Inkludering

Utsett saken om tidlig ultralyd – gjør noe!

Jeg er en varm tilhenger av at man skal tørre å ta de vanskelige diskusjonene. Derfor er jeg også glad for at diskusjonen om tidlig ultralyd nå er aktuell. Men. Mitt råd til regjeringen ville vært; utsett beslutningen i 5 år.

Ofte utsetter man vanskelige saker, men oppdager raskt at saken er like vanskelig når man så skal behandle den. Som jeg tidligere har sagt, bør man i denne saken prøve ut den vernepleiefaglige løsningen før man eventuelt gir tilbud om tidlig ultralyd til alle.

Det er vanskelig å begrense seg i denne debatten. Selv om jeg har lyst å kommentere mange av de argumentene som brukes skal jeg ikke gjøre det. Men.

Kvinneperspektivet er fremdeles relevant. Kvinner må få bestemme selv over egen kropp. Som Ingrid i den flotte bloggen Maddam skriver:

”Selvbestemt abort blir illusorisk dersom noen på forhånd skal bestemme hva som er de riktige grunnen for å ta abort. Det er samtidig heller ikke noe valg dersom det ikke finnes en rett på informasjon for å belyse det valget som faktisk tas og det livet som man får. Et valg uten informasjon, er ikke noe valg.”

Mon tro om det samme synet gjelder når begrunnelsen for abort ikke er Down syndrom, men kjønn? Det er den siste tiden kommet frem at det er sannsynlig at det forekommer selektiv abort av jentefostre. Kjønnsselektiv abort er fullstendig uakseptabelt, men «syndromselektiv» abort er helt ok? Her er det noe som ikke stemmer helt. Opplys meg gjerne!

Like muligheter til helsetjenester er fremdeles relevant. SV argumenterer godt for at den tryggheten tidlig ultralyd kan gi bør være tilgjengelig for alle, uavhengig av inntekt og geografi. Men, hvorfor haster det egentlig sånn? Det er vel mange andre områder der det er viktigere å gjøre noe med fordelingen av goder her i landet. Regjeringen la i høst frem Fordelingsmeldingen. Så vidt jeg kan se er ikke tidlig ultralyd nevnt her (men veldig mye annet!!!).

Så gjør det enkelt, kjære regjering. Utsett saken. Men. Gjør noe!

Følgende sitat er hentet fra et innlegg på min Facebook-side:

Vi er en familie med et barn som er fysisk handicappet. Vi har fått erfare samfunnets knappe ressurser. Må kjempe for det meste for at hverdagen skal bli så funksjonell som mulig for vårt barn. Vi har feks innvilget elektrisk rullestol, men hvordan skal vi få brukt denne utenom hjemmet? Bil har vi søkt på, men det tar 8mnd å få den behandlet og da ikke sikkert innvilget. Vi må ha annen bolig; og pga rullestol trenger vi en del ekstra plass. Hvordan finansiere dette? Samfunnet har ikke noe å bidra med.. Samfunnet er ikke tilrettelagt for handicappde.

Nettopp. Dette er ikke noe enestående. De fleste foreldre jeg har hørt eller snakket med forteller nettopp om denne kampen. Kampen for et tjenestetilbud som kompenserer for funksjonsnedsettelsene til barnet. Hvilken trygghet gir dette kvinnen som får tidlig ultralyd. Hvilket valg har man egentlig da? Særlig når man hører fra Danmark at tjenestetilbudet blir dårligere. At kvinnene som velger å få barn med funksjonsnedsettelser kan skylde seg selv.

Det regjeringen må gjøre i de fem årene de skal utsette tidlig ultralydsaken er å sette i gang en storstilt satsning på familier med barn med funksjonsnedsettelser. Slik at historiene om kampen blir svært få. Slik at kvinner som venter barn med funksjonsnedsettelse får en trygghet for at man får den oppfølging og de tjenester man trenger. Både før man har født og i tiden etterpå.

Regjeringen kan starte med å bevilge penger til opprettelse av stillinger i kommunene og helseforetakene som har spesielt ansvar for en slik oppfølging av familiene. Ikke bare som konsultasjoner, men også tett arbeid i hjemmet. Vernepleiere som skal være familienes advokater, talspersoner og støttespillere. Profesjonelle som skal bidra til at foreldres tid i mye større grad kan brukes til det andre foreldre bruker tiden til. Folk som kan veilede, gjøre for og av og til kjempe kampen for foreldre. Foreldre må få lov og muliget til å være foreldre. Det er viktigere å bruke pengene på det enn på tidlig ultralyd.

I Vernepleierboka 2010, som jeg var med og redigere, skriver vernepleier Ann-Mari Haug om å få et funksjonshemmet barn- og å leve med det. Her skriver hun hvordan en slik stilling kunne vært utlyst:

Nyopprettet stilling som koordinator for familier med funksjonshemmede barn ønskes besatt.

