I dag begynte sønnen min på skolen. En stolt far, ja. Fantastisk flott dag. Siden skole har vært i mitt fokusområde i dag, passer det nok en gang å påpeke behovet for vernepleiere i skolen. Se denne reportasjen fra Østfoldnytt på NRK i forrige uke.
Minner også om denne bloggposten om Tid for læring.
Møtet. Møtet med foreldre til barn med bistandsbehov har vært blant mine vanskeligste opplevelser som vernepleier. Og mine beste. Noen av disse møtene sitter lenge i hodet. Andre sitter ikke bare i hodet, men også i magen og i hjertet. Noen av disse møtene vil aldri bli glemt. Foreldre som ikke lenger merker at de blir slått mange ganger for dagen. Foreldre som aldri har fått den bistanden de trenger. Foreldre som vet at de trenger bistand, foreldre som ikke vet det (og må bli fortalt det). Foreldre i sorg, men også i glede. Foreldre som er i en situasjon som vi fagfolk eller andre aldri kan sette oss inn i fullt ut. Er det noen som trenger samfunnets respekt, og støtte, så er det disse foreldrene. Foreldre til barn med ulike former for bistandsbehov. Personer som mest av alt vil leve et så vanlig liv som mulig. Hverdagsheltene.
Dessverre er det ikke slik at disse alltid får den respekten de fortjener. Eller forståelse. Heller ikke fra oss fagfolk, dessverre. Hvem av oss har ikke diskutert de vanskelige foreldrene? Foreldrene som maser om hvilke klær barna deres skal ha på seg. Behandlingen de har lest om på internett. Turen som ble litt lang, eller kinoen som ble glemt. Eller mer alvorlig; har du husket medisinene? Kan du ikke bare holde henne, hun må jo ha klær på? Eller; hvorfor holdt du han? Kanskje; det er feilmedisinering, feilbehandling!
Mas? Mangel på forståelse for den jobben du gjør? Ufølsomt? NEI!
Foreldre? JA!
Mange vernepleiere og andre fagfolk har diskutert de vanskelige foreldrene. Foreldre som gjør jobben vanskeligere. Foreldre som spør og graver, foreldre som bryr seg, foreldre som utfordrer deg og din faglighet. Jeg har også ment at foreldre er plagsomme. Det er jo jeg som er vernepleieren. Har utdanning. Det er jeg som kan dette. Foreldrene er jo bare…ja, bare foreldre. Eller motsatt, foreldre som ikke er tilstede like mye, som gjør alt vi sier. Ja, de kan også få høre det. «Tenk, det er deres egen datter, og så engasjerer de seg ikke i møtene, i samtalene. De er jo foreldre. De må vel bry seg om sin egen datter.»
Jeg liker de vanskelige foreldrene. Foreldre som utfordrer meg, enten de «maser» for mye, eller som tilsynelatende ikke bryr seg. Jeg har ingen rett til å fordømme. Det er jeg som er «bare». Det er jeg som er «bare» vernepleieren. Og; jeg er en av mange. En av altfor mange…
Hvorfor skriver jeg dette nå? Ikke bare for at jeg etter mange år på kontor savner disse møtene. Først og fremst pågrunn av Marwinbrors blog, en blogg skrevet av foreldrene til en alvorlig nyresyk gutt. Bloggen forteller om foreldrenes oppturer og nedturer. Jeg har ikke fulgt bloggen hele veien, men i det siste har det i følge bloggen blitt uttrykt misnøye fra sykehuset om hva foreldrene skriver på bloggen. @T_Thompson_ skriver følgende på Twitter: ”Sykehusledelsen mener vi bør dempe bloggen av hensyn til de ansatte…” Foreldrene skriver aldri navn på personer, men skriver om bra ting personer på sykehuset gjør, og de skriver om å bli dårlig behandlet, og også om direkte feil. Denne posten fra juli er et godt eksempel på dette.
Foreldrene til lille Marwin er nok også ”vanskelige foreldre”. Foreldre som ikke oppfører seg helt slik som fagfolkene skulle ønske at de oppførte seg. De bruker til og med sosiale medier for å beskrive hvordan de opplever situasjonen. Dette er selvsagt en utfordring for fagfolk. En ny type utfordring som også engasjerer utenforstående, som meg. Jeg har full forståelse for at denne bloggingen er en ekstra utfordring for sykehuspersonalet, at de kan oppleve dette som vanskelig. Det jeg derimot ikke har forståelse for er at man kan be foreldre ”dempe bloggen av hensyn til de ansatte”. Dette er å snu maktforholdene opp ned. Hvem er det som sitter på makten i relasjonen mellom sykehus og foreldre i en situasjon der foreldre er helt prisgitt det sykehuset gjør med sønnen deres? Her ser tydeligvis sykehuset på bloggen, og dermed på foreldrene, som et problem. Hvorfor ikke se på dette som en ressurs? Her er det foreldre som meddeler seg om hva de føler og opplever. I en travel hverdag kan det bli vanskelig med gode samtaler. Her får man på en enkel måte innsikt i foreldrenes situasjon (ikke det at blogglesing skal være en erstatning for samtale, men kanskje et supplement?). Dette tror jeg at vi fagfolk kan utnytte til en positiv utfordring. Bruke dette som et utgangspunkt for samtaler og samarbeid mellom sykehuset, fagfolk og foreldre. Kanskje kan dette også være et eksempel på at sosiale medier kan være med på å utjevne ulikheter i maktstrukturer mellom pasienter og oss fagfolk. En spennende utfordring, ikke bare for sykehuset til Marwin, men også for oss andre som arbeider for personer med ulike bistandsbehov.
Det er tusen ulike årsaker til at foreldre er som de er. Er som de er overfor sine barn, og er som de er overfor oss som fagfolk. Det skal vi respektere, ha forståelse for og ta innover oss i den profesjonelle jobben vi skal gjøre. Foreldresamarbeid byr alltid på utfordringer. Utfordringer som vi er satt til å løse sammen med foreldrene. Det er ikke lett. Det skal ikke være lett. Jeg har aldri ment at det er lett med samhandling med personer som er i en helt annen situasjon en deg selv. Jeg sier heller ikke at foreldre alltid har rett. Det vil si, de har ikke alltid rett i sine meninger om behandlingsopplegg, min atferd, institusjonens tilbud. De har derimot alltid rett i at dette er deres opplevelser. De opplever situasjonen på den måten som de uttrykker. Det skal vi ta på alvor. Og lære av!
Vernepleieren kommer nå til å ta sommerferie, også fra blogging. Sommeren skal brukes til det man skal bruke sommeren til. Barn, bading, venner, god mat og god drikke. Har også som mål å ha ferie fra nettet. Det er selvsagt en fare for at jeg mister de få leserne jeg har ved å ta bloggferie, men håper også at dere har ferie. Selv om jeg skal være off-line har jeg tenkt å gruble litt over Vernepleierens videre fremtid.
Det siste året har bloggaktiviteten vært rimelig bra. Det også vært noen diskusjoner på bloggen, som for eksempel om vernepleiere og vasking (siste innlegget kom fra framtidig vernepleier Oscar for noen få dager siden). Blant annet har både statsråd, andre politikere og mediekommentator lagt inn kommentarer. Like vel må jeg bruke sommeren på å vurdere bloggens framtid. Skal den bestå, og i hvilken retning skal den gå?
Jeg tror at en slik blogg kan videreutvikles til å bli en spennende arena for diskusjon om vernepleiefaglig arbeid og annet stoff som er relatert til vernepleiere. Etter sommeren skal jeg dog begynne i jobb som nettopp skal arbeide for vernepleierprofesjonen og tilstøtende tema. Sosiale medier og blanding mellom jobb og privatliv har blitt et aktuelt tema. Dette er også noe jeg må gruble mer på. Og selvfølgelig diskutere med mine ledere. Jeg er en av de heldige som har min hobby som jobb. Arbeid for personer med utviklingshemning, og etterhvert engasjement i forhold til vernepleiere, er noe som har opptatt meg både i fritid og på jobb. Dette er først og fremst noe jeg ser på som et gode. I forhold til blogging kan det bli en utfordring!
