Søk

Vernepleieren

En nettside om tjenestene, levekårene og menneskerettighetene til personer med utviklingshemming

Åpne søk
Forfatter

Cato

Nominer årets sosialarbeider!

Hver dag gjør tusenvis av helse- og sosialarbeidere en fantastisk jobb. En jobb som mange setter pris på. En jobb som er helt avgjørende for et godt samfunn.

Helse- og sosialarbeidere er etter min mening litt for lite flink til å skryte av det arbeidet vi driver med. Når sa sist at du er stolt av arbeidet ditt? Når sa du sist at det du gjør er viktig og bra? Og når sa du sist til en kollega at arbeidet hun gjør er fantastisk flott??

Nå har du sjansen til å sette pris på en helse- og sosialarbeider som du kjenner. Som du mener fortjener en ekstra oppmerksomhet. FO deler hvert år ut prisen for årets sosialarbeider. Nå går snart fristen ut for å nominere prisvinneren for 2012. Nominer en du kjenner, da vel!

Her kan du lese mer om prisen og hvordan du nominerer.

0

Ikke ha dårlig samvittighet fordi du er pappa!

Når jeg skriver dette skulle jeg vært hos FO Buskerud. Skulle holdt innledning om neste års tariffoppgjør. Om likelønn. Der er jeg ikke. Jeg er hjemme. Hjemme med sønnen min som er syk. Selvfølgelig er jeg det. Men. Det fikk meg også til å tenke på Odd Eriksen.

Er det noen av dere som husker Odd Eriksen? Han har vært statsråd i den rød-grønne regjeringen. Den første som trakk seg i den første rød-grønne regjeringen. Etter mye politisk press valgte han å gå av. Begrunnelsen var at han savnet familien. Som jeg skrev på min første blogg; det var få som trodde han. For å sitere meg selv:

Så har den første statsråden gått av. Odd Eriksen har vært mye kritisert i media og det er «ingen» som tror han når han sier at han går av på grunn av at han savner familien. Politiske kommentatorer hevder at dette kun er en unnskyldning, og at noen kanskje har hvisket han i øret at det er på tide å trekke seg. Hadde det vært slik hvis han ikke hadde vært mann? Neppe. Hadde det vært en kvinne hadde hun nok fått forståelse for at det hadde vært tungt å være så mye borte fra familien. Når skal det bli akseptabelt og troverdig at en mann setter familien foran egen karriere. Odd Eriksen fortjener ros for det valget han har tatt.

Jeg ser på statsråd Audun Lysbakken som et viktig forbilde for oss menn. Han har vært tydelig på at stiller han til valg som leder av SV så må han også kunne ha tid til familien. På sin blogg skriver han:

Jeg har invitert dere hit fordi jeg ønsker å bli SVs nye leder. Jeg har brukt helgen til å gå turer med min kone og barna mine, ha familieråd rundt kjøkkenbordet hjemme og diskutere om det er mulig å kombinere det å være småbarnspappa med det å være leder i SV.

Jeg har kommet til at det må være mulig, og fått støtte hjemme for det. Demokratiet skal bygges av vanlige mennesker, med vanlige liv. Derfor må det også tilpasses vanlige mennesker og vanlige liv. Dersom jeg blir partileder blir jeg en leder som forlater viktige møter når det er på tide å hente i barnehagen, som ikke tar telefonen fra jobben når ungene mine skal ha min fulle oppmerksomhet, som er gjerrig på helgene mine og som skal ha en like lang pappapermisjon som sist. Det skal partiet vite dersom partiet velger meg.

Skal vi oppnå likestilling må vi menn ta ansvar. Men. Vi må ikke bare snakke om det. Vi må også handle. Jeg tilhører “løkka” generasjonen. Tok ut relativt lang pappa permisjon, likte å henge på kafe på Grünerløkka med ungen i barnevognen. Trodde at damene så på den flinke mannen i smug. Nå tror jeg vel egentlig at damene tok meg som en selvfølge. Selvfølgelig skulle jeg som mann ta mitt ansvar for barna. Men vi skal selvsagt ikke bare skumme fløten. For løkka på mandags formiddag er fløten.

Når jeg valgte å stille til valg til politisk ledelse i FO var det naturlig å diskutere det med konen. Hva hun sa ville ha en avgjørende betydning. Eller ville det det? Hadde jeg ikke bestemt meg på forhånd? Det er jo fint å ha på ”CV-en” at man tok hensyn til familien før man sa ja. Det høres flott ut når jeg kan si at jeg må ta hensyn til barna og resten av familien. At jeg må gå tidlig fra møter. At jeg skal hente og bringe. Men. Det viktigste er ikke at jeg sier det. Det viktigste er at jeg gjør det. Det er det som er poenget mitt. Og det er vanskelig. Det er vanskelig å avlyse på grunn av syke barn. Det er vanskelig når man ikke kan gå på et kveldsmøte. Men skal man oppnå likestilling. Skal man oppnå likelønn. Så må jeg og flere menn med meg også handle. Vi må ta ansvar og få lov til å ta ansvar. Både privat og i politikken. Det er ikke vanskeligere for menn enn for kvinner, men det er kanskje vanskeligere å synliggjøre at det er vanskelig (Jf Eriksen). Nettopp derfor er detkanskje også et poeng å snakke om at det er vanskelig. Men, vi må også prøve å gjøre det mindre vanskelig å prioritere familien. Derfor er jeg glad for at min forbundsleder Rigmor Hogstad er tydelig på at familien er viktig. At når hun selv må hoppe inn på kort varsel hos FO Buskerud, så er hennes klare melding til meg: «Ikke ha dårlig samvittighet fordi du er pappa!» Det er moderne ledelse. Sånne tilbakemeldinger må både menn og kvinner få i slike situasjoner.

Som sagt så må vi menn få lov til å ta ansvar i kvinnekampen. Jeg gleder meg for eksempel til jeg en gang i fremtiden blir medlem av FOs kvinnepolitiske utvalg.

(Dette har jeg altså skrevet mens jeg har vært hjemme med sykt barn. Sannsynligvis burde jeg prioritert butikken, klesvasken, vinduene og støvtørkingen. Heldigvis kommer rengjøringsfirmaet på mandag)

0

Mulighetenes vindu 2

Vi klarte det! Mulighetenes vindu er åpent. Etter tydelige signaler fra FOs grasrot, fra utdanningsinstitusjoner, fra brukerorganisasjoner og fra andre som er engasjert i fremtidens velferdstjenester. Etter noen uker med intenst arbeid i FO sin forbundsledelse. Vi klarte det. Sammen. Mulighetenes vindu er åpnet på vid gap.

Etter et møte med politisk ledelse i FO i går slår statsråd Tora Aasland i dag fast at kunnskapsdepartementet legger vekk tanken om å slå sammen barnevernpedagog-, sosionom- og vernepleierutdanningene. Dette er en stor seier for FO, men først og fremst for velferdstjenestenes brukere.

For oss vernepleiere er det strålende at Kunnskapsdepartementet nå slår fast at den unike kombinasjonen av ulike fagdisipliner som utdanningen vår har er nødvendig for å sikre gode velferdstjenester i fremtiden. Velferdstjenester for alle! Og det gir oss store muligheter. For jeg har store ambisjoner. Ambisjoner for utdanningen min. I dag tillater jeg meg å puste litt lettet ut. I morgen skal jeg brette opp armene. For. Hvordan skal fremtidens vernepleierutdanning se ut? Jeg mener at dagens utdanning er robust, men at den også må utvikles videre. Dagens uttalelse fra Aasland gir et grunnlag for å gi vernepleiefaglig kompetanse et tydelig løft.

Det er selvfølgelig en del som er usikkert. For det første er ikke dette vedtatt enda, men det er et klart og tydelig signal. For det andre varsler hun endring: ”Alle tre må styrkes, alle må være forberedt på endring. Det skal mer inn i hver av utdanningene for å styrke dem på det som ikke er godt nok dekket i dag, og for enda bedre å kunne møte framtidas behov.”

Jeg ser frem til diskusjonene som kommer. Tror det kan være svært vitaliserende for vernepleiermiljøene, både i utdanningsinstitusjoner og i praksisfeltet. Kanskje også vitaliserende for arbeidsgivere og andre yrkesgrupper. Hvordan sikre gode yrkesutøvere i fremtiden? Hva skal fremtidens vernepleier gjøre, og ikke minst, hva skal han ikke gjøre? Hvordan skape armslag for vår kompetanse i ulike deler av helse- og sosialtjenestene? Hvordan overbevise lokale og sentrale myndigheter om at vår kompetanse er en faktor for å sikre blant annet samhandlingsreformens suksess. Jeg er i de siste dagene blitt enda mer sikker på at vi har viktige aktører som Kunnskapsdepartementet og Barne- likestillings og inkluderingsdepartementet med på laget. Ansvarlige politikere som ønsker å sikre vår kompetanse for fremtiden.

