Jeg er vernepleier. Jeg er vernepleier og er utrolig stolt av det. Jeg er stolt av vernepleierutdanningen, en utdanning som utgjør en viktig kombinasjon av ulike fagområder. En utdanning som utdanner yrkesutøvere med en helhetlig integrert kompetanse. En utdanning som i disse dager kan se tilbake på en 50 år gammel historie.

Slik begynte jeg mitt innlegg om utdanningspolitikk for vernepleiere på denne ukes landsstyre i FO. På FOs kongress ble det vedtatt en plattform for utdanningspolitikk og kompetanseutvikling. Nå skulle barnevernpedagogene, sosionomene, vernepleierne og velferdsarbeiderne vedta sine spesifikke deler. Desverre lot det seg ikke gjøre. Landsstyret har utsatt saken. Det synes jeg er svært skuffende.

Men; FO  skal selvsagt være på i de kommende utdanningspolitiske debattene, selv om vi ikke fikk ferdig en utdanningspolitisk plattform i denne omgang. Vi skal jobbe aktivt for vernepleierutdanningen og de andre utdanningene. Vi skal fortsette arbeidet for å sikre, styrke og utvikle utdanningene til det beste for de som er avhengig av gode tjenester fra våre medlemsprofesjoner.

Under kan du lese hele mitt manus.

Vernepleieren
Innlegg LS 1. mars

Jeg er vernepleier. Jeg er vernepleier og er utrolig stolt av det. Jeg er stolt av vernepleierutdanningen, en utdanning som utgjør en viktig kombinasjon av ulike fagområder. En utdanning som utdanner yrkesutøvere med en helhetlig integrert kompetanse. En utdanning som i disse dager kan se tilbake på en 50 år gammel historie.
Når SRV skulle utvikle en profesjonsspesifikk del til FOs plattform for utdanningspolitikk og kompetanseutvikling så var det en viktig premiss som lå i bunn. Vernepleierutdanningen er en god utdanning. En utdanning som faktisk matcher godt med brukernes behov og dermed for arbeidslivets behov. Det er ikke mye forskning som er gjort på dette, men vi synes det som finnes gir et godt grunnlag for å hevde dette.
Utdanningen har endret seg en hel del de siste 20 årene. Den har ikke bare endret seg i tråd med samfunnets endrede føringer og behov. Den har til tider vært en premissleverandør for disse endringene. Før reformen utdannet utdanningen folk primært til institusjonsjobbing. Nye politiske og ideologiske krav førte til at det ble sådd tvil om vernepleierutdanningens eksistensberettigelse. Lederen for NFPU gikk så langt som å kalle utdanningen for en anakronisme.
Vernepleierutdanningen ble etter hvert førende på normalisering og hjemmebasert omsorg. Helt i tråd med reformens ideal. Vernepleiere utdannet på 90-tallet, som meg, ble god på velferdstjenester basert på idealet om normalisering. Av og til har normalisering blitt sett på som likhet og ikke som like muligheter. Normalisering er blitt sett på som et mål i seg selv. Etter hvert har fokuset på normalisering blitt utviklet og nyansert. Derfor er begreper som inkludering, deltakelse og selvbestemmelse grunnleggende for utdanningen i dag. det handler om å jobbe på begge sider av GAP modellen, både arbeid knyttet til individets forutsetting og samfunnets krav. Det er dette som er inkluderings- og endringsarbeid i praksis. Vernepleierutdanningen utdanner inkluderingsagenter.
Et annet premiss er at plattformen ikke skal være for detaljert. Selv om vårt utgangspunkt er at utdanningen matcher godt med samfunnets behov, sier vi ikke at utdanningen er god nok. Vi er bekymret når vi får meldinger om at nyutdannede vernepleiere ikke er gode nok i det metodiske arbeidet, de kan ikke håndverket. Vi er bekymret når det meldes at vernepleiere ikke har gode nok kunnskaper om lovverket om tvang og makt.
Mange mener mangt om spesifikke kunnskapsområder som ikke er godt nok dekket i utdanningen. Det kan være vold og trusler, det kan være seksualitet, det kan være konkrete helsefaglige prosedyrer som bruk av CVK. Vi ønsker ikke konkret å beskrive slike mangler. Det er en kjensgjerning at det er forskjeller mellom utdanningsinstitusjonene. Kanskje for store forskjeller. Det kan derfor være store forskjeller i hva den ene institusjonen er god på og hva den andre er god på. Dette kan også endre seg fra år til år. Slik skal det kanskje også være. Det viktigste er at utdanningene er gode på vernepleierens kjernekompetanse. At en vernepleier er en vernepleier. Det er viktig at plattformen peker ut en retning. At utdanningen utdanner gode yrkesutøvere som er i stand til å tilegne seg ny vernepleiefaglig kompetanse også i yrkeslivet. At de lærer å lære. Derfor har det vært viktig for SRV å fremheve viktige kjennetegn ved profesjonen, både nå og i nær fremtid. Vi har også ønsket å si noe om hva som skal til for at profesjonen faktisk kjennetegnes av disse faktorene.
Jeg skal ikke gjennomgå alle strekpunktene i forslaget fra SRV, men ønsker å nevne noen viktige elementer:
– SRV ønsker å være tydelig på at vernepleierutdanningen først og fremst er og skal være rettet mot arbeid for personer med utviklingshemning. Den kompetansen som utvikles knyttet til dette arbeidet kan selvsagt også nyttes innenfor andre områder i velferdstjenestene.
– Vernepleieren kompetanse skal betegnes som vernepleierfaglig kompetanse. Dette er integrert helhetlig kompetanse basert på ulike fagområder.
– Vernepleieren skal være kompetent til direkte arbeid for andre mennesker. Miljøterapeutisk arbeid er et sentralt virkeområde.
– Vernepleiefaglig arbeid er kunnskapsbasert. Hva som ligger i begrepet vil alltid være til diskusjon, og det er ingen hemmelighet at det foregår en pågående debatt om i hvor stor grad begreper som evidensbasert arbeid eller empirisk støttede tiltak er passende for vernepleiefaglig arbeid. Uansett er kunnskapsbasert noe vi mener alle kan slutte seg til, og at dette er noe som er viktig å fremheve.
Hvordan sikrer man så at dette er faktorer som kjennetegner vernepleiefaglig yrkesutøvelse? SRV har i forslaget fremhevet noen virkemidler som bør prioriteres i tiden som kommer. Denne er selvsagt ikke uttømmende, men SRV har ønsket å prioritere:
– Praksisstudier med fokus på kompetansen hos veiledere, samarbeid mellom praksissted og utdanningsinstitusjon, samt bedre integrering av teori i praksisstudiene.
– Praksisnær forskning på vernepleiefaglig arbeid.
– Opprettelse av masterstudier basert på bachelor i vernepleie.
– Synliggjøring og videreutvikling av de sentrale elementene i vernepleiefaglig kompetanse og vernepleiefaglig arbeid.
– Innføring av kompetansekrav i tjenestene, samt opprettelse av stillinger som fagutviklingsvernepleiere.
– Økt fokus på sammenhengen mellom brukers behov, arbeidstakers rettigheter og utvikling av tjenester.
– Profilere og videreutvikle vernepleierens samhandlings- og koordineringsferdigheter
SRV mener at vernepleierutdanningen har et godt utgangspunkt for å møte samfunnets fremtidige behov. Derfor må tiltak settes inn på at vernepleierstudenter blir gode vernepleiere