Det er en tid for alt. En tid for å være prinsipiell, en tid for å være pragmatisk og en tid for å være selvkritisk og utviklende. Under en pågående streik i offentlig sektor kan man ikke forvente at fagforeningene skal være kritiske til streik som virkemiddel. Fagforeningene skal og må være prinsipielle. Streik er et virkemiddel, enten man bruker det eller har det i bakhånd, som er helt avgjørende for å kunne oppnå viktige mål, også i offentlig sektor. Du tuller ikke med streikeretten!
Streiken i offentlig sektor ble avsluttet i dag. Det er ingen som ønsker noe annet. Underveis har både innholdet i kravene og streik som virkemiddel blitt diskutert i ulike media. På slutten av streiken var det kommentator Elin Ørjasæter (gift med en vernepleier) som var sint på streiken. Hun mener at streik i offentlig sektor er noe tull; arbeidsgiver tjener penger, arbeidstakerne blør ikke og ”de svakeste” i samfunnet lider. NRK Aktuelt (8. juni) hopper på og vil diskutere streik som virkemiddel. Det er en umulig øvelse under en pågående streik. I dag, når streiken er over, blir temaet videre debattert. Både Siv Jensen og Gunnar Stavrum er kritisk til den gjennomførte streiken. En bra debatt om dette på Dagsnytt Atten i kveld, der fagforeningene faktisk finner tid til å være selvkritisk.
Det er ikke bare Ørjasæter og andre kommentatorer som er kritisk til streik som virkemiddel. Også kristelig fagforening har vært i media. De bruker ikke streik som virkemiddel, og kan heller ikke se for seg en situasjon i dagens Norge der streik vil være nødvendig. Dette er en liten organisasjon i Norge, men har visstnok tradisjon og størrelse i Danmark.
For meg er det utenkelig at man skulle fjerne streikeretten. Verken for alle arbeidstakere eller for enkelte grupper, som for eksempel ansatte i offentlig sektor. Streikeretten er fundamental, og de færreste vil vell mene at denne ikke har vært viktig i oppbyggingen av dagens velferdsstat. Men; kanskje har Ørjasæter noen poeng som det er viktig å se nærmere på?
Det er viktige forskjeller på streik i privat sektor og streik i offentlig sektor. Her skal jeg fremheve to slike forskjeller. For det første, enhver streik går utover en eller annen tredje part som ikke er involvert direkte i streiken. Det er utopi å mene noe annet. Samtidig er denne såkalte tredje part ofte vesens forskjellige mellom en streik i privat sektor og en streik i offentlig sektor. Tredje part som blir rammet i for eksempel en streik i dagligvarehandelen eller transportbransjen er ofte ressurssterke forbrukere som meg selv. De fleste av oss kan saktens klare oss en stund med litt mindre valgfrihet i forhold til innkjøpene våre. Under transportarbeiderstreiken var manglende vin og sprit en av konsekvensene. Om tredje part drikker litt mindre, eller må smake på en annen vin enn den tradisjonelle Canepaen, så er det vell ikke så farlig. Tredje part i en streik i offentlig sektor er ofte mye mer sårbar. Dette kan være eldre på sykehjem, personer med utviklingshemning eller familier med barn med autisme. Det er kanskje ikke fare for liv og helse, men streik kan ofte føre til en klar forringelse av tjenestetilbudet på viktige livsområder. Dette ble interessant beskrevet av Leif Knutsen i en kommentar på nettstedet E24. Det er et poeng at den såkalte tredje part er forskjellig i en streik i offentlig sektor og i en streik i privat sektor.
For det andre er arbeidsgivers sårbarhet en helt annen under en streik i offentlig sektor versus en streik i privat sektor. I privat sektor taper arbeidsgiver penger for hver time streiken pågår. I offentlig sektor tjener arbeidsgiver penger for hver time streiken pågår. Dette er et paradoks. Selvfølgelig er ikke partene enig i dette. Omdømmetap blir fort trukket frem. Men, er det virkelig slik at kommunen taper omdømme under en streik? Jeg tror at det først og fremst er de streikende som taper anseelse. Ofte vil det være de streikende som får skylden for en streik. Dessuten undrer det meg at kommunene nå plutselig skulle være redd for sitt omdømme. Barnevernet går på sparebluss, tjenestene til personer med utviklingshemning balanserer på kanten av det forsvarlige, og mange kommuner bryter lovverket når det gjelder skoletilbud til elever med utviklingshemning og tvangsbruk i tjenestene til personer med utviklingshemning. Ingen snakker da om kommunenes omdømme. Men når ansatte streiker gjør man det. Lurer på om det er mest for at da har man mulighet til å legge skylden over på ansatte? Denne forskjellen mellom privat og offentlig sektor gjør at balansen under en streik blir vesens forskjellig.
