Vi er løsningen, ikke problemet. Det er det den eldre poeten sier når han ser inn i kameraet (se film under). Du og jeg. Avtalen fikk oss til å innse at vi er løsningen, ikke problemet. I Wigan nord vest i England har de de siste årene endret hvordan offentlig sektor arbeider. Fra å «gjøre for» innbyggerne jobber de nå sammen med dem for å finne best mulige løsninger. Dette er fremtiden også for offentlig sektor i Norge. Sammen, ikke for.

Det de har gjort i Wigan er et kulturelt skifte i hvordan en ser på partnerskapet mellom systemet og innbyggerne. Både ansatte i systemet og innbyggere blir «lært hjelpesløse» av å ikke oppleve å kunne påvirke i sine egne beslutninger. Utvikling handler om meningsfulle aktiviteter og relasjoner mellom folk, også folk i systemet.

Nothing about us, without us er et velkjent slagord fra funkis-bevegelsen. Folk må være delaktige i beslutninger som omhandler livene våres. Bare på den måte kan en sikre deltakelse og medborgerskap. Det er i det hele tatt mye fra arbeidet i Wigan, som gir gjenklang i de siste årenes arbeid knyttet til funksjonshemming. En erkjennelse av at konteksten en befinner seg i er avgjørende sentralt er en viktig slik faktor. Folk med funksjonsvariasjon blir funksjonhemmet i deres møte med samfunnskapte barrierer. Det at «systemet» med sine firkantete virkemidler og one size fits all tenkning ofte er en slik barriere, er en grunnleggende forståelse.

Det siste året har jeg reist land og strand rundt og snakket om funksjonsevnekonvensjonen. Denne FN-konvensjonen som understreker at folk med funksjonsnedsettelse har de samme rettighetene som alle andre gir klare føringer for et slikt perspektivskifte som en ser i Wigan. Velferdstjenestene har i stor grad hatt fokus på hva vi mener er best for dem som mottar våre tjenester. Funksjonsevnekonvensjonen tvinger oss til å gå bort fra et slikt perspektiv. På linje med perspektivskiftet i Wigan, tvinger den oss til å ha fokus på hva som er viktig for deg. Hva er det du ønsker i ditt liv, og hvordan kan vi sammen finne løsninger for dette? Det krever blant annet en fleksibel og anti-autoritær velferdskommune. En kommune som er villig til å frasi seg makt og kontroll. Det er supervanskelig.

Den siste tiden har vi snakket mye om tillit i forbindelse med blant annet NAV-skandalen. Nå er det visst viktig å gjenopprette tilliten til systemet. Både NAV-skandalen og mange av de møtene folk har med velferden bidrar til manglende tillit. Det som er svært underlig er at vi i liten grad snakker om tilliten systemet må ha til folk. Det er denne tilliten som er viktigst. Tillit handler blant annet om sårbarhet. At systemet frasier seg litt makt og kontroll. Vi må ha tillit til at innbyggerne vet best i sitt eget liv, og at det er dette systemet skal bygge opp under. Slik jeg ser det utenifra er det som skjer i Wigan avhengig av en tillitsreform. En reform som flytter fokuset på tilliten folk har til systemet til tilliten systemet skal ha til folk.

NOU 2016:17 som gjennomgikk rettighetssituasjonen til utviklingshemmede fremhever begrepet medborgerskap som sentralt i forståelsen av utviklingshemmedes rettstilstand. «Medborgerskap bygger på prinsippet om at alle individer er fullverdige samfunnsmedlemmer. Hver enkelt har et sett av sivile, politiske og sosiale rettigheter som sikrer dem en likeverdig status og like muligheter for å delta i alle sider av samfunnslivet». Kanskje er det til syvende og sist medborgerskap det handler om, det de gjør i Wigan? Som vi ser av filmen er det verken fokus på diagnose eller å kategorisere folk, men det er samtidig åpenbart at endringene i Wigan også innebærer endringer for befolkningen med funksjonsnedsettelse. Et av satsningsområdene er hvordan en kan bidra til at Wigan blir et samfunn som er tilrettelagt for personer med autisme.

Selv om det er lett å la seg inspirere av Wigan og andre lignende utviklingsarbeid, er det selvsagt også på plass med et lite varsko. For Wigan var det et viktig utgangspunkt at de skulle spare penger. Det gjorde de også. Kostnadseffektivitet er selvsagt en viktig faktor for utvikling av vår velferd, men utviklingen må også bygge på noen grunnleggende moralske, menneskerettslige og faglige verdier. Dette handler om å bygge relasjoner og livskvalitet, ikke bygge selvstendighet til ensomhet. Eksempelvis trenger frivilligheten også penger og ansatte som kan koordinere, formidle og inspirere.

Jeg anbefaler dere til å se filmen under: