For noen bloggposter tilbake skrev jeg om Lysbakkens inkluderingsutvalg. Jeg ble glad for at ministeren tok seg tid til å kommentere innlegget. Er også glad for at flere mener det samme som meg. Terje Georg Gunnarsen utfordret Audun Lysbakken i BA for noen dager tilbake. Han påpeker også behovet for fokus på personer med utviklingshemning når man snakker om inkluderingsutfordringer.
Jeg må nok innrømme at flere leser BA enn min blogg, så forhåpentligvis svarer Lysbakken også i BA.
La oss ta det først. Mitt hovedbudskap i denne bloggposten: La ikke mobbeargumentet bli et gyldig argument for segregering.
Den siste uken har saken om en muslimsk skole vært diskutert i media. Det er mange argumenter både for og mot en egen skole for muslimske elever. Personlig er jeg svært skeptisk, men det krever god argumentasjon for å ikke godta dette når man i utgangspunktet godtar kristne skoler. Uansett, det er ikke for og i mot denne type skoler jeg skriver om her. Det jeg skal skrive om er mobbeargumentet.
For mobbeargumentet ble reist i Dagsavisen her om dagen. Av Fritt Ord-prisvinner Bushra Ishaq. Hun sier følgende til Dagsavisen: «Jeg tror de vil få bedre selvtillit og styrket identitet, i stedet for å gå på en skole der de blir mobbet fordi de er muslimer og blir anklaget for å snikislamisere Norge«.
Jeg sier det igjen. Det at noen blir mobbet må ikke bli et gyldig argument for segregering. Første gang jeg møtte dette argumentet var i debatten om abort og Down syndrom. Det er kanskje litt på kanten å kalle dette segregering, i såfall en ganske makaber form for segregering. Det at barn med Down syndrom kunne bli mobbet ble brukt for å argumenter for å kunne tillate abort etter 12 uke.
Hvis man bruker mobbeargumentet kan man selvsagt bare erstatte en gruppe med en annen. Man trenger egne skole for afrikanere, egne skoler for tykke, man kan godkjenne abort av jødiske fostre etter 12 svangerskapsuke, eller segregere alle med rødt hår etc etc…. Se forøvrig M.I.A. sin video Born Free for makabert og rystende fokus på tematikken.
Mobbing må bekjempes på helt andre måter enn segregering. Vi må jobbe for et inkluderende samfunn som ivaretar alle. Derfor; argumenter gjerne for muslimske skoler, men ikke bruk mobbeargumentet.
Som jeg har fortalt i mine to foregående bloggposter har jeg nettopp vært på NAFO seminaret. 4 dager med fokus på atferdsanalytisk arbeid. Det kan dokumenteres at atferdsanalytisk behandling og innfallsvinkler kan bedre livskvaliteten til personer med ulike bistandsbehov. Det er dog en bakside av medaljen. Historien har vist at man under atferdsanalysens navn kan drive uetisk behandling og overgrep. Dette har skjedd her i landet og også andre steder. Heldigvis har atferdsanalysen utviklet seg til å bli en gjennomsiktig, åpen, dokumenterbar innfallsvinkel til utfordringer, og en innfallsvinkel som i stor grad tar i bruk positive virkemidler (les positiv forsterkning av ønsket atferd). Da er det desto mer sjokkerende å lese om MDRI (mental disability rights international) sin rapport fra the Judge Rotenberg Center (JRC).
Judge Rotenberg Center i USA behandler flere hundre Les mer «Baksiden av medaljen»
Ja, da er nafo seminaret over for dette året. Nok en gang en fantastisk blanding av gode faglige presentasjoner, faglige diskusjoner og sosialt samvær. Ca. 800 fagfolk samlet seg på Storefjell høgfjellshotell i år. Det er en god blanding av folk med ulik bakgrunn og ulike arbeidsplasser, men jeg tør påstå at dette er den største samlingen av vernepleiere man får her til lands. Det er antakeligvis også den største samlingen av folk som jobber med personer med utviklingshemning.
