Vernepleieren

Jeg tror at vi må innrømme at vi foreløpig har en stormakt i verden, USA. USA styrer, enten vi liker det eller ikke, mye av retningen på verdens utvikling. Setter USA ned bremsen er det vanskelig å få gjennomført tiltak som sikrer mer fred, mindre forurensning og større ivaretakelse av menneskerettighetene. Jeg skulle ønske at det ikke var slik, men dessverre er det slik. Andre land som Kina, Russland m.f. betyr mye, men ikke på langt nær like mye. Hvordan USA former sin politikk betyr voldsomt mye for resten av verden. Da er det etter min mening underlig at det snart bare er Jagland og jeg (og Bono) som støtter fredspristildelingen til Obama.

Etter min mening er fredspristildelingen helt på sin plass. I 8 lange år har verden skreket etter en ny politikk fra USA. Etter en som kan avløse Bush sin håpløse og konfliktskapende politikk. Men når endringen først kommer, så kritiseres de som ønsker å rose endringen. Positiv feedback er ikke det politikere opplever mest. I utgangspunktet er det stille helt til noen gjør noe feil. Da får man høre det. Min holdning er at man må gjøre det motsatte. Vi må hylle de som prøver å skape en endring til det bedre. Vi må si klart i fra at dette er bra. Positiv forsterkning av ønsket atferd er også virksomme prinsipper i politikkens verden. Kontinuerlig forsterkning av atferd er helt nødvendig for at denne skal opprettholdes.

Det er mange som hevder at Obama ikke har gjort noe enda. Det er jeg uenig i. Hvordan man bruker språket på, hvordan man gir til kjenne sine holdninger, og hvilke planer man har for videre arbeid påvirker andre til handling. Obama har gitt en ny giv i hele verdens arbeid for fred, nedrustning og et bærekraftig klima. En giv som var helt nødvendig for verden. Tale er også handling.

Obama er ikke ferdig med den jobben han skal gjøre. Det kan være at han ikke når de målene jeg tror han har satt seg. Det kan være at han ikke lever opp til fredsprisens idealer. Da vil nok hylekoret komme på banen igjen. ”Hva var det vi sa?” Jeg vil mye heller angre på at jeg gav han ros for å prøve, enn å angre på at jeg ikke prøvde å gi han oppbakking når han trengte det.

Obama; lykke til, og gratulerer med fredsprisen.