I dag begynte sønnen min på skolen. En stolt far, ja. Fantastisk flott dag. Siden skole har vært i mitt fokusområde i dag, passer det nok en gang å påpeke behovet for vernepleiere i skolen. Se denne reportasjen fra Østfoldnytt på NRK i forrige uke.
Minner også om denne bloggposten om Tid for læring.
For noen bloggposter tilbake skrev jeg om Lysbakkens inkluderingsutvalg. Jeg ble glad for at ministeren tok seg tid til å kommentere innlegget. Er også glad for at flere mener det samme som meg. Terje Georg Gunnarsen utfordret Audun Lysbakken i BA for noen dager tilbake. Han påpeker også behovet for fokus på personer med utviklingshemning når man snakker om inkluderingsutfordringer.
Jeg må nok innrømme at flere leser BA enn min blogg, så forhåpentligvis svarer Lysbakken også i BA.
La oss ta det først. Mitt hovedbudskap i denne bloggposten: La ikke mobbeargumentet bli et gyldig argument for segregering.
Den siste uken har saken om en muslimsk skole vært diskutert i media. Det er mange argumenter både for og mot en egen skole for muslimske elever. Personlig er jeg svært skeptisk, men det krever god argumentasjon for å ikke godta dette når man i utgangspunktet godtar kristne skoler. Uansett, det er ikke for og i mot denne type skoler jeg skriver om her. Det jeg skal skrive om er mobbeargumentet.
For mobbeargumentet ble reist i Dagsavisen her om dagen. Av Fritt Ord-prisvinner Bushra Ishaq. Hun sier følgende til Dagsavisen: «Jeg tror de vil få bedre selvtillit og styrket identitet, i stedet for å gå på en skole der de blir mobbet fordi de er muslimer og blir anklaget for å snikislamisere Norge«.
Jeg sier det igjen. Det at noen blir mobbet må ikke bli et gyldig argument for segregering. Første gang jeg møtte dette argumentet var i debatten om abort og Down syndrom. Det er kanskje litt på kanten å kalle dette segregering, i såfall en ganske makaber form for segregering. Det at barn med Down syndrom kunne bli mobbet ble brukt for å argumenter for å kunne tillate abort etter 12 uke.
Hvis man bruker mobbeargumentet kan man selvsagt bare erstatte en gruppe med en annen. Man trenger egne skole for afrikanere, egne skoler for tykke, man kan godkjenne abort av jødiske fostre etter 12 svangerskapsuke, eller segregere alle med rødt hår etc etc…. Se forøvrig M.I.A. sin video Born Free for makabert og rystende fokus på tematikken.
Mobbing må bekjempes på helt andre måter enn segregering. Vi må jobbe for et inkluderende samfunn som ivaretar alle. Derfor; argumenter gjerne for muslimske skoler, men ikke bruk mobbeargumentet.
Audun Lysbakken presenterte i dag et nytt regjeringsoppnevnt utvalg. Utvalget skal gi innspill til hva slags strategi Norge bør velge for å lykkes som flerkulturelt samfunn. Dette er spennende og viktig. Det kan dog se ut som ministeren har litt for dårlig selvtillit. Synes talen han holdt til SVs landsstyre la et godt grunnlag for politikkutforming på området.
Utvalget blir av departementet omtalt som inkluderingsutvalget. Dette synes jeg er trist. Inkludering handler om noe mer enn det såkalte flerkulturelle samfunnet med fokus på personer med annen etnisk bakgrunn. Det er synd at inkluderingsbegrepet blir snevret inn på denne måten. Jeg har lekt meg litt med mandatet til utvalget:
Inkluderingsutvalget skal blant annet diskutere, vurdere og foreslå tiltak knyttet til:
Poenget mitt er selvsagt at inkludering ikke handler om en gruppe i samfunnet. Det handler om oss alle. Det handler om visjoner og prinsipper for utviklingen av et samfunn for oss alle. Utvalget med fokus på etniske minoriteter er selvsagt viktig, men det er synd at man ikke sparte «inkluderingsutvalget» til noe mer. Det trengs!
