I siste halvdel av 90-tallet, satt jeg ett år som studentrepresentant i avdelingsstyret ved Høgskolen i Østfold, avdeling Fredrikstad. Jeg husker ikke så mye fra det vervet, men jeg husker godt diskusjonen om en skulle åpne opp for andre profesjoner til videreutdanningen som den gang het noe sånt som psykiatrisk sykepleier. Jeg husker jeg var sjokkert over argumentene for å bevare utdanningen profesjonsspesifikk. Det er jeg tydeligvis fremdeles.

Regjeringen har nylig varslet at de vil igangsette arbeidet med en ny master i psykisk helse og rusarbeid for sykepleiere. Den eksisterende tverrfaglige videreutdanningen i psykisk helsearbeid skal evalueres. Jeg har ikke fulgt debatten om denne utdanningen siden jeg satt i styret i Fredrikstad, og jobber heller ikke innen rus og psykisk helse, så det kan godt være at den ikke er god nok. Samtidig undrer jeg meg sterkt over behovet for slike profesjonsspesifikke mastere på enkelte felt. Er ikke det å undervurdere sykepleierkompetansen og sykepleiere å si at de trenger en helt egen master? Er virkelig sykepleierutdanningen så dårlig på denne tematikken at de trenger en egen påbygging og ikke kan ha dette sammen med andre profesjoner?

De aller fleste felt tjener på tverrfaglighet. De aller fleste pasienter og brukere får bedre tjenester om disse henter kunnskap og kompetanse fra flere fag og profesjoner. Men, tverrfaglighet er vanskelig. Det kan utfordre koordinering, samarbeid og også utfordre profesjonsutøvere. Derfor er det også viktig å øve på dette, ha fokus på dette, også gjennom utdanningen. Det er utrolig hva man kan lære av og sammen med andre. Tverrfaglighet handler ikke om å jobbe ved siden av hverandre, men sammen om felles mål. Det blir bare latterlig når regjeringen understreker at denne nye masteren, som altså bare skal være for sykepleiere, skal sikre tverrfaglig kompetanse.

«En tverrfaglig tilnærming til disse pasientgruppene har stor betydning for resultatene av behandlingen. Derfor må utdanningen sikre sluttkompetanse innen tverrfaglig arbeid.»

Dette synes jeg rett og slett er tragikomisk, og undrer meg skikkelig over at ikke regjeringen selv ser det.

Jeg sitter bare igjen med en haug med spørsmål når jeg leser om den nye masteren. Her er noen av dem:

 

  • Hvordan kan en ny profesjonsspesifikk master sikre sluttkompetanse innen tverrfaglig arbeid?
  • Helseministeren sier at psykiske helsetjenester, rusbehandling og somatikk må henge enda bedre sammen enn det gjør i dag. Hvordan vil en profesjonsspesifikk master for en profesjon sikre dette?
  • Jeg er enig i at det innen psykisk helse og rus er nødvendig med kunnskap og kompetanse i legemiddelhåndtering, somatiske utfordringer og symptomer, men hvordan sikres dette av en master for sykepleiere? Har de ikke kunnskap om somatikk fra før?
  • Hvis det er slik at det er flest sykepleiere som tar den tverrfaglige videreutdanningen, som Sykepleieren melder om, hva vil da skje med den og vil ikke det at de fleste sykepleiere vil velge den profesjonsspesifikke masteren, nettopp være med på å rasere et tverrfaglig miljø?
  • Hvorfor er det ikke nødvendig med en tverrfaglig master for profesjonsutøvere innen psykisk helsearbeid og rus?
  • Og som vernepleier må jeg jo spørre om følgende, finnes det et eneste godt argument for at en slik ny master ikke skal være åpen for vernepleiere? Jeg kommer ikke på et eneste ett.

Det er ikke vanskelig å forstå at dette kan være et ledd i en profesjonskamp der sykepleierne ønsker seg nok et domene, på samme måte som de har klart ved å endre navn på helsesøsterutdanningen til det komplett uforståelige helsesykepleier. Jeg forstå godt at en yrkesgruppe ønsker å bli bedre på noe, det gjør selvsagt vi vernepleiere også, men at en skal bli bedre på noe ved å lukke mulighetene for noen andre er for meg komplett uforståelig.

Jeg er tilhenger av profesjonsspesifikke mastere. Jeg skulle fremdeles gjerne sett en master i vernepleie. Men, slike mastere må selvsagt bygges direkte på bachelorutdanningen, og ikke rettes inn mot enkelte felt.

Da vi på slutten av 90-tallet skulle beslutte om utdanningen til psykiatrisk sykepleier skulle åpnes opp for andre og bli en videreutdanning i psykisk helse (eller noe slikt), var det faktisk bare snakk om å slippe til 5 andre om gangen. Halvparten av avdelingsstyret stemte mot å slippe til 5 stykker med annen profesjonsutdanning. Heldigvis så var det en fremoverlent avdelingsleder som brukte sin dobbeltstemme og avgjorde striden til fordel for disse 5 plassene. Jeg trodde virkelig ikke at vi nå, over 20 år senere, skulle velge å gå baklengs inn i fremtiden.