Her om dagen ble jeg pitte litt irritert på datteren min på 13. Hun valgte å gå på kino med en venninne i stedet for meg. Ja. Jeg forstår. Forstår at en 13 år gammel jente heller vil gå på kino med en venninne i stedet for den gamle faren sin, men altså. Denne filmen hadde jo jeg anbefalt og trukket frem som en av de filmene vi faktisk kunne se sammen. En av de utallige filmene, bøkene, seriene vernepleierpappaen har trukket frem på grunn av at han er nettopp vernepleier.

Jeg har faktisk vært en tur med hengekøye i Oslomarka denne våren/ sommeren. Jeg synes faktisk det var skikkelig fint. Ja, jeg har lyst til å gjøre det igjen. Samtidig. Samtidig er det ikke bare datteren min som gjør meg litt irritert for tiden. Det gjør alle reklamene over hvor fint det er over alt i Norge, solen skinner, badestranden er der. Folk, inkludert meg, poster bilder av solnedganger på IG og skryter over den vakre naturen de er i på Facebook. Altså. 2 dager etter at det stabile varme været forsvant fra østlandet hvor jeg bor, savnet jeg sydens varme, badebuksen, strendene. Jeg savnet storbyens bråk og svette. Pokker heller. For noen år siden hadde vi Norges ferie. Jeg la ned veto mot å gjøre det igjen i vår familie.

I år er det en pandemi som har lagt ned veto mot uker med varme inn til bein og marg, så hva skal en da gjøre? Vel. Jeg har laget en liste. Liste over noe en kan se på når været er dritt.

Jeg var selvsagt ikke lenge irritert på datteren min. Jeg er jo litt glad for at hun og venninnen valgte å se en film jeg også har veldig lyst til å se. Det er ikke hver dag en får en film med en skuespiller med Down syndrom i hovedrollen. Her er det jo en viss fare for at filmen går rett inn i klisjefellen. Feelgoodfilm med folk med Down syndrom. Folk med Down syndrom er jo alltid så søte, glade og snille, er de ikke? Vel. Datteren min anbefaler den. Den får gode anmeldelser. Jeg tror den er vel verdt å se.

Plottet om mannen med Down syndrom som stikker av fra pleiehjemmet er jo ganske interessant. Det minner meg om noen som kanskje ikke kan karakteriseres som søte, men som spiller hardt, rått og røft om livet i omsorgsboligen der de i liten grad får bestemme selv i sin egen hverdag.

«Vokalisten Kari Aalto skriker ut mot det disiplinerte og regulerte livet i gruppeboligen som et diktatur. «De som bestemmer stenger folk inne i lukkede rom» synger han i låten Talevansker . Og han fortviler over å bli isolert fordi han ikke lever opp til samfunnslivets smale normalitet.»

Dette skriver Per Koren Solvang om det finske punkbandet Pertti Kurikan Nimipäivät. De er både verdt å se og høre på denne sommeren også.

 

En film som jeg allerede har sett er den franske De usedvanlige. Denne filmen er jeg skikkelig glad for å ha sett. Den fremstår som en komedie med noen svært aktuelle politiske og faglige undertoner. Filmen fremstiller nemlig autisme slik autisme også kan være. Langt borte fra filmens Rainman eller Greta Thunberg sitt samfunnsengasjement. Filmen handler nemlig om en gruppe personer som svært sjelden blir fremstilt på film eller i mediabildet. Folk som trenger bistand hele døgnet. Som slår seg selv, slår andre, som ikke forstår eller blir forstått. Selv om filmen selvsagt bruker dette mediets muligheter til å overdrive og sette ting på spissen, fremstilles personer med autisme både realistisk, varmt og tankevekkende. Det er ikke vanskelig å dra paralleller til Norge, med lite fokus, liten kompetanse og folk som blir skjøvet fra instans til instans uten at noen vil ha dem. Også i Norge er det slik at kommuner frasier sitt ansvar og selger/ gir bort tjenestene til de såkalt vanskeligste på et marked (også kalt Doffin).

Ok. Denne filmen trenger egentlig et helt eget blogginnlegg, men jeg må understreke at jeg er litt ambivalent til hvordan den fremstiller behovet for kompetanse. Jeg er livredd for at noen kan tro at det holder med engasjement og litt sånn cowboyaktig virksomhet for å gi folk med autisme god tjenester. Det er selvsagt tull. Jeg tolker filmen også som et skrik etter kompetanse, men den kan misforstås.

Det sterkeste øyeblikket i De usedvanlige er når en mor lurer på hva som vil skje med sønnen når hun ikke er mer. Kanskje er det bedre å gjøre slutt på begges liv samtidig? Frykten for hva som skal skje med barna sine etter at foreldre er død er noe jeg selv hører fra foreldre med barn med utviklingshemming og/ eller autisme. Jeg har skrevet litt om det i innlegget «Jeg må aldri finne på å dø». 