Først må jeg si at jeg synes det er helt greit om Dissimilis ikke skal opptre som pauseinnsalg i Melodi Grand Prix. Det hadde vært knallbra om de gjorde det, men det er mange flinke folk som Norge kan promotere ved en slik anledning.
Dagsrevyens innslag om Dissimilis og Melodi grand prix får meg til å undre. Har ikke politikere bedre ting å holde på med? Knut Arild Hareide fremmer her forslag om at Dissimilis bør være pauseinnslag i det store arrangementet som alle nå venter på (???). Han ønsker seg mindre glam og mer substans. Først var det Drømmehagen og makapakka. Nå er det melodi grand prix. Noe må jo også politikere drive på med, og jeg mener jo at det er viktig at politkken søker å styre mye, men nå er det vell langt over grensen. Hva i huleste har stortingspolitikere med hvem som skal være pauseinnslag i grand prix. Nå vil sikkert Hareide si at han selvfølgelig ikke ønsker å bestemme dette, men at det må være lov å komme med velbegrunnede forslag. Det er sikkert sant nok også.Det er også bra at man fremmer personer med utviklingshemnings talent og kompetanse i ulike sammenhenger.
Det er svært få personer med utviklingshemning som er i vanlig jobb. Tilsyn viser at de aller fleste kommuner bryter loven knyttet til tjenestene for personer med utviklingshemning. Over 80 % av vedtakene om bruk av makt og tvang må ha dispensasjon fra utdanningskravene i lovverket. Foreldre må kjempe seg til gode levekår. Det er en økende tendens til segregering.
Knut Arild Hareide: Om du ønsker å bedre situasjonen for personer med utviklingshemning er det nok å ta tak i. Om du ønsker å bruke tiden din på noe annet enn sakene i transportkomiteen, bruk gjerne tiden din på dette. Det finnes mye viktigere saker for personer med utviklingshemning enn at Dissimilis skal spille i Melodi grand Prix!
Når det er sagt så var det et annet moment ved innslaget i dagsrevyen som jeg kanskje reagerte enda kraftigere på. Når NRK skal forklare hvorfor Dissimilis ikke skal delta, svarer de følgende:
«Vi har stor respekt for det arbeidet Dissimilis har gjort, men vi har måttet takke nei fordi vi lager en TV-sending for hele Europa»
Hva i huleste er det for et svar? Hva har det med om Dissimilis skal opptre eller ikke. Kan ikke et Dissimilis innslag være godt nok tv for hele europa? Jeg forstår ingenting av det svaret. De kunne for eksempel ha svart at de har andre planer. Mener NRK med det svaret noe slikt som dette:
Her i Norge tåler vi og er vant med disse tullingene som av og til opptrer på tv. Egentlig er de ikke så gode så vi kan i hvertfall ikke vise de for resten av europa! Hva vil de da tro om oss?
Dissimilis som pauseinnslag hadde vært et supert bidrag til grand prix. Både for å vise noe vi er stolt over, samt å vise det europeiske mangfoldet. Men det denne saken sier meg mest er:
1) Heller ikke politikerne tar situasjonen for personer med utviklingshemning på alvor ved å fremme saker som faktisk betyr noe.
2) NRK har tullete begrunnelser når de er redd for å tråkke noen på tærne.
Bygdedyret på Grønland er blitt debattert heftig den siste uken. Kvinner og menn blir trakasert for å være annerledes enn det som bygdedyret liker. Det naturlige spørsmålet blir, har integreringspolitikken fungert? I NRKs Debatten på torsdag ble temaet grundig belyst. Alle tar avstand fra bygdedyret. Dyrebeskyttelsen holder seg heldigvis langt borte fra denne saken. Samtidig viser debatten en klar mangel på visjoner. Alle er enig om at samfunnet ikke skal tålerere denne formen for trakasering, men få eller ingen viser noen klare visjoner for hvordan vårt flerkulturelle samfunn bør være. Heikki Holmås uttaler; diskusjonen om integrering må ikke bli en debatt om «dem» mot «oss», men om «vi». Dette er kanskje det viktigste poenget i denne debatten. Derfor vil jeg her argumentere for at vi i større grad må snakke om inkludering og det inkluderende samfunn, og ikke så mye om integrering. Diskusjonen om integrering vil, som debatten på torsdag viste til fulle, bygge opp under et syn på «de» som skal integreres og «vi» som er integrert eller som er norske. Les mer «Er det virkelig vi som skal integrere de?»