Stillingen er krevende, utfordrende, spennende, variert og viktig. Det søkes etter en person som har:

• Gode kunnskaper om hjelpeapparatet i 1- og 2-linjetjenesten • Erfaring fra foreldresamarbeid • Kunnskap om familier i krise • Empati • Mot

Stillingsinnehaver vil få kontakt med familien kort tid etter at det er bekreftet en diagnose/funksjonshemning, og vil måtte arbeide utradisjonelt og tenke nytt.

Søker bør helst ikke ha erfaring fra:

• Økonomistyring • Turnusplanlegging • Administrasjon • Personalarbeid

Etterutdanning er ikke et krav, men det vil bli lagt stor vekt på innlevelse, fleksibilitet, samarbeidsevne og erfaring fra arbeid i hjemmemiljø. Lønn og arbeidstid etter avtale.

18/01/2012 4

En tredje vei i ultralydsaken

Diskusjonen om tidlig ultralyd er blitt svært aktuell. I dag har jeg et innlegg i Dagsavisen som fremhever det jeg kaller den vernepleiefaglige problemstillingen: Hvordan designe et samfunn der spørsmål om Down syndrom er irrelevant når man skal vurdere ultralyd?

For den oppvakte bloggleser er dette en omarbeidet versjon av et innlegg jeg har hatt på denne bloggen tidligere. Uansett; her er innlegget mitt i Dagsavisen:

En tredje vei i ultralydsaken

Arbeiderpartiet har satt seg et ambisiøst mål. Norge skal være verdens mest inkluderende samfunn. Er det et paradoks at de nå går inn for en politikk som vil medføre et samfunn nesten uten personer med Down syndrom?

Medisinske, etiske og politiske problemstillinger blir løftet inn i debatten om tidlig ultralyd. Som feminist er saken utfordrende. Abortsaken har alltid vært viktig i kvinnekampen. Som en som er opptatt av like muligheter er saken vanskelig. Økonomi og geografi skal ikke gi forskjeller i medisinsk oppfølging. Som helsearbeider med tro på vitenskapelig og medisinsk utvikling er saken utfordrende. Selvsagt må vi ta i bruk de beste metodene. En innfallsvinkel som i liten grad er fremme i debatten er det jeg kaller den vernepleiefaglige problemstillingen. Hvordan designe et samfunn der spørsmål knyttet til Down syndrom er irrelevant når man skal vurdere ultralyd? Ansvarsreformen for mennesker med utviklingshemning trådde i kraft 1991. Målet var et inkluderende samfunn. Et samfunn der personer med utviklingshemning skulle få tilsvarende livsbetingelser som andre. Et samfunn som tilrettelegger for deltakelse og selvbestemmelse for alle. På de fleste områder har vi langt igjen til reformens mål.

Det å få et barn med utviklingshemning er langt fra lett. Ikke bare har en et barn som ofte trenger langt mer oppfølging fra foreldre enn andre barn. En har også et hjelpeapparat som ofte ikke fungerer. Historiene forteller om kampen mot systemet. En kamp som tapper krefter en trenger for å møte barnet med glede, varme og trygghet. Krefter som trengs for å leve et eget voksenliv som også inneholder fritid, jobb og kjærlighet. Gleden ved å få et barn kan bli utfordret av barnets funksjonsnedsettelse. Sorgen over å ikke få et “normalt” barn blir forsterket av manglende tilrettelegging og individuell oppfølging.

Den vernepleiefaglige løsningen søker å motvirke dette. Den søker et samfunn der forskjellighet er en styrke, der inkludering og deltakelse er en selvfølgelighet. Dette innebærer inkluderende samfunnsarenaer som skole, arbeidsmarked og boligmarked. Der personer med utviklingshemning har en naturlig plass. For å få til dette må regjeringen satse på praktisk inkluderingsarbeid, for eksempel ved å opprette stillinger for helse- og sosialfaglige inkluderingsagenter på samfunnets arenaer. Vi må bygge ned samfunnets barrierer.

Den vernepleiefaglige løsningen innebærer også direkte endrings- og oppfølgingsarbeid for barn og deres familier. Hjelpeapparat må gi foreldre den støtten de trenger. Et vernepleiefaglig støtteapparat som ivaretar barnet og tar på alvor de utfordringene det faktisk innebærer å få et barn med funksjonsnedsettelse. Det kan gjøres ved å opprette stillinger i kommuner og helseforetak som har tett oppfølging av familier både før et barn med funksjonsnedsettelse blir født og i tiden etterpå. Kapasiteten på avlastning må økes, og det må være en selvfølge at familiene får de hjelpemidlene som er nødvendig for å kunne leve et godt familieliv. Det er avgjørende at habiliteringstjenester og PPT har nødvendig kapasitet og kompetanse til å følge opp barna. Brukerstyrt personlig assistanse må rettighetsfestes.

