2020 ble et underlig og utfordrende år for oss alle. Når noe er utfordrende for oss alle er det ofte slik at det er enda mer utfordrende for folk med funksjonsvariasjon. Nettopp da er det ekstra viktig å være på vakt. At vi vernepleiere er på vakt. 

Året som har gått har bydd på nye utfordringer for oss vernepleiere. Smittevern verken er eller skal være innenfor vår kjernekompetanse. Vi er riktignok helsepersonell, og kunnskap om smittevern skal være en naturlig del av det vi skal tilegne oss når dette er nødvendig. Mange av oss har hatt en bratt, men viktig og god læringskurve. Som helsepersonell er vi nemlig på vakt for folk som har behov for vernepleierfaglig kompetanse. På vakt på dager, kvelder og netter. På helt vanlige dager. På julaften, nyttårsaften og andre dager der andre bruker tiden på familie, venner og fest (ja, i mye mindre grad i år da). 

Samtidig har vi hatt ganske kjente utfordringer. Som å bidra til at folk med behov for bistand lever liv i tråd med egne ønsker og verdier til tross for funksjonshemmende barrierer. Slike samfunnskapte barrierer kommer i ulike former. I år var det en pandemi som var den tydligste funksjonshemmende barrieren for mange av de vi jobber for. Innsatsen landets vernepleiere har gjort i år er formiddabel. Noen av dere har stått i frontlinjen i landets beredsskap mot covid-19. Jobbet sammen med folk som har vært smittet, jobbet med for få folk på jobb eller når du selv egentlig skulle vært i karantene. Tusen takk. Dere går på vakt, hver dag, hele året, uansett. 

Ikke bare må vi være på vakt på jobben. Vi må som alltid være på vakt på vegne av profesjonen vår. Det er ikke alle som tenker på vernepleiere som en del av beredskapen under en pandemi. Derfor er det bar at våre fagforeninger passer på. Som når FO sikret at vernepleiere ble ansett som en del av det nasjonale vaksinasjonsprogrammet. Dette er selvsagt viktig for vernepleiere og for profesjonen vår, men ikke minst er det viktig for å sikre at alle skal få god oppfølging når vaksinasjonen nå rulles ut. Som FO skriver «kan det være hensiktsmessig for brukeren at det er kjent personell som setter vaksinen». Dette er særdeles viktig for noen av dem jeg kjenner i mitt virke som vernepleier, og vil kunne sikre at alle får like muligheter. 

Nettopp dette siste er særlig viktig å understreke. Vi vernepleiere er på vakt på vegne av menneskerettighetene. På vegne av oss alle. At ulike mennesker skal få like muligheter. De fleste av oss kan nok se tilbake på 2020 som et år der små og store hendelser har utfordret menneskerettighetene. Utfordret mulighetene folk med funksjonsvariasjon har for å leve liv på lik linje med andre. Noen av dere har nok stått i krysspresset mellom smittefaren som var prekær og hvordan en skulle håndtere besøk til dem dere gir tjenester. Besøksforbudet som mange kommuner innførte var i strid med nasjonale føringer og menneskerettigheter, men kanskje opplevdes fornuftig som en umiddelbar sikring. Dette er supervanskelig, og mange av oss har nok lært mye dette året. 

Selv ser jeg tilbake på året som et år som må ha vært særlig utfordrende for familier med barn med funksjonvariasjon. Støttekontakt ble avlyst. Avlastning redusert. Skoler ble stengt. Mange av utfordringene vi vernepleiere nå møter er nye og uforutsigbare, men det er også viktig å huske at vår kompetanse gir oss grunnlag for å rope varsku tidlig. Jeg ser at jeg skrev mail til politisk ledelse i min kommune allerede 12. og 16. mars om forhold knyttet til skoletilbud. Vi vet i etterkant at svært mange barn med funksjonsvariasjon ikke fikk godt nok tilbud på lik linje med andre. 

Så, ved inngangen til et nytt år må vi love hverandre at vi også skal være på vakt i 2021. Vi skal gå på jobb. Alltid. Uansett. Vi skal stå opp for vår profesjon. Og, særlig skal vi være på vakt for brudd på rettighetene til dem vi jobber sammen med. Vi vernepleiere har erfaring med at mange av de vi jobber sammen med blir glemt. Når alle skal ivaretas, blir ofte dem med funksjonsvariasjon mindre ivaretatt. 

Vi går nå inn i en tid der det vil være fokus på vaksinasjon. Vi vernepleiere må ta et særlig ansvar for at folk med funksjonsvariasjon blir ivaretatt i prioriteringene. Det bør være en selvfølge at eksempelvis utviklingshemmede med underliggende sykdommer blir prioritert, men vil de de bli det? Når helsepersonell nå skal bli prioritert er ikke dette med hensyn til smitte, men med hensyn til eventuelt mangel på personell som er vanskelig å erstatte. Mange vernepleiere jobber sammen med folk som er særskilt sårbare for personalmangel eller skifter av personell. Vil helsepersonell som jobber sammen med utviklingshemmede med autisme og utfordrende atferd, der det kan være vanskelig å erstatte personell ved sykdom og karantene, bli prioritert i vaksinekøen? Det burde være en selvfølge, men jeg tror ikke vi kan stole på det. 

Folkens. Vi skal selvsagt være på vakt – også i 2021. Godt nytt år.