Cato

Enda et brev til Jens!

Kjære Jens
Onsdag kveld fikk du et brev. Et brev i form av en dokumentarfilm. Jeg håper du så den. Hvis du gjorde, regner jeg med at den fikk deg til å tenke. Tenke på hvor viktig det er å kunne leve et selvstendig liv. Hvor viktig det er å kunne bestemme det meste selv innenfor de rammene samfunnet vårt gir. Og ikke minst; å kunne bestemme selv utover de rammene mange av dagens velferdstjenester gir.

For filmen Brevet til Jens berører flere viktige moment. Ja, den er en slags propagandafilm for Brukerstyrt personlig assistanse (BPA). Og du har selvsagt helt rett om du tenker at den er lite nyansert. Det er ikke slik at BPA ordningen er udelt positivt. Siden vi begge tilhører arbeiderbevegelsen så er vel arbeidstakerutfordringene for assistentene naturlig å trekke frem. Som en med helsefaglig kompetanse er jeg også redd for at for noen kan en slik ordning føre til et dårligere faglig tilbud. Ja, jeg er til og med redd for at en ensidig satsning på BPA vil føre til at det er de ressurssterke, de som har mulighet til å drifte en slik ordning som vil vinne kampen om de beste tjenestene. De andre kan bli glemt.

Men. Disse innvendingene er selvsagt ikke uløsbare. De må ikke stå i veien for at folk med funksjonsnedsettelser faktisk skal få like muligheter som andre. Som deg og meg. Og løsningene er ikke hokus pokus. Det er de samme løsningene som vi har ved alle andre tjenester. Arbeidsmiljøloven må gjelde. Arbeidsmiljøloven skal følges (og det skal ikke gjøres som her, ULOBA). Lønns- og arbeidsforhold skal ikke ofres på inkluderingens alter. Gode lønns- og arbeidsforhold er en forutsetning for inkluderingen.

BPA må ikke privatiseres. Vi trenger ikke en haug med firmaer som tilbyr assistenter. Det vi trenger er kommunale tjenester og ideelle aktører som sammen gir våre innbyggere gode tjenester. Ser du; du kjenner igjen dette. Vi trenger nasjonale standarder og retningslinjer, vi trenger veiledning for arbeidsledere og assistenter. Og selvsagt skal folk med BPA få tilgang til høy helsefaglig og sosialfaglig kompetanse når det er behov for det.

For meg var det ikke bare BPA ordningen som ble satt i fokus onsdag kveld. For meg var det også en tankevekker på hvordan vi organiserer og yter tjenestene generelt. Jeg vet at filmen ikke fremstiller de kommunale tjenestene på en helt korrekt måte. Situasjoner er tatt ut av sin sammenheng, og poeng er selvsagt satt på spissen. Det er dokumentarfilmens natur. (Oppdatert: Les hva personalet i avlastningsboligen selv skriver, trykk her) Men den viser noen enorme kontraster. Selv om mange vil få BPA i fremtiden, er det helt avgjørende å sikre at alle former for tjenester har høy kvalitet. At alle tjenester sikrer selvbestemmelse. Det må ikke bli slik at det kun er dem som er i stand til eller ønsker BPA som er sikret tilstrekkelige tjenester. Når flesteparten av dem som velger BPA oppgir at en viktig grunn for det er at de er misfornøyd med de øvrige kommunale tjenestene. Ja, da må disse tjenestene også forbedres.

Før dette brevet blir så langt at du ikke gidder å lese det; et lite poeng til før jeg avslutter. Det er litt underlig at det er helseministeren som skal holde i denne saken. Og at det er helse- og omsorgskomiteen på stortinget som behandler slike saker. For BPA er jo først og fremst et verktøy for inkludering, deltakelse og ikke-diskriminering. Ikke en helsetjeneste. Derfor er det viktig at Audun Lysbakken engasjerer seg i temaet. Det er jo tross alt han som har ansvar for politikken for personer med funksjonsnedsettelse. Ja, det er litt underlig at rettighetsfestingen skal være lagt til helse- og omsorgsloven. Særlig nå når ordet «sosial» og sosialtjenesteloven nesten er borte.

