Søk

Vernepleieren

En nettside om tjenestene, levekårene og menneskerettighetene til personer med utviklingshemming

Åpne søk
Stikkord

Blogginnlegg

Ta faget tilbake (2)

I går var det den internasjonale sosialarbeiderdagen. En dag som burde vært feiret av statsledere over hele verden. Statsledere som erkjente at sosialfaglig arbeid er en av grunnsteinene for et godt, trygt og fremtidsrettet samfunn. Desverre er det nok få statsledere som markerer dagen. Antakeligvis er det svært få sosialarbeidere som markerer dagen også. Trenger vi egentlig en slik dag?

Ordet sosial er i ferd med å forsvinne fra det offentlige begrepsapparatet. Helse- og sosialdirektoratet er blitt til helsedirektoratet, sosialdepartementet finnes ikke lengre og sosialtjenesteloven blir til helse- og omsorgslov. Landets siste sosialkontor ble lagt ned 8. mars. Ordet sosial er blitt redusert til et begrep som beskriver en aktivitet man bedriver alene sammen med sin egen pc, sosiale medier.

Nå skal det sies at også jeg argumenterer for at ordet sosial ikke alltid skal brukes, for eksempel om yrkesfaget til vernepleiere. I en uformell undersøkelse som FO gjennomførte for noen år siden, var det bare i overkant av 5 % av de 1700 respondentene som svarte at de ville beskrive sitt arbeid som sosialfaglig (riktig nok var svar alternativene helse- og sosialfaglig, helsefaglig eller vernepleiefaglig). Jeg er en varm tilhenger av at vernepleiere betegner sin yrkesutøvelse som vernepleiefaglig, men i denne sammenhengen er vår yrkesutøvelse også sosialfaglig.

Jeg feiret sosialarbeiderdagen sammen med medlemmer i FO Troms på vakre Malangen brygge. I fantastisk flotte omgivelser påpekte jeg viktigheten av å være stolt av det man driver med. Når sa du sist «Jeg er vernepleier og er stolt av det?». Jeg tror at vi helse- og sosialarbeidere må være mye mer «tøff i trynet». Vi må si at det vi driver med er viktig og at vi trengs for i sikre landets innbyggere gode vilkår. Vilkår som bidrar til gode liv.

For at vi skal kunne ta faget vårt tilbake fra økonomene og administratorene er det avgjørende at vi er stolt av det arbeidet vi gjør og det vi står for. Vi skal med verdighet stå opp, på arbeidsplasser, overfor andre yrkesgrupper, overfor politikere og gjerne i media for å nå resten av befolkningen. Vi må vise det vi gjør. Vi må vise det vi er flink på. Neste gang du skal presentere deg sier du vel:

Jeg er vernepleier og jeg er stolt av det!

Eller jeg er sosionom/ barnevernpedagog/ velferdsarbeider, og er stolt av det!

(ps! Innser at det ikke er mye nytt i dette innlegget, og det er flere ting her jeg skal komme mer inn på etterhvert, men på den internasjonale sosialarbeiderdagen var det viktig for meg på påpeke stolthet og verdighet. Det er viktig at vi ikke jævlifiserer det å være sosialarbeider. Det er flott å være helse- og sosialarbeider, og det skal vi være stolt av)

 

2

Ta faget vårt tilbake (1)

Eksemplene begynner å bli mange. Eksempler på at «blåskjortenes» ideologi om offentlig sektor har spilt fallitt. Eksempler som viser at enkelt mennesker selges på en markedsplass, som viser en underlig byråkratisering av tjenestene, eksempler som viser at sosialfaglig og vernepleiefaglig arbeid er blitt nedprioritert til fordel for en ideologi. En ideologi som ikke har fokus kvalitet, men fokus på kvantitet.

På min lille årsmøte turne i FO norge var turen i dag kommet til FO Buskerud. Riktignok er ikke selve årsmøtet begynt i skrivende stund, men det etter hvert tradisjonsrike Buskerud seminaret dagen før de formelle rundene er en viktig møteplass for FO medlemmer i fylket. Og det ble en inspirerende dag. Så inspirerende at jeg herved utfordrer meg selv til en lite gjennomtenkt bloggserie. En bloggserie om sosialfaglig og vernepleiefaglig arbeid i en tid der det ser ut som om det er økonomifaget som regjerer. I en tid der det kanskje kan se ut som om vi også har latt økonomifaget regjere.