For meg er det viktig at kombinasjonen av helse, sosial og pedagogikk opprettholdes. At vernepleieren beholder og utvikler sin særskilte kompetanse og ferdigheter i møte med de særskilte utfordringene til personer med utviklingshemning og andre med kognitiv funksjonsnedsettelse. Og at vi erkjenner at denne kompetansen kan brukes til ulike utfordringer, på ulike arenaer overfor ulike mennesker. Og; at vi erkjenner at vi ikke kan alt!

Takk til Tora Aasland og Kyrre Lekve som hørte på våre argumenter. Dere viser også tydelig at vår kompetanse er viktig i fremtidens velferdstjenester. Jeg er også imponert over det engasjementet som grasroten i FO har vist. Dere har gjennom opprop, blogging og argumentering tydelig vist at sammenslåing er feil vei. Det engasjementet må også brukes i den videre utviklingen av utdanningene våre. Og; litt takk til meg selv 🙂 og mine kollegaer i forbundsledelsen i FO.

Noen sier at vi med dette går baklengs inn i fremtiden. Jeg vil si; look too Norway!

PS! Kanskje  endringene vil føre til navnebytte? Det har jeg skrevet om før…

9

Lenge leve barnevernpedagogen!

I dag er det den internasjonale sosialpedagogdagen. Gratulerer, vernepleier og barnevernpedagog! Vær stolt. Stolt av det bidraget du gjør for folkene i landet vårt.

Velferdsstatens yrker er gjensidig avhengig av hverandre. De hadde ikke vært det de er i dag uten gjensidig påvirkning. Uten sosionomutdanningen hadde sykepleierutdanningen måtte være enda bredere. Uten barnevernpedagogutdanningen hadde kanskje vernepleierutdanningen vært en generell miljøterapeututdanning. Vi hadde fått dårligere utdanninger. Dårligere yrkesutøvere. Og dårligere tjenester til folk som er avhengig av bistand for å få best mulige liv. Vi trenger differensiert kompetanse for å møte fremtidens komplekse utfordringer.

I disse dager avslutter Kunnskapsdepartementet sitt arbeid med stortingsmelding om utdanning for velferdstjenestene. Fremdeles diskuteres det modeller som vil innebære nedleggelse av barnevernpedgog-, sosionom-, vernepleier- og velferdsarbeiderutdanningene. Det vurderes å lage en ny felles sosialarbeiderutdanning. Dette er en dårlig løsning. Men; fremdeles diskuteres det hvordan utdanningene skal styrkes. Bedre praksis, styrket velferdsfaglig grunnlag, praksisnær forskning. Fortsatt profesjonskompetanse. Det kan bli veldig bra!

Jeg hadde ikke vært vernepleier hadde det ikke vært for barnevernpedagogutdanningen. Jeg fikk en stor porsjon sosialfaglige gener fra en onkel og en tante som er nettopp barnevernpedagoger (kan ikke få takket dere nok, onkel Andre og tante Torunn). Landet trenger en sosialpedagogisk utdanning rettet mot behovene til utsatte barn og unge. Det trengs en egen profesjonsutdanning for å bevare den kraften som ligger i barnevernpedagogen. La oss stå sammen om å bevare sosialpedagogikken i Norge. La oss stå sammen om en styrket barnevernpedgogutdanning! Jeg tror fremdeles at stortingsmeldingen som kommer ved juletider kan gi en retning på en slik styrking.

I dag kan du feire den internasjonale sosialpedagogdagen. Jeg skal henge opp flagget, spise kake (litt siden jeg også har bursdag i dag). Du kan sende et postkort til noen du mener trenger det. Fokuset til den internasjonale dagen i år er FN konvensjonen om rettigheter for personer med funksjonsnedsettelse. Norge har enda ikke ratifisert avtalen. Jeg har sendt postkort til statssekretærene i BLD.

Uansett om du er barnevernpedagog, vernepleier eller bare en venn: Jeg oppfordrer deg også til å signere dette oppropet. Et opprop for gode barnevernpedagog- og vernepleierutdanninger.