Det finnes noen alternativer. Kanskje kan bloggingen bli mer generell politisk. Jeg har for eksempel veldig lyst til å kommentere regjeringens vedtak om monstermaster i Hardanger. Dette er et trist vedtak, og enda tristere at partiet jeg er medlem av, SV, er med på å gjennomføre dette. Jeg kjørte gjennom hardanger i går. Et fantastisk landskap som på ingen måte bør besudles med master som muligens ikke er nødvendig. Dette har ingenting med vernepleie å gjøre. Det er også mange andre som har gode politiske blogger, så hvorfor i all verden skulle noen lese min…
Et annet alternativ kan være å bidra til at det opprettes en blogg om tjenestene, levekårene og rettsikkerheten til personer med utviklingshemning. Dette kan selvsagt også bli påvirket av min jobbsituasjon, men jeg er uansett sikker på at det trengs. Hva er det så jeg tenker på? De siste årene har det fra en lang rekke faginstanser og tilsyn blitt avdekket at situasjonen for personer med utviklingshemning ikke er slik vi her i landet både har målsetting om eller tror de egentlig er.Få politikere bryr seg. Det er ikke situasjonen for personer med utviklingshemning man vinner stemmer på. Media velger desverre generelt sett å overse tilfeller, som om det hadde vært andre personer det var snakk om, hadde vært forsideoppslag. Det er også få andre aktører på banen. Riktignok gjør organisasjoner som NFU og LUPE, fagforeninger som FO og Fagforbundet og stiftelser som SOR viktig politisk påvirkningsarbeid. Men slik jeg ser det finnes det for lite samordning i dette arbeidet. Det er også slik at disse og andre ofte er fastlåste i standpunkt. det gjør at debatten også ofte blir fastlåst. Ikke misforstå meg, det er viktig at organisasjonene har klare ståsted. Selvsagt skal NFU være klare og prinsippfaste for inkluderende skole. Hvem ellers skal fremme dette? Selvsagt skal fagforeningene ha et klart ståsted knyttet til arbeidstakeres situasjon. Det er det de er til for. Men kanskje er det slik at det derfor må åpnes opp for arenaer som har en åpen diskusjon om vanskelige tema, men som også gir klare konklusjoner til bruk for politikere som ønsker å engasjere seg på feltet. Og ikke minst jobber klart og tydelig opp i mot politikere slik at de faktisk blir nødt å engasjere seg. En slik arena kan en blogg være. Jeg er overbevist om at det trengs en arnea for fri og åpen debatt, som er åpen for ulike ståsted, og ulike stemmer. Kanskje også Fritt ord kan la seg overbevise om det?
Det er slike ting jeg skal gruble over i sommer. Bidra gjerne til denne grublingen i kommentarfeltet, eller direkte e-post til meg (cbe@online.no).
God sommer!
Jeg jobber for personer med utviklingshemning – og er stolt av det!
Når sa du det sist? Når hørte du noen si det? Vi tar det en gang til:
Jeg jobber for personer med utviklingshemning – og er stolt av det!
Jeg vil begynne denne bloggposten med 3 påstander:
Jeg treffer mange flinke folk. Folk som jobber for personer med utviklingshemning. De jobber på skolen, på dagsenteret, i hjemmet til de de jobber for. Flinke og engasjerte folk som brenner for arbeidet sitt. Samtidig hører jeg at det er vanskelig å rekruttere fagfolk. Ofte beskrives rekrutteringen som å «kaste folk rett inn fra gaten», «Vi tar det vi får».
