Hjelp, vi har problemer i Oslo skolen. Hva skal vi gjøre? Vi hyrer inn en økonom, selvsagt! Ja, du leste riktig. Osloskolen har bedt Ernst & Young om å bistå 13 av de mest utsatte skolene i byen. Jeg må virkelig innrømme at jeg ikke var helt sikker når jeg leste oppslaget 10. oktober i Aften. Sikker på om det jeg leste var riktig.
Mange av skolene i Oslo har store utfordringer. I Aften sin reportasje vises det til krevende atferd, foresatte med sosiale utfordringer, tidsbruk på konflikthåndtering og skoler med større andel spesialundervisning enn andre. Dette er reelle problemer som det er viktig at kommunen griper fatt i. Skolen er den viktigste arenaen for å forebygge sosiale problemer.
Det er ofte bra å få folk til å se på utfordringer med nye øyne. Tverrfaglighet er en forutsetning for å lykkes på de fleste velferdsområdene. Skolen er nesten en siste bastard. Den siste arena der tverrfaglighet ikke sees på som en styrke. Der tverrfaglighet ikke satses på, og heller ikke kreves. Men er det virkelig riktig å hyre inn dyre konsulentselskaper til å gjøre den jobben? Til å sikre tverrfaglighet. Og er det virkelig den kompetansen skolen trenger?
Barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere innehar på hver sin måte god kompetanse på nettopp de utfordringene som reportasjen peker på. Helse- og sosialutdannet personell kan mye om sosiale utfordringer, atferdsproblemer, utfordringer i hjemmet. Utfordringer som skolen møter hver dag, og som skolen må takle. Kartlegging og analyse, men også struktur, tydelighet og positive strategier er viktige stikkord for disse yrkesgruppenes kompetanse. Noen få steder har skolene innsett at dette er kompetanse som kan brukes som et viktig supplement til lærernes kompetanse. Likeverdig, men ulik kompetanse. Vi trenger flere slike eksempler.
Så, bruk heller pengene på helse- og sosialfaglig kompetanse i skolen. Ikke bare som eksterne konsulenter, men som et fast innslag.
Innlegget stod på trykk i Aften, ettermiddagsutgaven av Aftenposten 17.10.2012
I november 2010 var jeg tilstede på et vekkelsesmøte. Det var et fascinerende skue. Møtet fant sted i Salem konferansesenter i regi av SOR. Byen var Bergen, ”menighetens” hovedsete. Fremst i rekken var sentrale politikere, dyktige pårørende og engasjerte fagfolk. Forskere understøttet budskapet. De skulle lage en bølge som skulle skylle over hele landet. Det var ”menigheten” for alternative arbeidstidsordninger som var samlet disse novemberdagene i Bergen.
Både som fagperson og som tidligere tillitsvalgt har debatten om alternative arbeidstidsordninger de siste årene vært svært interessant å følge. Frontene har til tider vært skarpe. Altfor skarpe etter min mening. Les mer «En nyansert arbeidstidsdebatt? Ja, takk!»→
Jeg driver og skriver en eksamensoppgave om rehabilitering. I den forbindelse vil jeg lufte noen tanker. Kanskje noen av dere kan utfordre perspektivene mine eller gi meg nye? For det jeg funderer over er hvor grensen for (re)habilitering går, og hvem er det som tar over når grensen er nådd?
Måten man ser på (re)habilitering og hvordan man utøver (re)habiliteringsarbeid er tett sammenvevd med hvordan man ser på funksjonshemning. Eller. Det bør i hvert fall være det. Les mer «Hvor går grensen for (re)habilitering?»→
Jeg vil ha en barnevernpedagog, sosionom eller vernepleier i LOs toppledelse. Nemlig!
LO er Norges viktigste hovedorganisasjon for arbeidstakere. Ikke på grunn av at sakene deres nødvendigvis er bedre enn andre organisasjoners saker. Ikke på grunn av at arbeidstakerne som er organisert i LO er viktigere enn arbeidstakere i YS, Unio eller andre organisasjoner. Og heller ikke på grunn av at de fleste av landets vernepleiere er organisert i LO. De er viktigst rett og slett på grunn av at de er størst. Og. Særlig viktig er LO i tider der Arbeiderpartiet styrer landet. Sånn er det bare.
Siden LO er så viktig, er også hvem som leder LO viktig. Neste år på LOs kongress skal det velges flere nye personer til organisasjonens toppledelse. Når nå kabalen legges håper jeg at noen våger å tenke litt nytt. Les mer «Kongekabalen»→
Det var de andre som var der. På Youngstorget. Stedet der jeg selv så mange ganger har demonstrert. 8. Mars. 1. Mai. Krigen i Irak. Denne gangen var det annerledes. Det var ”de andre” som var samlet der. Mange. Det var muslimene. Sinte muslimer. Muslimer som følte seg tråkket på. Tråkket på av oss. Av oss i den såkalt siviliserte vestlige verden som med ytringsfriheten i hånden trykker karikaturer og tråkker på religiøse og kulturelle symboler. Var jeg kanskje litt skremt? Av de voldsomme reaksjonene rundt omkring i verden. Ja. Litt. For det var jo ”de andre”. ”De andre” som var sint. Les mer «Mamma, der er sikkert noen av mine venner…»→
Det er disse som bør få årets mangfoldspris. Foto: Harald Henmo, Fontene
Jeg har gjort det før og kommer til å gjøre det igjen. Undre meg over begrepsbruk. Denne gangen er det ordet mangfold. For hvorfor er det slik at en mangfoldspris kun er rettet mot en dimensjon, etnisitet? Er det mangfold?
Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (BLD) er et av mine favorittdepartement. For å sikre likestilling og inkludering er det viktig med folk som hele tiden har fokus på dette. Jeg synes BLD gjør en strålende jobb. De har de siste årene vært i front, og svært tydelig, med sin politikk knyttet til likestilling mellom kjønn, utfordringer folk med annen etnisk bakgrunn møter og ikke minst situasjonen for personer med funksjonsnedsettelse. Men. Jeg synes BLD tuller med egen språkbruk. Les mer «Mangfold»→
Vi vil ikke ha datteren din her. Det var ikke det de sa. Rektor og sosiallærer på nærskolen. Men. Det kunne de like gjerne sagt. De gjømte seg bak ord som manglende kompetanse på utviklingshemning, vanskelig å få venner, ingen erfaring. Ord som gjorde valget til hardt prøvede foreldre enda vanskeligere. Eller. Egentlig lettere. For, hvem vil sende sine barn på en skole der skoleledelsen egentlig sier at de ikke vil ha datteren din der.
Utdanning, magasinet til Utdanningsforbundet, har de siste dagene pekt på en tydelig tendens. Det er en økende grad av segregering i norsk skole. Til tross for en uttalt målsetting om inkludering blir flere og flere barn tatt ut av det såkalte normaltilbudet i skolen. Dette er noe mange av oss har visst, men som Utdanning påpeker har det vært vanskelig å finne data på det.
Ikke si det til mor, men du vet. Det blir svært vanskelig å gi han et godt tilbud her på skolen. Vi har ikke ressursene. Det blir urettferdig om han skal få mye ressurser. Det går utover de andre elevene. Kan ikke du si til foreldrene at han bør begynne på spesialskolen?
I dag fyller Norsk Sykepleierforbund (NSF) 100 år. Det fortjener en stor gratulasjon fra oss vernepleiere. Hurra for dere, sykepleiere. Gratulerer så mye med dagen!
Jeg tror mange vernepleiere har et elsk/ hat forhold til sykepleierne. Slik som mange lillesøstre har til sine større søstre. For. Vi vernepleiere er vel litt som lillesøsteren deres. Som synes det er urettferdig at storesøster får lov til så mye mer. At dere vinner kampen om stillinger, ansvarsvakter, at alle tror dere kan så mye mer enn oss. Av og til ønsker vi å være som dere. Vi hevder at vi kan akkurat det samme. At det er hipp som happ om folk velger storesøster eller lillesøster. Av og til er det motsatt. At vi blir irritert over at folk forventer at vi kan det samme som storesøsteren vår. At forventningene er det samme. Da blir vi slags sykepleier-light. Det vil vi jo ikke være. For vi har jo vår egen identitet, vi ønsker ikke alltid å være som storesøster, vi vil være oss selv.
Ja, vi har kanskje et litt ambivalent forhold. Men som lillesøstre flest er vi mest glad i dere. Vi er glad for at dere holder kampen om likelønn høyt. Og. Ikke minst har stort fokus på kompetanse i de tjenestene som vi begge er i. Dere baner vei for oss også når dere slår på trommene deres og roper om kompetanse-kompetanse-kompetanse. Og det er flott å høre når dere i mange sammenhenger også inkluderer lillesøsteren deres i denne kampen. Dere fortjener en annerkjennelse for det.
Jeg håper at vi vernepleiere fortsatt skal være en litt irriterende og radikal lillesøster, men at vi i det store og hele skal stå sammen som søsken flest. Som er avhengig av hverandre. Som andre er avhengig av. Vi supplerer hverandre helt strålende. Vi skal være et godt team. Sammen.
Så derfor: Hurra for sykepleierforbundet og alle landets sykepleiere på dagen i dag!
Konstruktiv samhandling mot gode mål oppnås enklest og best når jeg får være hovedpersonen i eget liv, og når hver bidragsyter til prosessen med å nå målene erkjenner både styrker og svakheter ved egen profesjon, og ut fra det bidrar med det som den enkelte kan best.
Ja, hva skal jeg si. Bortsett fra; LES DETTE. Jeg kan nemlig presentere nok et gjesteinnlegg. Gjesteskribenten forteller om møte med profesjonene. Jeg håper denne type historier er pensum på profesjonsutdanningene. Nemlig.
Om å bomme på målet For knappe 20 år siden var arbeidet med å realisere ansvarsreformen som skulle få en ende på særomsorgen for utviklingshemmede i full gang. Her kommer en liten anekdote om et av de mer merkverdige bieffektene reformarbeidet kunne få i hverdagen i en kommune: profesjonskamp.