Så Jens. Det er på tide å rettighetsfeste BPA. Har på følelsen av at helseministeren, inkluderingsministeren og du bør ta en prat når du nå snart er ferdig med valgkampen. Og kanskje ta med deg Stine Machlar.

02/09/2011 4

Engasjer dere!

kari marie, nestleder FO Rogaland — Kari Marie, nestleder FO Rogaland

To uker igjen av valgkampen. To uker hvor landets barnevernpedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsarbeidere kan utfordre kommunenes fremtidige politikere på saker som er viktig for oss og for dem vi jobber for. Saker som ofte blir glemt av politikere og resten av befolkningen. I dag har jeg vært hos FO Rogaland for å snakke om hvorfor vi som helse- og sosialarbeidere skal engasjere oss i valgkampen og kommunepolitikk.

FO er partipolitisk nøytral. men vi skal aldri være politisk nøytrale. Kommunens politikk legger rammene for mulighetene vi har for å utvikle faglige gode tjenester. Faglig gode tjenester til det beste for kommunens innbyggere.

Jeg er glad for å tilhøre en samlet fagbevegelse som hver dag jobber for et bedre samfunn. Noen spør om hvorfor arbeiderbevegelsen skal være aktive aktører i en valgkamp. Jeg forstår ikke spørsmålet. Selvsagt skal vi det. Arbeiderbevegelsen har stått i front for viktige samfunnsendringer. Endringer som ingen i dag stiller spørsmål ved om er riktig og viktig. Vi skal være en aktør i valgkampen for å sikre at politikerne som blir valgt bidrar til bedre samfunn.

Jeg mener at våre yrkesgrupper har et ekstra ansvar. Ansvar for at de områdene vi jobber for får det fokuset som det fortjener. At kommunepolitikere både vet hva barnevernet gjør og satser på å sikre utsatte barn og unge god oppfølging. At de vet hva de nasjonale føringene for politikken for personer med utviklingshemning er. Og at de sikrer at deres kommune følger dem opp. Det er vårt ansvar i valgkampen.

I Danmark er det også valgkamp. Våre venner i SL, sosialpedagogforbundet, har lansert sin Facebook side Sosialpædagigikk er også politikk. Her forklarer de godt hvorfor de engasjerer seg:

Når vi blander os, så er det ikke fordi vi er blevet partipolitiske. Når vi blander os så er det fordi valget vil få helt afgørende betydning for Socialpædagogernes hverdag – vores vilkår og rammer. Når vi blander os er det fordi valget vil få en helt afgørende betydning for de mennesker socialpædagogerne arbejder for og med.

Vi vil investere i at mennesker får et bedre liv, i uddannelse og i arbejdspladser.

29/08/2011 0

Et mangfoldig Norden, selvfølgelig

Sitter på kafé på Reykjavik. Sliten. Hotellet mitt begynte å brenne i natt. Bare litt. Men fra fem seks til åtte befant jeg meg ute på gaten. Alt vell, men sliten.

Har vært på konferanse. Forskere, og noen praktikere fra hele Norden har presentert sosialt arbeid og sosialpedagogisk arbeid. Mye bra. Hendelsene 22. Juli ble markert på mange måter. Blant annet hadde Benny Andersen, president i den internasjonale sosialpedagogorganisasjonen AIEJI et flammende innlegg om hvor viktig det er å stå opp for de verdiene som ble angrepet den dagen. Demokrati, solidaritet, humanitet. Det var ikke bare hotellet mitt som brant, det gjorde Benny også.

Oppdatert: Her er Benny sitt innlegg. Anbefales!

