Søk

Vernepleieren

En nettside om tjenestene, levekårene og menneskerettighetene til personer med utviklingshemming

Forfatter

Cato

Håndtering av vold

Av og til kommer man over filmer, tekster og annet som berører, uten at man er helt sikker på hva man mener om det. Om det er fantastisk bra, eller ikke så bra. Denne filmen fra Filmpolitiets kortfilmkonkurranse er en slik en. En jeg har måtte tenke på. Som akkurat nå, for meg, er strålende. Hvis du har jobbet med mennesker med voldelig atferd berører denne filmen deg garantert. Du kjenner deg igjen, du begynner å tenke på situasjoner du selv har vært med på.Du tenker over hva slike situasjoner gjør med deg selv og den man jobber for.

Jeg var i begynnelsen av 20-årene når jeg for første gang skulle arbeide for mennesker med alvorlig farlig atferd. Min erfaring var fra treneroppgaver i håndball og fotball for personer med utviklingshemning, samt et år i siviltjeneste på et dagsenter. Første spørsmålet jeg fikk fra min utmerkede leder var om denne pasifismen min ville påvirke mulighetene til å håndtere voldelig atferd med fysisk ingrepen. Et noe underlig spørsmål, men svært viktig.

Vernepleiere har et av de yrkene der man blir mest utsatt for vold og aggresjon. Dette må takles på en måte som ivaretar den som yter vold på en best mulig måte, både i forhold til personens intigritet og helse. Samtidig skal tjenesteyteren ivaretas. Man skal ikke akseptere å ha en jobb der man må forvente at man blir slått, sparket, spyttet på, skallet o.l. Det er en ledelsesoppgave å sikre best mulig arbeidsforhold, også når det gjelder dette.

Det er viktig å lære seg hvordan man skal takle voldelig atferd. Det er viktig å trene på dette under kontrollerte omgivelser. Både for at man skal kunne ivareta seg selv og den man jobber for. På stedet jeg jobbet første gang fikk vi en miljøarbeider som var blant norges beste i kampsport. Han lærte oss mye om selvkontroll, men fokuset for han måtte snues på hode. Ivaretakelse av personen man jobbet for, og da var i en fysisk konfliktsituasjon med, skulle være førsteprioritet. Derfor er det viktig at det ikke er hvem som helst som driver opplæring i fysisk konflikthåndtering. Det handler om så mye mer en de fysiske teknikkene. Det synes jeg filmen viser på en utmerket måte.

Etterhvert har det kommet flere firma som driver fysisk konflikthåndtering. Faktisk så er filmen som presenteres i filmpolitiets kortfilmkonkurranse om et virkelig firma. AdCentrum driver med HAVA (som du ser i bakgrunnen, er det en reklamefilm???). Selv er jeg blitt trent opp av Verge.

Filmen forteller egentlig ganske mye. Den forteller også behovet for etisk refleksjon og kompetanse. I dag er det for lite rom for etisk refleksjon i tjenestene. Det er sentralt at dette blir satt fokus på, noe KS også har gjort gjennom sitt prosjekt om etikk. Kompetanse er selvsagt sentralt. Lovverket som regulerer bruk av tvang overfor personer med utviklingshemning setter krav til utdannelsen til de som skal utøve tvang. Undersøkelser viser at over 80 % av vedtakene om bruk av tvang må ha dispensasjon fra lovverket. Personer med utviklingshemning er uten rettsikkerhet. Lovverket er en vits på dette området. Værst av alt, ingen med makt ser ut til å bry seg. På hvilket annet område hadde man kunnet gi blaffen i slike kompetansekrav uten at verken media eller politikere bryr seg? Hvis 80 % av ansatte i pedagogstillinger i skolen ikke hadde utdanning, hvis over 80 % av ansatte i politiet ikke hadde utdanning, hadde det vært så tyst da?

Det er viktig at man i arbeid med mennesker hele tiden vurderer hva man gjør, og hvorfor man gjør dette. Jobber du med mennesker med voldelig atferd, og denne filmen ikke får deg til å tenke over hva du driver med, ja da tror jeg du bør finne noe annet å jobbe med for en tid fremover.

Enig!

For noen bloggposter tilbake skrev jeg om Lysbakkens inkluderingsutvalg. Jeg ble glad for at ministeren tok seg tid til å kommentere innlegget.  Er også glad for at flere mener det samme som meg. Terje Georg Gunnarsen utfordret Audun Lysbakken i BA for noen dager tilbake. Han påpeker også behovet for fokus på personer med utviklingshemning når man snakker om inkluderingsutfordringer.