Landets politikere har etisk og politisk ansvar. Ansvar for de kvinnene som venter barn med funksjonsnedsettelse, for et mangfoldig samfunn og for det enkelte barn. Den vernepleiefaglige løsningen moraliserer ikke overfor de som ønsker den medisinske utviklingen velkommen. Den beskylder heller ikke kvinner som velger å ta abort etter tidlig ultralyd for å være sorteringssamfunnets frontsoldater. En vernepleiefaglig løsning bidrar til et samfunn der spørsmålet om tidlig ultralyd ikke er et spørsmål om Down syndrom. Den vernepleiefaglige problemstillingen må tas på alvor. Hvordan skape et inkluderende samfunn? Hvordan gi familier som har behov for det tilstrekkelig bistand? Hvordan bistå personer med utviklingshemning til selv å oppnå gode liv? Så kan man eventuelt vurdere tidlig ultralyd.

03/01/2012 1

Tenke nytt?

Trenger vi å tenke nytt i tjenestene til personer med utviklingshemning? I siste nummer av Fontene, som kommer ut i disse dager, utfordrer jeg dere til å beskrive fremtiden. Hva er din visjon og dine konkrete løsninger for fremtiden? Jeg ønsker debatt. Håper du hiver deg på. Her er hva jeg skriver(litt lengre versjon her):

Dette er en oppfordring. Oppfordring til deg som jobber i tjenestene til personer med utviklingshemning. Til deg som har en utviklingshemning, eller som er pårørende til personer med utviklingshemning. Hvordan ser fremtidens tjenester til personer med utviklingshemning ut?

Denne høsten deltar jeg på flere arrangementer som setter fokus på 20 års jubileet til reformen for personer med utviklingshemning. Dessverre er det et jubileum til en reform som ikke bare kan vise til gode resultater. Flere faktorer tyder på at det er en reform i revers. Söderstöm og Tøssebro peker på en rekke negative tendenser i rapporten ”Innfridde mål eller brutte visjoner?” En av dem er ”et fall i selvbestemmelse fra 2001 til 2010, med en nesten dobling i organisatoriske begrunnelser for manglende selvbestemmelse.” Dette bekymrer meg.

Ulike debatter den siste tiden setter søkelyset på organiseringen av tjenestene til personer med utviklingshemning. Debatter som vi som jobber i tjenestene både må ta på alvor og delta i. Det bygges flere og flere store boenheter. En av begrunnelsene er at dette motvirker faglig ensomhet for de ansatte. Organisering av tjenestene blir brukt som argument for måten boligene blir bygget. Debatten om brukerstyrt personlig assistanse ble aktualisert blant annet gjennom filmen ”Brevet til Jens”. En rettighetsfesting av ordningen er rett rundt hjørnet. Ordningen virkeliggjør selvbestemmelse. Også for personer med utviklingshemning. Diskusjonen om arbeidstidsordninger er brennheit. Ansattes arbeidstidsordninger kan være til hinder for personers selvbestemmelse. Jeg kunne også nevnt mangel på kompetanse, manglende ressurser og konkurranseutsetting som fører til at faglige vurderinger og grunnleggende menneskeverd blir satt på prøve.

Uavhengig av hva man mener om boligbyggingen, BPA eller ulike arbeidstidsordninger; alle disse faktorene setter søkelyset på tjenestene. Er tjenestene godt nok tilrettelagt for de verdiene som skal være førende for dem? Inkludering, selvbestemmelse, gode livsbetingelser. Organiserer vi tjenestene på en slik måte at personer med utviklingshemning får likeverdige muligheter som andre?

Hver dag gjør vernepleiere og andre en fantastisk jobb i tjenestene for personer med utviklingshemning. Hver dag gjør folk sitt beste. Organiseringen av tjenestene er en viktig forutsetning for at ansatte skal kunne yte tjenester på en god måte. Det er først og fremst landets kommuner som har ansvaret for organiseringen, men vi som fagfolk og brukerne av tjenestene har også et ansvar. Et ansvar for å finne best mulig løsninger. Løsninger til det beste for brukerne, men som samtidig ivaretar ansatte. Dette er ikke en motsetning. Det er en forutsetning for gode tjenester.

Jeg tror på mangfold. Personer med utviklingshemning er ingen homogen gruppe. Ulike behov trenger differensierte tjenester. Men. Det trengs tjenester som er designet på en slik måte at man ivaretar ikke bare brukermedvirkning, men selvbestemmelse.

