Cato

Pupper!

Jeg skal fortelle deg en liten ting. Noe som du ikke trenger å vite, og antakeligvis heller ikke ønsker å vite. Jeg har pupper. På grunn av et liv med mye sjokolade og lite trening så sitter jeg her med…ja pupper. Ok. Jeg er ikke den eneste. Og de er ikke så store. Og per definisjon kan de kanskje heller ikke kalles pupper. Men jeg forteller det like vel. Ja, jeg har pupper.

I dag stod jeg opp klokken 0600. Klar for en liten løpetur i skogen før jobb. Klar. I min litt trange trenings t-skjorte. Slik den skal være. Blå og fin. 100 % polyester. Litt regn i luften. Eller egentlig øs pøs regn.

Polyester, pøs og pupper er tydeligvis en dårlig kombinasjon. Visste det fra før, men i dag trodde jeg været skulle holde seg tørt. Nemlig.

Så hvorfor forteller jeg dette? Enkelt. Fordi jeg kan. Jeg kan fortelle deg at jeg har såre pupper. At det er derfor jeg antakelig kommer til å dra uvanlig mye i t-skjorten i dag. Kanskje til og med slik at den mister formen. Jeg kan fortelle at det var smertefullt å dusje, og at jeg måtte gå inn og ut av de vonde strålene. At jeg muligens kommer til å bli distrahert når jeg snakker med deg i dag.

Jeg forteller det fordi jeg forstår. Forstår at det er en sammenheng mellom mitt ubehag og t-skjorten, løpeturen og regnet. Sannsynligvis dropper jeg den t-skjorten neste gang det regner. Muligens dropper jeg hele turen. Kanskje vil jeg vegre meg for å dusje, men jeg forstår jo at det er noe jeg må etter en løpetur. Jeg kommer heller ikke til å løpe i morgen.

Tenk om jeg hadde forståelsesvansker og ikke klarte å se sammenhengen mellom mitt ubehag og polyester, pøs og pupper. Tenk om jeg i tillegg hadde kommunikasjonsvansker og ingen rundt meg forstod. Forstod at det at jeg drar i t-skjorten, vegringen for tur eller dusj, fjernhetene og annen underlig atferd hadde noe med små nesten usynlige bloduttredelser på brystvortene forårsaket av polyester, pøs og pupper. Tenk om ingen av mine nærmeste oppdaget disse små, men viktige helseutfordringene. Tenk om de ikke forstod sammenhengen med dette og min atferdsendring. Og kanskje; tenk om de ikke prøvde å forstå?

Det er selvsagt ikke for å fremheve puppene mine at jeg forteller dette. Men jeg ser en sammenheng mellom det jeg her skriver og vernepleiefaglig arbeid. Ser kanskje også en sammenheng mellom dette og utdanningsmeldingen som er under arbeid. Ser du den og, eller?

24/06/2011 2

Klart vi skal gå videre!

Ellen og Cato — Foto fra Fontene Jan-Erik Østlie

FO hadde landsstyremøte i forrige uke. Det er bredt omtalt på Fontene sine nettsider, og kommer sikkert til å ta mye plass i neste nummer. Det tar fremdeles mye plass i mitt hode. Jeg er prinsippielt for åpenhet, og i min tale til FO sin kongress sa jeg også at vi måtte se nærmere på bruk av sosiale medier for å få en åpen og gjennomsiktig organisasjon. Jeg har like vel av ulike grunner vært forsiktig med å bruke bloggen min til diskusjoner i FO. Mest for at jeg håper at det er flere enn FO medlemmer som leser den. Folk som kanskje ikke er like interessert i våre interne debatter. Jeg gjør et unntak her. For internt betyr ikke lukket. Les mer «Klart vi skal gå videre!» →

21/06/2011 2

Et offentlig svik!

Magasinet Plot forteller i sitt siste nummer historien om Roger. Roger er utviklingshemmet, og har begått et drap. Historien er historien om et svik. Et offentlig svik. Han har gått gjennom hele livet uten å få bistanden han trenger.

Jeg anbefaler historien på det varmeste. Dagbladet har også omtalt den. Som et resultat roper ledende politikere om mer tvang. Jeg roper om mer kompetanse. Kompetanse om utviklingshemning i alle deler av velferdstjenestene. Det trengs høy kompetanse for å møte mennesker som Roger uten å bruke unødvendig tvang. Eller; uten å skrive fra seg ansvaret og se på at mennesker går til grunne. Historien inneholder en lang rekke problemstillinger som jeg sikkert kommer til å ta tak i ved en senere anledning. Men historien engasjerte meg til å skrive dette innlegget som torsdag (9. juni 2011) står i Dagbladet.

