Med denne tittelen kunne dette vært et innlegg om Lars Vaulars nye plate, «Helt om natten, helt om dagen». Den har fått gode tilbakemeldinger fra musikk kritikerne. Innlegget er ikke om Vaular. Det er om noe annet der det faller seg helt naturlig å bruke uttrykket «Helt om natten, helt om dagen». NAFO-seminaret, på Storefjell. Hadde det fantes noen som hadde skrevet anmeldelser fra kurs og konferanser, hadde også NAFO-seminaret fått topp karakterer.

For mange vernepleiere er NAFO-seminaret en viktig del av arbeidsåret. For mange en institusjon og tradisjon. Jeg hadde min debut i 1998. Har ikke helt oversikt, men helgens deltakelse kan kanskje være min niende gang!

I 1998 var jeg som ikke helt ung student på NAFO seminaret for første gang. Fem vordende vernepleiere fra høgskolen i Østfold var på langtur. Vi bodde på skolens hytte på Hemsedal, og kjørte frem og tilbake morgen og kveld for å få med oss hva disse atferdsanalytikerne holdt på med. Jeg ble frelst. Ikke nødvendigvis i atferdsanalysen, diskusjonene var store, men i seminaret. Dette tror jeg er det viktigste samlingspunktet for landets vernepleiere. Tror ikke man finner så mange vernepleiere samlet på samme sted som her.

NAFO seminaret er i utgangspunktet årsmøteseminar for Norsk atferdsanalytisk forening. Årsmøtet varer i ca. 15 minutter, seminaret i 4-5 dager. Jeg har mange høydepunkter fra seminaret, men et skiller seg ut: Forelesningen til Richard M. Foxx var fantastisk (husker ikke hvilket år det var). Her snakket han blant annet om kunsten det er å arbeide med folk som har bistandsbehov. Viktigheten av kunnskap, og ikke minst om disse personene som bare har det i seg. De som bare kan kunsten å samhandle med personer med utviklingshemning. Han snakket også om de gærne norske atferdsanalytikerne som holder det gående hele natten, men dukker opp dagen etter klar for forelesninger og faglige diskusjoner. For NAFO seminaret er absolutt ikke bare en arena for forelesninger. Dette er en fantastisk arena for nettverksbygging. Ikke bare på det sosiale plan, men også faglig nettverksbygging. Jeg tror ikke vernepleiere er så gode på det, men på Storefjell en gang i mai blir vi nærmest tvunget til å bygge faglige nettverk.

Når jeg i min jobb i NAKU reiser rundt for å snakke med fagfolk som jobber med personer med utviklingshemning, er et av mine viktigste poeng følgene: Folk som jobber med personer med utviklingshemning er ikke flinke til å skryte av det vi gjør! Dette poenget gjelder ikke på NAFO seminaret. Det er det som er så flott med seminaret. Her får folk lov til å skryte uhemmet av det viktige og flotte arbeidet som gjøres i kommuner og habiliteringstjenester. Riktig nok kan det vanke noe kritikk og faglige diskusjoner, men grunnholdningen er at folk, uansett hvem man er, skal kunne presenter arbeidet sitt. Listen er lav, selv om også noen av landets fremste forskere og fagfolk holder innledninger.

I år skal jeg presentere NAKU både på stand/ poster og i forelesning. Jeg gleder meg. Kanskje blir det noe blogging fra fjellet også?