-Stopp, Cato! Nå tar jeg over. 

Det tok sikkert noen sekunder før jeg forstod at det var Sandra sin stemme jeg hørte bak meg. 

-Stopp. Ta deg en pause. 

Pulsen og pusten. Jeg kjente det. Pulsen og pusten gikk fortere enn vanlig. Sandra var vennlig, bestemt. Jeg gikk vekk. Vekk fra Sandra. Vekk fra Sandra og den unge damen som lå på sofaen foran meg. Jeg gikk inn på personalrommet. Lukket døren. Pustet ut. 

Det er gøy, interessant, spennende, og supervanskelig. For å kunne yte gode tjenester så må vi innrømme at det er vanskelig. Det er helt tvingende nødvendig å innrømme, for oss selv og for våre nærmeste kollegaer at det er vanskelig. At det går inn på oss. Det å jobbe sammen med folk som utviser såkalt utfordrende atferd. 

Utfordrende atferd kan defineres som kulturelt avvikende atferd som er så intens, hyppig forekommende eller langvarig at den fysiske sikkerheten til personen selv eller andre er alvorlig truet, eller at den i stor grad begrenser eller hindrer tilgang til vanlig sosial deltakelse i samfunnet (Emerson, 2001 i Nasjonal veileder for Gode helse- og omsorgstjenester til personer med utviklingshemming).

Slik atferd kan være så mangt, men det er atferd som utfordrer meg, andre i omgivelsene og også utfordrer personen som utviser denne atferden. Ofte personer som har det skikkelig vanskelig. Som ikke forstår. Som ikke klarer å kommunisere på en måte som vi andre forstår. 

I slike møter har jeg blitt bedre kjent med meg selv, mine egne reaksjoner. Jeg har kjent på reaksjoner som jeg aldri har kjent på i andre settinger. Som den dagen Sandra stoppet meg. Kanskje stoppet hun meg fra å bli en voldsmann. Jeg liker å tro at jeg ville ha stoppet selv. Identifisert pusten, pulsen, følelsene jeg hadde når denne unge damen nok en gang, truet meg, prøvd å slå meg, spytte på meg. Nok en gang gjøre det som hun kunne gjøre mange mange ganger i løpet av de få timene jeg var sammen med henne av gangen. Jeg liker å tro at jeg hadde stoppet selv. At jeg hadde forstått at jeg nå kanskje holdt henne litt for hardt rundt overarmene. Forstått at jeg dyttet henne litt for hardt ned i sofaen bak henne. Jeg vet det var nødvendig både for henne og meg at hun ble ledet ned i den sofaen, men ikke så hardt. Jeg vet ikke om jeg hadde forstått det, for Sandra sa stopp. 

Når en jobber med atferd som utfordrer er det avgjørende å innrømme at en er sårbar. Være ærlig på at dette er vanskelig, at det gjør noe med en. Jobbe kontinuerlig med å forstå egne grenser. Når er det fare for at du går for langt? Erkjenner vi ikke en slik sårbarhet, så er risikoen stor for at du går over streken. 

Vi hadde ikke jobbet så lenge sammen, Sandra og jeg. Men, vi var trygge på hverandre. Vi snakket mye sammen om dette i personalgruppen. At vi måtte være trygge på hverandre. Vi er alle sårbare i gitte situasjoner. Kanskje i ulike situasjoner. Vi må hjelpe hverandre med å identifisere sårbarheten. Da må det være nok personell. Tid til refleksjon. Kompetanse. Sammen. Dette er ikke en utfordring en skal stå alene med. Det er noe en hel organisasjon må jobbe med. Sammen. 

Det er vanskelig å innrømme at en har nådd sin egen grense. Det er vanskelig å få høre det fra andre. Når en jobber med atferd som utfordrer, så er det nettopp det den gjør. Utfordrer deg som person. Meg som person. De tøffeste innrømmer det. Nå må jeg ha en pause. Eller. Stopp, Cato. Ta en pause. De beste finner løsninger sammen.

Jeg pustet ut på personalrommet. Tok en pause. Kanskje var det nok med fem minutter. Kanskje trengte jeg en time. Så kom jeg tilbake til Sandra og den unge damen. Da var det kanskje Sandra som trengte den pausen.