De nordiske sammenslutningene for sosionomer og sosialpedagoger har laget en uttalelse. Det skjer ikke så ofte. Denne gangen var det viktig for oss å være tydelige på at nordens sosionomer og sosialpedagoger (i internasjonale sammenhenger inkludert vernepleiere) skal være i første rekke i kampen for mer mangfold og inkluderende samfunn. Vi skal jobbe for et mangfoldig Norden, selvfølgelig. Les uttalelsen her.

(skrevet søndag)

14/08/2011 0

«Pappa, jeg trodde alle tyver var brune!»

Det er noen som vil tilbake til gamle dager. Til et enklere Norge. Det er noen som er redd for at folk er forskjellige. Det, Jonas. Det er feil. For virkeligheten er kompleks. Folk er forskjellige. Dette er noe du skal lære å omfavne.

Mange skriver etter 22. juli massakren. Det gjør jeg og. Mest for min egen del, men kanskje har også andre lyst å lese. Dette er skrevet som et brev til sønnen min.

Kjære Jonas. Gutten min. Du som snart blir 7 år. Beklager. Beklager om jeg har vært litt fraværende den siste tiden. At jeg har hatt mine tanker et helt annet sted enn hos deg og din søster. Du vet det jeg fortalte om. Den bomben. Og det at han mannen skjøt alle de folkene. Det er det jeg har tenkt på. Det er det første jeg har tenkt på om morgenen, det siste jeg har tenkt på før jeg sovner.

Beklager at jeg har vært litt amper, Jonas. At jeg ble ekstra sint når du kom med lekepistolen din. Eller at jeg ble irritert når du gråt for at du ikke fikk is nummer to. Jeg forstår at den isen var veldig viktig for deg. Men. Akkurat nå har jeg litt problemer med å vise deg det.

Det er forresten ikke helt sant. At jeg ikke har tenkt på deg denne tiden. Jeg har tenkt på fremtiden din. Hvilket Norge du skal vokse opp i. Jeg føler et veldig ansvar. Ikke bare ansvar for din oppdragelse. Ansvar for at ditt Norge skal bli like fint som mitt Norge. Ansvar for at de verdiene som jeg har opplevd som viktige også blir viktige for deg. Åpenhet, solidaritet, troen på det positive. Mangfold. Du vet at pappa ikke har vært i militæret. Det er fordi jeg ikke tror at det kommer noe godt ut av vold. Det er ingenting vold kan oppnå som vi ikke kan oppnå med andre midler. Men kanskje. Kanskje har hendelsene den fredagen gitt oss en ekstra sjanse. En mulighet til å skape et enda bedre land.

Det er gått snart to uker siden den fredagen. Fredagen. Dagen da en mann ville ramme et helt folk. Ramme oss ved å angripe våre ungdommer og vår regjering. Ramme oss ved å angripe det fineste vi har. Angripe dem som står opp for oss, som hver dag jobber for et litt bedre land, en litt bedre verden.

Jeg tenker mye på det du sa til meg her om dagen. Da du hadde sett bilde av han som skjøt. ”Pappa, jeg trodde alle tyver var brune”. Det har gjort stort inntrykk på meg. For du vet, det er ikke sant. Det er ikke sant at alle tyver er brune. Men av og til kan det virke som noen tror det. Det var mange som trodde at han som gjorde det den fredagen var ”brun”. Jeg og. Hvorfor er det slik? At du og jeg tenker slik? Vi bor i en av de mest mangfoldige bydelene i landet. Du har skolekamerater med foreldre fra hele verden. Og. Jeg vet at du i hverdagen verken bryr deg om eller tenker over om de du leker med har afrikansk, asiatisk eller norsk opprinnelse. Men. Jeg synes det er svært interessant at du sier det du sier. Hvordan vokser man opp i dagens mangfoldige Norge?

