Alt for mange steder ble det innført besøksforbud i utviklingshemmedes eget hjem de første ukene, i noen tilfeller månedene, av koronapandemien. Det er flere grunner til at det ble som det ble. Det er forståelig at mye ble usikkert i disse ukene, også i velferdstjenestene. Dessverre var den smittevernfaglige ryggmargsrefleksen litt for ofte mer fremtredende enn den menneskerettslige. Dessverre er koronakommisjonens behandling av dette i beste fall overfladisk. 

I dag kom koronakommisjonens NOU som behandler myndighetenes håndtering av koronapandemien. Jeg har selvsagt ikke lest hele rapporten (og jeg har heller ikke tenkt til det). Det som dog er interessant er at de har skrevet et eget kapittel 25 om «Særskilt om besøksforbud i omsorgsboliger og bofellesskap». Det er viktig at de tar opp hvordan de sentrale myndighetene kommuniserte og kommunene forstod retningslinjer knyttet til dette. I underkant av 6000 personer ble berørt av besøksforbud som ikke gjaldt resten av befolkningen.

I starten av pandemien jobbet jeg med å utvikle informasjon om pandemien og utviklingshemming. Dette var et svært interessant og meningsfullt arbeid. I ettertid har jeg reflektert en del over hvordan det jeg forstod som en historisk presisering av at bofelleskap ikke er institusjoner kunne bli forstått som nettopp det motsatte av så mange andre, inkludert koronakommisjonen. Jeg tenkte til og med at helsedirektoratets presiseringer i mars burde kunne brukes for å lage presedens på en lang rekke andre områder utover smittevern. Ja, jeg jublet til og med av direktoratets tydelighet. I dag skriver koronakommisjonen at direktoratet var utydelig. 

Det kom flere avklaringer i ukene etter nedstenging av Norge. Lørdag 14. mars 2020 sendte Helsedirektoratet brev til alle landets kommuner, fylkesmenn og regionale helseforetak med overskriften «Adgangskontroll og besøksstans i landets helseinstitusjoner mm». Her står det blant annet at «Adgangskontroll og besøksstans i beboers leilighet i omsorgsboliger mv. som er anse som beboers private hjem, må skje basert på dialog med beboer, pårørende og evt. verge.»

Koronakommisjonen gir helsedirektoratet kritikk for å være utydelige og kommunene kritikk for å ikke anvende juridisk kompetanse i sine vurderinger. Det er sikkert vel og bra, men det burde også være på sin plass å stille spørsmål ved hvorfor så mange ser på hjemmene til utviklingshemmede som institusjoner og hvorfor ikke funksjonsevnekonvensjonen ble lagt til grunn umiddelbart. 

Det helsedirektoratet også gjorde var å presisere at det var forskjell på fellesareal og hjemmene til folk. De åpnet opp for besøksrestriksjoner på fellesareal og ikke i leilighetene til folk. Det synes jeg er et strålende historisk skille fra myndighetene. Dette må anvendes i vår forståelse for hva disse byggene faktisk er. De består av flere hjem, de er ikke en egen enhet (ofte kalt bolig). 

Når kommisjonen etterlyser jurister, etterlyser jeg grunnleggende kompetanse på funksjonsevnekonvensjonen i landets velferdstjenester og kommuneadministrasjoner. Gjerne også i helsedepartementet. Forøvrig mener jeg også er svaret flere vernepleiere i tjenestene. Vernepleiere med god kompetanse på menneskerettigheter og miljøarbeid.

Bilde: Utklipp fra koronakommisjonens konklusjoner angående besøksforbud