Et offentlig svik!
Magasinet Plot og Dagbladet har de siste dagene beskrevet livshistorien til drapsmannen Roger. Historien om Roger er historien om et offentlig svik. Beskrivelsen er rystende. Den forteller om kommunale myndigheter og kommunalt hjelpeapparat som ikke evner å gi den bistanden som trengs. Den beskriver kompetansemangel og ansvarsfraskrivelse. Når kommuneledelsen viser til at mennesker har lov til å gå til grunne, når ledende politikere roper om mer tvang, ja da vitner det om velferdstjenester som har spilt fallitt.

Som tillitsvalgt for mange av landets fagfolk i tjenestene for personer med utviklingshemning er kompetansemangel og ansvarsfraskrivelse dessverre ikke nytt. Vi hører om barn som blir kasteballer mellom barnevern og omsorgstjenester, vi hører om voksne, både med og uten diagnosen psykisk utviklingshemming, som ikke får nødvendig bistand, vi hører om ansatte uten opplæring eller kompetanse.

Rommet mellom unødvendig tvang og ansvarsfraskrivelse er et komplisert rom, men det er også mulighetenes rom. Det er ikke slik at det eneste man trenger når man jobber for personer med utviklingshemning er empati og tålmodighet. Ofte trengs det høy spesialisert metodisk kompetanse. Hvilken kompetanse har egentlig skoleverket, NAV, rusomsorgen og barnevernet på utviklingshemning? Hvilken kompetanse har kommuneadministrasjonen og politikere på de særskilte utfordringene en utviklingshemning kan føre med seg?

Historien om Roger er også en historie som viser at endring er mulig. Med god faglig oppfølging og riktige rammer for tilværelsen klarer Roger seg tilsynelatende bra. Dessverre måtte det et drap til for at han skulle få den bistanden som var nødvendig. Historien viser at det trengs et kompetanseløft på alle områder der personer med utviklingshemning møter velferdsstatens tjenester. Styrket kompetanse på å identifisere og følge opp personer med utviklingshemning. Det er nå svært viktig at helse- og omsorgsdepartementet, Kunnskapsdepartementet og kommunene selv er tydelige på hvordan de har tenkt å sikre riktig kompetanse og gode tjenester nært personer med utviklingshemning. Landets vernepleiere og andre helse- og sosialarbeidere står sammen med dere for å sikre rettsikkerheten, levekårene og tjenestene for en ofte glemt gruppe i samfunnet.

09/06/2011 0

Et nyansert bilde på alternative arbeidstidsordninger?

LO rep skap — Bilde hentet fra LO sin Facebookside

Jeg var mandag på LO sitt representantskapsmøte. Mitt andre møte i LOs øverste forsamling mellom kongressene. Med statsministeren i salen skulle jeg holde mitt innlegg. Innlegg i debatten om regjeringens fagligpolitiske regnskap. Mitt mål var å nyansere debatten om arbeidstidsordninger. Dessverre var ikke min opptreden noen ”høydare”. Det er alltid irriterende når folk ikke holder taletiden. Jeg holdt ikke tiden. Det er ikke bra når folk snakker fort. Jeg snakket som bergensere flest….fort. 3 minutter er alt for lite for en snakkesalig fyr som meg. Jeg tror heller ikke så mange i salen er spesielt opptatt av situasjonen for personer med utviklingshemning. Men, jeg er overbevist om at når man snakker om arbeidstidsordninger innenfor disse tjenestene er det avgjørende også å snakke om dem man jobber for. Jeg regner med at jeg kommer tilbake til temaet her på bloggen, så jeg skal ikke skrive mer enn hva jeg faktisk prøvde å si på mine tilmålte 3 minutter i Stavanger:

Dirigenter, statsminister, fagforeningsvenner

Det er 20 år siden ansvarsreformen ble iverksatt. En reform som overførte ansvaret for personer med utviklingshemning fra helsevernet for psykisk utviklingshemmede til kommunene. Les mer «Et nyansert bilde på alternative arbeidstidsordninger?» →

07/06/2011 0

Utdanningsmodell fra fortiden?