Bortsett fra generelle kvalitetssikringsbestemmelser, er det kun et sted i lovverket som stiller konkrete krav til folk som skal jobbe for personer med utviklingshemning. Dette gjelder utdanningskravene i sosialtjenesteloven kapittel 4a som regulerer bruk av tvang og makt. Her stilles det ulike krav til utdanning ut i fra hvilke formål tvangsbruken har. Nyere undersøkelser viser at disse kravene er en vits. I over 80 % av tilfellene der det er nødvendig å bruke tvang etter lovverket, innvilges det dispensasjon fra utdanningskravet. Den formelle kompetansen mangler på det eneste området der det stilles krav om det. Hvordan er det da i resten av tjenestene? Selv om det meldes om økt søknad på vernepleierutdanningen i 2010, er rekrutteringen av kompetente fagfolk en utfordring.
Hva skyldes så dette? Det er nok en lang rekke faktorer som spiller inn her. Lønn er en selvsagt faktor. Få rekrutteres inn i fagstillinger i tjenestene for personer med utviklingshemning på bakgrunn i høy lønn. I vår var vernepleiere i streik i kommunesektoren. Folk som jobber for personer med utviklingshemning streiket for å bli verdsatt. For at samfunnet skal verdsette det å arbeide for andre mennesker på lik linje med å arbeide med tall og teknikk.
En annen faktor som mange peker på er status. Det gir ikke høy status å jobbe i tjenestene for personer med utviklingshemning. Du kan kanskje spørre «hva så?», men jeg er overbevist om at dette er en svært viktig faktor. Status er ikke bare et honnørord. Hvis man operasjonaliserer status vil man finne ulike faktorer som er med på å gi ordet status innhold. Det kan være slike ting som fokus og oppmerksomhet fra politikere, administratorer og opinion, tilgang på kurs og egenutvikling, mulighet til å drive med fagutvikling og forskning. Status trenger ikke å bety at man har høyere status enn noen andre, men det kan bety viktige faktorer som muliggjør tjenesteyting av høy kvalitet. Det er alvorlig og bekymringsfullt at vernepleiere ikke vil jobbe for personer med utviklingshemning. Lav status gir dårlig rekruttering og dårlig kvalitet.
Dette må vi gjøre noe med. Vi vernepleiere kan gjøre noe med det. Vi kan blant annet begynne å skryte mer av det vi driver med. Vi kan vise hvor flinke, engasjerte og stolte vi er over jobben vår. Vi kan vise frem det viktige og flotte arbeidet vi driver med. Kanskje flere kan få opp øynene både for viktigheten og kompleksiteten i arbeidet for personer med utviklingshemning.
Politikere og administratorer kan også gjøre mer. Begynn med skryt. Skryt over den viktige jobben vernepleiere og andre gjør for mennesker med utviklingshemning.
Kanskje kan også personer med utviklingshemning selv, og deres organisasjoner NFU og LUPE skryte mer av oss også?
Det er viktig å påpeke utfordringene vi har i tjenestene, men det er også viktig å få frem alt det positive. «Jævlifisering» tjener få, spesielt ikke personer med utviklingshemning selv.
Hvis du likte det jeg har skrevet her, liker du kanskje også det jeg skrev om
og kanskje du har tid til å la deg inspirere av denne lille videosnutten.
Ferd utlyser stipend for offentlig ansatte. Spennende!!!
For en del år tilbake startet to kollegaer og jeg et lite selskap som skulle drive med helgeavlastning for familier med barn med utviklingshemning/ autisme. Motivasjonen var basert både på økonomi og engasjement. Vi kunne tjene en ekstra slant, samtidig som vi bidro med noe som vi mente var et godt og viktig tilskudd til det som allerede fantes (eller egentlig ikke fantes) av tilbud. Vi hadde det veldig morsomt, men strevsomt i et par år. Samtidig ble jeg enda mer skeptisk til privatisering av offentlig virksomhet. Kravene bydelene i Oslo stilte var skremmende lave. Noen traff oss aldri personlig, det var ikke noe tilsyn med hva vi drev med, og stort sett var dette det eneste spørsmålet vi fikk; hva koster det? I det siste har Fontene pekt på noen ekstreme utslag av privatisering av offentlige tjenester. Jeg er grunnleggende skeptisk til privatisering.