«Sovet fra ni til tre, det holder det» er det faren til Ervin som sier i filmen med samme navn. En annen film jeg vil anbefale. Sovet fra ni til tre. Det holder. Det. Det holder, for det sier alt. Varsomt forteller filmen om livet utenfor normalen. Om livene som er så vanskelig å forstå. Forstå for oss fagfolk, for saksbehandlere. For politikere.

I vår kom NOUen som gir et helhetlig bilde av tjenestene til folk med autisme. NOUen som gir føringer for hvordan tjenester og liv skal bli bedre. Moren til Ervin sa på en filmvisning tidligere i år at hun gråt når hun leste NOUen. Hvis dette gjennomføres blir vårt liv bedre forteller hun. Altså. Nå må vi levere. Politikere. Fagfolk. Frem til 20. juli kan du gi innspill til NOUen i regjeringens høring. 

Filmen Ervin ligger ute på NRK sin spiller på nett. 

 

En annen film det er lett å anbefale er Crip Camp på Netflix. Den bør være obligatorisk for alle vernepleiere. Når jeg så filmen gikk tankene mine tilbake til et lite kapittel jeg en gang skrev med tittelen «Segregerte arenaer – næring til inkludering?» Der utforsker jeg blant annet forholdet mellom segregering og inkludering knyttet til utviklingshemmedes liv. Filmen som jeg herved anbefaler på det varmeste forteller historien om Camp Jened, en sommerleir for funkiser i hippietidens USA. Her møtes funkiser «av alle slag» med sine individuelle frihetskamper (som annen ungdom møtes på andre leirer med sine frihetskamper). En leir som ikke bare gav næring til den enkelte ungdoms kamp mot foreldrenes overbeskyttelse eller til et helt vanlig ungdomsopprør. Leiren gav nemlig næring til en frihetskamp for funkiser over hele USA. En kamp for å få andre til å forstå at på lik linje med andre borgererettighetskamper er målet først og fremst frihet, likestilling og anti-diskriminering. En kamp som fortsatt må kjempes verden rundt og som dessverre gjør filmen aktuell også for oss i nåtidens Norge.

 

Til slutt. Love. Actually. Ja, ikke den Love actually. Love. Actually. Du kan se Systemsprengeren bare på grunn av Helena Zengel. Hun som spiller 9 år gamle Benni er ubeskrivelig bra.  Du kan se filmen bare på grunn av henne, men det er mange andre grunner til at du bør se denne vonde fine filmen.

Filmen handler om Benni sin kamp for trygghet, forutsigbarhet og stabilitet. Hennes skrik etter meningsfulle gode relasjoner. Atferden hennes utfordrer alle rundt henne, også moren som ikke makter å gi henne det hun trenger. Det gjør vondt. Filmen er helt uten moralisme og raske løsninger. Den viser på alle mulige måter hvor komplekst det er å sørge for nødvendig hjelp. Hvor vanskelig det er for de som skal hjelpe henne å balansere det personlige og det profesjonelle, ikke som motsetninger men som helt nødvendige faktorer for å kunne være der for Benni.

Selv om jeg ikke har jobbet i barnevern eller i barne- og ungdomspsykiatri, kjenner jeg igjen Benni i noen av de barna med utviklingshemming og/ eller autisme som jeg har møtt eller hørt historiene til. Barn som også har det ubeskrivelig vanskelig, som søker etter trygghet, forutsigbarhet og stabilitet. Som skriker etter gode relasjoner.

Det kan virke vanskelig å hjelpe Benni, men hjelpeapparatet skal selvsagt ikke gi opp. Her er det helt nødvendig med mangfoldig og kompleks kompetanse. Kompetanse på hjernens utvikling og hvordan en kan reagere på utrygghet, manglende forutsigbarhet og manglende stabilitet, uavhengig av om dette skyldes traume, utviklingsforstyrrelse/ utviklingshemming eller et rigid system. Ofte vil det være en kombinasjon av alle disse faktorene. Kompetanse på å avdekke overgrep, omsorgssvikt og andre traumer, og også kompetanse på å kartlegge funksjonsnivå og mulige diagnoser når det trengs for å kunne tilpasse omgivelsene på en god måte. Det viktigste er selvsagt å flytte fokus fra hva som feiler barnet til hva som må endres i barnets omgivelser. Men. Altså. Hele denne kompleksiteten. Filmen gir ingen svar, men peker på viktige problemstillinger.

Vel. Jeg kunne kanskje nøye meg med å si at Systemsprengeren er en fryktelig god film som bør sees. Det er denne som er den ekte Love. Actually.

Jeg hadde egentlig tenkt at dette skulle bli et innlegg om noe du kunne se, noe du kunne lese og noe du kunne høre på. Jeg hadde laget meg en liste over filmer, bøker og podcaster. Når jeg begynte å skrive om filmene så kom jeg ikke lenger. Det ble langt nok. Kanskje kommer det en liste over bøker, artikler og podcaster også. I mellomtiden kan jo du bruke kommentarfeltet til dine anbefalinger til en sommer med drittvær.