a-ha har sine avslutningskonserter i disse dager. En epoke er over. Reformen for mennesker med utviklingshemning er snart 20 år gammel. Får håpe dens epoke ikke er over.

Deltakelse er et sentralt begrep. Personer med utviklingshemning skal ha like muligheter til deltakelse som alle oss andre. Har de det? Denne «søte» historien om snille a-ha er et godt eksempel. Laila trenger ledsager til a-ha konserten, men har ikke råd. Det ordner seg til slutt. En søt liten dagbladhistorie. Dessverre tar ikke journalisten opp de prinsipielle sidene ved historien. Hva er det som faktisk er problemstillingen her?

Mange personer med utviklingshemning opplever at de ikke har samme mulighet som oss andre til deltakelse i samfunnet. Mange har ikke råd til å dekke ledsagers utgifter til fritidsaktiviteter eller ferieturer. Det finnes ikke standardiserte ordninger som sikrer at slike utgifter blir dekket. For noen år tilbake var dette en diskusjon i media. Politikere mente at noe måtte gjøres. Vurderingene i statsbudsjettet var annerledes. Utgifter til ferie skal ikke dekkes av staten. Personer med utviklingshemning må sammenlignes med andre som har lite penger, og skal ikke ha særordninger. Dette er jo selvsagt en logisk brist. Det er jo ikke seg selv man skal ha støtte til, men til «krykken» (ledsageren) som gjør det mulig.

Jeg håper at politikere og konsertarrangører kan bli mer prinsipielle! Utgifter til egen person skal personen dekke selv. Utgifter til ledsager må andre dekke. Kun på denne måten kan man faktisk gjøre en reell sammenligning (for de som absolutt vil gjøre det)!