Vi trenger å samle de gode eksemplene. Eksempler på hvordan man kan organisere tjenester på en slik måte at man ivaretar idealene fra ansvarsreformen. Men. Jeg mener at vi også trenger å tenke nytt. Vi trenger innovasjon i tjenesteutformingen. I denne utviklingen må vi som fagfolk og fagforening, sammen med mottakerne av tjenestene, sitte i førersetet. Vi skal være aktive deltakere i utviklingen av bedre tjenester. Vi skal ikke bli konservatorer for tjenester som ikke fungerer.

Så jeg trenger å høre fra deg. Ikke bare for å beskrive svikt i tjenestene. Ikke bare for å beskrive de gode eksemplene. Men også for å beskrive din visjon, og dine konkrete løsninger. For fremtiden. Trenger vi å tenke nytt? Når du leser dette, vil du finne det samme på bloggen min www.vernepleieren.wordpress.com. Bruk kommentarfeltet. Send meg en e-post. Diskuter i Fontene. Vær en Uredd stemme. Beskriv fremtiden!

24/10/2011 2

En liten hemmelighet!

Jeg skriver i Dagsavisen i dag. Et lite brev til landets nye kommunepolitikere. Om ansvarsreformen. Om kompetanse. Om vernepleiefaglig kompetanse. For de av dere som ikke har tilgang på avisen, her er hva jeg skriver:

En liten hemmelighet!
Gratulerer med valget, du som er ny kommunepolitiker. Før du blir overlesset med sakspapirer om gatenavn, eldreomsorg og neste års knappe budsjett har jeg lyst å fortelle deg en liten hemmelighet. Det er i år 20 år siden ansvarsreformen ble iverksatt.

Reformen gav deg og din kommune ansvaret for tjenestene, rettsikkerheten og levekårene til personer med utviklingshemning. For at personer med utviklingshemning har normaliserte levekår. At din kommune oppleves som inkluderende. Det ansvaret er det tilsynelatende mange som har glemt. I kommune etter kommune bygges det store boligkompleks. Beregnet på ulike folk med ulike bistandsbehov. 10 leiligheter, 30 leiligheter, 50 leiligheter. Institusjoner. Institusjoner som ansvarsreformen nettopp skulle bygge ned.

Kompetansemangelen er stor. For å sikre ansvarsreformens idealer holder det ikke bare med tålmodighet og empati. Tjenesteyterne og kommuneadministrasjonen trenger høy kompetanse. Vernepleiefaglig kompetanse. I de fleste tilfellene hvor man må utøve tvang og makt trengs det i dag dispensasjon fra utdanningskravene. Er kravet om faglighet og rettsikkerhet glemt?

Så du nye kommunepolitiker. Jeg kunne ramset opp bekymringsfulle tendenser i forhold til sysselsetting og utdanning, på område etter område, men det kan du jo finne ut av selv. For. Hvordan står det egentlig til i din kommune? Får personer med utviklingshemning bestemme hvor og hvordan de vil bo? Får de tjenester med høy kvalitet? Statlige myndigheter har valgt å gi din kommune frihet til å sikre idealene fra ansvarsreformen på den måten dere mener er best. Det er du som sitter på virkemidlene. Benytt dem.

Det er nok ikke denne saken du vinner gjenvalg på om fire år. Men satser du på å sikre tjenestene, rettsikkerheten og levekårene til personer med utviklingshemning vil du kunne vise at din kommune er en inkluderende kommune. Og. Jeg kan love deg at landets vernepleiere skal stå bak deg i denne kampen. I kampen for et samfunn for alle.

19/09/2011 1

Enda et brev til Jens!

Kjære Jens
Onsdag kveld fikk du et brev. Et brev i form av en dokumentarfilm. Jeg håper du så den. Hvis du gjorde, regner jeg med at den fikk deg til å tenke. Tenke på hvor viktig det er å kunne leve et selvstendig liv. Hvor viktig det er å kunne bestemme det meste selv innenfor de rammene samfunnet vårt gir. Og ikke minst; å kunne bestemme selv utover de rammene mange av dagens velferdstjenester gir.

For filmen Brevet til Jens berører flere viktige moment. Ja, den er en slags propagandafilm for Brukerstyrt personlig assistanse (BPA). Og du har selvsagt helt rett om du tenker at den er lite nyansert. Det er ikke slik at BPA ordningen er udelt positivt. Siden vi begge tilhører arbeiderbevegelsen så er vel arbeidstakerutfordringene for assistentene naturlig å trekke frem. Som en med helsefaglig kompetanse er jeg også redd for at for noen kan en slik ordning føre til et dårligere faglig tilbud. Ja, jeg er til og med redd for at en ensidig satsning på BPA vil føre til at det er de ressurssterke, de som har mulighet til å drifte en slik ordning som vil vinne kampen om de beste tjenestene. De andre kan bli glemt.