Magnus Marsdal fra Manifest Analyse holdt en spennende forelesning. Selv om jeg har hørt han før og at jeg på ingen måte er enig med han i alt han sier, så kom det nok gullkorn til at jeg drister meg til å inviterer til bloggserien ”Ta faget vårt tilbake”.

Ta faget vårt tilbake handler om yrkesfag. Om å ha nok faglig autoritet til å si i fra om hva som er de beste faglige vurderingene. Det handler om arbeidsliv. Om ha arbeidsforhold som sikrer god faglig yrkesutøvelse. Det handler om samfunnsøkonomi. Om at godt faglig arbeid svarer seg. Det handler om en endring i samfunnsutviklingen. En endring til en tilstand der vi tar velferdstjenestenes brukere på alvor.

I dag var det en spennende diskusjon. En diskusjon som utfordret FO og andre til å finne alternativer. Og til å skape endring. Kom gjerne med innspill på hva jeg skal skrive om. Kom gjerne med innspill til hva FO skal gjøre for å skape endring. Kom med eksempler på sviktene som vi ser på de fleste feltene FO sine medlemmer jobber på. Vær en uredd stemme. Skriv en kommentar, eller kanskje du har lyst til å gjesteblogge? Jeg rydder plass for din stemme :-).

1

Autorisasjon nå!

Ingenting er mer passende enn at det var seniorpolitisk utvalg i FO Nord Trøndelag som la frem forslag til uttalelse på avdelingens årsmøte. Uttalelsen handlet ikke om pensjon, seniorer i arbeidslivet eller om FOs ivaretakelse av våre medlemmer som er på vei ut av arbeidslivet. Uttalelsen handler om autorisasjon. Autorisasjon for barnevernpedagoger og sosionomer. En sak som har vært jobbet med av profesjonenes organisasjon(er) siden tidenes morgen.

Jeg har i dag, på kvinnedagen, holdt innledning for årsmøtet i FO Nord-Trøndelag. Det var et hyggelig møte med engasjerte helse- og sosialarbeidere. Av alle de sakene de kunne ha uttalelse om valgte de autorisasjon. Det synes jeg er lurt.

Som vernepleier har jeg tidligere ikke tenkt så mye på om jeg har autorisasjon eller ikke. Det har vært en selvfølge. Som helsepersonell er det viktig med en kontrollfunksjon som bidrar til god yrkesutøvelse. Selvsagt er autorisasjonsordningen ikke slik at den alene kan sikre brukerne av våre tjenester mot overgrep og dårlig yrkesutøvelse. Men det er et viktig grep for å sikre rettsikkerheten til de som er avhengig av landets helse- og sosialtjenester. Det er godt å vite at min tidligere kollega, som misbrukte sin maktposisjon overfor en jente med utviklingshemning, ikke kan jobbe som vernepleier mer.

I regjeringens forslag til ny helse- og omsorgslov skal alt personell som yter tjenester i henhold til den nye loven, omfattes av helsepersonelloven. Høringsnotatet drøfter behovet for en autorisasjonsordningen for barnevernpedagoger og sosionomer med, så vidt jeg husker, gode argumenter for og ingen argumenter i mot. Like vel kommer det ikke noe forslag om autorisasjon. Dette er for meg uforståelig. Skal brukere av helse- og omsorgstjenester som ytes av barnevernpedagoger og sosionomer ha dårligere sikkerhet enn helse- og omsorgstjenester som ytes av sykepleiere og vernepleiere? Underlig. Dette kan være de samme brukerne, men vi vet alle at det ikke trenger å være det. Andelen sosialfaglig personell er langt høyere i tjenestene til personer med rusproblematikk og psykiske lidelser enn det er i tjenestene til eldre. Er dette en av forklaringene på forskjellene i autorisasjon er det svært betenkelig. Det er svært viktig å motvirke rangordning av brukere. Alle med behov for omsorgstjenester er like viktig. Det må gjenspeiles i lovverket.

