til «Start».
09/02/2020 at 12:16
Jeg er enig i det som skrives i kommentarfeltet om at reformen har spilt falitt men det har skjedd fra dag en og ikke fra 1999 som det skrives i bloggen. Grunnen til at jeg skriver dette skyldes at når sentralinstitusjonene ble avviklet fikk ikke utviklingshemmede bo der de selv ville. De måtte flytte til den kommunen moren bodde da den utviklingshemmede sønnen eller datteren var 16 år. Dette innebar at utviklingshemmede mot sin vilje etter flere tiår på institusjon måtte flytte til kommuner hvor dem ikke hadde noe nettverk. Dette skjedde allerede i 1991. Det daværende Helse- og sosialdepartementet fikk søknader fra kommuner hvor dem ble bedt om at dem vurderte at utviklingshemmede fikk bli boende i kommunen der institusjonen lå. Departementet lovte at dem skulle se på søknaden men la samtidig til at det var viktig å spre de utviklingshemmede. Ridderne AS har videomateriell som dokumenterer dette. Denne praksisen medførte at samme departement i 1992 opprettet 33 vertskommuner. Samtidig med dette fikk man også landssammenslutningen av sentralinstitusjoner i det tidligere helsevernet for psykisk utviklingshemmede (LVSH) http://lvsh.no/
To eksempler på vertskommuner er Moss og Bærum. De som hadde bodd på Emma Hjorts hjem i Bærum og Orkerød sentralhjem i Moss ble boende i disse kommunene samtidig som de var forpliktet til å ta i mot utviklingshemmede fra kommuner som ikke hadde status som vertskommuner. I Moss hvor jeg kommer fra førte dette til at kommunen bygde Skarmyra servicesenter. Dette er et blokk kompleks på 51 leiligheter med to leiligheter for tjenesteyterne.
Dette sto klart allerede i 1991 så det som skjer i Trondheim er dessverre ingen nyhet. Jeg vil anslå at dette er situasjonen for de fleste av disse 33 vertskommunene så hvis man skal basere det på antall beboere hvorvidt reformen har vært vellykket eller ikke kan en slå fast at problemene som Torstein Vik beskriver har skjedd siden 01.01.1991. Det mange ikke vet er at det på slutten av 1980 tallet ble lage en konsekvensanalyse hvor det ble forsøkt advart mot at kommunene skulle få ansvaret for tjenestene til utviklingshemmede. I begrunnelsen ble det bl.a. pekt på at tjenestene fort ville fremstå som vilkårlig og tilfeldig grunnet ujevn kommuneøkonomi og for å sikre at alle skulle få likeverdige tjenester ble det derfor foreslått at ansvaret for tjenester til utviklingshemmede ble gitt til staten. Denne konsekvensanalysen med tilhørende forslag ble nektet publisering. Noen begrunnelse kom aldri. Til Torstein Vik og andre som har meninger om saksfeltet foretrekker jeg at man kjenner til historiske fakta.
En ting som jeg synes er trist er at når man kommer inn på reformen slik som kommentarfeltet begrenses det til å handle om bolig. Dette er trist fordi reformen påvirker helse livet til utviklingshemmede i alle faser av livet. Ser man for eksempel på helse og ferietilbudet til utviklingshemmede har også dette blitt dårligere. Når utviklingshemmede bodde på institusjon hadde man en tilsynslege som kunne ha ansvaret for inn til 500 brukere. I dag har man fastlegeordningen hvor enkelte leger har inntil 2500 pasienter på sin liste. Jeg har blitt fortalt av folk som jobbet på institusjon at brukerne fikk dra på sydenreise hvert andre år mens nå i dag får ikke brukere med utviklingshemming reise på ferie fordi man må betale lønn og overtid for den ansatte. Dette kommer i tillegg til at brukeren må betale reise, kost og losji fastsatt etter diett og kjøregodtgjørelse hvor man følger statlige satser. Så enkelt oppsummert har ingenting fungert med denne reformen noe gang.