Men. Disse innvendingene er selvsagt ikke uløsbare. De må ikke stå i veien for at folk med funksjonsnedsettelser faktisk skal få like muligheter som andre. Som deg og meg. Og løsningene er ikke hokus pokus. Det er de samme løsningene som vi har ved alle andre tjenester. Arbeidsmiljøloven må gjelde. Arbeidsmiljøloven skal følges (og det skal ikke gjøres som her, ULOBA). Lønns- og arbeidsforhold skal ikke ofres på inkluderingens alter. Gode lønns- og arbeidsforhold er en forutsetning for inkluderingen.

BPA må ikke privatiseres. Vi trenger ikke en haug med firmaer som tilbyr assistenter. Det vi trenger er kommunale tjenester og ideelle aktører som sammen gir våre innbyggere gode tjenester. Ser du; du kjenner igjen dette. Vi trenger nasjonale standarder og retningslinjer, vi trenger veiledning for arbeidsledere og assistenter. Og selvsagt skal folk med BPA få tilgang til høy helsefaglig og sosialfaglig kompetanse når det er behov for det.

For meg var det ikke bare BPA ordningen som ble satt i fokus onsdag kveld. For meg var det også en tankevekker på hvordan vi organiserer og yter tjenestene generelt. Jeg vet at filmen ikke fremstiller de kommunale tjenestene på en helt korrekt måte. Situasjoner er tatt ut av sin sammenheng, og poeng er selvsagt satt på spissen. Det er dokumentarfilmens natur. (Oppdatert: Les hva personalet i avlastningsboligen selv skriver, trykk her) Men den viser noen enorme kontraster. Selv om mange vil få BPA i fremtiden, er det helt avgjørende å sikre at alle former for tjenester har høy kvalitet. At alle tjenester sikrer selvbestemmelse. Det må ikke bli slik at det kun er dem som er i stand til eller ønsker BPA som er sikret tilstrekkelige tjenester. Når flesteparten av dem som velger BPA oppgir at en viktig grunn for det er at de er misfornøyd med de øvrige kommunale tjenestene. Ja, da må disse tjenestene også forbedres.

Før dette brevet blir så langt at du ikke gidder å lese det; et lite poeng til før jeg avslutter. Det er litt underlig at det er helseministeren som skal holde i denne saken. Og at det er helse- og omsorgskomiteen på stortinget som behandler slike saker. For BPA er jo først og fremst et verktøy for inkludering, deltakelse og ikke-diskriminering. Ikke en helsetjeneste. Derfor er det viktig at Audun Lysbakken engasjerer seg i temaet. Det er jo tross alt han som har ansvar for politikken for personer med funksjonsnedsettelse. Ja, det er litt underlig at rettighetsfestingen skal være lagt til helse- og omsorgsloven. Særlig nå når ordet «sosial» og sosialtjenesteloven nesten er borte.

Så Jens. Det er på tide å rettighetsfeste BPA. Har på følelsen av at helseministeren, inkluderingsministeren og du bør ta en prat når du nå snart er ferdig med valgkampen. Og kanskje ta med deg Stine Machlar.

02/09/2011 4

Et mangfoldig Norden, selvfølgelig

Sitter på kafé på Reykjavik. Sliten. Hotellet mitt begynte å brenne i natt. Bare litt. Men fra fem seks til åtte befant jeg meg ute på gaten. Alt vell, men sliten.

Har vært på konferanse. Forskere, og noen praktikere fra hele Norden har presentert sosialt arbeid og sosialpedagogisk arbeid. Mye bra. Hendelsene 22. Juli ble markert på mange måter. Blant annet hadde Benny Andersen, president i den internasjonale sosialpedagogorganisasjonen AIEJI et flammende innlegg om hvor viktig det er å stå opp for de verdiene som ble angrepet den dagen. Demokrati, solidaritet, humanitet. Det var ikke bare hotellet mitt som brant, det gjorde Benny også.

Oppdatert: Her er Benny sitt innlegg. Anbefales!

De nordiske sammenslutningene for sosionomer og sosialpedagoger har laget en uttalelse. Det skjer ikke så ofte. Denne gangen var det viktig for oss å være tydelige på at nordens sosionomer og sosialpedagoger (i internasjonale sammenhenger inkludert vernepleiere) skal være i første rekke i kampen for mer mangfold og inkluderende samfunn. Vi skal jobbe for et mangfoldig Norden, selvfølgelig. Les uttalelsen her.

(skrevet søndag)

14/08/2011 0

«Pappa, jeg trodde alle tyver var brune!»

Det er noen som vil tilbake til gamle dager. Til et enklere Norge. Det er noen som er redd for at folk er forskjellige. Det, Jonas. Det er feil. For virkeligheten er kompleks. Folk er forskjellige. Dette er noe du skal lære å omfavne.

Mange skriver etter 22. juli massakren. Det gjør jeg og. Mest for min egen del, men kanskje har også andre lyst å lese. Dette er skrevet som et brev til sønnen min.