Det er ikke bare i forhold til denne type tjenester behovet for autorisasjonsordning er tydelig. I mange barnevernsaker er det et betydlig innslag av tverrfaglig samarbeid. Foruten barnevernpedagogen i barneverntjenesten, kan vernepleieren i hjemmetjenestene, sykepleieren i skolehelsetjenesten og sosionomen på ungdomsklubben være involvert. Dette er supert. Hva skjer så om hjelpeapparatet svikter? Der barn blir utsatt for seksuelt misbruk og vold uten at tjenesteyterne tar grep? Sykepleieren og vernepleieren kan bli fratatt sin autorisasjon og på den måten stilles individuelt ansvarlig. Barnevernpedagogen og sosionomen har ingen autorisasjon å miste. Forstå det den som kan, og om du forstår det, opplys meg i kommentarfeltet.

Stortinget har i forbindelse med behandlingen av den nye helse- og omsorgsloven en gylden anledning til å gjøre noe med dette misforholdet. Derfor synes jeg at det var bra at FO Nord-Trøndelag satte fokus på denne problemstillingen i sin uttalelse. Akkurat nå. Autorisasjon nå!

0

Utdanningspolitikk i FO

Jeg er vernepleier. Jeg er vernepleier og er utrolig stolt av det. Jeg er stolt av vernepleierutdanningen, en utdanning som utgjør en viktig kombinasjon av ulike fagområder. En utdanning som utdanner yrkesutøvere med en helhetlig integrert kompetanse. En utdanning som i disse dager kan se tilbake på en 50 år gammel historie.

Slik begynte jeg mitt innlegg om utdanningspolitikk for vernepleiere på denne ukes landsstyre i FO. På FOs kongress ble det vedtatt en plattform for utdanningspolitikk og kompetanseutvikling. Nå skulle barnevernpedagogene, sosionomene, vernepleierne og velferdsarbeiderne vedta sine spesifikke deler. Desverre lot det seg ikke gjøre. Landsstyret har utsatt saken. Det synes jeg er svært skuffende.

Men; FO  skal selvsagt være på i de kommende utdanningspolitiske debattene, selv om vi ikke fikk ferdig en utdanningspolitisk plattform i denne omgang. Vi skal jobbe aktivt for vernepleierutdanningen og de andre utdanningene. Vi skal fortsette arbeidet for å sikre, styrke og utvikle utdanningene til det beste for de som er avhengig av gode tjenester fra våre medlemsprofesjoner.

Under kan du lese hele mitt manus.

Les mer «Utdanningspolitikk i FO» →

0

Inkluderingsagenter

I Fontene 03/11 som kommer ut i disse dager har jeg skrevet følgende kommentar:

Vi gillar olika

 

Vi gillar olika. Tre små ord. En liten setning. En setning som sier svært mye. Ikke bare setter setningen ord på viktige verdier ved det å være menneske i dagens samfunn. Den sier også noe viktig ved det å være helse- og sosialarbeider. Kan man jobbe sosialfaglig eller vernepleiefaglig uten samtidig kunne stå inne for setningen «Vi gillar olika»?

I Sverige ble det fremmedfiendtlige partiet Sverigedemokraterna i fjor valgt inn i riksdagen. Dette førte til at Aftonbladet lanserte ”Vi gillar olika” med følgende beskrivelse: ”Ett parti som säger att alla måste vara lika för att gå upp i den svenska nationen har kommit in i Sveriges riksdag. Det är en farlig dröm som vädjar till vår rädsla. Vi gillar inte främlingsfientlighet. Vi gillar olika.”

 

Vi står foran et valg i Norge. Mye tyder på at mange av valgkampens diskusjoner kommer til å handle om integrering. Arbeiderpartiets mye omtalte integreringspolitiske dokument bygger tydelig opp under slike antakelser. Partiets ambisjoner er at Norge skal være verdens mest inkluderende samfunn. Dette er en ambisjon jeg deler.  Det er en utfordring som vi, landets helse- og sosialarbeidere må gripe.

