De siste ukene har jeg både privat og gjennom jobben min vært i kontakt med en lang rekke folk som jobber i tjenestene til utviklingshemmede. Det har vært fagfolk og ledere, i kommuner og spesialisthelsetjeneste. Folk som nå gjør en iherdig innsats for å sikre gode tjenester og sikre best mulig smittevern i en usikker tid både for tjenestebrukere, pårørende, ansatte og kommuner. Ofte har disse kontaktene gjort meg tankefull, engasjert, ivrig og litt stolt av folkene i feltet mitt. Noen av meldingene har jeg rett og slett fått tårer i øynene av.

Det er mange helter i Norge i disse dager. I dette korte innlegget vil jeg helt enkelt trekke frem en gruppe som på ingen som helst måte får den hederen og æren som de fortjener. Ledere i kommunale tjenester, og da særlig ledere i tjenestene til folk med utviklingshemming og/ eller autisme og deres pårørende.

«Lederne gjør en fantastisk jobb i disse dager». Så enkelt som dette kan det sies. Noen få ord i en e-post som omhandlet fag og utfordringer fra en som ikke er leder. Lederne gjør en fantastisk jobb i disse dager.

Jeg har skrevet før om hvor vanskelig jeg synes denne jobben er. Som leder i tjenestene til utviklingshemmede. En jobb jeg forsvant bort fra etter kun noen få måneder. Det er en vanskelig jobb, med stort krysspress og med for liten annerkjennelse. Det er også en vanvittig viktig jobb. Forskning på blant annet active support viser hvor viktig direkte og tilstedeværende ledelse er for at tjenestene skal være gode.

Smitteberedsskap er ikke det tjenestene til utviklingshemmede er best på. Det skal heller ikke være det de er best på. Som en leder jeg kjenner skrev: «Jeg er vernepleier, tilstedeværende ledelse er viktig i krise. Smitteberedskapsplaner og lignende er kanskje ikke det som har ligget lengst fremme i hjernebarken. Vi jobber og lærer.» De fleste med utviklingshemming er ikke syke eller i risikogruppen. Det viktigste i tjenestene er å bidra til gode relasjoner og meningsfylte aktiviteter, ikke smitteberedsskap og somatikk.

Nå lager ledere retningslinjer for videokonsultasjon, ROS-analyser, beredskapsplaner, rekrutterer nye ansatte, lager nye arbeidsplaner og kjøper kaffetraktere til ansatte som skal jobbe for personer i isolasjon. De ringer til pårørende og trygger ansatte. Mange ledere er leder for 30, 40, 50 ansatte eller flere. Alle skal ivaretas på en slik måte at de kan være trygge i møtet med det ukjente. Trygge nok til å gi tjenester av høy kvalitet når kollegaen går i karantene eller blir alvorlig syk med covid-19. Trygge i møte med tjenestebruker som har symptomer eller er blitt syk. Trygge og dyktige i møtet med han som ikke forstår hvorfor og hvordan. Kanskje til og med i møte med hun som river smittevernutstyret i stykker av redsel.

I dag fikk jeg en e-post fra noen ledere i en kommune der de beskriver hva de gjør i disse dager. Mitt svar var noe slikt:

«Altså, akkurat nå tror jeg at jeg nøyer meg med et WOW! Kanskje ikke så formelt og byråkratisk som jeg bør svare, men likevel. En til: WOW.»

Jobber du i offentlige tjenester, eller kanskje du får tjenester. Kanskje. Ja, kanskje skal du kjøpe en påskeblomst til den lederen som er nærmest deg. Jeg er sikker på at hun fortjener den.

Til dere ledere rundt omkring i store og små kommuner: I dag er dere mine helter.

Det er bare en sektor i Norge som i sum har levert i ypperste verdensklasse kontinuerlig i langt mer enn et halvt århundre; kommunene. Der leveres det velferd i verdensklasse, daglig. Jeg vil påstå at de fleste gode ledere i privat sektor ville bli spist levende til frokost i kommunen. Der må ledere lokke frem det beste i alle sine medarbeidere gjennom primært å styrke indre motivasjon ettersom ytre virkemidler som lønn og frynsegoder er fraværende. (Erik Slinning i Ledernytt 01/16)