Jeg har en dårlig nyhet til deg. Og en god en. La meg ta den dårlige først. Det kommer ikke til å bli «normalt» igjen. Etter uker, kanskje måneder, med smitteverntiltak så kommer vi ikke tilbake til den normaltilstanden vi var vant til før. Så den gode nyheten. Det kommer ikke til å bli «normalt» igjen. Etter uker, kanskje måneder, med smitteverntiltak så kommer vi ikke tilbake til den normaltilstanden vi var vant til før.

 

Det er mange av oss som lengter tilbake til slik det var før. Før pandemien. Før smitteverntiltakene. Før 12. mars. Tilbake til normalen. Samtidig. Vi vet vel innerst inne at vi ikke skal tilbake til slik det var før. Pandemien endrer. Endrer for alltid.

 

Rehabilitere. Det er kanskje det vi skal. Rehabilitere samfunnet vårt. Men. Før tenkte vi at rehabilitering var å sette noe tilbake til slik det var før. Før huset var blitt falleferdig. Før du ble utstøtt. Eller oftest i mitt fagfelt, rehabilitert til slik livet var før traumet eller skaden.

 

Det var før vi tenkte slik. Nå vet vi bedre. Vi vet at det ikke er mulig å bli rehabilitert tilbake til det som var før. Folk som opplever en alvorlig ulykke som medfører skader, blir aldri rehabilitert tilbake til slik livet var før. Vi kan fikse den fysiske skaden. Vi kan styrke vår psyke. Vi kan få et like godt liv som før. Ja, kanskje enda bedre. Men, livet blir aldri helt det samme. Innen rehabilitering er det heller ikke lenger et mål at livet skal bli akkurat det samme som før.

 

Kunnskap fra rehabiliteringsfeltet kan lære oss noe om hvordan vi skal tenke under og på vei ut av koronapandemien. Kunnskapen om at det ikke er et mål å komme tilbake til slik det var før er viktig. Vi skal ikke tilbake til slik det var før. Før pandemien. Før smitteverntiltakene. Før 12. mars. Pandemien endrer. Endrer for alltid. På mange områder er det faktisk et mål at den skal bidra til varig endring.

 

Miljøutslippene er nå mye mindre. Mye mindre enn før. Vi skal selvsagt ikke tilbake til slik det var før. Vi skal selvsagt reise mer enn vi gjør nå. Vi kommer til å forurense mer. Men. Vi skal ikke tilbake. Verken du, jeg eller myndighetene. Spesielt myndighetene. De må bruke incentivene og pakkene som nå lages til å vri fremtiden i en miljøvennlig retning. Vi skal ikke tilbake til slik det var før. Det kan ikke være et mål å få det slik det var før. Vi kan gjøre verden bedre.

 

Ungene våre har skole via teams. Vi har møter på zoom. Jeg har spilt monopol med folka i Bergen hvor vi egentlig skulle tilbrakt påsken. Jeg har truffet gutta på Skype og gått på en snurr på FaceTime. Skolevegrere har endelig begynt å tro på skolen. Utviklingshemmede snakker med venner og eldre treffer barnebarn på teams. Ikke bare booster vi vår digitale kompetanse. Vi opprettholder felleskap og gode relasjoner ved bruk av digitale verktøy. Selvsagt skal vi ikke slutte å bruke digitale verktøy når smittefaren er over. Pandemien endrer. Endrer for alltid. Den gir oss fantastiske fellesskapsmuligheter.

 

Gjennom sosial distanse og isolasjon har vi andre også fått prøvd oss litt på hvordan andres normalitet er. Mammaen til den utviklingshemmede gutten forteller i programmet Vårt lille land at hun føler seg mindre alene når alle andre har det slik som hun alltid har hatt det. Anders Dechsling skriver utmerket om hvordan hverdagslivet til funkisene er. Den danske forskeren Emil Falster skriver også godt om dette:

 

«Men jeg vil alligevel hævde, at hvis coronavirussen overhovedet fører noget godt med sig, kan det måske findes i den nærmest påtvungne øvelse i empatisk indlevelse, hvor det privilegerede flertal nu på egen krop må opleve, hvordan det er at leve i ufrivillig isolation og eksklusion fra basale samfundsarenaer og aktiviteter. Lige nu oplever vi alle den følelse af ensomhed, det fører med sig. På den måde er coronavirussen blevet et vindue ind til den virkelighed, som mennesker med handikap allerede har befundet sig i over en længere årrække.

 

Velferden vår vil bli forandret etter at krisen har lagt seg. Den vil ikke bli som før. Den vil ha enda større fokus på meningsfylte aktiviteter og gode relasjoner. Dette fører oss til den andre viktige lærdommen vi kan hente fra rehabiliteringsfeltet når vi nå skal rehabilitere samfunnet på vei ut av koronapandemien. Rehabilitering handler ikke om at noen skal rehabilitere noe for noen andre. Det handler om sammen. Det handler om å stille spørsmål om hva som er viktig for deg. Selv om vi aldri så mye nå stoler på ekspertene som forteller oss hva forskningen sier om smittevern, så er det ikke ekspertene som bestemmer. Det er i hvert fall ikke slik at ekspertene skal bestemme hvordan vårt samfunn blir etterpå. Det skal vi gjøre sammen. Krisen har synliggjort ulikhetene som forhindrer, hindrer og ødelegger. Ødelegger ikke bare for de andre, men for oss alle. Igjen, fremtiden handler om relasjonell velferd. En velferdsstat der vi finner løsningene sammen. I fellesskap.

 

Og så. Til slutt. Det siste vi skal lære av rehabiliteringsfaget. Det kommer ikke til slutt. Altså. Rehabiliteringen. Det kommer ikke til slutt. Det er nå. Med en gang. Underveis. Vi kan ikke vente til vi først har løst krisen, så skal vi rehabilitere. Vi kan ikke først tro at vi skal tilbake til slik det var før, og så skal vi forandre. Forandringen er nå. Det er nå vi lærer, det er nå vi forandrer. Forandrer samfunnet.

 

Vi skal ikke tilbake til hvordan det var før. Vi kan skape en bedre verden. Vi har faktisk muligheten nå. Det er ingen av oss som ønsket koronasituasjonen, men når den først er her. Vi kan skape en bedre verden.