For litt siden skrev Jorunn Vindegg og Kåre Heggen et innlegg i Aftenposten som argumenterer for en enhetlig grunnutdanning for sosialarbeiderne. Jeg prøvde meg med et tilsvar. Et tilsvar som på ingen måte omhandler alle momenter i deres korte innlegg, men som påpeker noen viktig momenter fra vernepleierståsted. Jeg fikk ingen respons fra Aftenposten, men heldigvis har jeg min egen publiseringskanal her på bloggen min :-). Da Aftenposten ikke ville trykke er det selvfølgelig en fare for at det er dårlig skrevet, men jeg antar også at fokus på vernepleierutdanningen desverre er et for smalt fokus for avisen.

Utdanning for velferd

Landets velferdsutdanninger finner først og fremst sin legitimitet i at de utdanner yrkesutøvere som er i stand til å møte behovene som personer med ulike bistandsbehov har. Derfor mener jeg det er svært viktig at Kunnskapsdepartementet nå har satt i gang Les mer «Utdanningsmodell fra fortiden?» →

02/06/2011 2

Ta tjenestene tilbake!

Oppe i all utdanningspolitikk og interne prosesser i FO glemte jeg min egen bloggserie; Ta faget tilbake. Helt til i dag. Helt til jeg hørte Linn Herning og de andre i For velferdsstaten si tydelig og klart: Ta tjenestene tilbake!

I dag avholdt For velferdsstaten sin store konferanse Velferdskonferansen 2010 – ta tjenestene tilbake. Selv om jeg ikke deltok hele dagen kan jeg konkludere med at konferansen er viktig og nyttig. Over 400 deltakere hørte en lang rekke innlegg om hvordan vi skal ta tjenestene tilbake. Tilbake til det offentliges hender. Hvorfor velferdstjenestene ikke skal være motivert av profitt.

Et viktig budskap, som også kommunal rapport slo opp i dag, er at EØS reglementet ikke er til hinder for at det offentlige skal drive tjenestene selv. Norge overoppfyller EØS avtalens krav til anbud og konkurranseutsetting. Det er ikke i denne klassen Norge skal være best. Som Lysbakken sa; kildene til profitt er enten reduksjon i kvaliteten på tjenestene eller reduksjon i forhold knyttet til de ansatte. Begge deler henger sammen og ingen av delene er akseptabelt. Derfor; ta tjenestene tilbake!

Jeg registrerer dog litt ulik virkelighetsbeskrivelse. Mens Linn Herning avviser at privatisering av omsorgstjenestene er et marginalt fenomen i Norge, skryter Lysbakken av at det er få private aktører (slik blir det vel når man skal forsvare regjeringen man sitter i). Uansett er begge enige i at man ikke ønsker kommersielle aktører.

Ideelle aktører derimot, de er sterkt ønsket. Det er greit for meg. Lysbakken la vekt på at de har ideer og engasjement som vi trenger. Det er også greit. La det bare ikke bli en oppfatning av at man ikke kan ha ideer og engasjement i det offentlige.

Gaven til foreleserne på konferansen var Mikael Wiehes Ta det tillbaka. Her er den. Passende tekst.

23/05/2011 0

Innfridde mål eller brutte visjoner?

Jeg var på Ringsaker i dag. Holdt innlegg hos FO Hedmark. De avholdt konferanse om ansvarsreformen 20 år etter. Det var en fin samling. En nødvendig samling. Nok en gang; desverre.

Barne-, likestillings og inkluderingsdepartementet var representert. Det var også fagmiljø og lokalpolitikk. Alle er enige i hvor vi er og hvor vi skal. Spørsmålet er hvordan og når.

Når jeg satt på toget hjem fikk jeg nyhetsbrev fra NAKU. De melder om den nye rapporten fra NTNU; Innfridde mål eller brutte løfter? (Söderström og Jan Tøssebro). Det blir helgelitteraturen min, men oppsummeringene bekrefter bekymringene fra konferansen på Ringsaker:

Utviklingen av nye store bofellesskap brer om seg og svært mange har de senere år flyttet inn i bofellesskap som er minst dobbelt så store som retningslinjene fra reformårene.

Andelen uten dagaktivitet øker foruroligende, og for de som er i dagaktivitet går trenden motsatt av idealene om normalisering.

Selvbestemmelsen synes å reduseres, og hensynet til turnus og rutiner i boligen er tilbake som tunge argument mot personens innflytelse over egen hverdag. En enda kortere oppsummering er: Utfordringen i dag er å få reformen tilbake på sporet. Hvordan det skal gjøres er imidlertid ikke tema for denne rapporten.

