Søk

Vernepleieren

En nettside om tjenestene, levekårene og menneskerettighetene til personer med utviklingshemming

Forfatter

Cato

Var det fest i går, eller?

Det er alltid noen eller noe som prøver å ødelegge en fest. Enten er det noen som klager og er sur på festen, eller så er det frykten for dagen derpå som ødelegger stemningen.

I går skrev jeg at det var en festdag for alle oss som er opptatt av situasjonen for personer med utviklingshemning. Det er helt nødvendig at sentrale politikere tar grep. Kritikken som Jan Tøssebro kom med i Dagbladet torsdag er helt på sin plass (og vel verdt å lese). Stoltenberg  og hans regjering har knapt løftet en finger for personer med utviklingshemning i deres regjeringstid.

Men så var det dette med å ødelegge festen. Sent å går kveld kommer Dagbladet med følgende overskrift: Uambisiøst. Gammelt nytt. Festtaler. Lysbakken mangler ambisjoner. Flere ledende personer i miljøene kritiserer programmet til regjeringen som Lysbakken la frem i går.

Som jeg også skrev i går. Det er mye som kan sies om programmet. Og ja; det er mye som kunne vært annerledes, og fortsatt mangler det en hel del. Samtidig så mener jeg fortsatt at dette er et langt skritt fremover. Når man leser kritikken, så synes jeg at overskriften er blåst opp og svært tabloidisert. Alle de som er intervjuet sier at det er mye bra i programmet.  Men så sier de at det mangler mye. At byggingen av store enheter kan forsette, at overgrep ikke blir gjort noe med m.m.

Jeg skal ikke skrive om hele dokumentet her, men jeg har lyst å komme med noen eksempler.

Det enkelte menneske skal kunne bo slik hun eller han selv ønsker. Jeg ser frem til sakene der dokumentet blir slått i bordet til kommunene som tvinger personer inn i boliger med institusjonslignende karakter. Hvordan skal kommunene nå argumentere?

Retten til nødvendige tjenester er i prinsippet uavhengig av bosted. Hvordan skal bydelene i Oslo nå utlyse anbudskonkurranser som innbefatter både tjenester og bolig?

Målet er at antallet dispensasjoner fra kompetansekravene til ansvarlige for tvangstiltak reduseres. Hvordan skal omsorgsdepartementet og kunnskapsdepartementet nå argumentere i mot økte studieplasser og opptrappingsplaner for innføring av flere vernepleierstillinger i kommunene?

Jeg gleder meg til kommende års statsbudsjett og kommuneplaner.

Dette handler vel om strategi. Gir vi programmet og Lysbakken bare kritikk, blir også dokumentet avvist som et ugyldig dokument. Et dokument som kan legges i skrivebordsskuffen med argumentet om at dette var jo alle uenig i. Da må vi kanskje vente 10 år til før det skjer noe. Hvis vi derimot har en positiv innfallsvinkel på det, kan vi gjøre dokumentet til noe mer enn det det er i dag. Vi kan bruke det til å utvikle feltet i riktig retning.Vi kan bruke det til å styrke tjenesteutøverne, vi kan bruke det i politikkutviklingen i kommunene, og andre departement kan bruke det som grunnlag for sin egen politikkutvikling på feltet.

De av dere som leser bloggen min jevnlig, vet at jeg er fan av positiv forsterkning. Dette er et kroneksempel på hvor dette må være et grunnleggende prinsipp.

I dag en festdag

Foto: Mia Paulsen/ Fontene

Jeg hadde faktisk begynt å gi opp. Gi opp at en statsråd virkelig skulle ta et helhetlig blikk på situasjonen for personer med utviklingshemning. At noen med makt og myndighet faktisk skulle ta innover seg at rettsikkerheten, levekårene og tjenestene for personer med utviklingshemning ikke er tilfredsstillende.

Dere, i dag har det skjedd!