Kjære Jonas. Gutten min. Du som snart blir 7 år. Beklager. Beklager om jeg har vært litt fraværende den siste tiden. At jeg har hatt mine tanker et helt annet sted enn hos deg og din søster. Du vet det jeg fortalte om. Den bomben. Og det at han mannen skjøt alle de folkene. Det er det jeg har tenkt på. Det er det første jeg har tenkt på om morgenen, det siste jeg har tenkt på før jeg sovner.

Beklager at jeg har vært litt amper, Jonas. At jeg ble ekstra sint når du kom med lekepistolen din. Eller at jeg ble irritert når du gråt for at du ikke fikk is nummer to. Jeg forstår at den isen var veldig viktig for deg. Men. Akkurat nå har jeg litt problemer med å vise deg det.

Det er forresten ikke helt sant. At jeg ikke har tenkt på deg denne tiden. Jeg har tenkt på fremtiden din. Hvilket Norge du skal vokse opp i. Jeg føler et veldig ansvar. Ikke bare ansvar for din oppdragelse. Ansvar for at ditt Norge skal bli like fint som mitt Norge. Ansvar for at de verdiene som jeg har opplevd som viktige også blir viktige for deg. Åpenhet, solidaritet, troen på det positive. Mangfold. Du vet at pappa ikke har vært i militæret. Det er fordi jeg ikke tror at det kommer noe godt ut av vold. Det er ingenting vold kan oppnå som vi ikke kan oppnå med andre midler. Men kanskje. Kanskje har hendelsene den fredagen gitt oss en ekstra sjanse. En mulighet til å skape et enda bedre land.

Det er gått snart to uker siden den fredagen. Fredagen. Dagen da en mann ville ramme et helt folk. Ramme oss ved å angripe våre ungdommer og vår regjering. Ramme oss ved å angripe det fineste vi har. Angripe dem som står opp for oss, som hver dag jobber for et litt bedre land, en litt bedre verden.

Jeg tenker mye på det du sa til meg her om dagen. Da du hadde sett bilde av han som skjøt. ”Pappa, jeg trodde alle tyver var brune”. Det har gjort stort inntrykk på meg. For du vet, det er ikke sant. Det er ikke sant at alle tyver er brune. Men av og til kan det virke som noen tror det. Det var mange som trodde at han som gjorde det den fredagen var ”brun”. Jeg og. Hvorfor er det slik? At du og jeg tenker slik? Vi bor i en av de mest mangfoldige bydelene i landet. Du har skolekamerater med foreldre fra hele verden. Og. Jeg vet at du i hverdagen verken bryr deg om eller tenker over om de du leker med har afrikansk, asiatisk eller norsk opprinnelse. Men. Jeg synes det er svært interessant at du sier det du sier. Hvordan vokser man opp i dagens mangfoldige Norge?

Det er kanskje det som er mitt viktigste ansvar. Å bidra til at det mangfoldige Norge fungerer. For. Det er noen som vil tilbake til gamle dager. Til et enklere Norge. Det er noen som er redd for at folk er forskjellige. Det, Jonas. Det er feil. For virkeligheten er kompleks. Folk er forskjellige. Dette er noe du skal lære å omfavne. Jeg skal lære å omfavne det. Det er ikke nødvendigvis lett. Men vi skal klare det. Når noe er komplekst er det vanskeligere å kontrollere. Men jeg er overbevist om at setter vi pris på mangfoldet får ikke bare du og jeg et rikere liv. Lærer vi å sette pris på mangfoldet blir verden et litt bedre sted.

Jonas, folk er uenige om hvordan vi skal få dette mangfoldige samfunnet til å fungere. Noen politikere mener for eksempel at det beste er å busse noen av skolevennene dine til andre skoler. De tror at det er en måte å kontrollere kompleksiteten. Jeg tror ikke det er lurt. Jeg er glad for at skolen din er kjempebra. Du har en fantastisk flott lærer. Jeg tror at det er viktig. Satse på nærskolen. Selv om du lærer fra mamma og pappa, er det her, på skolen og i gaten at du lærer det meste.

Uansett. Jeg vet ikke alltid hva som er riktig. Hva som er de riktige måtene å få det mangfoldige samfunnet vårt til å fungere. Det handler om kunnskap. Og om politikk. Jeg blir sint på dem som sier at det som skjedde den fredagen ikke handler om politikk. Selvsagt handler det om det. Og; politikk utformes og utføres på ulike nivå. Det er ikke bare Jens som driver med det. Vi skal finne vår måte. Du og jeg.