Mye blir sagt om det å jobbe i offentlig virksomhet. Mange vernepleiere opplever en travel hverdag der kompetansen blir lite verdsatt. Lite muligheter til personlig eller faglig utvikling. Dette stemmer mange steder. Samtidig har jeg blant annet hørt at Bondevik som statsminister har omtalt at ansatte i private ideelle stiftelser er mer omsorgsfulle og varme enn det offentlig ansatte er. Det er en skremmende holdning til offentlig ansatte.
Jeg må dog innrømme at innovasjon kanskje ikke er det som står øverst på sakslisten til vernepleiere i kommune Norge. Viktig er her å påpeke at jeg nå ikke mener utvikling på individnivå. Det siste er nettopp hva vernepleiere jobber med til dagen. Jeg mener fokus på utvikling av systemnivået. Mange må ut av offentlige stillinger for å få rom til å utvikle sine ideer og faget. Dette er synd. Det skulle helt klart vært mer rom for innovasjon innenfor offentlig virksomhet. Pleie- og omsorgssektoren trenger dette, arbeidstilbud for personer med utviklingshemning trenger dette, skoleområdet like så. Vi trenger folk som tenker nytt, som får rom til å utvikle nye ideer. Her trenger man mer enn offentlige utvalg som skal jobbe med det. Vi trenger at ”gutta på gølvet” får mulighet til å drive arbeidet fremover.
Selv om jeg er skeptisk til privatisering og de konsekvensene dette medfører, synes jeg sosialt entreprenørskap er spennende. Fokus på sosiale og samfunnsmessige verdier og løsninger som fremmer dette, samtidig som man bruker metoder fra andre felt kan være spennende. Derfor er det også spennende når Ferd med Johan H Andresen jr. (bilde) i spissen nå lyser ut stipend for offentlige ansatte. Offentlig ansatte skal få muligheten til å utvikle ideer som kan bidra til fornyelse av offentlig sektor. Dette kan gi mulighet for folk med gode ideer til å utvikle disse, uten at de nødvendigvis forsvinner fra offentlig sektor. Hvis offentlig sektor kan inngå partnerskap med Ferd for å utvikle ansattes ideer innenfor rammene av den offentlige virksomheten kan dette bli svært spennende. Om det bidrar til at folk forsvinner ut i egne selskap som så skal selge tjenestene til det offentlige for en dyr penge, er jeg veldig skeptisk.
Jeg velger å se dette som positivt, og håper at folk som jobber med personer med utviklingshemning kjenner sin besøkelsestid. Vi trenger folk med gode ideer for å få flere personer med utviklingshemning ut i arbeid, vi trenger folk med gode ideer for å styrke utdanningsløpene for personer med utviklingshemning og vi trenger folk med gode ideer for en styrket omsorgstjeneste. Dette må leses som en utfordring til alle dere vernepleiere som leser dette. Jeg håper dere tar utfordringen fra Ferd (se her for mer om Ferds utviklingsstipend).
Tror kanskje at dette er min første bloggpost som ikke har noe verdens ting med vernepleie å gjøre. Jeg måtte bare…men lover at jeg ikke skal skli ut!
Regjeringen har lagt frem stortingsmelding nr 19 (2009-2010) Tid til læring. For å si det med en gang: Vernepleier er ikke nevnt en eneste gang. Det er ikke overraskende. Men det er trist. Trist, da jeg er overbevist om at flere vernepleiere i skolen hadde styrket læreren og skolen. Trist, da det faktisk står mye bra i meldingen. Trist, når det faktisk er et eget kapittel om flere yrkesgrupper i skolen.
