Bygdedyret på Grønland er blitt debattert heftig den siste uken. Kvinner og menn blir trakasert for å være annerledes enn det som bygdedyret liker. Det naturlige spørsmålet blir, har integreringspolitikken fungert? I NRKs Debatten på torsdag ble temaet grundig belyst. Alle tar avstand fra bygdedyret. Dyrebeskyttelsen holder seg heldigvis langt borte fra denne saken. Samtidig viser debatten en klar mangel på visjoner. Alle er enig om at samfunnet ikke skal tålerere denne formen for trakasering, men få eller ingen viser noen klare visjoner for hvordan vårt flerkulturelle samfunn bør være. Heikki Holmås uttaler; diskusjonen om integrering må ikke bli en debatt om «dem» mot «oss», men om «vi». Dette er kanskje det viktigste poenget i denne debatten. Derfor vil jeg her argumentere for at vi i større grad må snakke om inkludering og det inkluderende samfunn, og ikke så mye om integrering. Diskusjonen om integrering vil, som debatten på torsdag viste til fulle, bygge opp under et syn på «de» som skal integreres og «vi» som er integrert eller som er norske.
Vi må jobbe for at det fremtidige samfunnet er preget av «vi» og «oss», ikke «vi» og «de». Et samfunn som tar hensyn til våre alles ulikheter, uavhengig om ulikhetene består av ulik etnisk bakgrunn, funksjonsnedsettelse, ulike religioner og livssyn, seksuell legning eller kjønn for den saks skyld.
Det er naturlig å kategorisere for oss mennesker. Det hjelper oss å forholde oss til kompleksiteten i samfunnet. Denne kategoriseringen vil bestå, både på godt og vondt. Av og til trengs det positive tiltak rettet mot spesifikke grupper av befolkningen. Jeg støtter for eksempel kjønnskvotering som et middel for å sikre at dyktige kvinner ikke blir skvist ut av styreverv på bakgrunn av kjønn. I denne argumentasjonen ser vi to sider av kategoriseringen. Kategorisering i kjønn bidrar til diskriminering, men kategoriseringen trengs for å rette opp i dette. Problemet kommer når kategoriseringen fører til at gruppen eller enkeltpersoner som tilhører gruppen blir diskriminert. Det å tilhøre gruppen av kvinner, av homofile, av utviklingshemmede har medført diskriminering.
Ofte skiller vi mellom assimilering og integrering, der integrering er det positive begrepet. I en assimileringsprosess blir minoritetskulturen utslettet. Ofte kan det se ut som om det er dette noen debattanter ønsker i integreringsdebatten. Det er om og gjøre at personer med ikke vestlig bakgrunn må bli mest mulig lik den norske og det norske. Man skal lære seg språket, man skal gjøre mest mulig det samme som normenn gjør, man skal oppføre seg norsk. Det er først da man er skikkelige samfunnsborgere. I dag er det forhåpentligvis ingen som argumenterer mot at samer skal lære seg samisk, og at skole og myndigheter skal bistå og ha et ansvar knyttet til dette. Værre blir det knyttet til språkopplæring for andre med annet språk enn norsk som morsmål. Mange hevder at sin egen kultur og eget språk må man ivareta selv. Det har ingen betydning for resten av samfunnet, kanskje man av og til mener det kan være negativt for resten av samfunnet. Hvis man fortsetter å være så negativ til utvikling av egen kultur, vil det etter mitt syn bli vanskelig å skille mellom assimilering og integrering.
En liten digresjon er forsåvidt underligheten rundt fokuset på språk. Selvfølgelig mener også jeg at språk er viktig for å kunne fungere i samfunnet. Men at dette er så viktig og annerledes enn andre kompetanseområder er jeg litt i tvil om. Mange arbeidsgivere ansetter ikke folk som ikke kan norsk. Dette selv om utførelsen av arbeidsoppgavene ikke er avhengig av språkkunnskaper. Hvorfor ser man ikke mer på språk som en av mange andre kompetanseområder som man bør tilegne seg. Kasnkje vil arbeid være den beste måten å lære seg norsk, men mange blir avskåret ra denne muligheten nettopp for at man ikke kan norsk. Typisk ond sirkel.
Fokuset på integrering blir desverre ofte fokus på hvordan de andre skal endre seg for å passe inn i samfunnet. Det er lite fokus på hvordan samfunnet skal endre seg for at flere skal kunne passe inn. Her kan politikken overfor personer med minoritetsetnisk bakgrunn lære litt av fokuset som har vært innenfor politikken overfor personer med funksjonsnedsettelser de siste årene. Funksjonshemningen er et resultat av misforholdet mellom de personlige forutsetningene og samfunnets krav. Her vil det være naturlig å endre på samfunnets krav for minske funksjonshemningen. Fokuset på universell utforming er et godt eksempel på dette. Klarer man å tilpasse butikkinnganger, togstasjoner og nettsteder slik at alle kan bruke disse uavhengig av de individuelle forutsetningene hat man kommet langt. Man snakker mye mer om det inkluderende samfunn.
