Jeg er en varm tilhenger av at man skal tørre å ta de vanskelige diskusjonene. Derfor er jeg også glad for at diskusjonen om tidlig ultralyd nå er aktuell. Men. Mitt råd til regjeringen ville vært; utsett beslutningen i 5 år.
Ofte utsetter man vanskelige saker, men oppdager raskt at saken er like vanskelig når man så skal behandle den. Som jeg tidligere har sagt, bør man i denne saken prøve ut den vernepleiefaglige løsningen før man eventuelt gir tilbud om tidlig ultralyd til alle.
Det er vanskelig å begrense seg i denne debatten. Selv om jeg har lyst å kommentere mange av de argumentene som brukes skal jeg ikke gjøre det. Men.
Kvinneperspektivet er fremdeles relevant. Kvinner må få bestemme selv over egen kropp. Som Ingrid i den flotte bloggen Maddam skriver:
”Selvbestemt abort blir illusorisk dersom noen på forhånd skal bestemme hva som er de riktige grunnen for å ta abort. Det er samtidig heller ikke noe valg dersom det ikke finnes en rett på informasjon for å belyse det valget som faktisk tas og det livet som man får. Et valg uten informasjon, er ikke noe valg.”
Mon tro om det samme synet gjelder når begrunnelsen for abort ikke er Down syndrom, men kjønn? Det er den siste tiden kommet frem at det er sannsynlig at det forekommer selektiv abort av jentefostre. Kjønnsselektiv abort er fullstendig uakseptabelt, men «syndromselektiv» abort er helt ok? Her er det noe som ikke stemmer helt. Opplys meg gjerne!
Like muligheter til helsetjenester er fremdeles relevant. SV argumenterer godt for at den tryggheten tidlig ultralyd kan gi bør være tilgjengelig for alle, uavhengig av inntekt og geografi. Men, hvorfor haster det egentlig sånn? Det er vel mange andre områder der det er viktigere å gjøre noe med fordelingen av goder her i landet. Regjeringen la i høst frem Fordelingsmeldingen. Så vidt jeg kan se er ikke tidlig ultralyd nevnt her (men veldig mye annet!!!).
Så gjør det enkelt, kjære regjering. Utsett saken. Men. Gjør noe!
Følgende sitat er hentet fra et innlegg på min Facebook-side:
Vi er en familie med et barn som er fysisk handicappet. Vi har fått erfare samfunnets knappe ressurser. Må kjempe for det meste for at hverdagen skal bli så funksjonell som mulig for vårt barn. Vi har feks innvilget elektrisk rullestol, men hvordan skal vi få brukt denne utenom hjemmet? Bil har vi søkt på, men det tar 8mnd å få den behandlet og da ikke sikkert innvilget. Vi må ha annen bolig; og pga rullestol trenger vi en del ekstra plass. Hvordan finansiere dette? Samfunnet har ikke noe å bidra med.. Samfunnet er ikke tilrettelagt for handicappde.
Nettopp. Dette er ikke noe enestående. De fleste foreldre jeg har hørt eller snakket med forteller nettopp om denne kampen. Kampen for et tjenestetilbud som kompenserer for funksjonsnedsettelsene til barnet. Hvilken trygghet gir dette kvinnen som får tidlig ultralyd. Hvilket valg har man egentlig da? Særlig når man hører fra Danmark at tjenestetilbudet blir dårligere. At kvinnene som velger å få barn med funksjonsnedsettelser kan skylde seg selv.
Det regjeringen må gjøre i de fem årene de skal utsette tidlig ultralydsaken er å sette i gang en storstilt satsning på familier med barn med funksjonsnedsettelser. Slik at historiene om kampen blir svært få. Slik at kvinner som venter barn med funksjonsnedsettelse får en trygghet for at man får den oppfølging og de tjenester man trenger. Både før man har født og i tiden etterpå.
Regjeringen kan starte med å bevilge penger til opprettelse av stillinger i kommunene og helseforetakene som har spesielt ansvar for en slik oppfølging av familiene. Ikke bare som konsultasjoner, men også tett arbeid i hjemmet. Vernepleiere som skal være familienes advokater, talspersoner og støttespillere. Profesjonelle som skal bidra til at foreldres tid i mye større grad kan brukes til det andre foreldre bruker tiden til. Folk som kan veilede, gjøre for og av og til kjempe kampen for foreldre. Foreldre må få lov og muliget til å være foreldre. Det er viktigere å bruke pengene på det enn på tidlig ultralyd.