Det er kanskje det som er mitt viktigste ansvar. Å bidra til at det mangfoldige Norge fungerer. For. Det er noen som vil tilbake til gamle dager. Til et enklere Norge. Det er noen som er redd for at folk er forskjellige. Det, Jonas. Det er feil. For virkeligheten er kompleks. Folk er forskjellige. Dette er noe du skal lære å omfavne. Jeg skal lære å omfavne det. Det er ikke nødvendigvis lett. Men vi skal klare det. Når noe er komplekst er det vanskeligere å kontrollere. Men jeg er overbevist om at setter vi pris på mangfoldet får ikke bare du og jeg et rikere liv. Lærer vi å sette pris på mangfoldet blir verden et litt bedre sted.

Jonas, folk er uenige om hvordan vi skal få dette mangfoldige samfunnet til å fungere. Noen politikere mener for eksempel at det beste er å busse noen av skolevennene dine til andre skoler. De tror at det er en måte å kontrollere kompleksiteten. Jeg tror ikke det er lurt. Jeg er glad for at skolen din er kjempebra. Du har en fantastisk flott lærer. Jeg tror at det er viktig. Satse på nærskolen. Selv om du lærer fra mamma og pappa, er det her, på skolen og i gaten at du lærer det meste.

Uansett. Jeg vet ikke alltid hva som er riktig. Hva som er de riktige måtene å få det mangfoldige samfunnet vårt til å fungere. Det handler om kunnskap. Og om politikk. Jeg blir sint på dem som sier at det som skjedde den fredagen ikke handler om politikk. Selvsagt handler det om det. Og; politikk utformes og utføres på ulike nivå. Det er ikke bare Jens som driver med det. Vi skal finne vår måte. Du og jeg.

Jonas. Du vet at pappa er vernepleier. Jeg har alltid jobbet for folk som er annerledes. Men. Hva er det egentlig som gjør noen annerledes? Er det egentlig noen som er annerledes? Annerledes enn hva? Noen har snakket om at gjerningsmannen var en av oss. At han ikke var en fremmed. Jonas. Jeg kan love deg. Selv om han er norsk. Ser ut som oss. Er han mye mer fremmed og annerledes enn mange av dem vi ofte kaller annerledes og fremmed. Vi må slutte med dette. Å snakke om vi og de. Vi er alle oss. Vi er alle forskjellige. I Sverige sier de ”Vi gillar olika”. Det synes pappaen din er fantastisk flott sagt.

Kjære Jonas. Jeg vet enda ikke hva hendelsene den fredagen vil gjøre med landet vårt. Eller med deg og meg. Men jeg vet at det kommer til å føre til forandring. Og jeg vet at det er vi som bestemmer hvilken forandring dette skal være. Oss to. Sammen med alle andre som bor her i landet. Og jeg vet en ting til. Dette skal vi klare. Sammen.

01/08/2011 10

Helt jæla mongis!

Ok. Med fare for å bidra til å gjøre noe kjent som jeg enda ikke helt vet om jeg ønsker skal gjøres kjent. Hva synes du om A-lagets nye låt; «Funksjonshemmet»?

Jeg skriver denne bloggposten siden jeg befinner meg i Loddefjord, Bergen. Siden jeg har skrevet min kjærlighetserklæring til Loddefjord for lengst. Siden jeg liker å tenke før jeg kritiserer. Kanskje særlig tenke før jeg kritiserer folk fra Loddefjord (som A-laget delvis er fra). Siden jeg liker folk som utfordrer det «politisk korrekte», men som ikke lar det gå utover enkeltmennesker. Siden jeg liker å høre hva andre mener. Hva mener du?

Diskusjonene om låten har gått på twitter og facebook. NRK Hordaland har tatt debatten (uten at jeg fikk høre den). Tillitsvalgte i NFU har reagert. De har helt sikkert rett i at folk kan føle seg støtt av teksten. @VidarH73 (som jeg anbefaler å følge på twitter) skriver blant annet: «Fine greier, reagerer sterkest på helt jævla mongis, kjenner mange utviklingshemmede som reagerer på det, hverdagsspråket bør endres».