I mitt virke som vernepleier har jeg veiledet foreldre til barn med utviklingshemning. Her har jeg av og til brukt mirakelspørsmålet. Hvis du våkner opp i morgen og alle dine problemer er borte, hvordan ser det ut da? Jeg tror at det er en teknikk som flere politikere bør bruke. Hvis vi våkner opp i morgen, og det såkalte integreringsspørsmålet er borte, hvordan ser samfunnet ut da? Jeg tror at Siv Jensen og Audun Lysbakken vil svare veldig forskjellig på dette. Desverre så er det alt for få som faktisk legger frem visjoner om det «problemfrie» samfunnet. Vi må beskrive hvordan det inkluderende samfunn faktisk ser ut.
Hva er så det inkluderende samfunn? Slik jeg ser det er det et samfunn som hyller de individuelle forskjellene. Det er nettopp disse forskjellene som utvikler samfunnet til det bedre. Hvordan kan man definere hva det gode norske er? For mange av de som vokser opp i min bydel, Søndre Nordstrand, tror jeg det norske vil være sterkt preget av det multikulturelle samfunnet vi lever i. Er dette mindre norsk enn noe annet?
Det inkluderende samfunn er et samfunn som i mindre grad enn i dag kategoriserer mennesker. Universelle ordninger innebærer at samfunnet blir tilpasset for individuelle forskjeller slik at flest mulig har like muligheter. Det er et samfunn der hele samfunnet tar ansvar for alle samfunnets borgere. For å oppnå dette må vi slutte å tenke at det er noen som skal integreres. Da blir det ofte vi som skal endre de andre slik at de andre passer inn i vårt samfunn. Det er ikke vi som skal integrere de. Vi må se på alle som oss!
Cato Brunvand Ellingsen 
26/01/2010 at 23:54
Flott blogg Cato! Har vært innom og lest tidligere, men ikke komentert (tenk det Hedda; Han kan tie…ler)
Som vanlig kommer du med flotte tanker her, og jeg er enig i det du skriver, men kommer med en komentar som kanskje kan fungere som suplement til dine ord.
Jeg tror at vår evne/ønske om å kategorisere er ett stikkord vi ikke kommer utenom her. Vi vil til enhver tid forsøke å skape en orden og derved en kategorisering ut av alt, og dermed får vi alltid en de/oss situasjon. Jeg tror at nøkkelen til at integrering/assimilering her ligger i at distinksjonen mellom oss/dem er mellom muslimer/ikkemuslimer.
Jeg tror at et skille mellom oss og de, som synonymt med den norske kultur vs. en muslimsk kultur blir en grov forenkling. Jeg har sogar lest på til dels svært rasistiske forum at «gaybashing» er det eneste forsonede trekk med islam. Der mener jeg at det ligger en grov forenkling i oss/dem kategoriseringen. Dersom utvelgelses kriteriet går på nasjonalitet/»nasjonal kultur»/religion/ hudfarge, så vil jeg verken plaseres blandt gaybasherene på Grønnland, eller blandt brunskjortene som i et svakt øyeblikk applauderer de.
Det er der grovkategoriseringen kommer til kort; Oss og dem er aldri dualistiske. Avstanden mellom et evangelistisk frikirkelig miljø i Oslo, og et undergrund hedensk miljø på samme sted, er trolig større enn noen av de har til noe muslimsk samfunn. Jeg vet at alle tre finnes og antar at jeg har rett i hvordan de opplever det. Dermed blir delingen oss/dem etter nevnte distinksjoner svært forenklet.
Jeg må nok også sette spørsmålstegn ved viktigheten av å ha en viss forståelse til det norske språk som uvesentlig. I den grad man godt kan klare seg uten, så tror jeg at det er tre grunner til det:
– man jobber i et internasjonalt miljø, hvor basisen er fremmedspråklig (komptetansebasert)
– man jobber i et miljø hvor de fleste snakker det samme språket som deg (sosiopolitisk basert).
– man jobber et sted hvor man regnes som språklig «novise» og at det er forventet at man på sikt tilegner seg språket som snakkes.