Jonas. Du vet at pappa er vernepleier. Jeg har alltid jobbet for folk som er annerledes. Men. Hva er det egentlig som gjør noen annerledes? Er det egentlig noen som er annerledes? Annerledes enn hva? Noen har snakket om at gjerningsmannen var en av oss. At han ikke var en fremmed. Jonas. Jeg kan love deg. Selv om han er norsk. Ser ut som oss. Er han mye mer fremmed og annerledes enn mange av dem vi ofte kaller annerledes og fremmed. Vi må slutte med dette. Å snakke om vi og de. Vi er alle oss. Vi er alle forskjellige. I Sverige sier de ”Vi gillar olika”. Det synes pappaen din er fantastisk flott sagt.

Kjære Jonas. Jeg vet enda ikke hva hendelsene den fredagen vil gjøre med landet vårt. Eller med deg og meg. Men jeg vet at det kommer til å føre til forandring. Og jeg vet at det er vi som bestemmer hvilken forandring dette skal være. Oss to. Sammen med alle andre som bor her i landet. Og jeg vet en ting til. Dette skal vi klare. Sammen.

01/08/2011 10

Helt jæla mongis!

Ok. Med fare for å bidra til å gjøre noe kjent som jeg enda ikke helt vet om jeg ønsker skal gjøres kjent. Hva synes du om A-lagets nye låt; «Funksjonshemmet»?

Jeg skriver denne bloggposten siden jeg befinner meg i Loddefjord, Bergen. Siden jeg har skrevet min kjærlighetserklæring til Loddefjord for lengst. Siden jeg liker å tenke før jeg kritiserer. Kanskje særlig tenke før jeg kritiserer folk fra Loddefjord (som A-laget delvis er fra). Siden jeg liker folk som utfordrer det «politisk korrekte», men som ikke lar det gå utover enkeltmennesker. Siden jeg liker å høre hva andre mener. Hva mener du?

Diskusjonene om låten har gått på twitter og facebook. NRK Hordaland har tatt debatten (uten at jeg fikk høre den). Tillitsvalgte i NFU har reagert. De har helt sikkert rett i at folk kan føle seg støtt av teksten. @VidarH73 (som jeg anbefaler å følge på twitter) skriver blant annet: «Fine greier, reagerer sterkest på helt jævla mongis, kjenner mange utviklingshemmede som reagerer på det, hverdagsspråket bør endres».

Jeg synes bruk av språk er vanskelig. Men viktig. Det er viktig å tenke over hvilke ord man bruker. Hva er for eksempel en «bolig»? Eller en «bruker»? Eller hva indikerer det når vi hele tiden snakker om «de» utviklingshemmede? Språket er med på å stigmatisere og diskriminere. Men også alminneliggjøre og akseptere. Derfor synes jeg det er flott om slike låter fører til en diskusjon om språket vårt.

Har for eksempel @V4g4rd et poeng når han skriver «At funksjonsfriske folk velger å sammenligne seg med funksjonshemmede folk for å beskrive en tilstand av KULHET er ikke mobbing. Hør etter:)» Kan bruken av mongis i denne sammenhengen være med på å styrke synet på personer med utviklingshemning? På opphavet av ordet mongis…

Et av spørsmålene vi bør stille oss er om slik språkbruk er med på å stigmatisere eller diskriminere. Noen vil helt sikkert si til meg at det er underlig at jeg ikke automatisk sier ja til dette. «Helt jæla mongis» er et uttrykk jeg har hørt i hele min oppvekst. Eller; «e du helt åndssvak, eller?» Betyr det at de som bruker det ser negativt på personer med utviklingshemning? Ligger det noen verdiladning knyttet til opprinnelsen av ordet? Jeg tviler sterkt på det, selv om det oftest er ment negativt overfor mottakeren av ordet (ikke sikker på om A-laget mener det her, de snakker om seg selv???).

Betyr det at andre kan få et negativt syn på personer med utviklingshemning av at hverdagsspråket vårt inneholder slike begrep? Kanskje. Ordbruk som dette er ofte ment for å snakke nedsettende om andre. Derfor kan det også bli hengende noe negativt ved opprinnelsen av ordet. Vi har vel alle et ansvar for å bidra til å utvikle språket i en retning som ikke skaper slik usikkerhet? Og; bør vi ikke ta hensyn når folk føler seg rammet av språket som blir brukt, slik pårørende i denne sammenhengen gir uttrykk for på twitter? Kanskje har musikere, kjendiser og forbilder (den ikke ukjente Lars Vaular er med og promoterer denne låten) et særlig ansvar for dette, eller har de kanskje også et særlig ansvar ved å røre ved de vante konvensjonene?