Jeg mener at inkluderingsdebatten i Norge har vært preget av mangel på visjoner. Få eller ingen viser noen klare framtidsvisjoner for hvordan vårt samfunn bør være. Fokuset på integrering blir ofte rettet mot hvordan de andre skal endre seg for å passe inn i samfunnet. Det er lite fokus på hvordan samfunnet skal endre seg for at flere skal kunne passe inn.

Hva er så det inkluderende samfunn? Slik jeg ser det er det et samfunn som hyller de individuelle forskjellene. Det er nettopp disse forskjellene som utvikler samfunnet til det bedre. Det inkluderende samfunn er et samfunn som i mindre grad enn i dag kategoriserer mennesker. Det er et samfunn som tar ansvar for alle borgere. For å oppnå dette må vi slutte å tenke at det er noen som skal integreres. Da blir det ofte vi som skal endre de andre slik at de passer inn i vårt samfunn. Det er ikke vi som skal integrere de. Vi må se på alle som oss!

Det inkluderende samfunn tar hensyn til våre alles ulikheter, uavhengig om ulikhetene består av ulik etnisk bakgrunn, funksjonsnedsettelse, ulike religioner og livssyn, seksuell legning eller kjønn for den saks skyld. Poenget mitt er selvsagt at inkludering ikke handler om en gruppe i samfunnet. Det handler om visjoner og prinsipper for utviklingen av et samfunn for oss alle. Derfor blir selvsagt integreringsdebatten svært snever når man bare snakker om personer med annen etnisk bakgrunn.

For at Norge skal bli verdens mest inkluderende samfunn er vi avhengig av kompetente helse- og sosialarbeidere som jobber med endringsarbeid på ulike nivå. Vi skal jobbe for å styrke det enkelte individ til å benytte seg av samfunnets muligheter. Det kan være trening i sosial kompetanse eller kommunikasjon. Vi skal jobbe med de ulike miljøbetingelsene som fremmer inkludering. Og vi skal jobbe med samfunnsstrukturer.  Vernepleierutdanningen er et godt eksempel på en utdanning som har endret seg i takt med skiftende syn på annerledeshet. Fra å utdanne folk til institusjonsomsorg, via en normaliseringsideologi som i for stor grad bar preg av målet om likhet, til nå og utdanne inkluderingsagenter. Yrkesutøvere som ivaretar den enkeltes rett til selv å bestemme over eget liv. Retten til å være annerledes. Samtidig som vernepleieren bidrar til muligheter. Muligheter til deltakelse i et samfunn preget av forskjellighet.

Barnevernpedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsarbeidere; vi er inkluderingsagenter. Vi skal være samfunnets utsendte agenter for å bidra til verdens mest inkluderende samfunn. Vi gillar olika!

0

«Hjelp, Downsfolket kommer!»

Bilde fra NRK

Har du hørt det? Det er noen som er redd. Det er noen politikere som er redd. De er redd for at Downsfolket* skal ta over landet. De er redd for at en babyboom med barn med Down syndrom skal feie over landet. De er redd for de skal komme i store mengder fra utlandet. De er redd for at de skal invadere stortinget. Er du redd?

Jeg er ikke redd, jeg er opprørt. Opprørt over de som styrer landet vårt. Denne blogg posten er ikke om hva jeg mener om ultralyd tidlig i svangerskapet. Den er ikke om asylpolitikk, og heller ikke om Down syndrom. Den er om Dritan Kreshpaj og om Marte Wexelsen Goksøyr . Den er om verdighet.

Både Dritan og Marte har vært i media i det siste. Bortsett fra at begge har Down syndrom er det nok lite disse to har til felles. Men begge gir meg assosiasjoner til politikere som ikke gjør jobben sin. Politikere som faktisk gjør det motsatte, som er passivt ansvarsløse eller går over streken.