Det er ikke det lureste å begynne med en digresjon, men gjør det likevel. Tid for læring er en underlig tittel på en stortingsmelding. Det kommer selvfølgelig an på hvordan man definerer begrepet læring, men er ikke dette noe man gjør hele tiden? De fleste av oss. I mange ulike situasjoner. Man kan lære det jeg ser på som gode ting, og man kan lære det jeg ser på som dårlige ting. Tid er en konstant enhet. Det er 24 timer i et døgn, 60 minutter i en time. Det er innholdet i de minuttene man er her på jorden som er forskjellig fra person til person. Det er heller ikke slik at alle lærer like raskt. Eller lærer ulike ting like raskt. Noen lærer tall raskt, men lærer empati svært sakte. Andre lærer sosiale ferdigheter raskt, men bruker et helt liv på å lære grunnleggende leseferdigheter. Hva er da ”tid for læring”?
Jeg har opp gjennom årene samarbeidet med mange skoler. Som barnehabilitør er dette en viktig oppgave. Derfor har jeg blitt mer enn gjennomsnittlig opptatt av skolen. Jeg sitter også i driftsstyret i en skole her jeg bor, og til høsten får jeg mitt første skolebarn. En god skole for alle er særdeles viktig.
Det er mye bra i stortingsmeldingen, men jeg er ambivalent. Her er veldig mye bra, så hvorfor kjenner jeg at jeg blir litt arg? Skal prøve å uttrykke det her.
Jeg er helt enig i et av premissene for meldingen. Lærerne er skolens viktigste ressurs. Uten kompetente lærere som faktisk har tid til å utnytte sin kompetanse innenfor kjerneoppgavene sine så får vi en dårlig skole. Derfor er tiltak som styrker lærerne og rammene for lærerne viktige.
Elevene lærer hele tiden, de lærer i klasserommet, de lærer i friminutt, de lærer på vei til skolen. Det er nødvendig å tenke helhetlig rundt skoledagen. Etter å ha jobbet med barn med utviklingshemning har for eksempel fordelingen av kompetanse og tidspunkt undret meg. Lærere med lang erfaring og utdanning har fullt fokus på eleven i kanskje 40-50 % av en time på skolen. Ellers er det assistenter, drosjesjåfører og andre som er sammen med dem. Husk; elevene lærer hele tiden.
Koordinering av de ulike delene av barnas hverdag er viktig. Det sies også i meldingen. Helhet trekkes frem som en viktig faktor. Foreldre, barnevern, helsesektoren og skolen skal samordnes bedre. Det er vell og bra, men det er vanskelig så lenge skottene mellom de ulike systemene fortsatt skal være tilstede. Fremdeles tar helsesektoren seg av helse, barnevernet tar seg av barnevernting, foreldre skal drive oppdragelse og lærerne skal drive læring. Igjen; læring skjer hele tiden. Skottene må bli mindre. En tverrfaglig skole kan bidra til dette. Det har vi ikke i dag. Skolen er en av de siste offentlige tjenesteområdene der tverrfaglighet ikke utnyttes som en ressurs. «Ansatte i skolen har ikke medisinsk eller helsefaglig kompetanse», står det i meldingen. Nettopp!
Helseområdet vies mye plass i meldingen. Det er strålende. Medisinering er et uløst problem i skolen. Skolehelsetjenesten skal styrkes. Vel og bra, men hvorfor beskrives skolehelsetjenesten som noe på siden av skolen. Helsetjenestene må integreres i hele skolens virksomhet. Medisinering handler ikke om enkle prosedyrer. Her trengs det oppfølging, kompetanse om virkning og bivirkning. Det kreves tett oppfølging….av vernepleiere?
I det siste har vi hørt om vold i skolen. Lærere opplever volds problematikk, blir utsatt for vold av elever. Jeg har skrevet om vold tidligere i bloggen min. Det trengs et økt fokus på dette, av folk som har kompetanse på området, som er tilstede i skolehverdagen, av ….vernepleiere?
Mange lærere forteller om en skolehverdag der de er mer sosialarbeidere enn lærere. Elever har store utfordringer knyttet til sosial kompetanse. Det trengs tid for læring. Tid til øving i sosial kompetanse. Av fagfolk med kompetanse på dette….av vernepleiere?