Samtidig. Er det virkelig slik at ordet mongis assosieres med personer med utviklingshemning lenger. Jeg er ikke sikker. Ikke om man ikke tenker spesielt over det. Kanskje er det faktisk slik som Thomas Owren sier på Facebook: «Spørsmålet er kanskje om «mongis» er et ord som egentlig rammer de som engang ble omtalt som «mongoloide», eller om det (kanskje og forhåpentligvis) er i ferd med å løsrive seg? Ord som «crazy» eller «sinnsyk» (som i «helt crazy», eller «sinnssykt bra/dårlig») – er de diskriminerende overfor folk med alvorlig psykisk lidelse? Er det slik at det å kalle noen for «jævla idiot» rammer folk med psykisk utviklingshemming? I så fall vet jeg om mange vernepleiere (meg inkudert) som trenger et nytt sett med skjellsord..»

Et lite appendix:
Ja, språk er vanskelig. Denne debatten er vel relativt nærliggende bruken av neger og nigger. Skulle lese en bok om gåter for sønnen min her om dagen. Boken, fra 82, starter med følgende gåte: Hva blir en neger hvis han hopper ut i det røde hav? Våt, selvfølgelig. Jeg hoppet over denne. Bruken av neger og nigger er nesten borte fra hverdagstalen. Men rappere kan bruke det uten problemer. Til ettertanke?

Fant dette klippet fra en diskusjon om neger, med african youth, johan golden og finn erik vinje.

31/07/2011 4

Det er du og jeg som bestemmer hva som er annerledes!

22. juli 2011 forandret Norge. Det er du og jeg som bestemmer hva som er annerledes. Hva denne helgen har forandret Norge til. Det er vi som har muligheten til å forandre Norge til et enda bedre land.

Fredag ble hele Norge angrepet. Våre grunnleggende verdier. Åpenhet, demokrati, solidaritet, inkludering. Et angrep mot våre politikere. Og våre fremtidige politikere. Mot våre grunnleggende institusjoner. Noen vil endre landet vårt. Noen bruker ufattelige virkemidler for å nå sine mål. De har angrepet det fineste vi har.

Det er en tid for alt. I disse dager er det tid for sorg og omsorg. Sinne. Jeg forstår dem som også føler på hatet. Det er en tid for følelser. Vi skal føle. Jeg, som mange andre kjenner både sorg og sinne. Men også behov for å vise omsorg. Jeg føler avmakt.

Lørdag våknet vi til et annerledes Norge. Et Norge i kollektiv sorg. Riktig nok et gjenkjennelig Norge, men et land som aldri vil bli helt det samme. Men; det er opp til oss å bestemme hva endringen vil innebære. Det er vi som bestemmer veien videre. Vi vil ikke ha et land som blir mer lukket. Et land der vi mistenker hverandre, der vi føler oss truet. Vi vil ikke ha et land der folk blir mistenkeliggjort på bakgrunn av politisk mening, religion eller annet. Vi vil ikke ha et land med mindre demokrati.

Det er du og jeg som bestemmer hva som vil være annerledes. Det er vi som skal bevise at et flerkulturelt Norge ikke bare er mulig, men også et enda bedre land å bo i. Jeg sier ikke at det blir lett. Jeg sier bare at det er mitt ansvar. Og ditt.

Vi må vise gjerningsmannen og hans likesinnede at det er mulig å velge en annen vei. En vei der vi alle står sammen. Står sammen for et enda bedre samfunn. Et inkluderende og flerkulturelt samfunn. Arbeiderpartiet har vært tydelig med sitt mål om å skape verdens mest inkluderende samfunn. Det må vi alle stå sammen om nå.

Arbeiderbevegelsen har lang tradisjon for å stå sammen. Ikke bare vise solidaritet, men også vise handling. Det skal vi også gjøre nå. Flere av landets helse- og sosialarbeidere har og skal i dagene fremover jobbe med dem som er direkte berørt. Etterpå skal vi sammen jobbe for at vi velger de riktige veiene for å bygge videre landet vårt. Til tross for avmaktsfølelsen jeg nå føler, føles det også meningsfullt å være politisk aktiv. Å stå sammen om noe som er større enn en selv.

Jeg har tidligere skrevet om Aftonbladets kampanje ”Vi gillar olika”. Når tiden er inne trenger også vi en landsomfattende kampanje som er tydelige på at vi priser forskjellighet. Kanskje det er vi i arbeiderbevegelsen som skal ta initiativ til noe slikt.

Om to korte måneder er det valg. Dette er en unik mulighet til å vise de mørke kreftene som vi så fredag ryggen. Vi må vise at demokratiet er vår grunnpilar. At vold ikke er løsningen. Min oppfordring til alle er å bruke stemmeretten. Sofaen er ikke lenger et alternativ. Kanskje skal vi også vise landets ungdomskandidater særlig oppmerksomhet. Bruke muligheten til personstemmer. Vi må vise dagens unge at åpenhet og demokrati er det eneste alternativet.

Landet vårt kommer til å bli forandret. Det er du og jeg som bestemmer hvordan!

24/07/2011 1

Vernepleieren

En nettside om tjenestene, levekårene og menneskerettighetene til personer med utviklingshemming

Kategori