Jeg driver og skriver en eksamensoppgave om rehabilitering. I den forbindelse vil jeg lufte noen tanker. Kanskje noen av dere kan utfordre perspektivene mine eller gi meg nye? For det jeg funderer over er hvor grensen for (re)habilitering går, og hvem er det som tar over når grensen er nådd?

Måten man ser på (re)habilitering og hvordan man utøver (re)habiliteringsarbeid er tett sammenvevd med hvordan man ser på funksjonshemning. Eller. Det bør i hvert fall være det. Synet på funksjonshemning har endret seg sterkt. Fra å se på funksjonshemning som utelukkende noe ved individet, er det mer og mer vanlig å se på funksjonshemning som et resultat av misforholdet mellom individets forutsetninger og samfunnsskapte barrierer. Riktignok vil ulike perspektiver legge mer eller mindre vekt på de ulike ”sidene” av denne GAP modellen, men samfunnsskapte barrierer er en viktig, kanskje viktigste, delen av det som utgjør funksjonshemning. Mange hevder det har vært et paradigmeskifte.

Dette påvirker selvsagt (re)habiliteringsarbeid. Fra å ha et medisinsk fokus, er det viktigere å ha et bredere perspektiv. Det er ikke bare reparasjon eller opplæring som gjelder. Det er viktig å bygge ned samfunnsskapte barrierer. Som (re)habilitatorer må vi tilrettelegge nærmiljøet til den man jobber for. Men. Fremdeles er det slik at (re)habilitering sees på som individuelle prosesser. Den definisjonen som er mest brukt på rehabilitering her i Norge, slår også fast dette:

Habilitering og rehabilitering er tidsavgrensede, planlagte prosesser med klare mål og virkemidler, hvor flere aktører samarbeider om å gi nødvendig bistand til brukerens egen innsats for å oppnå best mulig funksjons- og mestringsevne, selvstendighet og deltakelse sosialt og i samfunnet.

De fleste andre, kanskje alle, definisjoner av (re)habilitering peker også på at dette er individuelle prosesser. Selv om man legger stor vekt på at funksjonshemning er en funksjon av samfunnsskapte barrierer, avgrenser man altså yrkesutøvelsen innen (re)habilitering til fokus på individet. Den enkelte man jobber for skal oppnå ”det gode liv”. Hva betyr dette for oss yrkesutøvere? Betyr det at vi går utover fagets grenser om vi jobber på samfunnsnivå for å bygge ned barrierer som nødvendigvis ikke er direkte tilknyttet de tjenestebrukerne vi daglig jobber for? Og. Hvordan påvirker det vår yrkesutøvelse og vårt engasjement? Vil det gjøre oss mer individrettet, og dermed også påvirke oss til fremdeles ha mest fokus på å styrke det enkelte individ?

Hvis det er slik at arbeid på samfunnsnivå går utover (re)habiliteringens grenser. Hvem er det da som skal ta ansvar for at samfunnsskapte barrierer blir bygget ned? Tør vi å overlate dette til politikken og politikerne? Det kan kanskje være grunn til å tro at politikere ofte vil ha fokus på kortsiktige løsninger som gir størst mulig velgeroppslutning. Er nedbygging av samfunnsskapte barrierer innenfor det som vil bli prioritert av politikerne? Diskusjonen om universell utforming ved husbygging er et interessant eksempel. Med en gang det er fokus på kostnader setter sentrale aktører spørsmålstegn ved behovet for universell utforming. Jeg stiller meg også spørsmål om hvordan FrP sin politikk med fokus på at pengene skal følge bruker, folk skal kunne kjøpe tjenester selv på et åpent marked, skal kunne bidra til nedbygging av de samfunnsskapte barrierene. Og hvordan jeg som fagperson med kunnskap om nettopp hvordan funksjonshemning oppstår skal kunne jobbe innenfor et slikt regime.

Vel. Jeg tenker at nedbygging av samfunnsskapte barrierer er noe vi ikke kan overlate til partipolitikken alene. Vi som fagfolk skal og må ha påvirkningskraft på dette. Vi som enkeltpersoner kan bidra, og kanskje bør man vurdere å utvide grensene for (re)habilitering til å være noe mer enn individuelle prosesser. Men kanskje enda viktigere. Våre fagforeninger må bidra. Derfor er jeg spesielt glad i fagforeninger som går utover det tradisjonelle fokuset på arbeidstakers rettigheter. Jeg vil ha fagforeninger som også legger trykk på faget. Som nettopp er en tydelig og sterk aktør for å bygge ned samfunnsskapte barrierer. Nylig fikk Lars Ødegård YS sin likestillingspris. Gjennom en slik pris retter fagbevegelsen fokus på funksjonshemmedes likestillingskamp. I en kommentar til dette skriver Solfrid Rød at dette er «et fokus en samlet fagbevegelse med fordel kan stille skarpere». Det er jeg veldig enig i.

For. Kanskje er det her man ser overgangen fra (re)habilitering til politikk. Der fagforeninger for landets (re)habilitatorer tar ansvar. Ansvar for å holde nedbygging av samfunnsskapte barrierer høyt i bevisstheten til landets politikere og befolkning for øvrig. Fagforeninger som kommer med forslag til virkemidler bygget på den kompetansen medlemmene har på funksjonshemmende barrierer.

Kanskje er bråkete, strategiske og faglige fagforeninger nettopp the missing link mellom (re)habilitering og dagens syn på funksjonshemning.

En liten merknad til mitt eget innlegg. I innlegget nevner jeg ikke særlig mye brukermedvirkning. Det er selvsagt at tjenestebrukere selv skal påvirke (re)habiliteringen. Men. Her snakker jeg ikke om tjenester. Jeg snakker om samfunnet. Og om yrkesutøvere inne (re)habilitering sin rolle knyttet til funksjonshemning.