Jeg må nok innrømme at flere leser BA enn min blogg, så forhåpentligvis svarer Lysbakken også i BA.

Mobbeargumentet

La oss ta det først. Mitt hovedbudskap i denne bloggposten: La ikke mobbeargumentet bli et gyldig argument for segregering.

Den siste uken har saken om en muslimsk skole vært diskutert i media. Det er mange argumenter både for og mot en egen skole for muslimske elever. Personlig er jeg svært skeptisk, men det krever god argumentasjon for å ikke godta dette når man i utgangspunktet godtar kristne skoler. Uansett, det er ikke for og i mot denne type skoler jeg skriver om her. Det jeg skal skrive om er mobbeargumentet.

For mobbeargumentet ble reist i Dagsavisen her om dagen. Av Fritt Ord-prisvinner Bushra Ishaq. Hun sier følgende til Dagsavisen: «Jeg tror de vil få bedre selvtillit og styrket identitet, i stedet for å gå på en skole der de blir mobbet fordi de er muslimer og blir anklaget for å snikislamisere Norge«.

Jeg sier det igjen. Det at noen blir mobbet må ikke bli et gyldig argument for segregering. Første gang jeg møtte dette argumentet var i debatten om abort og Down syndrom. Det er kanskje litt på kanten å kalle dette segregering, i såfall en ganske makaber form for segregering. Det at barn med Down syndrom kunne bli mobbet ble brukt for å argumenter for å kunne tillate abort etter 12 uke.

Hvis man bruker mobbeargumentet kan man selvsagt bare erstatte en gruppe med en annen. Man trenger egne skole for afrikanere, egne skoler for tykke, man kan godkjenne abort av jødiske fostre etter 12 svangerskapsuke, eller segregere alle med rødt hår etc etc…. Se forøvrig M.I.A. sin video Born Free for makabert og rystende fokus på tematikken.

Mobbing må bekjempes på helt andre måter enn segregering. Vi må jobbe for et inkluderende samfunn som ivaretar alle. Derfor; argumenter gjerne for muslimske skoler, men ikke bruk mobbeargumentet.

Baksiden av medaljen

Utstyr for strømstøt

Som jeg har fortalt i mine to foregående bloggposter har jeg nettopp vært på NAFO seminaret. 4 dager med fokus på atferdsanalytisk arbeid. Det kan dokumenteres at atferdsanalytisk behandling og innfallsvinkler kan bedre livskvaliteten til personer med ulike bistandsbehov. Det er dog en bakside av medaljen. Historien har vist at man under atferdsanalysens navn kan drive uetisk behandling og overgrep. Dette har skjedd her i landet og også andre steder. Heldigvis har atferdsanalysen utviklet seg til å bli en gjennomsiktig, åpen, dokumenterbar innfallsvinkel til utfordringer, og en innfallsvinkel som i stor grad tar i bruk positive virkemidler (les positiv forsterkning av ønsket atferd). Da er det desto mer sjokkerende å lese om MDRI (mental disability rights international) sin rapport fra the Judge Rotenberg Center (JRC).

Judge Rotenberg Center i USA behandler flere hundre Les mer «Baksiden av medaljen»

Nafofestivalen 2010

Ja, da er nafo seminaret over for dette året. Nok en gang en fantastisk blanding av gode faglige presentasjoner, faglige diskusjoner og sosialt samvær. Ca. 800 fagfolk samlet seg på Storefjell høgfjellshotell i år. Det er en god blanding av folk med ulik bakgrunn og ulike arbeidsplasser, men jeg tør påstå at dette er den største samlingen av vernepleiere man får her til lands. Det er antakeligvis også den største samlingen av folk som jobber med personer med utviklingshemning.

Det er mye som kan framheves fra årets seminar. Les mer «Nafofestivalen 2010»

Helt om natten, helt om dagen!

Med denne tittelen kunne dette vært et innlegg om Lars Vaulars nye plate, «Helt om natten, helt om dagen». Den har fått gode tilbakemeldinger fra musikk kritikerne. Innlegget er ikke om Vaular. Det er om noe annet der det faller seg helt naturlig å bruke uttrykket «Helt om natten, helt om dagen». NAFO-seminaret, på Storefjell. Hadde det fantes noen som hadde skrevet anmeldelser fra kurs og konferanser, hadde også NAFO-seminaret fått topp karakterer.