I 1995 var jeg på reise i India og Nepal. En reise som ikke går i glemmeboken. I Nepal var jeg gjest på et dagsenter for personer med utviklingshemning. Det var en fin opplevelse. Det var svært interessant å se hvordan man jobbet i et land veldig forskjellig fra vårt. Samtidig var det rystende å se den enorme fattigdommen. Særlig i storbyene i India var dette svært synlig.
Atlas alliansen arbeider for personer med funksjonshemninger i utviklingsland. I deres siste nyhetsbrev setter de fokus på sammenhengen mellom funksjonsnedsettelser og fattigdom. Det er av avgjørende betydning i arbeidet med fattigdom å ha et ekstra fokus på personer med funksjonsnedsettelser. Her er også FN konvensjonen som jeg tidligere har blogget om viktig.
Dette er et tema som er særlig viktig knyttet til arbeid i utviklingsland, men det er også viktig at ikke temaet blir glemt i arbeid mot fattigdom i Norge. Det har kanskje særlig diskusjonen rundt NAV reformen vist. Det er avgjørende at vi har støtteordninger som fungerer tilfredstillende. Kanskje er det viktigst å jobbe for et inkluderende samfunn der alle får like muligheter. Muligheter til å realisere sine egne fremtidshåp. Funksjonsnedsettelser og fattigdom bør ikke være hindringer på denne veien.
Atlas alliansens nyhetsbrev tar for seg viktigheten av Inkluderende utvikling. Anbefales!
Tror vi egentlig på et inkluderende samfunn? Hvordan ser dette egentlig ut? På høringskonferansen i 2006 knyttet til politikken for personer med utviklingshemning sa Johans Sandvin følgende:
«Er vi i det hele tatt i stand til å visualisere for vårt indre blikk hva full inkludering og normaliserte livsvilkår for utviklingshemmede i praksis vil kunne være? Eller er vi så styrt av historiske og kulturelle bilder og stereotypier at slike ideal bare blir retoriske øvelser?»
Dette er selvsagt ikke bare spørsmål som er gjeldende for personer med utviklingshemning. Hvordan ser egentlig det inkluderende samfunn ut? I mitt arbeid som vernepleiere har jeg ved noen anledninger brukt mirakelspørsmålet. Hvordan ser det ut hvis du våkner i morgen og alle dine problemer er borte? Jeg tror vi som ønsker samfunnsendringer også må spørre oss om dette. Hvordan ser egentlig et inkluderende samfunn ut? Hvordan ser et samfunn ut som ivaretar enkeltmenneskers og gruppers ulikhet, men samtidig sikrer alle like muligheter?
Jeg tror det er mange som må tenke over dette. Fellesorganisasjonen (FO) har nå vedtatt en uttalelse som utfordrer inkluderingsminister Lysbakken, Stortingets arbeids- og sosialkomite og KS til et partnerskap for et inkluderende samfunn. Det blir spennende å se hva resultatet av dette blir!
Norge har for lengst signert FN konvensjonen om rettigheter for personer med funksjonsnedsettelser. Konvensjonen markerer en ny tid, et klart skille mellom «vi» og «de». Det er en tydelig markering av at menneskerettighetene gjelder for alle. Også mennesker med funksjonsnedsettelser. Vi venter fremdeles på at Norge skal ratifisere konvensjonen.
Nå melder FFO at EU har vedtatt å ratifisere konvensjonen. Dermed blir Norge liggende i etter. Selv om konvensjonen ikke gir nye rettigheter, vil den være et viktig redskap til praktisk politikk og et klart signal om verdsetting av alle mennesker.
Hva nå Norge? Enda et område EU er bedre enn Norge?
Vernepleieren 