To gode bloggere, Fredrik Mellem og Audun Lysbakken, har nå med hjelp fra Dagsavisen, en pågående debatt om foreldrepermisjon. Dette er en interessant diskusjon, særlig siden en av dem sitter med makt i saken. Lysbakken har også engasjert seg i saken tidligere, da med Heikki Holmås med nettsiden pappaperm.no. Et strålende initiativ.
Det er bra at debatten kommer opp igjen. Selv om Mellem og Lysbakken stort sett er enige, er en viktig uenighet i hvor stor grad offentlige myndigheter skal sette betingelser for hvordan permisjonen skal tas ut for at man skal få penger. Jeg er av de som synes det er helt naturlig at man setter klare betingelser. Her er noe av det jeg mener:
1) Foreldrepermisjon er et fantastisk gode. Det er ikke lenge siden vi så på dette som luksus. De fleste ser i dag på det å kunne få betalt for å være hjemme sammen med barna sine som en selvfølgelighet. Av og til tror jeg vi har godt av å stoppe opp og tenke over hvor godt vi har det. Foreldrepermisjon er bra for barna, for foreldrene og også for arbeidslivet. Sykefraværet hadde nok vært langt høyere enn i dag om vi skulle hatt en kortere foreldrepermisjon. Dagens unge er godt vant! Like vell mener jeg at man ikke kan forvente at man skal kunne utvide permisjonen i det uendelige.
2) Klart man kan sette betingelser for utbetaling av offentlige penger. Jeg har vanskelig med å se at dette handler om tvang. Det er ingen som tvinger noen til noe. Mellem argumenterer for at man skal ta i bruk hyggeligere og mer positive virkemidler for å nå frem med likestilling og likelønn. Det er i utgangspunktet en fantastisk opplevelse å få være hjemme med barnet sitt. Dessuten kan jeg vanskelig se for meg noen hyggeligere måte å oppnå målsettinger i likestillingspolitikken på enn faktisk å betale folk. Nemlig, betale fedrene for å være hjemme. Helt fantastisk. Hvis du er hjemme med barna får du betalt, hvis ikke får du ikke betalt. Positiv forsterkning.
3) Problemet er at skal man forene punkt 1 og 2 må dette få konsekvenser for utformingen av politikken. På den ene siden bør man ikke utvide permisjonen for mye, på den andre siden ønsker man å belønne menn for å være hjemme med barna. Det er for meg her tvangen kommer inn. Mange ser på permisjonen som en tid for mor til å være sammen med barna. Her har Mellem et kjempepoeng; det er en vrangforestilling å tro at man tar fra mor hvis man skulle sette betingelse om at større deler av dagens permisjon var forbeholdt far. Det er ikke mor sin permisjon, det er barnas eller foreldrenes. Dette har jeg kort blogget om tidligere i en annen blogg. Det høres også svært fornuftig ut, slik Mellem mener, å se på hvilken språkbruk man har knyttet til dette. Fedrekvote høres unektelig ut som en maksgrense. Jeg kjenner faktisk folk som tror at dette også er en maksgrense og at det faktisk ikke er mulig for far å ta ut mer.
Så; hva om vi ikke hadde hatt noen permisjon i det hele tatt. Hva om vi skulle bygge denne opp fra starten av? Hadde man da ment at en tredeling av permisjonen innebar noe tvang? Neppe. Innenfor rimelighetens grenser for hvor stor permisjonstiden skal være; del den i tre (eller kanskje fire og gi første delen til biologien), men bruk annen språkbruk. Da tror jeg kanskje både Mellem og Lysbakken hadde fått noe.
16/12/2009 at 10:38
Hei!
Ja, som med så mange andre ordninger i velferdssamfunnet: De ville nk sett annerledes ut om vi skulle ha snekret dem fra grunnen i 2009.
Jeg er ikke imot at det stilles krav til at både mor og far tar ut noe av permisjonen. Jeg synes bare at Lysbakken er i overkant ivrig med å regulere dette. En regulering er i utgangspunktet et onde, fordi den gjelder for alle – også for dem som kan ha svært gode grunner for å gjøre annerledes.
Dernest mener jeg at foreløpig har ikke vi politikere gjort vår del av jobben. Vi har ikke likestilt mors og fars rettigheter. Det er helt åpenbart at flere fedre ville hatt mer permisjon om de hadde hatt selvstendig opptjeningsrett. I lys av dette er reguleringsiveren prematur.
Så kommer også at utviklingen er positiv. Stadig flere fedre tar ut mer permisjon enn fedrekvoten. Ytterligere regulering er altså kanskje ikke nødvendig.
Språk er viktig. Særlig når vi har som mål å endre holdninger og atferd. Derfor er «fedrekvote» et svært uheldig begrep.
16/12/2009 at 17:59
Mye bra med det du sier, men det er en fare for at likestilling og likelønn blir sett på som et for uviktig tema til at man trenger reguleringer og politisk handling. Likelønn og likestilling kommer ikke av seg selv.
16/12/2009 at 18:43
Regner med du, Fredrik, ønsker mindre regulering generelt, og det ser jeg som positivt. De rødgrønne er, med rette, utsatt for kritikk for å være sterke representanter for formynderstaten. En visjon om «avformynderisering» av velferdsstaten vil være klokt. Nuvel, det var et sidespor.
Jeg er enig i argumentasjonen til Fredrik. Vi skal klargjøre at dette er foreldrepermisjon med like rettigheter for foreldrene. Deretter kan familiene planlegge slik det passer dem. Jeg er enig med deg, Cato, at det kan settes premisser for offentlige ytelser, men vi kan kanskje gjøre det i mindre grad enn det er tilfelle i dag.
17/12/2009 at 10:49
Ja, jeg er nok av dem som mener vi generelt er litt for raske på avtrekkeren når det gjelder reguleringer. Min skepsis er grunnet i at det er mye som faktisk trenger å reguleres, men hver eneste regulering treffer feil for noen.
Derfor er det en uheldig kultur hvis man tenderer til å nå alle politiske mål med fikse skrivebordsløsninger.
Vi skal vinne neste valg også, skal vi ikke?