Dritan er asylsøker fra Albania. Han er døv, uten talespråk og har en alvorlig nyresykdom. Han kom til Norge som barn. I Norge får han tett oppfølging av høyt kvalifisert personell. Albanske myndigheter bekrefter så vidt jeg vet at de ikke har noe tilbud til Dritan. Likevel får han ikke oppholdstilatelse i Norge. Han kan når som helst bli kastet ut av landet. De som kjenner Dritan sier at om så skjer vil det få svært alvolige følger for helsen hans. Jeg mener ikke at utviklingshemning skal føre til automatisk asyl. Men jeg mener sterkt at Norge skal vise menneskelige hensyn. Det kan jeg ikke se at blir gjort i denne saken. Hvorfor får ikke Dritan bli i Norge? Innvandringspolitiske hensyn. Norske myndigheter er redd for at norge skal bli oversvømmet av personer med utviklingshemning, nyresvikt eller dårlig hørsel. De er redd for at foreldre fra alle verdens hjørner skal dumpe sine barn her i Norge.Til dere redde politikere, dere som sitter og ser dette skje: Skam dere!

Denne uken var Marte på Stortinget (se her for mer om Marte). Invitert av KrF. Der var også Jens. Hun ville vite hva han mente om tidlig ultralyd og faren for å utvikle et sorteringssamfunn. Et samfunn der personer med Down syndrom er utrydningstruet (som Marte så treffende beskriver det på sin t-skjorte). Jeg skal ikke her mene noe om forslaget om ultralyd (skal sikkert skrive om det senere). Det som opprører meg er reaksjonen fra politikerne på Martes besøk på stortinget. Et besøk som nå fører til at de skal evaluere besøksreglene i Stortinget. Et besøk som har fått ledende Arbeiderparti-politikere til å hevde at det var uverdig av KrF å invitere henne, og at dette var grov utnytting. Det er dette som opprører meg. Det er vanlig å invitere folk til Stortinget. Mange andre har skapt medieblest i stortinget. Men når Marte kommer dit så skal de plutselig endre reglene. Er det virkelig slik at dere vil innskrenke den demokratiske muligheten personer med Down syndrom har til å utrykke det de mener overfor dere politikere? Skiltet er enkelt: «Down syndrom- ingen adgang!» Politikere som reagerer slik: Skam dere!

Arbeiderpartiet har med sitt integreringsutvalg satt som ambisjon at vi skal være verdens mest inkluderende samfunn. Det er en ambisjon jeg deler. Skal vi få det til må vi gjøre noe mer enn å snakke som Støre. Vi må handle. Nå er det på tide å vise handlekraft. La Dritan bli. Inviter Marte tilbake til stortinget. Vis verdighet.

*Ordet Downsfolket er hentet fra Ut i vår hage episoden Frelseren. Gir noen ekstra perspektiver å se denne nå, synes jeg.

7

Mennesket i markedet

«Å sette mennesker ut på anbud vitner om at økonomi alene er det styrende premiss.»

Det skriver FO Oppland i en knallsterk uttalelse fra deres årsmøte.

Jeg har i dag hatt den glede å få delta på FO Oppland sitt årsmøte. Dette er det første årsmøte jeg deltar på som medlem av forbundsledelsen i FO. Det er svært interessant å høre det store spennet i aktiviteter de ulike utvalgene har vært engasjert i.

Årsmøter er ikke alltid de mest spennende aktivitetene i organisasjoner. De er ofte preget av formelle prosedyrer. Tema- og fagmøter byr for mange ofte på mer interessante diskusjoner. Men; årsmøter er selvsagt grunnsteinen i organisasjonen. Og mitt klare inntrykk fra Oppland: Dette er en avdeling som står støtt på denne grunnsteinen. Saken der det kanskje muligens var mest strid (bortsett fra en lang diskusjon om frikjøp av tillitsvalgte) var hvem som skulle bruke den nye fanen først. Jeg tror befolkningen på Gjøvik får gleden av å se FO Oppland sin nye fane 1. Mai.

Bortsett fra de formelle vedtakene synes jeg det viktigste som skjedde var uttalelsen som ble vedtatt. FO Oppland går kraftig i mot anbudsprinsippene som nå gjør seg mer og mer gjeldende i landets helse- og sosiale tjenester. Uttalelsen er skrevet i stor respekt til enkelt individet. Fra et medmenneskelig og faglig profesjonelt ståsted er en praksis der man setter mennesker ut på anbud uverdig.