På en dag som denne skal vi feire. Lenge leve vernepleieren! Lenge leve barnevernpedagogen! Hurra!!!

PS! Internasjonalt regnes barnevernpedagogutdanningen og vernepleierutdanningen som sosialpedagogiske utdanninger. Her i Norge forbindes nok sosialpedagogikk mest med barnevernpedagogutdanningen. Det er ikke mange vernepleiere som identifiserer seg med sosialpedagogikk. Men siden det ikke er så mange vernepleierutdanninger i verden (det burde det selvsagt vært), så ville nok en internasjonal vernepleierdag blitt litt stusselig. Derfor vernepleier, rett i ryggen, frem med brystet, dagen er også din!

4

En liten hemmelighet!

Jeg skriver i Dagsavisen i dag. Et lite brev til landets nye kommunepolitikere. Om ansvarsreformen. Om kompetanse. Om vernepleiefaglig kompetanse. For de av dere som ikke har tilgang på avisen, her er hva jeg skriver:

En liten hemmelighet!
Gratulerer med valget, du som er ny kommunepolitiker. Før du blir overlesset med sakspapirer om gatenavn, eldreomsorg og neste års knappe budsjett har jeg lyst å fortelle deg en liten hemmelighet. Det er i år 20 år siden ansvarsreformen ble iverksatt.

Reformen gav deg og din kommune ansvaret for  tjenestene, rettsikkerheten og levekårene til personer med utviklingshemning. For at personer med utviklingshemning har normaliserte levekår. At din kommune oppleves som inkluderende. Det ansvaret er det tilsynelatende mange som har glemt. I kommune etter kommune bygges det store boligkompleks. Beregnet på ulike folk med ulike bistandsbehov. 10 leiligheter, 30 leiligheter, 50 leiligheter. Institusjoner. Institusjoner som ansvarsreformen nettopp skulle bygge ned.

Kompetansemangelen er stor. For å sikre ansvarsreformens idealer holder det ikke bare med tålmodighet og empati. Tjenesteyterne og kommuneadministrasjonen trenger høy kompetanse. Vernepleiefaglig kompetanse. I de fleste tilfellene hvor man må utøve tvang og makt trengs det i dag dispensasjon fra utdanningskravene. Er kravet om faglighet og rettsikkerhet glemt?

Så du nye kommunepolitiker. Jeg kunne ramset opp bekymringsfulle tendenser i forhold til sysselsetting og utdanning, på område etter område, men det kan du jo finne ut av selv. For. Hvordan står det egentlig til i din kommune? Får personer med utviklingshemning bestemme hvor og hvordan de vil bo? Får de tjenester med høy kvalitet? Statlige myndigheter har valgt å gi din kommune frihet til å sikre idealene fra ansvarsreformen på den måten dere mener er best. Det er du som sitter på virkemidlene. Benytt dem.

Det er nok ikke denne saken du vinner gjenvalg på om fire år. Men satser du på å sikre tjenestene, rettsikkerheten og levekårene til personer med utviklingshemning vil du kunne vise at din kommune er en inkluderende kommune. Og. Jeg kan love deg at landets vernepleiere skal stå bak deg i denne kampen. I kampen for et samfunn for alle.

1

Enda et brev til Jens!

Kjære Jens
Onsdag kveld fikk du et brev. Et brev i form av en dokumentarfilm. Jeg håper du så den. Hvis du gjorde, regner jeg med at den fikk deg til å tenke. Tenke på hvor viktig det er å kunne leve et selvstendig liv. Hvor viktig det er å kunne bestemme det meste selv innenfor de rammene samfunnet vårt gir. Og ikke minst; å kunne bestemme selv utover de rammene mange av dagens velferdstjenester gir.

For filmen Brevet til Jens berører flere viktige moment. Ja, den er en slags propagandafilm for Brukerstyrt personlig assistanse (BPA). Og du har selvsagt helt rett om du tenker at den er lite nyansert. Det er ikke slik at BPA ordningen er udelt positivt. Siden vi begge tilhører arbeiderbevegelsen så er vel arbeidstakerutfordringene for assistentene naturlig å trekke frem. Som en med helsefaglig kompetanse er jeg også redd for at for noen kan en slik ordning føre til et dårligere faglig tilbud. Ja, jeg er til og med redd for at en ensidig satsning på BPA vil føre til at det er de ressurssterke, de som har mulighet til å drifte en slik ordning som vil vinne kampen om de beste tjenestene. De andre kan bli glemt.