Jeg synes bruk av språk er vanskelig. Men viktig. Det er viktig å tenke over hvilke ord man bruker. Hva er for eksempel en «bolig»? Eller en «bruker»? Eller hva indikerer det når vi hele tiden snakker om «de» utviklingshemmede? Språket er med på å stigmatisere og diskriminere. Men også alminneliggjøre og akseptere. Derfor synes jeg det er flott om slike låter fører til en diskusjon om språket vårt.

Har for eksempel @V4g4rd et poeng når han skriver «At funksjonsfriske folk velger å sammenligne seg med funksjonshemmede folk for å beskrive en tilstand av KULHET er ikke mobbing. Hør etter:)» Kan bruken av mongis i denne sammenhengen være med på å styrke synet på personer med utviklingshemning? På opphavet av ordet mongis…

Et av spørsmålene vi bør stille oss er om slik språkbruk er med på å stigmatisere eller diskriminere. Noen vil helt sikkert si til meg at det er underlig at jeg ikke automatisk sier ja til dette. «Helt jæla mongis» er et uttrykk jeg har hørt i hele min oppvekst. Eller; «e du helt åndssvak, eller?» Betyr det at de som bruker det ser negativt på personer med utviklingshemning? Ligger det noen verdiladning knyttet til opprinnelsen av ordet? Jeg tviler sterkt på det, selv om det oftest er ment negativt overfor mottakeren av ordet (ikke sikker på om A-laget mener det her, de snakker om seg selv???).

Betyr det at andre kan få et negativt syn på personer med utviklingshemning av at hverdagsspråket vårt inneholder slike begrep? Kanskje. Ordbruk som dette er ofte ment for å snakke nedsettende om andre. Derfor kan det også bli hengende noe negativt ved opprinnelsen av ordet. Vi har vel alle et ansvar for å bidra til å utvikle språket i en retning som ikke skaper slik usikkerhet? Og; bør vi ikke ta hensyn når folk føler seg rammet av språket som blir brukt, slik pårørende i denne sammenhengen gir uttrykk for på twitter? Kanskje har musikere, kjendiser og forbilder (den ikke ukjente Lars Vaular er med og promoterer denne låten) et særlig ansvar for dette, eller har de kanskje også et særlig ansvar ved å røre ved de vante konvensjonene?

Samtidig. Er det virkelig slik at ordet mongis assosieres med personer med utviklingshemning lenger. Jeg er ikke sikker. Ikke om man ikke tenker spesielt over det. Kanskje er det faktisk slik som Thomas Owren sier på Facebook: «Spørsmålet er kanskje om «mongis» er et ord som egentlig rammer de som engang ble omtalt som «mongoloide», eller om det (kanskje og forhåpentligvis) er i ferd med å løsrive seg? Ord som «crazy» eller «sinnsyk» (som i «helt crazy», eller «sinnssykt bra/dårlig») – er de diskriminerende overfor folk med alvorlig psykisk lidelse? Er det slik at det å kalle noen for «jævla idiot» rammer folk med psykisk utviklingshemming? I så fall vet jeg om mange vernepleiere (meg inkudert) som trenger et nytt sett med skjellsord..»

Et lite appendix:
Ja, språk er vanskelig. Denne debatten er vel relativt nærliggende bruken av neger og nigger. Skulle lese en bok om gåter for sønnen min her om dagen. Boken, fra 82, starter med følgende gåte: Hva blir en neger hvis han hopper ut i det røde hav? Våt, selvfølgelig. Jeg hoppet over denne. Bruken av neger og nigger er nesten borte fra hverdagstalen. Men rappere kan bruke det uten problemer. Til ettertanke?

Fant dette klippet fra en diskusjon om neger, med african youth, johan golden og finn erik vinje.

31/07/2011 4

Det er du og jeg som bestemmer hva som er annerledes!