Ok. I dag skrøt jeg av Lysbakken og hans fokus på situasjonen for personer med utviklingshemning. Jeg sa at om jeg kan gi kommunene like mye skryt som jeg kan gi BLD blir det bra. Hvis denne rapporten «innfrir» det den lover jf. mitt sitat over, forventer jeg at ministeren eksplisitt kommenterer denne.

20/05/2011 0

Far vet best!

IMAG0223 — Vernepleiestudenter presenterer sitt arbeid i eldreomsorgen

Først vil jeg dementere et rykte. Jeg mener ikke at vernepleie og atferdsanalyse er det samme. Her på bloggen min skriver jeg at ”ulike faktorer påvirker folk som mennesker. For meg…kan VAS være en god forkortelse. Vernepleie, atferdsanalyse og sosialisme er for meg en utmerket blanding”. Altså; sosialisme og vernepleie er ikke det samme. Atferdsanalyse og vernepleie er ikke det samme. Men alle disse elementene har en betydning for meg.

Jeg befinner meg på Storefjell. På norsk atferdsanalytisk forening (NAFO) sitt årlige årsmøteseminar. I år skal jeg stå på stand for FO. Det er en viktig arena for FO å være synlig på. Det er kanskje den arenaen som samler flest vernepleiere i året. Jeg var påmeldte nr 800. Selvsagt er det ikke bare vernepleiere her, men andelen er nok stor. Seminaret har i alle år fasinert meg Jeg har skrevet om det før her på bloggen min; Nafofestivalen 2010 og Helt om natten, helt om dagen). Det er en samling fagfolk som gir inspirasjon til fagutvikling og nettverksbygging. Som har innlegg fra folk som driver avansert grunnforskning som jeg ikke forstår noen ting av, til presentasjoner av de gode historiene. Historiene som viser at godt faglig arbeid funker. I år er det også en stor gjeng vernepleierstudenter (se bildet) som viser frem studentarbeidet sitt som posterpresentasjoner. Strålende. Jeg skulle gjerne hatt med meg kunnskapsdepartementet hit.

Atferdsanalysens plass i vernepleierutdanningen har vært et aktuelt tema i alle år. Fremdeles er det store forskjeller mellom de ulike utdanningsinstitusjonene på synet av atferdsanalyse og dens plass i utdanningen. Noen steder fremstår som tydelige motstandere av atferdsanalyse, mens andre har fremhevet dens plass i utdanningen (vernepleierutdanningen på HIAK ligger for eksempel under avdeling for atferdsvitenskap).

I vinter ble jeg intervjuet av Fontene. Dette portrettintervjuet er etter hvert blitt en interessant utfordring for meg. Intervjuet fremstiller meg på en litt underlig måte. Jeg var ikke komfortabel med resultatet, men slik er det vel med medier og slike intervju. Dette er noe jeg må bli bedre på (liker meg best når jeg selv har kontrollen, som på denne bloggen). Intervjuet omhandler i stor grad barneoppdragelse og atferdsanalyse (et intervju som av uforståelige grunner har fått tittelen ”Far vet best”). Ryktene har nådd meg om at en del har reagert på intervjuet. Noen vernepleiermiljøer reagerer på koplingen mellom atferdsanalyse og vernepleie, og særlig at jeg som leder for vernepleierne i FO fremstår som atferdsanalytisk orientert. Jeg har hørt disse ryktene fra flere ulike hold, men ingen har kommet direkte til meg med dem! (ta en telefon til meg, da vel!) Jeg har aldri lagt skjul på at jeg kommer fra et atferdsanalytisk miljø, og at jeg er en atferdsanalytisk orientert vernepleier (bare les bloggen min). Det er jeg stolt av. Men jeg har aldri satt likhetstegn mellom atferdsanalyse og vernepleie. Heller ikke i dette intervjuet. Mange vernepleiere jobber etter atferdsanalytiske prinsipper. Mange gjør det ikke. Såkalte relasjonelle tilnærminger er blitt fremhevet av flere vernepleiermiljøer. Jeg tror at det er bra at vernepleiere har ulike tilnærminger til sitt virke, så lenge kvaliteten på det man gjør er høy.

Intervjuet er blitt kritisert fra flere hold. På den ene siden har jeg hørt at atferdsanalytiske miljø mener at nok en gang har fagbladet til FO tenkt å henge ut atferdsanalysen. Det kan jeg forstå. På den andre siden hører jeg fra miljøer som er skeptisk til atferdsanalysen at det som kommer frem i intervjuet har lite med vernepleie å gjøre. Det kan jeg også forstå. Intervjuet er jo tross alt om meg, ikke vernepleie.