I Vernepleierboka 2010, som jeg var med og redigere, skriver vernepleier Ann-Mari Haug om å få et funksjonshemmet barn- og å leve med det. Her skriver hun hvordan en slik stilling kunne vært utlyst:
Nyopprettet stilling som koordinator for familier med funksjonshemmede barn ønskes besatt.
Stillingen er krevende, utfordrende, spennende, variert og viktig. Det søkes etter en person som har:
• Gode kunnskaper om hjelpeapparatet i 1- og 2-linjetjenesten • Erfaring fra foreldresamarbeid • Kunnskap om familier i krise • Empati • Mot
Stillingsinnehaver vil få kontakt med familien kort tid etter at det er bekreftet en diagnose/funksjonshemning, og vil måtte arbeide utradisjonelt og tenke nytt.
Søker bør helst ikke ha erfaring fra:
• Økonomistyring • Turnusplanlegging • Administrasjon • Personalarbeid
Etterutdanning er ikke et krav, men det vil bli lagt stor vekt på innlevelse, fleksibilitet, samarbeidsevne og erfaring fra arbeid i hjemmemiljø. Lønn og arbeidstid etter avtale.
Vernepleieren 
19/01/2012 at 11:47
Å selektere på kjønn ødelegger kjønnsmessig demografi, og gir skjevdeling av kjønnsrepresentasjon i samfunnet. Det er ødeleggende for menneskeheten.
Å selektere bort kraftig funksjonshemming letter tilbærelsen for både foreldre og samfunnet ellers. Og også for de som slipper å leve et liv i smerte eller som «utstøtt». Men man må ikke med dette få en elitistisk tankegang, hvor kun perfekte barn er aksepterte. Som samfunn tror jeg at om man kan konsentrere ressursene på færre, så kan kvaliteten økes. Det er begrenset hvor mye ressurser et samfunn kan klare å stille opp med for å gi svært funksjonshemmede et bra nok liv.
Jeg mener derfor at det ikke kan sammenliknes.
20/01/2012 at 12:45
Hei E.Xith. Mener fortsatt at det er svært vanskelig å forstå hvordan man skal kunne selektere på bakgrunn av funksjonsnedsettelse, men ikke pga kjønn. Hvilke kriterier skulle man i såfall bruke for å vurdere hva som er grunnlag for å kunne selektere bort. Hva er det som er «kraftig» funksjonshemming? Det blir for meg en etisk umulig øvelse!
20/01/2012 at 13:56
Hei!
Vi først gjøre oppmerksom på at jeg ikke har faginnsikt, men uttaler meg helt generelt. Ønsker ikke å belære, men bidra med mine tanker fra utsiden. Så til saken:
Det bør være opp til foreldrene å vurdere om de vil leve med den funksjonshemmingen som eventuelt vises tidlig i et svangerskap. Det offentlige skal kun levere informasjonen.
Det at det er tilfeldig hvilket kjønn det blir er årsak til at man har 50/50 fordeling. Introduserer man valg her blir det feil, fordi valg er formet av kultur. Som vi vet gir dette feil fordeling, fordi mange gammeldagse, patriarkalske kulturer vil prøve å få 100% gutter. I norsk kultur vil det nok også bli skjevt, om man fritt kunne velge kjønn.
Mutasjoner og feil er forøvrig også naturlig, men svakhet og feil vil i naturen bli avlivet av omgivelsene tidlig i livet. «Positive» mutasjoner vil gi utvikling og bedre overlevelsesevner.
At kjente «negative feil», som Downs, ryggmargsbrokk etc kan velges bort vil være et steg nærmere naturen, ikke bort fra naturen. Så selv om det er snakk om valg både når det gjelder kjønn og funksjonshemming, så er det motsatte valg.
Humanisme bør stå sterkt, men jeg mener at det er bedre å kunne fjerne lidelse ved roten før det spirer enn å la det spire opp og lide. Det mener jeg er humant. Er klar over at det er litt som aktiv dødshjelp, men mener i så måte at dødshjelpsdebatten kun er gjeldende etter fødselen.
Etter mitt skjønn kan man vel faktisk heller spørre seg om det ikke er inhumant å holde tilbake slik informasjon og muligheten til å velge bort lidelse?
Jeg skrev forøvrig noen tanker om dette i høst:
http://gruppepress.wordpress.com/2011/11/16/hellige-gronnsaker/