22. juli 2011 forandret Norge. Det er du og jeg som bestemmer hva som er annerledes. Hva denne helgen har forandret Norge til. Det er vi som har muligheten til å forandre Norge til et enda bedre land.

Fredag ble hele Norge angrepet. Våre grunnleggende verdier. Åpenhet, demokrati, solidaritet, inkludering. Et angrep mot våre politikere. Og våre fremtidige politikere. Mot våre grunnleggende institusjoner. Noen vil endre landet vårt. Noen bruker ufattelige virkemidler for å nå sine mål. De har angrepet det fineste vi har.

Det er en tid for alt. I disse dager er det tid for sorg og omsorg. Sinne. Jeg forstår dem som også føler på hatet. Det er en tid for følelser. Vi skal føle. Jeg, som mange andre kjenner både sorg og sinne. Men også behov for å vise omsorg. Jeg føler avmakt.

Lørdag våknet vi til et annerledes Norge. Et Norge i kollektiv sorg. Riktig nok et gjenkjennelig Norge, men et land som aldri vil bli helt det samme. Men; det er opp til oss å bestemme hva endringen vil innebære. Det er vi som bestemmer veien videre. Vi vil ikke ha et land som blir mer lukket. Et land der vi mistenker hverandre, der vi føler oss truet. Vi vil ikke ha et land der folk blir mistenkeliggjort på bakgrunn av politisk mening, religion eller annet. Vi vil ikke ha et land med mindre demokrati.

Det er du og jeg som bestemmer hva som vil være annerledes. Det er vi som skal bevise at et flerkulturelt Norge ikke bare er mulig, men også et enda bedre land å bo i. Jeg sier ikke at det blir lett. Jeg sier bare at det er mitt ansvar. Og ditt.

Vi må vise gjerningsmannen og hans likesinnede at det er mulig å velge en annen vei. En vei der vi alle står sammen. Står sammen for et enda bedre samfunn. Et inkluderende og flerkulturelt samfunn. Arbeiderpartiet har vært tydelig med sitt mål om å skape verdens mest inkluderende samfunn. Det må vi alle stå sammen om nå.

Arbeiderbevegelsen har lang tradisjon for å stå sammen. Ikke bare vise solidaritet, men også vise handling. Det skal vi også gjøre nå. Flere av landets helse- og sosialarbeidere har og skal i dagene fremover jobbe med dem som er direkte berørt. Etterpå skal vi sammen jobbe for at vi velger de riktige veiene for å bygge videre landet vårt. Til tross for avmaktsfølelsen jeg nå føler, føles det også meningsfullt å være politisk aktiv. Å stå sammen om noe som er større enn en selv.

Jeg har tidligere skrevet om Aftonbladets kampanje ”Vi gillar olika”. Når tiden er inne trenger også vi en landsomfattende kampanje som er tydelige på at vi priser forskjellighet. Kanskje det er vi i arbeiderbevegelsen som skal ta initiativ til noe slikt.

Om to korte måneder er det valg. Dette er en unik mulighet til å vise de mørke kreftene som vi så fredag ryggen. Vi må vise at demokratiet er vår grunnpilar. At vold ikke er løsningen. Min oppfordring til alle er å bruke stemmeretten. Sofaen er ikke lenger et alternativ. Kanskje skal vi også vise landets ungdomskandidater særlig oppmerksomhet. Bruke muligheten til personstemmer. Vi må vise dagens unge at åpenhet og demokrati er det eneste alternativet.

Landet vårt kommer til å bli forandret. Det er du og jeg som bestemmer hvordan!

24/07/2011 1

Dagsnytt 18

I det jeg var på vei inn i feriemodus fikk jeg mulighet til å komme på dagsnytt 18. Strålende. Strålende først og fremst siden jeg fikk mulighet til å snakke om situasjonen for personer med utviklingshemning, og særlig deres manglende deltakelse i arbeidslivet.