Jeg skulle på den tiden «flytte ut» fra en psykiatrisk sengepost på det store sykehuset i vårt distrikt. «Flytte ut» hette det når man hadde vært så lenge innlagt at man ikke bare ble utskrevet, som flertallet av pasientene. Spesialisthelsetjenesten og kommunen hadde holdt på med tautrekking i lang tid, om hvem som skulle påta seg ansvar for hva. Man endte til slutt på at også psykiatriske pasienter skulle bo i en kommune, ikke på en fylkeskommunal institusjon. Konsekvensen av det var at en psykiatrisk sykepleier fikk i oppdrag å lage et opplegg og en plan for utflytting for meg. Samtidig med andre kommuneansattes strev med å bygge gode liv og hjem for personer som tidligere hadde bodd i en HVPU-institusjon. Min koordinator – sykepleieren – ble ivrig på å vise vernepleierne at han også kunne lage gode planer. Han laget en individuell plan (lenge før sånt ble lovfestet), med en imponerende detaljrikdom. Her var dagsplan, ukeplan og månedsplan. En plan for hvem som skulle veilede hvem (miljøarbeideren fikk fast veiledning av den psykiatriske sykepleieren som fikk veiledning av den kliniske sosionomen på sykehuset som fikk veiledning av psykiateren som fikk veiledning av …. Noen, går jeg ut fra?). Han hadde tenkt på det meste. Krisehåndtering, noe å gjøre om dagene (vernet arbeid ved kommunens «vernede virksomhet», så klart), fritidsaktiviteter («tilrettelagte», sammen med andre som hadde bistandsbehov), og bistand fra «kvalifisert personell».
Det var bare en liten detalj… Han hadde glemt å spørre meg hva jeg ønsket, hadde behov for, drømte om, nærte ambisjoner om… Han hadde rett og slett aldri møtt meg, før han la ned alt arbeidet i den helgarderte planen.
Det ble mitt møte med vernepleierprofesjonen. Møte «by proxy», så å si. Vernepleieren var så til stede i sykepleierens behov og ambisjoner, at det skygget for å oppdage det som burde vært i fokus – hovedpersonen, jeg.
Jeg hadde mål. Gode mål. I ettertid viser fasiten at det var realistiske mål, selv om det var vanskelig å få øye på den gangen. Den dårlige starten mellom sykepleieren og meg gjorde at vi sløste vekk mye tid og ikke minst mye energi på å være i krig. Utmattende og destruktiv krig, for alle involverte parter. Det tok en god stund å finne fram fredspipa og starte på et bedre og mer konstruktivt spor, der mine egne mål ledet an veien videre.
Underveis har jeg hatt en del samhandling med vernepleiere. Og sykepleiere. Og andre profesjoner. Og har lært noe som i alle fall har vært nyttig for meg: Konstruktiv samhandling mot gode mål oppnås enklest og best når jeg får være hovedpersonen i eget liv, og når hver bidragsyter til prosessen med å nå målene erkjenner både styrker og svakheter ved egen profesjon, og ut fra det bidrar med det som den enkelte kan best. Noen ganger må en profesjons innspill vike for en annens. Det kan være at innspillet var godt og riktig. Det var bare feil tid. Målt ut fra hva jeg trengte mest der og da. Erkjennelse av egen profesjons styrker og svakheter er et av flere nødvendige grep for å få til godt flerfaglig, og – noen ganger, om man strekker seg langt nok og i tillegg er litt heldig – ekte tverrfaglig arbeid. En annen viktig forutsetning er å holde rede på – og dermed innse forskjellen på – hva som er «mitt» og «ditt» behov. Det hender at tjenesteyter foretar seg noe ut fra eget behov, ikke ut fra hva mottaker trenger. Det er jo ikke noe galt i at tjenesteytere også har behov. Jeg vil bare minne om at det kan være en fordel at tjenesteyter har sørget for eget behov før han/hun kommer til meg. (Som å sørge for at man ikke er tørst, sulten, trøtt, må på toalettet – eller er utrygg.) Jeg har mer en nok med eget behov, om jeg ikke i tillegg skal måtte parkere mine behov fordi tjenesteyter har behov for noe annet.
Hvordan gikk det? Jeg nådde mine mål. Og mer til. Jeg hadde et mål om å fullføre utdanning, komme i ordinært arbeid, og å kjøpe min egen leilighet. Og – viktigst av alt: Leve et liv med mening, et liv jeg både har lyst og ork til å leve. Det har jeg oppnådd. Nå er jeg i full jobb (tjener antakelig mer enn de fleste underbetalte kommuneansatte sykepleiere og vernepleiere) i en stilling jeg stortrives med, eier min egen leilighet, og er travelt opptatt med alt som gir livet mitt mening.
Dit kom jeg ikke for at en vernepleier eller en sykepleier var gode på å formulere mål. Dit kom jeg fordi jeg oppnådde støtte for at det måtte være mine egne mål som gjaldt. Og fordi de ulike profesjonene som var involvert underveis begravde egne kjepphester og samarbeidet godt om å nå mine mål.