Men. Disse innvendingene er selvsagt ikke uløsbare. De må ikke stå i veien for at folk med funksjonsnedsettelser faktisk skal få like muligheter som andre. Som deg og meg. Og løsningene er ikke hokus pokus. Det er de samme løsningene som vi har ved alle andre tjenester. Arbeidsmiljøloven må gjelde. Arbeidsmiljøloven skal følges (og det skal ikke gjøres som her, ULOBA). Lønns- og arbeidsforhold skal ikke ofres på inkluderingens alter. Gode lønns- og arbeidsforhold er en forutsetning for inkluderingen.

BPA må ikke privatiseres. Vi trenger ikke en haug med firmaer som tilbyr assistenter. Det vi trenger er kommunale tjenester og ideelle aktører som sammen gir våre innbyggere gode tjenester. Ser du; du kjenner igjen dette. Vi trenger nasjonale standarder og retningslinjer, vi trenger veiledning for arbeidsledere og assistenter. Og selvsagt skal folk med BPA få tilgang til høy helsefaglig og sosialfaglig kompetanse når det er behov for det.

For meg var det ikke bare BPA ordningen som ble satt i fokus onsdag kveld. For meg var det også en tankevekker på hvordan vi organiserer og yter tjenestene generelt. Jeg vet at filmen ikke fremstiller de kommunale tjenestene på en helt korrekt måte. Situasjoner er tatt ut av sin sammenheng, og poeng er selvsagt satt på spissen. Det er dokumentarfilmens natur. (Oppdatert: Les hva personalet i avlastningsboligen selv skriver, trykk her) Men den viser noen enorme kontraster. Selv om mange vil få BPA i fremtiden, er det helt avgjørende å sikre at alle former for tjenester har høy kvalitet. At alle tjenester sikrer selvbestemmelse. Det må ikke bli slik at det kun er dem som er i stand til eller ønsker BPA som er sikret tilstrekkelige tjenester. Når flesteparten av dem som velger BPA oppgir at en viktig grunn for det er at de er misfornøyd med de øvrige kommunale tjenestene. Ja, da må disse tjenestene også forbedres.

Før dette brevet blir så langt at du ikke gidder å lese det; et lite poeng til før jeg avslutter. Det er litt underlig at det er helseministeren som skal holde i denne saken. Og at det er helse- og omsorgskomiteen på stortinget som behandler slike saker. For BPA er jo først og fremst et verktøy for inkludering, deltakelse og ikke-diskriminering. Ikke en helsetjeneste. Derfor er det viktig at Audun Lysbakken engasjerer seg i temaet. Det er jo tross alt han som har ansvar for politikken for personer med funksjonsnedsettelse. Ja, det er litt underlig at rettighetsfestingen skal være lagt til helse- og omsorgsloven. Særlig nå når ordet «sosial» og sosialtjenesteloven nesten er borte.

Så Jens. Det er på tide å rettighetsfeste BPA. Har på følelsen av at helseministeren, inkluderingsministeren og du bør ta en prat når du nå snart er ferdig med valgkampen. Og kanskje ta med deg Stine Machlar.

4

Engasjer dere!

Kari Marie, nestleder FO Rogaland

To uker igjen av valgkampen. To uker hvor landets barnevernpedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsarbeidere kan utfordre kommunenes fremtidige politikere på saker som er viktig for oss og for dem vi jobber for. Saker som ofte blir glemt av politikere og resten av befolkningen. I dag har jeg vært hos FO Rogaland for å snakke om hvorfor vi som helse- og sosialarbeidere skal engasjere oss i valgkampen og kommunepolitikk.

FO er partipolitisk nøytral. men vi skal aldri være politisk nøytrale. Kommunens politikk legger rammene for mulighetene vi har for å utvikle faglige gode tjenester. Faglig gode tjenester til det beste for kommunens innbyggere.

Jeg er glad for å tilhøre en samlet fagbevegelse  som hver dag jobber for et bedre samfunn. Noen spør om hvorfor arbeiderbevegelsen skal være aktive aktører i en valgkamp. Jeg forstår ikke spørsmålet. Selvsagt skal vi det. Arbeiderbevegelsen har stått i front for viktige samfunnsendringer. Endringer som ingen i dag stiller spørsmål ved om er riktig og viktig. Vi skal være en aktør i valgkampen for å sikre at politikerne som blir valgt bidrar til bedre samfunn.