For mange vernepleiere er NAFO-seminaret en viktig Les mer «Helt om natten, helt om dagen!»

Inkluderingsutvalget

Audun Lysbakken presenterte i dag et nytt regjeringsoppnevnt utvalg. Utvalget skal gi innspill til hva slags strategi Norge bør velge for å lykkes som flerkulturelt samfunn. Dette er spennende og viktig. Det kan dog se ut som ministeren har litt for dårlig selvtillit. Synes talen han holdt til SVs landsstyre la et godt grunnlag for politikkutforming på området.

Utvalget blir av departementet omtalt som inkluderingsutvalget. Dette synes jeg er trist. Inkludering handler om noe mer enn det såkalte flerkulturelle samfunnet med fokus på personer med annen etnisk bakgrunn. Det er synd at inkluderingsbegrepet blir snevret inn på denne måten. Jeg har lekt meg litt med mandatet til utvalget:

Inkluderingsutvalget skal blant annet diskutere, vurdere og foreslå tiltak knyttet til:

  • Utfordringer med en mulig utvikling av et klassedelt samfunn, hvor personer med innvandrerbakgrunn utviklingshemning har dårligere levekår og lavere samfunnsdeltagelse enn resten av befolkningen. Det gjelder særlig innvandreres personer med utviklingshemnings deltagelse i arbeidslivet.
  • Hva kan gjøres for å øke den lave yrkesdeltagelsen til kvinner i enkelte grupper personer med utviklingshemning.
  • Hvordan samfunnet bedre kan benytte de ressursene mange innvandrere personer med utviklingshemning besitter, både med tanke på økonomisk vekst og samfunnsmessig utvikling.
  • Hvordan deltagelse i utdanningssystemet for innvandrere og deres barn personer med utviklingshemning kan virke utjevnende, skape sosial mobilitet og bidra til å sette unge i stand til å ta selvstendige livsvalg
  • Hvilke utfordringer som knytter seg til bokonsentrasjon av enkelte grupper i byområder personer med utviklingshemning(segregering), og hvordan disse utfordringene kan løses.
  • Hvordan man bedre kan inkludere innvandrere personer med utviklingshemning på sentrale samfunnsarenaer og bringe deres erfaringer, kompetanse og synspunkter inn i offentlig debatt og demokratiske prosesser.
  • Hvilke felles verdier bør danne grunnlaget for vårt flerkulturelle et inkluderende samfunn, og hva kan gjøre for å sikre at hele befolkningen slutter opp om disse verdiene.
  • Hvilke aktuelle og mulige konfliktområder som finnes i det flerkulturelle et inkluderende samfunnet hvor ulike verdier og prinsipper kan komme i konflikt, og hvordan samfunnet best kan håndtere slike konflikter når de oppstår.

Poenget mitt er selvsagt at inkludering ikke handler om en gruppe i samfunnet. Det handler om oss alle. Det handler om visjoner og prinsipper for utviklingen av et samfunn for oss alle. Utvalget med fokus på etniske minoriteter er selvsagt viktig, men det er synd at man ikke sparte «inkluderingsutvalget» til noe mer. Det trengs!

Loddefjord – en kjærlighetshistorie

Jeg er oppvokst i drabantbyen Loddefjord i Bergen. Som bergenser er jeg selvsagt patriot på vegne av byen min, laget mitt og alt det flotte Bergen har å by på. Loddefjord er en viktig del av dette, kanskje det aller viktigste.

Herlige Loddefjorden, å hvor skjønn du er

Loddefjord vokste frem i takt med meg selv, tidlig på 70-tallet. Inspirert av gudene vet hva bygget man store høyblokker, mange lavblokker og rekkehus. Folk ble plassert tett i tett. For mange en drøm på den tiden, men kanskje også et sosialt eksperiment.

Deiligste sted på jorden, kan ei bestrides at du er

Uten at jeg har studert statistikken grundig har Loddefjord stort sett vært på topp på de statistikkene man helst burde vært nederst på (som kriminalitet og rusmisbruk) og på Les mer «Loddefjord – en kjærlighetshistorie»

Skal vi vaske, vernepleiere?

I 1998 var jeg ferdig utdannet vernepleier. Hadde i flere år jobbet som assistent ved ulike tjenestesteder. Jobbmulighetene var mange, jeg valgte en spennende jobb ved en avlastningsbolig for familier med barn med utviklingshemning. Spent møtte jeg opp til min første arbeidsdag. Med mye mer kunnskap, og bedre ferdigheter, enn det jeg hadde som ufaglært. I det minste trodde jeg det. Hva skulle min første arbeidsoppgave som vernepleier være? Jo, vaske. Vaske gulv, klær og kjøkken!