(muligens kan man også slippe unna uten å forsøke tilegne seg et nytt språk, men trolig da ikke uten ett «ensom ulv» stempel. Trolig er språk det viktigste virkemiddel mot en vellykket integrering, siden meningsutveksling er viktig i forhold til å viske ut grenser mellom oss og dem. (som en anektote kan jeg jo her innrømme at jeg i løpet av tre år ALDRI forsto hva Espen (Stavangerområdet) snakket om..))
Da kommer jeg vel mot en avsluttning; Hva skal da til for at samfunnet skal fungere? Ja hadde man vist det så…
Jeg tror at nøkkelordet her er kjerneverdier. Vi må i vår søken etter å skape distinsjoner og kategorier gå etter å skape en moral, som ikke nødvendigvis er allmengyldig, men god nok til at vi kan søke til den, uten å slå blikket ned når vi ser oss selv i speilet. Vi må holde noe for sant, vi må tro at noe er mer rett enn noe annet. Som disippler av humaniora faller vi lett i kulturrelativismens grep og ønsker at alt og alle er likeverdige og dermed bør skånes fra angrep fra «dem», men er så tilfelle?
Jeg stjeler her ett begrep fre Tord Larsen og hevder at det er ikke alle stygge andunger som er svaner. Noen av de er bare stygge andunger. Jeg vil ikke plasseres i en kategori hvor jeg må forsvare praksiser som klitoridetektomi, sharialover, gaybashing, fordømming av alenemødre eller heksebrenning. En hver historie og enhver kultur har sine perioder hvor det meste er forbudt eller påbudt, dermed vil jeg utenfor det.
Om jeg skal forsøke å konkludere (jada…jeg skal late som om det lar seg gjøre..), så tror jeg at hver og en i sær, må søke sitt minste felles moralske multiplum, for å skape sitt «oss» og derfra fordømme sine «dere». Nå liker jeg ikke utgangspunktet fordømming, men må man så må man. Til lags kan ingen gjøre..
Det er langtfra alt som bør forsvares og langt fra alt som er rett, men vi bør være store nok til å ha egne moralske verdier som ligger til grunn for våre valg.
(ps: er det så at du kunne tenke deg å teste ut noen håndrullede sigarer, så gi et livstegn. Da kommer både røykeverk og info i posten. Som du sikkert vet, så er historien om langere som gir bort dop for å hekte nye kunder bare løgn. Det er vi sigarister som holder på sånn. Det er trolig derfor dyre sigarer er dyrere enn dop (ler)
Kai
27/01/2010 at 18:27
Hei, Kai
Hyggelig med kommentar, utfordrende som vanlig (!?). Selv om det fint kan leses som et supplement, vil jeg komme med noen små kommentarer.Til det letteste først. Nei takk til sigarer. Jeg klarer meg lenge med dine litterære beskrivelser av din nytelse.
Når det gjelder språk mener jeg selvsagt at dette er svært viktig, og i mange tilfeller helt nødvendig. Men jeg mener at det ikke alltid skal være en avgjørende faktor i jobbsituasjoner eller sosiale situasjoner der det nødvendigvis ikke kreves godt norsk språk. Og som du selv skriver; man kan ofte forvente at språket tilegnes etterhvert i en jobbsituasjon. Da er det synd at mange blir utestengt fra arbeidsmarkedet på bakgrunn i at de først må tilegne seg språket.
At skille mellom oss og dem er mer komplekst enn det som kanskje jeg gir uttrykk for er klart. Som jeg skriver vil kategoriseringen fortsette. Kanskje er det viktig at skillene blir på andre områder enn muslim – ikke muslim, norsk- utenlandsk. Dette er store og langt fra homogene grupperinger som antakelig ikke er nyttig på så mange områder.
Til slutt; kjerneverdier. Dette er et viktig punkt. Min holdning kan leses som naiv. Vi er alle like bra, og kulturrelativismen har tatt fullstendig overhånd, eller i hvertfall snillismen. Sistnevnte ord er noe jeg misliker sterkt i denne debatten. Det er ikke om og gjøre å være strengest mulig, og det går an å ha flere tanker på en gang. selvfølgelig er det en rekke handlinger som må fordømmes, og slås hardt ned på. Du nevner noen som helt klart ikke kan aksepteres. Samtidig tror jeg som jeg har skrevet før på strategier basert på positive virkemidler (se blant annet min hyllest til positiv forsterkning samt bloggposten terrorisme som atferd). Derfor må vi ha ett sett av virkemidler for å endre denne situasjonen. Når det gjelder kjerneverdiene så er jeg redd for at mange her snakker om norske kjerneverdier. Hva er norske kjerneverdier? Noen verdier er absolutte, som for eksempel motstand mot diskriminering av andre, andre må utvikles i samkvem mellom mennesker.