Audun Lysbakken, statsråd i barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet lanserte i dag et informasjons- og utviklingsprogram for politikken overfor personer med utviklingshemning, «Mennesker med utviklingshemning skal heller ikke diskrimineres!». På lanseringen i Oslo i dag var det flere som snakket om at dette er en videreføring av den 20 år gamle ansvarsreformen. Dessverre er dette helt på sin plass. Det er nødvendig å slå fast at prinsippene fra ansvarsreformen fremdeles gjelder i dag. Jens Petter Gitlesen, forbundsleder i NFU, mente at det som skjedde i dag var det viktigste som har skjedd på feltet på 10 år.

Det er mye man kan si om programmet. Det inneholder ikke så mye nytt, men det skal tydeliggjøre for blant annet kommuner og ansatte hvilke retningslinjer man skal følge i den lokale politikkutviklingen på området. Det er like vel mye spennende her, og det viktigste er at det skal sette fokus på et område som det har vært svært stille rundt.  Jeg liker blant annet spesielt godt at begrepet fagutviklingsvernepleier nå står klart og tydelig i et offentlig dokument. Det er svært spennende.

Karin Andersen sa en gang at vi må være flinkere til å støtte politikere som gjør noe bra. I dag får Lysbakken og hans statssekretær Henriette Westhrin high five fra meg. Strålende jobbet. Dagen i dag er en festdag. Programmet er et stort fremskritt. I morgen begynner jobben. Programmet må ikke bli et skrivebordsdokument. Den jobben må vi ikke bare overlate til politikerne. Den jobben må vi vernepleiere ta ansvar for hver dag. La oss sørge for at dagen i dag faktisk blir en merkedag.

PS! Les også bloggen til Lysbakken.

Vi gillar olika!

Vi gillar olika! For et fantastisk flott slagord. Vi liker ulikhet! Det er navnet på kampanjen Aftonbladet har satt i gang som en reaksjon på Sverigedemokratenes styrke ved valget i sverige.

Dette er et slagord som kan tydes på mange måter, men først og fremst som et uforbeholdent JA til et inkluderende samfunn. Sjekk ut kampanjen på Aftonbladets sider. Dette er noe vi må få til i Norge også. Ikke bare mot fremmedfiendtlighet, men også for et inkluderende samfunn. Et samfunn med ulike mennesker med like muligheter.

Gratulerer med dagen!

Gratulerer med dagen alle landets barnevernpedagoger og vernepleiere. Gratulerer med dagen alle verdens sosialpedagoger. Og litt gratulerer med dagen til meg selv!

Jeg er så heldig å fylle år samme dagen som den internasjonale sosialpedagogdagen feires verden over. 2. oktober. I Norge defineres barnevernpedagoger og vernepleiere som sosialpedagoger i en internasjonal sammenheng. Den engelske oversettelsen av vernepleier er social educator. Man kan sikkert diskutere dette i det vide og brede, men i dag skal vi nøye oss med et Hurra! Hurra for oss. Hurra for det viktige arbeidet vi gjør for verdens befolkning. Sosialpedagoger over hele verden bidrar til et bedre liv for dem vi jobber for. Det kan vi være stolt over.

Regjeringen starter i disse dager arbeidet med en stortingsmelding om utdanning for bedre velferdstjenester. Her skal blant annet vernepleierutdanningen gjennomgås. Dette blir et viktig arbeid for annerkjennelse og styrking av vernepleierutdanningen i Norge. Over hele verden jobbes det for synliggjøring og annerkjennelse av sosialpedagoger og det arbeidet de gjør i velferdstjenestene til innbyggerne i det enkelte land.

AIEJI er den internasjonale sosialpedagogorganisasjonen. Gratulerer til dere også. Som de skriver i e-postkortet som også du kan laste ned og sende til en kollega:

I am sending you this postcard because you are a great colleague and I want you to know that you make a difference every day to other people. Today we celebrate social educators all over the world, and what you do is important to the people you work with and the people you work for.

Thank you for your contributions!

Barnevernpedagog og vernepleier; sørg for å være litt stolt over yrket ditt i dag. Gratulerer!!!

Advarsel: Rasering av tilbud!!!

Bilde fra Kapellveiens nettsider

Tilbudet til barn med utviklingshemning, autisme, Asperger syndrom og spesifikke språkvansker i Oslo er i ferd med å bli rasert. Det ligger an til at Kapellveien Habiliteringssenter og Nordre Aaasen bo- og habiliteringssenter får et kutt på 25 %  neste år. Dette betyr en alvorlig forringelse av tilbudet til familier med store behov.

