Det er mange måter vernepleiere kan påvirke politiske beslutninger på. I disse dager holder partiene rundt omkring i landet på med å nominere sine kandidater til stortingslistene foran valget neste år. Dette er en fin mulighet til å enten utfordre kandidater på spørsmål som gjelder vernepleie, stemme på kandidater som er opptatt av aktuelle tema for vernepleiere eller selvsagt å stille til valg selv. Jeg er så heldig å være en av dem som er foreslått på stortingslisten for Oslo SV. Her er vi faktisk 2 vernepleiere høyt oppe på listen foran det avgjørende nominasjonsmøte.

Den siste måneden har vi som ønsker å komme inn på stortinget for Oslo SV møtt lokallagene i partiet for å presentere oss for medlemmene. Noe av det jeg har snakket om går rett inn i kjerneområdet til oss vernepleiere. Selv om dette verken er eller skal være en partipolitisk blogg, velger jeg å legge det ut her. Kanskje til inspirasjon uavhengig av partitilhørighet. Her er et av innleggene jeg har hatt:

Venner. Gjennom hele mitt voksne liv har jeg jobbet for utviklingshemmede. 22 år av dem her i Oslo. Det er jeg veldig stolt av. Noen kan kanskje hevde at det er en liten perifer nisje av vårt samfunn. For meg betyr det alt. I disse møtene i lagene har jeg snakket om mye forskjellig, jeg har truffet mange flinke folk, men jeg har de siste dagene spurt meg selv om hvorfor jeg gjør dette? Det er jo så mange flinke folk som stiller til valg som kommer til å ivareta SV sin politikk på en utmerket måte. Hvorfor skal nettopp jeg være tydelig på at jeg er en god kandidat?

Svaret finner jeg, og dere, i mitt engasjement for utviklingshemmede. Dette er min motivasjon og grunnen til at jeg har stilt meg til disposisjon for partiet i denne nominasjonen.

Sentralt står forholdet mellom individ og samfunn. Vi er alle forskjellige. Vi er forskjellig når det gjelder kjønn, funksjon, utseende, bakgrunn, alder og hvem vi elsker. Det er først og fremst samfunnet som diskriminerer og skaper barrierer for at folk skal leve liv i tråd med egne ønsker og verdier. Vår politikk endrer konteksten folk lever i, ikke folkene selv.

Menneskerettighetskamp
Både nasjonalt og internasjonalt er kampen for menneskerettigheter en helt ekte kamp. Det er lett å si at vi alle er født likeverdig i kraft av oss selv. Det er mye vanskeligere å sørge for at de som har rett skal få rett. Koronapandemien har vist oss at når alle har det vanskelig har funkiser det enda vanskeligere. At folk mister tilbud, avlastning, støttekontakt, fysioterapeut, skole, at folk opplever besøksforbud, er ikke helsefaglige spørsmål. Vi må slutte å snakke om likeverd, som høyresiden og sentrum ofte gjør, og fortsette å snakke om likestilling. Dette er en likestillingskamp.

Arbeid
Halvparten av utviklingshemmede står uten arbeid og dagaktivitet. Passivitet avler passivitet. Noe av det viktigste vi politikere kan gjøre er å legge tilrette for et inkluderende arbeidsliv med plass til alle. Legge tilrette for meningsfulle aktiviteter som åpner opp. Ikke passiv tilværelser som lukker for muligheter. Vi skal kjempe for et inkluderende arbeidsliv. Mot en brutal arbeidslinje som legger ansvar og skyld på enkeltindivider.

Bolig
Utviklingshemmede kan ikke selv velge hvor og med hvem de vil bo. ikke på noen andre steder enn her ser vi sterkere behovet for en ny boligpolitikk. Dette handler selvsagt om leiepriser på kommunale boliger, men først og fremst ordninger som bidrar til at flere kan kjøpe sin egen bolig. Vi trenger en boligpolitikk for fremtiden.

Fagbevegelsen
Jeg har jobbet i og vært tillitsvalgt i fagforeningen til folk som jobber sammen med utviklingshemmede. Kompetanse, stabilitet og kontinuitet er sentralt for mange med utviklingshemming. Her er ansatte i tjenestene en sentral faktor. At vi verdsetter arbeidsoppgaver i kvinnedominerte yrker så mye lavere enn i mannsdominerte yrker er et problem langt utover den enkeltes lønn. Vi må ha likelønn nå. Og. At så mange jobber i midlertidige og deltidsstillinger i våre velferdstjenester truer kvalitet og relasjoner. Hele faste stillinger må være regelen, deltid en mulighet.

Møte med velferden vår
Jeg har snakket med mange foreldre til barn med funksjonsvariasjon. De beskriver kampen mot systemet som det vanskeligste. Vi må ikke bevare og forsvare velferdsstaten vår. Vi må reformere. Det må bli slutt på at velferd er noe vi gir folk. Velferd er noe vi skaper sammen. For å få dette til må vi snakke med dem det gjelder. Snakke med dem som blir berørt av våre eventuelle beslutninger.

Folkens. Jeg har jobbet sammen med folk som er blant dem som er mest utsatt for sosial ulikhet. Folk som er avhengig av kostnadskrevende tjenester for å leve de livene de selv ønsker. Dette er et valg vi har. Et valg vi tar. Det betyr noe at det finnes et parti som SV. Det betyr noe at vi har politikere som snakker med dem som sjelden høres. Ser dem som sjelden blir sett. Ulike folk, like muligheter.