Jeg mener at våre yrkesgrupper har et ekstra ansvar. Ansvar for at de områdene vi jobber for får det fokuset som det fortjener. At kommunepolitikere både vet hva barnevernet gjør og satser på å sikre utsatte barn og unge god oppfølging. At de vet hva de nasjonale føringene for politikken for personer med utviklingshemning er. Og at de sikrer at deres kommune følger dem opp. Det er vårt ansvar i valgkampen.

I Danmark er det også valgkamp. Våre venner i SL, sosialpedagogforbundet, har lansert sin Facebook side Sosialpædagigikk er også politikk. Her forklarer de godt hvorfor de engasjerer seg:

Når vi blander os, så er det ikke fordi vi er blevet partipolitiske. Når vi blander os så er det fordi valget vil få helt afgørende betydning for Socialpædagogernes hverdag – vores vilkår og rammer. Når vi blander os er det fordi valget vil få en helt afgørende betydning for de mennesker socialpædagogerne arbejder for og med.

Vi vil investere i at mennesker får et bedre liv, i uddannelse og i arbejdspladser.

0

Et mangfoldig Norden, selvfølgelig

20110814-143908.jpg
Foto: Rolf Magnus Grung

Sitter på kafé på Reykjavik. Sliten. Hotellet mitt begynte å brenne i natt. Bare litt. Men fra fem seks til åtte befant jeg meg ute på gaten. Alt vell, men sliten.

Har vært på konferanse. Forskere, og noen praktikere fra hele Norden har presentert sosialt arbeid og sosialpedagogisk arbeid. Mye bra. Hendelsene 22. Juli ble markert på mange måter. Blant annet hadde Benny Andersen, president i den internasjonale sosialpedagogorganisasjonen AIEJI et flammende innlegg om hvor viktig det er å stå opp for de verdiene som ble angrepet den dagen. Demokrati, solidaritet, humanitet. Det var ikke bare hotellet mitt som brant, det gjorde Benny også.

Oppdatert: Her er Benny sitt innlegg. Anbefales!

De nordiske sammenslutningene for sosionomer og sosialpedagoger har laget en uttalelse. Det skjer ikke så ofte. Denne gangen var det viktig for oss å være tydelige på at nordens sosionomer og sosialpedagoger (i internasjonale sammenhenger inkludert vernepleiere) skal være i første rekke i kampen for mer mangfold og inkluderende samfunn. Vi skal jobbe for et mangfoldig Norden, selvfølgelig. Les uttalelsen her.

(skrevet søndag)

0

«Pappa, jeg trodde alle tyver var brune!»

Det er noen som vil tilbake til gamle dager. Til et enklere Norge. Det er noen som er redd for at folk er forskjellige. Det, Jonas. Det er feil. For virkeligheten er kompleks. Folk er forskjellige. Dette er noe du skal lære å omfavne.

Mange skriver etter 22. juli massakren. Det gjør jeg og. Mest for min egen del, men kanskje har også andre lyst å lese. Dette er skrevet som et brev til sønnen min.

Kjære Jonas. Gutten min. Du som snart blir 7 år. Beklager. Beklager om jeg har vært litt fraværende den siste tiden. At jeg har hatt mine tanker et helt annet sted enn hos deg og din søster. Du vet det jeg fortalte om. Den bomben. Og det at han mannen skjøt alle de folkene. Det er det jeg har tenkt på. Det er det første jeg har tenkt på om morgenen, det siste jeg har tenkt på før jeg sovner.

Beklager at jeg har vært litt amper, Jonas. At jeg ble ekstra sint når du kom med lekepistolen din. Eller at jeg ble irritert når du gråt for at du ikke fikk is nummer to. Jeg forstår at den isen var veldig viktig for deg. Men. Akkurat nå har jeg litt problemer med å vise deg det.

Det er forresten ikke helt sant. At jeg ikke har tenkt på deg denne tiden. Jeg har tenkt på fremtiden din. Hvilket Norge du skal vokse opp i. Jeg føler et veldig ansvar. Ikke bare ansvar for din oppdragelse. Ansvar for at ditt Norge skal bli like fint som mitt Norge.  Ansvar for at de verdiene som jeg har opplevd som viktige også blir viktige for deg. Åpenhet, solidaritet, troen på det positive. Mangfold. Du vet at pappa ikke har vært i militæret. Det er fordi jeg ikke tror at det kommer noe godt ut av vold. Det er ingenting vold kan oppnå som vi ikke kan oppnå med andre midler. Men kanskje. Kanskje har hendelsene den fredagen gitt oss en ekstra sjanse. En mulighet til å skape et enda bedre land.