Fremdeles irritert på meg selv for at jeg ikke tvang meg inn på slutten med min to sluttpoeng til Hanne Bjurstrøm:

1. Sørg for at sysselsettingsstrategien som skal fremlegges i tilknytning til statsbudsjettet til høsten omtaler personer med utviklingshemning særskilt. Dette er en gruppe som ofte blir glemt, også når man snakker om situasjonen for personer med funksjonsnedsettelse generelt.

2. Sørg for at forslaget som Venstre har lagt inn til stortinget (som underlig nok er lagt til helse- og omsorgskomiteen) om et offentlig utvalg som skal se på hele situasjonen for personer med utviklingshemning blir seriøst behandlet og ikke bare blir partipolitisk krangling. Aller helst støtt venstres forslag. Om ikke, sørg for at man får til en skikkelig kompetansegjennomgang og styrking knyttet til alle velferdstjenestene som jobber for personer med utviklingshemning.

01/07/2011 0

Mulighetenes vindu

Kompetanseområder — Kunnskapsdepartementet utvikler ulike modeller som diskusjonsgrunnlag for arbeidet med stortingsmeldingen

Folkens, det er mulig dere begynner å bli lei. Lei maset mitt om en viss stortingsmelding som kommer til høsten. Men. Det er kanskje nå det begynner. Jeg har sagt det før. Stortingsmeldingen om utdanning for velferdstjenestene er en unik mulighet. Som statssekretær Kyrre Lekve sa det i sin innledning på landsstyremøtet til FO nå i juni. Det er et window of opportunities.

Det er nå vi har mulighet til å styrke utdanningene som danner grunnlaget for velferdstjenestene. Det er nå vi må gripe muligheten. Og vi kan få det som vi i FO vil. Lekve sine signaler er klare og tydelige. Styrket praksisstudier er helt sentralt i arbeidet deres. Videre er praksisnær forskning og tverrprofesjonell samhandlingslæring sentrale begrep. Dette er jo gull! Han snakker om stolthet over egen faglighet. Nettopp!

(se hele presentasjonen hans her, men husk at dette kun er et glimt fra utviklingsarbeidet til departementet, og dermed er også modellene under utvikling)

I denne bloggposten skal jeg dvele litt ved utfordringene han gir oss i FO, og kanskje særlig oss vernepleiere. Hva er det egentlig vi vernepleiere skal kunne? Hva er det egentlig vi skal drive med? Og, ikke minst, hva er det vi ikke skal drive med? Hvor går grensene for vårt arbeid? Hvor er det andre skal inn? Og… han har unektelig et poeng.

På den ene siden hevder vi at utdanningen er til for å jobbe med personer med utviklingshemning. Dette er målgruppen for utdanningen. Uten personer med utviklingshemning, ingen vernepleierutdanning. Ja, helt sant…eller? På den andre siden; vi kan jobbe overalt. Selvfølgelig innen rusomsorg, psykisk helse, barnevern og eldreomsorg, men også i alt fra forsikring til dialyseavdelinger. Ja, helt sant det og…

Hæ! Er det rart at folka i Kunnskapsdepartementet muligens sier…hæ! Vi sier vi er unike. Vi sier vi henter kunnskapen fra kjente disipliner som gjør oss gode på samarbeid med både helseprofesjoner og sosialprofesjoner. Vi sier vi er som poteten, kan brukes til alt. Hæ!

Folkens, vi er ikke som poteten. Vi kan ikke brukes til alt. Folkens. Vi kan ikke alt. Selv om det finnes noen fantastisk flinke vernepleiere i avansert medisinsk og sykepleiefaglig arbeid, så er det ikke det vi i utgangspunktet skal kunne. Selv om det finnes vernepleiere som er knallgode i barnevernfaglig saksbehandling, så er ikke det vernepleierens kjernekompetanse. Selv om det finnes vernepleiere som er strålende yrkesutøvere innen forsikring. Det er ikke det departementet skal designe en utdanning for. Det de derimot skal designe en utdanning for er å utvikle yrkesutøvere med vernepleiefaglig kompetanse. Yrkesutøvere med en spesialisert metodisk kompetanse som er virksom overfor ulike personer og i ulike settinger. Men en kompetanse som er særlig god overfor personer med utviklingshemning og andre med kognitiv svikt. Eller?