I dagens debatter er det mange som trekker frem at resultatet ikke er mye å skryte av. Hva har man egentlig oppnådd? Temaet streik i offentlig sektor blir også godt diskutert i siste Fontene. Her blir det tatt opp at en streik også er med på å sende viktige politiske signaler. Det gjør i aller høyeste grad årets streik. Det at regjeringen i svært liten grad, i hvert fall kan det synes sånn for oss utenforstående, har bidratt til en løsning er svært skuffende. Streiken er et politisk signal. Et viktig signal om at blant andre regjeringspartiet SV må gjøre mer enn å love likelønn før en valgkamp. Kanskje burde SV nå vurdere å gå ut av regjeringen? Slike politiske signaler bør ikke undervurderes. Så om noen tror at streiken var forgjeves, tenk også på det. Jeg er i hvert fall stolt over å være medlem av et forbund som er villig til å bruke streikeretten for viktige prinsipper.
Det er en tid for alt. Fagforeningene må være prinsipiell; streikeretten skal bestå for alle, også ansatte i offentlig sektor. Fagforeningene må være pragmatiske; man må forhandle på en måte som tjener flest mulig av medlemmene best mulig. Fagforeningene må være selvkritiske og utviklene; man må, etter at streiker er over, diskutere om dette er det beste virkemiddelet for å nå viktige mål, kan man gjøre dette på andre måter som ikke i like stor grad går utover familier med barn med autisme, personer med utviklingshemning og barn som trenger støtte fra barnevernet.
PS! Fra de som er kritisk til streik i offentlig sektor hører man lite om alternativer. Kanskje de mener at vi helsearbeidere skal holde oss til kallet vårt, være barmhjertige samaritaner, ikke vanskelige, stolte og krevende lønnsmottakere.
Cato Brunvand Ellingsen 
09/06/2010 at 20:53
Et grundig og godt innlegg, merker selv hvor mye lettere det er å diskutere dette når streiken er over! Man blir unektelig mer krigersk, på begge sider av bordet, når streiken pågår. Jeg er også mer erkjennende i dag, enn i går, på at det virkelig er et problem at alternativene til streik mangler. Kanskje det viktigste vi lærte i denne konflikten var å være mer påpasselig med dem som blir tatt ut i konflikt, og raskere (på arb.giversiden) til å søke dispensasjon når man ser noen kommer veldig skadelidende ut. Og jeg likte sammenlikningen din med pol-kundene, det illustrerer nettopp poenget mitt!
10/06/2010 at 13:14
Tror det er avgjørende at det er gode metoder for å skjerme de mest sårbare i en streik, uten at man dermed begynner å diskutere om streikeretten skal bort. Synes det er underlig hvordan enkelte vurderer dispensasjonsbehovet (jf. kommentar til Knutsen). Viktig at man er nyansert i denne diskusjonen.
09/06/2010 at 21:10
poenget illusteres veldig godt av poleksempelet! ved streik i offentlig sektor har ikke de sårbare gruppene andre steder å henvende seg for å få hjelp, fordi vi ikke har fagmiljøer i privat sektor som kan avhjelpe ved krise! Selvfølgelig skal vi ha en god velferdstjeneste i offentlig sektor, men hvorfor ønsker man ikke konkurranse på disse tjenestene?
10/06/2010 at 13:19
Diskusjon om privatisering av tjenestene i offentlig sektor tror jeg blir etter min mening en annen diskusjon. Tjenestemottakerne er de samme, og vil være rammet av streik uansett om det er «offentlige» eller «private» tjenesteytere. Skulle man brukt private firma ved en streik i offentlig sektor ville dette være streikebryteri og streikeretten ville ikke vært reell. Tror heller ikke konkurranse i tjenestene nødvendigvis hadde medført bedre lønn og arbeidsforhold, og dermed bedre tjenester. Se historien om BOenheten; http://www.fontene.no/nyheter/article5144159.ece (og jada, jeg velger et skrekkeksempel…)
09/06/2010 at 21:50
Refleksjon er alltid greit, men jeg syns det har vært alt for mye styr om denne streiken. Det virker som mange glemmer at det velorganiserte arbeidslivet i Norge fungerer veldig godt, og de aller fleste konflikter blir løst uten streik. Sammenlignet med de aller fleste andre OECD-land har Norge et lavt antall streikedager. Nettopp fordi fagbevegelsen er så sterk, trenger den ikke å ty til streik for å få gjennomslag, trusselen om streik er mer enn nok. I kommunesektoren har det f.eks ikke vært streik siden slutten av 80-tallet. En streik som varer i to uker hvert 20. år er ikke akkurat et stort problem for samfunnet.
Og til de som trekker fram at kommunene sparer penger på streiken: Jeg tror det er en kraftig undervurdering av både politikernes og kommuneadministrasjonenes ønske om å levere gode velferdstjenester til innbyggerne. Hadde det vært et reelt motiv, hadde vi sett at KS hadde pressa fram langt flere streiker enn det vi har. Kommunene merker at streik virker, og vil gjerne ha slutt på den. Derfor kom man jo også fram til en løsning.
10/06/2010 at 13:24
Du har helt rett i at arbeidslivet i Norge stort sett fungerer greit. Streik er et viktig maktmiddel å kunne bruke, men jeg er ikke så sikker på at dette har avgjørende betydning for at ting fungerer rimelig greit. Streik i offentlig sektor er ikke et stort samfunnsproblem, men det blir et stort problem for de enkeltpersonene som blir rammet. Derfor må man alltid reflektere over dette. (PS! Jeg mistenker ikke at fagforeningene ikke vurderer dette i løpet av forhandlinger og streik)