Jeg jobber for personer med utviklingshemning – og er stolt av det!

Når sa du det sist? Når hørte du noen si det? Vi tar det en gang til:

Jeg jobber for personer med utviklingshemning – og er stolt av det!

Jeg vil begynne denne bloggposten med 3 påstander:

  1. Vi som jobber for personer med utviklingshemning er ikke flinke til å skryte av det arbeidet vi gjør.
  2. Politikere og administratorer er ikke flinke til å skryte av de som jobber i tjenestene for personer med utviklingshemning.
  3. Slapp av; det er (nesten) ingen som bryr seg uansett!

Jeg treffer mange flinke folk. Folk som jobber for personer med utviklingshemning. De jobber på skolen, på dagsenteret, i hjemmet til de de jobber for. Flinke og engasjerte folk som brenner for arbeidet sitt. Samtidig hører jeg at det er vanskelig å rekruttere fagfolk. Ofte beskrives rekrutteringen som å «kaste folk rett inn fra gaten», «Vi tar det vi får».

Bortsett fra generelle kvalitetssikringsbestemmelser, er det kun et sted i lovverket som stiller konkrete krav til folk som skal jobbe for personer med utviklingshemning. Dette gjelder utdanningskravene i sosialtjenesteloven kapittel 4a som regulerer bruk av tvang og makt. Her stilles det ulike krav til utdanning ut i fra hvilke formål tvangsbruken har. Nyere undersøkelser viser at disse kravene er en vits. I over 80 % av tilfellene der det er nødvendig å bruke tvang etter lovverket, innvilges det dispensasjon fra utdanningskravet. Den formelle kompetansen mangler på det eneste området der det stilles krav om det. Hvordan er det da i resten av tjenestene? Selv om det meldes om økt søknad på vernepleierutdanningen i 2010, er rekrutteringen av kompetente fagfolk en utfordring.

Hva skyldes så dette? Det er nok en lang rekke faktorer som spiller inn her. Lønn er en selvsagt faktor. Få rekrutteres inn i fagstillinger i tjenestene for personer med utviklingshemning på bakgrunn i høy lønn. I vår var vernepleiere i streik i kommunesektoren. Folk som jobber for personer med utviklingshemning streiket for å bli verdsatt. For at samfunnet skal verdsette det å arbeide for andre mennesker på lik linje med å arbeide med tall og teknikk.

En annen faktor som mange peker på er status. Det gir ikke høy status å jobbe i tjenestene for personer med utviklingshemning. Du kan kanskje spørre «hva så?», men jeg er overbevist om at dette er en svært viktig faktor. Status er ikke bare et honnørord. Hvis man operasjonaliserer status vil man finne ulike faktorer som er med på å gi ordet status innhold. Det kan være slike ting som fokus og oppmerksomhet fra politikere, administratorer og opinion, tilgang på kurs og egenutvikling, mulighet til å drive med fagutvikling og forskning. Status trenger ikke å bety at man har høyere status enn noen andre, men det kan bety viktige faktorer som muliggjør tjenesteyting av høy kvalitet. Det er alvorlig og bekymringsfullt at vernepleiere ikke vil jobbe for personer med utviklingshemning. Lav status gir dårlig rekruttering og dårlig kvalitet.

Dette må vi gjøre noe med. Vi vernepleiere kan gjøre noe med det. Vi kan blant annet begynne å skryte mer av det vi driver med. Vi kan vise hvor flinke, engasjerte og stolte vi er over jobben vår. Vi kan vise frem det viktige og flotte arbeidet vi driver med. Kanskje flere kan få opp øynene både for viktigheten og kompleksiteten i arbeidet for personer med utviklingshemning.

Politikere og administratorer kan også gjøre mer. Begynn med skryt. Skryt over den viktige jobben vernepleiere og andre gjør for mennesker med utviklingshemning.

Kanskje kan også personer med utviklingshemning selv, og deres organisasjoner NFU og LUPE skryte mer av oss også?

Det er viktig å påpeke utfordringene vi har i tjenestene, men det er også viktig å få frem alt det positive. «Jævlifisering» tjener få, spesielt ikke personer med utviklingshemning selv.

Hvis du likte det jeg har skrevet her, liker du kanskje også det jeg skrev om

– Positiv forsterkning

– Framsnakking

og kanskje du har tid til å la deg inspirere av denne lille videosnutten.