Før jeg går videre må jeg innrømme noe; jeg er inhabil, veldig inhabil:

  1. Jeg har tidligere jobbet på Kapellveien
  2. Min kone jobber på Kapellveien

Det betyr selvsagt at du kan lese dette innlegget som et forsøk på å redde familieøkonomien, eller redde jobbene til venner og tidligere kollegaer. Det er dessverre så mye viktigere enn det. Dette handler om tjenestetilbudet til en gruppe mennesker, både barn og deres familier, som dessverre sjelden er på prioriteringstoppen i norsk helsevesen. En gruppe mennesker som virkelig trenger riktig og tilstrekkelig oppfølging. Jeg tror at de av dere som har lest denne bloggen før, vet at jeg er genuint opptatt av situasjonen til personer med utviklingshemning og andre med ulike bistandsbehov. For dere andre; les advarselen, søk som gode helsearbeidere en «second opinion» og sist men ikke minst: Gjør noe!

Kapellveien habiliteringssenter har i mange år vært et av de viktigste vernepleiefaglige miljøene i Norge. De har gitt et tilbud som ikke finnes andre steder. I tillegg til vanlige ambulante tjenester i barnehager og skoler, gir de tjenester som innebærer både innleggelse på døgn og dagtilbud, samt tett oppfølging av foreldre, støttepedagoger og andre nærpersoner. Meg bekjent, et unikt tilbud i Norge. De har brukt lang tid på å bygge opp et av de mest kompetente miljøene i Norge, særlig knyttet til behandling og habilitering av barn med autisme, språkvansker og utviklingshemning med store atferdsproblemer.

Hovedstadsprosessen, der blant annet Universitetssykehuset i Akershus (Ahus) skal overta tilbudet til pasienter i tre bydeler i Oslo, fører nå til at dette tilbudet kan bli redusert til det ugjenkjennelige. I «beste fall» får barna i bydelene Stovner, Grorud og Alna et dårligere tilbud. Muligheten for at barna i resten av Oslo også får et redusert tilbud er stor.

Ahus vil slik det ser ut nå ikke tilby tilsvarende tjenester som Kapellveien gir. Det betyr at befolkningen i nevnte tre bydeler får et dårligere tilbud enn familier i resten av byen. Dette er svært urimelig. Vil vi virkelig ha en by med store ulikheter i tjenestetilbud? Disse endringene vil forsterke inntrykket av Oslo som en delt by. Befolkningen i Groruddalen vil få et dårligere tilbud enn resten av Oslos beboere.

Om kuttene blir på slik størrelsesorden som det nå ser ut, vil ikke kuttene bare ha betydning for disse tre bydelene. Kuttene er så store at Kapellveien kan måtte legge om hele sitt tilbud. Dette betyr at viktige tjenester som innleggelse på døgn og dag, samt tett veiledning i hjemmet ikke er mulig. Kontinuerlig veiledning til foreldre med store behov vil forsvinne. Foreldre som ofte bruker alt de har av overskudd og ressurser kun for å gjennomføre de daglige rutinene. Foreldre som er avhengig av bistand for å kunne «overleve» hverdagen.

Konekvensene for Nordre Aasen bo- og habiliteringssenter, og dermed barna og familiene som er tilknyttet senteret, blir også alvorlige.

Jeg mener det er min plikt å rope varsko. Hovedstadsprosessen fører til en rasering av tilbudet til familier med barn med utviklingshemning, autisme og asperger syndrom. Først og fremst i Stovner, Grorud og Alna, men også i resten av Oslo. Kan vi sitte stille og se på dette? Selvfølgelig kan vi ikke det.

Stille, så forferdelig stille!

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet har ansvar for koordineringen av politikken for personer med utviklingshemning.

Søk på nettsidene deres gir 7 (!!!) treff på ordet utviklingshemning.

Barneombudets hovedoppgave er å fremme barns interesser overfor det offentlige og private, og følge med i utviklingen av barns oppvekstkår.

Søk på nettsidene deres gir 0(!!!) treff på ordet utviklingshemning.