Det er gått snart to uker siden den fredagen. Fredagen. Dagen da en mann ville ramme et helt folk. Ramme oss ved å angripe våre ungdommer og vår regjering. Ramme oss ved å angripe det fineste vi har. Angripe dem som står opp for oss, som hver dag jobber for et litt bedre land, en litt bedre verden.

Jeg tenker mye på det du sa til meg her om dagen. Da du hadde sett bilde av han som skjøt. ”Pappa, jeg trodde alle tyver var brune”. Det har gjort stort inntrykk på meg. For du vet, det er ikke sant. Det er ikke sant at alle tyver er brune. Men av og til kan det virke som noen tror det. Det var mange som trodde at han som gjorde det den fredagen var ”brun”. Jeg og. Hvorfor er det slik? At du og jeg tenker slik? Vi bor i en av de mest mangfoldige bydelene i landet. Du har skolekamerater med foreldre fra hele verden. Og. Jeg vet at du i hverdagen verken bryr deg om eller tenker over om de du leker med har afrikansk, asiatisk eller norsk opprinnelse. Men. Jeg synes det er svært interessant at du sier det du sier. Hvordan vokser man opp i dagens mangfoldige Norge?

Det er kanskje det som er mitt viktigste ansvar. Å bidra til at det  mangfoldige Norge fungerer. For. Det er noen som vil tilbake til gamle dager. Til et enklere Norge. Det er noen som er redd for at folk er forskjellige. Det, Jonas. Det er feil. For virkeligheten er kompleks. Folk er forskjellige. Dette er noe du skal lære å omfavne. Jeg skal lære å omfavne det. Det er ikke nødvendigvis lett. Men vi skal klare det. Når noe er komplekst er det vanskeligere å kontrollere. Men jeg er overbevist om at setter vi pris på mangfoldet får ikke bare du og jeg et rikere liv. Lærer vi å sette pris på mangfoldet blir verden et litt bedre sted.

Jonas, folk er uenige om hvordan vi skal få dette mangfoldige samfunnet til å fungere. Noen politikere mener for eksempel at det beste er å busse noen av skolevennene dine til andre skoler. De tror at det er en måte å kontrollere kompleksiteten. Jeg tror ikke det er lurt. Jeg er glad for at skolen din er kjempebra. Du har en fantastisk flott lærer. Jeg tror at det er viktig. Satse på nærskolen. Selv om du lærer fra mamma og pappa, er det her, på skolen og i gaten at du lærer det meste.

Uansett. Jeg vet ikke alltid hva som er riktig. Hva som er de riktige måtene å få det mangfoldige samfunnet vårt til å fungere. Det handler om kunnskap. Og om politikk. Jeg blir sint på dem som sier at det som skjedde den fredagen ikke handler om politikk. Selvsagt handler det om det. Og; politikk utformes og utføres på ulike nivå. Det er ikke bare Jens som driver med det. Vi skal finne vår måte. Du og jeg.

Jonas. Du vet at pappa er vernepleier. Jeg har alltid jobbet for folk som er annerledes. Men. Hva er det egentlig som gjør noen annerledes? Er det egentlig noen som er annerledes? Annerledes enn hva? Noen har snakket om at gjerningsmannen var en av oss. At han ikke var en fremmed. Jonas. Jeg kan love deg. Selv om han er norsk. Ser ut som oss. Er han mye mer fremmed og annerledes enn mange av dem vi ofte kaller annerledes og fremmed. Vi må slutte med dette. Å snakke om vi og de. Vi er alle oss. Vi er alle forskjellige. I Sverige sier de ”Vi gillar olika”. Det synes pappaen din er fantastisk flott sagt.

Kjære Jonas. Jeg vet enda ikke hva hendelsene den fredagen vil gjøre med landet vårt. Eller med deg og meg. Men jeg vet at det kommer til å føre til forandring. Og jeg vet at det er vi som bestemmer hvilken forandring dette skal være. Oss to. Sammen med alle andre som bor her i landet. Og jeg vet en ting til. Dette skal vi klare. Sammen.

10

Blogg på WordPress.com.

opp ↑