Uttalelsen peker på faktorer som ikke bare gjelder i Oppland. Vi hører om uverdige tilstander knyttet til konkurranseutsetting og anbudsrunder. Enkeltmennesker blir fremstilt som handelsvarer i kampen om offentlige kroner. Dette er en viktig sak for FO. FO Oppland er forbildelig klare når de skriver følgende:

– FO Oppland mener konkurranseøkonomi og ensidig markedstenkning kommersialiserer menneskets tilværelse.

– FO Oppland mener at det å gjøre mennesker til handelsvare er i strid med universelle prinsipper om menneskeverd.

– FO Oppland mener at helse- og velferdstjenester må utformes slik at hensynet til den enkelte alltid står i første rekke.

0

Endring i vente

Statssekretær Kyrre Lekve

Til profesjonsutdanningene: Endringer er i vente! Det var det klare signalet fra Kunnskapsdepartementet på LOs studentpolitiske konferanse som ble avholdt i dag.

I dag deltok jeg, sammen med en synlig gjeng fra FO og FO-studentene på nok et arrangement der fremtidens utdanninger var i fokus. Særlig ble fagskolene diskutert. LO sekretær Kristian Tangen holdt blant annet et innlegg om fagskolene som du kan lese om på bloggen hans. Det mest interessante for meg var dog signalene, om ikke nye, som kom fra statssekretær Kyrre Lekve. Han var veldig tydelig på at det må endringer til i utdanningssystemet/ utdanningene.

Som jeg har skrevet om før jobber nå kunnskapsdepartementet med en stortingsmelding om utdanning for velferdstjenestene. Her skal de se på om utdanningene er godt nok tilpasset behovene i arbeidslivet. Skal man bygge på det Lekve sa i dag, er konklusjonen gitt på forhånd. Utdanningene er ikke tilpasset behovene.  Vi har hatt eller er i ferd med å få store reformer innen helse- og sosialtjenestene. Endringene er store. Utdanningene har ikke tilpasset seg disse endringene. Han henviser til de evalueringene som er gjort av profesjonsutdanningene. De har vært nedslående. Sykepleierutdanningen ble såvidt godkjent etter flere runder. Som sagt; signalene var tydelige og generelle. Endringer må til.

Lekve har selvsagt rett i mye. Utdanningene må være tilpasset behovene i tjenestene. Jeg mener at utdanningene må være i kontinuerlig endring og utvikling. Dette er avgjørende for gode tjenester. Utdanningene og profesjonene skal aldri være til for seg selv. Samtidig er jeg litt bekymret hvis premisset for arbeidet med stortingsmeldingen er at utdanningene ikke har endret seg i takt med samfunnets behov. For etter min mening er ikke dette nødvendigvis sant. Vernepleierutdanningen er et godt eksempel på en utdanning som ikke bare har endret seg i takt med tjenestene, men som også er  en pådriver for å realisere de fastlagte politiske målene for dagens og morgendagens helse- og sosiale tjenester.

Vernepleierutdanningen er en anakronisme ble det hevdet fra daværende leder for NFU på tidlig 90-tall. Den hang igjen i institusjonsomsorgen, og burde legges ned. Etter det har utdanningen vist sin styrke. Senere på 90-tallet, når jeg utdannet meg, var det normalisering som stod i fokus. Det direkte arbeidet for å oppfylle HVPU-reformens intensjoner for det enkelte menneske. Det er i dag relativt store forskjeller på skolene. Til tross for dette, uavhengig av et atferdsanalytisk eller relasjonelt fokus, uavhengig av fokus på kulturtiltak eller fokus på internasjonalisering, er begreper som inkludering, selvbestemmelse og deltakelse i fokus. Dette er hjørnesteiner i dagens vernepleierutdanning. Samtidig er dette hjørnesteiner i dagens velferdspolitikk. Ikke bare overfor personer med utviklingshemning, men også sentrale begrep i fokuset på aktiv omsorg i tjenestene til eldre.