Arbeidet med stortingsmeldingen om utdanning for velferdstjenestene har allerede gitt gode resultater. Diskusjonene om fremtidens vernepleierutdanning er godt i gang i ulike miljøer. Hva er den vernepleierfaglige kjernekompetansen? Hvordan skal forholdet mellom de ulike faglige innfallsvinklene være (hva er helse?)? Har atferdsanalysen en plass i fremtidens utdanning, og i så fall hvilken atferdsanalyse og hvilken plass? Det er i hvert fall spennende å diskutere dette med folk her på fjellet. Håper også dere som leser denne bloggen diskuterer dette i deres miljøer. Det er ikke noe mål å bli enig, men slike faglige diskusjoner er med på å drive vernepleiefaglig arbeid fremover.

13/05/2011 1

Et politisk eksperiment

På mandag skal jeg møte kirke-, utdannings- og forskningskomiteen på stortinget. Jeg skal lansere et politisk eksperiment. Et eksperiment som kan føre til en bedre skole. En inkluderende skole. En skole som kan bidrar til at alle elever får et utviklende tilbud. En tverrfaglig skole.

Som yrkesutøvere innen velferdstjenestene er barnevernpedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsarbeidere opptatt av å gjøre ting som virker. Som universitets- og høgskoleutdannet personell må det vi driver med være kunnskapsbasert, bygget på teori, empiri og systematisert erfaring (erfaringsbasert kunnskap). Hvis vi ikke vet hva som virker, ønsker vi å finne ut av det. Slik burde landets politikere også jobbe. Iverksett politikk man vet virker. Om man ikke vet hva som virker, finn ut av det.

Sofie Mathiassen i Dagens Næringsliv har en interessant kommentar om dette for en ukes tid siden. Med henvisning til NAV reformen og samhandlingsreformen spør hun om man ikke burde prøvd ut dette i mindre skala før man lanserte de store reformene. Finne ut om det virket før man implementerte reformene fullskala. Slik kunne man bygge endringer på kunnskap, ikke på tro, ideologi eller politisk populisme. Kunnskapsbasert politikk.

Stortingsmeldingen om ”Tidlig innsats og bedre læring for elever med særskilte behov” dokumenterer at det trengs forbedringer. Det trengs en klar styrking av skoletilbudet til de som kanskje trenger det mest. Vi i FO har over lengre tid argumentert for en tverrfaglig skole. En skole med flere sosionomer, barnevernpedagoger og vernepleiere vil bidra til en mer inkluderende skole. En skole som er bedre rustet til å møte den enkelte elev og dens spesielle behov. Særlig når det gjelder sosiale utfordringer, men også i forhold til pedagogiske utfordringer. Vi kan være et godt supplement til lærerne. Et supplement som gjør lærerne bedre. Bedre på det de skal være gode på (også utdanningsforbundet fremhever andre yrkesgrupper som viktig supplement).

Vi mener at det må opprettes stillinger, at lovverket må endres. En utfordring er at vi ikke vet nok om effekten av helse- og sosialarbeidere i skolen. Vi har mange gode erfaringer, mange gode historier. Eksemplene begynner å bli mange på at disse yrkesgruppene gjør en forskjell i skolen. Men vi trenger mer systematisk erfaringsinnhenting. Vi trenger mer forskning på effektene av sosialfaglig, barnevernfaglig og vernepleiefaglig kompetanse i skolen.

Det er dette politiske eksperimentet jeg skal argumentere for på mandag. Sett i gang systematiske forsøksprosjekt med denne kompetansen i skolen. Forsk på effekten. Det værste som kan skje er at vi vet mer. Om forskningen viser at det gir liten effekt, så kan det være politikerne slipper å høre oss mase om denne tverrfaglige skolen. Det beste som kan skje er at vi legger grunnlaget for en bedre skole. En inkluderende skole. Grunnlag for en reform som ikke øker reformtrøttheten i skolen, men som styrker lærernes muligheter til å utøve sitt fag. En skole som gir et utviklende tilbud til alle.

PS! Av og til brukes uttrykket politisk eksperiment i en negativ valør. Som om man setter i gang politikk uten å vite hva man gjør. La oss snu på det, la det bli en positiv valør. Som om man igangsetter en politikk uten å vite resultatet, men ønsker å vite mer…

07/05/2011 1

Forfatter