Det er stille, fremdeles forferdelig stille!

Bussing!

Bussing av barn med dårlige norskferdigheter er nok en gang blitt aktualisert. Av SV og Ap. Dessverre. Heikki Holmås ønsker at barn som ikke består norsktest skal bli tilbudt buss til en skole med elever der flertallet kan flytende norsk. Det er mange problemstillinger ved dette. Mulig Heikki og andre har gode svar på disse, men jeg har enda ikke sett dem.

–          Hvordan skal man definere hvem som skal tilbys bussing? Er det bare barn med flerkulturell bakgrunn eller alle barn som stryker på testen? Hva da med norsk-etniske barn som er dårlig i norsk? Barn med spesifikke språkvansker, utviklingshemning eller annet? Skal disse også busses?

–          Hvordan skal man sikre at det blir frivillig bussing? Vil det ikke fort bli et utilbørlig press på foreldre om å takke ja til bussing hvis man får tilbud om det? Kan foreldre stole på oppfølgingen av barna på nærskolen hvis det viktigste tiltaket for å styrke norskkunnskaper er å busse dem til ny skole?

–          Hvordan sikre kompetanse på de skolene som har stor majoritet av elever som blir tilbudt bussing? Vil ikke dette tappe kompetansen fra skolene på østkanten i Oslo?

Jeg er sterkt i mot bussing av elever. Vi kan sammenligne dette med tilbudet elever med utviklingshemning får. Vi ser i større og større grad en segregering av tilbudet. Foreldre som ønsker tilbud i nærskolen blir sterkt oppfordret til å bytte skole. Foreldre ønsker først og fremst det beste for barna sine. Da er det svært vanskelig å stå på kravet om å kunne få et tilbud fra sin nærskole. Særlig om den beste kompetansen blir samlet i enkelte skoler.

Forslaget fra Heikki vil skape en ny kategori barn, flerkulturelle barn med språkvansker. Dette er en kategorisering som vi ikke ønsker. Her er jeg (for en gangs skyld) helt på linje med Hanekamhaug i FrP. Selvfølgelig er manglende norskkunnskaper en utfordring. Denne utfordringen skal først og fremst møtes på nærskolen. Med ekstra ressurser, kompetente lærere og helse- og sosialfaglig personell som støtte til pedagogene, samt en skoleledelse som tar dette som en utfordring, ikke som ønsker å busse vekk problemene.

Hjemme hos Vernepleieren!

image

a-ha

a-ha har sine avslutningskonserter i disse dager. En epoke er over. Reformen for mennesker med utviklingshemning er snart 20 år gammel. Får håpe dens epoke ikke er over.

Deltakelse er et sentralt begrep. Personer med utviklingshemning skal ha like muligheter til deltakelse som alle oss andre. Har de det? Denne «søte» historien om snille a-ha er et godt eksempel. Laila trenger ledsager til a-ha konserten, men har ikke råd. Det ordner seg til slutt. En søt liten dagbladhistorie. Dessverre tar ikke journalisten opp de prinsipielle sidene ved historien. Hva er det som faktisk er problemstillingen her?

Mange personer med utviklingshemning opplever at de ikke har samme mulighet som oss andre til deltakelse i samfunnet. Mange har ikke råd til å dekke ledsagers utgifter til fritidsaktiviteter eller ferieturer. Det finnes ikke standardiserte ordninger som sikrer at slike utgifter blir dekket. For noen år tilbake var dette en diskusjon i media. Politikere mente at noe måtte gjøres. Vurderingene i statsbudsjettet var annerledes. Utgifter til ferie skal ikke dekkes av staten. Personer med utviklingshemning må sammenlignes med andre som har lite penger, og skal ikke ha særordninger. Dette er jo selvsagt en logisk brist. Det er jo ikke seg selv man skal ha støtte til, men til «krykken» (ledsageren) som gjør det mulig.

Jeg håper at politikere og konsertarrangører kan bli mer prinsipielle! Utgifter til egen person skal personen dekke selv. Utgifter til ledsager må andre dekke. Kun på denne måten kan man faktisk gjøre en reell sammenligning (for de som absolutt vil gjøre det)!

Blogg på WordPress.com.

opp ↑