Etter mitt syn er vernepleierutdanningen godt tilpasset morgendagens utfordringer. Jeg sier selvsagt ikke at det ikke er rom for utvikling og kvalitetsforbedring. Det er det selvsagt på en lang rekke områder. Poenget mitt er at utdanningen samsvarer i stor grad med tjenestenes behov (og det er ikke bare jeg som mener det). Derfor vil jeg jobbe knallhardt for at det ikke bare blir fokus på endring i stortingsmeldingen, men at det også blir fokus på utvikling. Det bør også være fokus på den faktiske situasjonen i kommunene. Hva hjelper det med en utdanning som er godt tilpasset helse- og sosialpolitiske målsettinger, som i stor grad utdanner gode yrkesutøvere, når det ikke finnes nok stillinger eller rammebetingelsene er skrale for utøvelse av godt faglig arbeid. Da hjelper det ikke med endringer i utdanningssystemet.

(hva mener du, er jeg helt på jorde, drømmer jeg, tar jeg feil om at vernepleierutdanningen passer til samfunnets behov? Kommenter da vel! Jeg lar meg inspirere og påvirke 🙂 )

5

Et jubileum?

Bergens Tidende har den siste tiden hatt flere innlegg på trykk som omhandler situasjonen for personer med utviklingshemning. Statsekretær Kirsti Bergstø skriver om retten til eget hjem. Sidsel Bugge Monsen skriver svært godt blant annet om selvbestemmelse og kompetanse (har desverre ikke funnet den i elektronisk versjon).

I dag har jeg et innlegg i BT som med henvisning til 20 års jubileumet for reformen etterlyser at de som sitter på virkemidlene, nemlig kommunene og helse- og omsorgsdepartementet, tar ansvar. Finner heller ikke det elektronisk, så derfor er det gjengitt her:

Et jubileum?

Året 2011 skulle være et jubileumsår. Vi skulle ha markert at personer med utviklingshemning var blitt likeverdige borgere i et inkluderende samfunn. Mye tyder på at vi har andre ting å gjøre enn å feire.

BT har den siste tiden pekt på ulike utfordringer knyttet til situasjonen for personer med utviklingshemning. Sidsel Bugge Monsen fra NFU skriver flott om selvbestemmelse. Statssekretær Kirsti Bergstø skriver om revitalisering av reformens verdier. Det er prisverdig at barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (BLD) er så tydelig på reformens intensjoner, og da særlig personer med utviklingshemnings rett til selv å bestemme hvordan de vil bo. Dessverre er det slik at det er andre som sitter på de viktigste virkemidlene.

For det første er det avgjørende at kommunene tar ansvar. Jeg har i flere sammenhenger kalt arbeidet som blir gjort for personer med utviklingshemning for kommunenes hemmelige tjenester. Det er avgjørende at politikere og administratorer tilegner seg kunnskap om området. Det er svært viktig at man skiller mellom de tjenestene som skal gis til en syk person på 93 år og inkluderingsarbeidet som skal gjøres for en frisk person på 30.

For det andre må helse- og omsorgsdepartementet ta ansvar. Det er svært lite som tyder på at dette departementet har fokus på tjenester til den delen av befolkningen som trenger praktisk bistand i et livsløpsperspektiv. De har blant annet nettopp lagt frem et forslag til ny lov for kommunale helse- og omsorgstjenester som blir slaktet av en lang rekke organisasjoner som representerer personer med funksjonsnedsettelse. Også BLD er sterkt kritisk.

Det må være systemer for kompetanseutvikling og etisk refleksjon. Dette er mangelfullt i dag. Det er også en kjensgjerning at en svært liten andel av kommunenes ansatte i disse tjenestene har vernepleierutdanning eller annen høgskoleutdanning. Det eneste området der man har konkrete utdanningskrav i tjenestene er ved bruk av tvang. Nye tall viser at hele 86 % av vedtakene om bruk av tvang trenger dispensasjon fra lovverket. Dette er skandaløst, men dessverre ikke overraskende.

Om ikke kommunene og resten av regjeringen tar situasjonen på alvor, vil Kirsti Bergstøs ord i BT 27.12 bare bli en festtale uten konsekvenser. Om ikke kommunene aktivt sikrer sentrale verdier i arbeidet for personer med utviklingshemning vil BLD sitt iherdige arbeid være fånyttes. Det er på tide å våkne opp. Kanskje kan vi feire et jubileum like vel. Ikke feire at vi har nådd målene fra reformen, men feire at vi i 2011 faktisk fikk troen tilbake.

1

Blogg på WordPress.com.

opp ↑