I disse dager sender jeg ut et diskusjonsnotat til ulike miljøer i FO. Jeg ønsker innspill på noen sentrale områder for den videre diskusjonen om fremtidens vernepleierutdanning. Innspill som kan danne grunnlag for våre videre samtaler med departementet. Det er strålende om også du tar deg tid til å lese notatet og diskuterer det som står der (eller det som ikke står der). Gi meg innspill!

her kan du lese «Mulighetenes vindu – et diskusjonsnotat»

Med det ønsker jeg alle mine lesere en strålende sommer. Håper dere også til høsten er interessert i å lese mine mer eller mindre gjennomtenkte inn- og utspill her på «Vernepleieren».

29/06/2011 6

Pupper!

Jeg skal fortelle deg en liten ting. Noe som du ikke trenger å vite, og antakeligvis heller ikke ønsker å vite. Jeg har pupper. På grunn av et liv med mye sjokolade og lite trening så sitter jeg her med…ja pupper. Ok. Jeg er ikke den eneste. Og de er ikke så store. Og per definisjon kan de kanskje heller ikke kalles pupper. Men jeg forteller det like vel. Ja, jeg har pupper.

I dag stod jeg opp klokken 0600. Klar for en liten løpetur i skogen før jobb. Klar. I min litt trange trenings t-skjorte. Slik den skal være. Blå og fin. 100 % polyester. Litt regn i luften. Eller egentlig øs pøs regn.

Polyester, pøs og pupper er tydeligvis en dårlig kombinasjon. Visste det fra før, men i dag trodde jeg været skulle holde seg tørt. Nemlig.

Så hvorfor forteller jeg dette? Enkelt. Fordi jeg kan. Jeg kan fortelle deg at jeg har såre pupper. At det er derfor jeg antakelig kommer til å dra uvanlig mye i t-skjorten i dag. Kanskje til og med slik at den mister formen. Jeg kan fortelle at det var smertefullt å dusje, og at jeg måtte gå inn og ut av de vonde strålene. At jeg muligens kommer til å bli distrahert når jeg snakker med deg i dag.

Jeg forteller det fordi jeg forstår. Forstår at det er en sammenheng mellom mitt ubehag og t-skjorten, løpeturen og regnet. Sannsynligvis dropper jeg den t-skjorten neste gang det regner. Muligens dropper jeg hele turen. Kanskje vil jeg vegre meg for å dusje, men jeg forstår jo at det er noe jeg må etter en løpetur. Jeg kommer heller ikke til å løpe i morgen.

Tenk om jeg hadde forståelsesvansker og ikke klarte å se sammenhengen mellom mitt ubehag og polyester, pøs og pupper. Tenk om jeg i tillegg hadde kommunikasjonsvansker og ingen rundt meg forstod. Forstod at det at jeg drar i t-skjorten, vegringen for tur eller dusj, fjernhetene og annen underlig atferd hadde noe med små nesten usynlige bloduttredelser på brystvortene forårsaket av polyester, pøs og pupper. Tenk om ingen av mine nærmeste oppdaget disse små, men viktige helseutfordringene. Tenk om de ikke forstod sammenhengen med dette og min atferdsendring. Og kanskje; tenk om de ikke prøvde å forstå?

Det er selvsagt ikke for å fremheve puppene mine at jeg forteller dette. Men jeg ser en sammenheng mellom det jeg her skriver og vernepleiefaglig arbeid. Ser kanskje også en sammenheng mellom dette og utdanningsmeldingen som er under arbeid. Ser du den og, eller?

24/06/2011 2

Forfatter