«Å få helsefaglig og spesialpedagogisk hjelp til elever med særskilte behov vil være av avgjørende betydning når det gjelder å avlaste lærerne” står det i meldingen. Vernepleierutdanningen er eneste utdanning som har et slikt helhetlig fokus. En helhetlig integrert kompetanse innen helse, sosialfag og pedagogikk. Men nevnes det i meldingen. Nei. Skal staten sette i gang tiltak som styrker dette. Ikke så vidt jeg kan se.
Ikke misforstå meg, det er flott at meldingen er så klar på at flere yrkesgrupper skal inn i skolen. Men det er for meg underlig at det er mer fokus på kompetanse i kopiering og inspeksjon enn vernepleierfaglig arbeid i skolen. Det er for meg et mysterium som jeg gjerne skulle funnet mer ut av. Er det noen som kan hjelpe meg?
(heldigvis ligger det i punkt 5.4 noen tiltak der vi vernepleiere må jobbe knallhardt for å bli inkludert)
Det er en tid for alt. En tid for å være prinsipiell, en tid for å være pragmatisk og en tid for å være selvkritisk og utviklende. Under en pågående streik i offentlig sektor kan man ikke forvente at fagforeningene skal være kritiske til streik som virkemiddel. Fagforeningene skal og må være prinsipielle. Streik er et virkemiddel, enten man bruker det eller har det i bakhånd, som er helt avgjørende for å kunne oppnå viktige mål, også i offentlig sektor. Du tuller ikke med streikeretten!
Streiken i offentlig sektor ble avsluttet i dag. Det er ingen som ønsker noe annet. Underveis har både innholdet i kravene og streik som virkemiddel blitt diskutert i ulike media. På slutten av streiken var det kommentator Elin Ørjasæter (gift med en vernepleier) som var sint på streiken. Hun mener at streik i offentlig sektor er noe tull; arbeidsgiver tjener penger, arbeidstakerne blør ikke og ”de svakeste” i samfunnet lider. NRK Aktuelt (8. juni) hopper på og vil diskutere streik som virkemiddel. Det er en umulig øvelse under en pågående streik. I dag, når streiken er over, blir temaet videre debattert. Både Siv Jensen og Gunnar Stavrum er kritisk til den gjennomførte streiken. En bra debatt om dette på Dagsnytt Atten i kveld, der fagforeningene faktisk finner tid til å være selvkritisk.
Det er ikke bare Ørjasæter og andre kommentatorer som er kritisk til streik som virkemiddel. Også kristelig fagforening har vært i media. De bruker ikke streik som virkemiddel, og kan heller ikke se for seg en situasjon i dagens Norge der streik vil være nødvendig. Dette er en liten organisasjon i Norge, men har visstnok tradisjon og størrelse i Danmark.
For meg er det utenkelig at man skulle fjerne streikeretten. Verken for alle arbeidstakere eller for enkelte grupper, som for eksempel ansatte i offentlig sektor. Streikeretten er fundamental, og de færreste vil vell mene at denne ikke har vært viktig i oppbyggingen av dagens velferdsstat. Men; kanskje har Ørjasæter noen poeng som det Les mer «Streik i offentlig sektor»
Jeg undrer meg litt i disse streiketider. Undrer meg litt over hvorfor noen (les; deler av høyresiden) er så opptatt av å poengtere at likelønnskampen ikke er en kamp for lik lønn i samme yrke, men lik lønn mellom kvinnedominerte yrker i det offentlige og mannsdominerte yrker i det private.
Aftenposten gjør lørdag et stort nummer av at lønnsgapet mellom kvinner og menn i samme yrker i samme virksomhet er lite. Kvinnelige lærere tjener nesten like mye som mannlige lærere. Mange påstår at fagforeningene ikke er ærlige. At vi har likelønn her i landet; likelønn mellom menn og kvinner i samme yrke i samme virksomhet. Det er mye man kan si om dette, men;
Har det virkelig noe å si?
Uansett handler dette om kjønn og verdsetting. Kampen for lik lønn mellom kjønnene, om dette så er en kamp for lik lønn mellom privat og offentlig sektor, er uansett en rettferdig kamp! Støtt de streikende. Likelønn nå!
Vernepleieren 