Etter dette har jeg tenkt en del på hva som er vernepleierens arbeidsoppgaver. I hvilken grad kan man si at vasking er vernepleiefaglig arbeid? For å være ærlig så blir jeg ikke helt klok på dette. Om vi betegner vernepleiefaglig arbeid som alt en vernepleier gjør, så er nok vasking en del av det. Tror mange vernepleiere vasker gulv, klær og kjøkken. Men bør vi gjøre det?

En tidligere kollega skrev et innlegg i en bergensavis om temaet. Hun påpekte at ingen ingenører ville bli bedt om å vaske kontoret sitt, eller i hvert fall ikke vaske nabokollegaens kontor. Jeg ble minnet på dette temaet når jeg her om dagen kom over en blogg på sykepleien.no (Sykepleien blir gitt ut av sykepleieforbundet, og presenterer fagstoff som også vi vernepleiere kan ha nytte av. Blogg serien deres er interessant, der ulike stemmer kommer til med interessante meninger). I denne aktuelle bloggen skriver sykepleier Michael Mortensen om de merkelige tingene man bruker sykepleierkompetansen sin til. Han beskriver arbeidsoppgaver som består av vasking av kjøleskap og skifting av gardiner. Han er sterkt kritisk til dette, og mener at dette har med at sykepleier er et kvinnedominert yrke. Han skriver blant annet:

Vi er i 2010 og fremdeles bruker vi sykepleierkompetanse til mange merkelige ting. Jeg sier ikke at jeg er for fin til å tørke støv, men jeg synes det er dårlig utnyttelse av mine kompetanser som sykepleier. På arbeidsplanen til legene, har jeg til dags dato aldri sett at de må tørke støv. Selv om de trolig støver like mye rundt seg som sykepleiere.

Jeg tror dessverre at denne holdningen kommer av at sykepleieryrket er et kvinnedominert yrke, hvor det aksepteres at i tillegg til å være sykepleiere så skal de også være litt « huslige » av seg, hvor de godt kan bedrive med støvtørking ved siden av.

Jeg synes at både bloggeren og min tidligere kollega har noen gode poenger, men er ikke helt enig. Først og fremst må jeg presisere at vi her ikke snakker om direkte brukerrettet arbeid. Det er mange fornuftige og gode opplærings- og samhandlingsrelasjoner som kan skapes over vaskebøtten. Vernepleiere jobber jo ofte i tjenestene i hjemmet til folk. Her vil det ofte være et stort vernepleiefaglig poeng å vaske. Men hva med kontoret, eller hjemmene når personene som bor der er borte på arbeid eller skole. Skal man bruke vernepleier til å vaske?

Det er her jeg faktisk er noe usikker. I utgangspunktet er det viktig å bruke rett kompetanse til riktige arbeidsoppgaver. Mange steder er det stor mangel på vernepleiere. Det faglige arbeidet varierer også mye. Det trengs flere vernepleiere både i direkte brukerrettet arbeid og i planleggingsarbeid. Hvis vaskingen går på bekostning av dette synes jeg det er problematisk at vernepleiere (og andre med høgskoleutdanning) skal utføre disse oppgavene. Samtidig er jeg overbevist om at enhver må tenke helhetlig og samfunnsøkonomisk. Hvis det er slik at disse oppgavene ikke går ut over annet faglig arbeid, kan det ofte være slik at det er mer fornuftig at de som er på jobb utfører slike oppgaver, enn å ansette egne folk til akkurat dette.

Først og fremst tror jeg det er viktig å kartlegge hvilke oppgaver som skal utføres på et tjenestested, og hvilke personell man trenger for å utføre disse. Da vil naturligvis ikke vaskeoppgavene være vernepleierens jobb nummer 1, men praktisk arbeid av denne sorten kan være en del av stillingen.

Uansett; hva mener dere om dette? Det hadde vært interessant å høre hva andre vernepleiere mener om dette. Vet at dette diskuteres en del (ble et hett tema når jeg tok det opp med min vernepleier-kone). Kanskje lar jeg meg overbevise om et tydeligere standpunkt den ene eller andre veien!

PS! Jeg angrer ikke på min første jobb…Den var spennende og lærerik til tross for den daglige vaskingen!

Blogg på WordPress.com.

opp ↑