Det er mye som kan framheves fra årets seminar. Les mer «Nafofestivalen 2010»
Med denne tittelen kunne dette vært et innlegg om Lars Vaulars nye plate, «Helt om natten, helt om dagen». Den har fått gode tilbakemeldinger fra musikk kritikerne. Innlegget er ikke om Vaular. Det er om noe annet der det faller seg helt naturlig å bruke uttrykket «Helt om natten, helt om dagen». NAFO-seminaret, på Storefjell. Hadde det fantes noen som hadde skrevet anmeldelser fra kurs og konferanser, hadde også NAFO-seminaret fått topp karakterer.
For mange vernepleiere er NAFO-seminaret en viktig Les mer «Helt om natten, helt om dagen!»
Audun Lysbakken presenterte i dag et nytt regjeringsoppnevnt utvalg. Utvalget skal gi innspill til hva slags strategi Norge bør velge for å lykkes som flerkulturelt samfunn. Dette er spennende og viktig. Det kan dog se ut som ministeren har litt for dårlig selvtillit. Synes talen han holdt til SVs landsstyre la et godt grunnlag for politikkutforming på området.
Utvalget blir av departementet omtalt som inkluderingsutvalget. Dette synes jeg er trist. Inkludering handler om noe mer enn det såkalte flerkulturelle samfunnet med fokus på personer med annen etnisk bakgrunn. Det er synd at inkluderingsbegrepet blir snevret inn på denne måten. Jeg har lekt meg litt med mandatet til utvalget:
Inkluderingsutvalget skal blant annet diskutere, vurdere og foreslå tiltak knyttet til:
Poenget mitt er selvsagt at inkludering ikke handler om en gruppe i samfunnet. Det handler om oss alle. Det handler om visjoner og prinsipper for utviklingen av et samfunn for oss alle. Utvalget med fokus på etniske minoriteter er selvsagt viktig, men det er synd at man ikke sparte «inkluderingsutvalget» til noe mer. Det trengs!
Jeg er oppvokst i drabantbyen Loddefjord i Bergen. Som bergenser er jeg selvsagt patriot på vegne av byen min, laget mitt og alt det flotte Bergen har å by på. Loddefjord er en viktig del av dette, kanskje det aller viktigste.
Herlige Loddefjorden, å hvor skjønn du er
Loddefjord vokste frem i takt med meg selv, tidlig på 70-tallet. Inspirert av gudene vet hva bygget man store høyblokker, mange lavblokker og rekkehus. Folk ble plassert tett i tett. For mange en drøm på den tiden, men kanskje også et sosialt eksperiment.
Deiligste sted på jorden, kan ei bestrides at du er
Uten at jeg har studert statistikken grundig har Loddefjord stort sett vært på topp på de statistikkene man helst burde vært nederst på (som kriminalitet og rusmisbruk) og på Les mer «Loddefjord – en kjærlighetshistorie»
I 1998 var jeg ferdig utdannet vernepleier. Hadde i flere år jobbet som assistent ved ulike tjenestesteder. Jobbmulighetene var mange, jeg valgte en spennende jobb ved en avlastningsbolig for familier med barn med utviklingshemning. Spent møtte jeg opp til min første arbeidsdag. Med mye mer kunnskap, og bedre ferdigheter, enn det jeg hadde som ufaglært. I det minste trodde jeg det. Hva skulle min første arbeidsoppgave som vernepleier være? Jo, vaske. Vaske gulv, klær og kjøkken!
Etter dette har jeg tenkt en del på hva som er vernepleierens arbeidsoppgaver. I hvilken grad kan man si at vasking er vernepleiefaglig arbeid? For å være ærlig så blir jeg ikke helt klok på dette. Om vi betegner vernepleiefaglig arbeid som alt en vernepleier gjør, så er nok vasking en del av det. Tror mange vernepleiere vasker gulv, klær og kjøkken. Men bør vi gjøre det?
En tidligere kollega skrev et innlegg i en bergensavis om temaet. Hun påpekte at ingen ingenører ville bli bedt om å vaske kontoret sitt, eller i hvert fall ikke vaske nabokollegaens kontor. Jeg ble minnet på dette temaet når jeg her om dagen kom over en blogg på sykepleien.no (Sykepleien blir gitt ut av sykepleieforbundet, og presenterer fagstoff som også vi vernepleiere kan ha nytte av. Blogg serien deres er interessant, der ulike stemmer kommer til med interessante meninger). I denne aktuelle bloggen skriver sykepleier Michael Mortensen om de merkelige tingene man bruker sykepleierkompetansen sin til. Han beskriver arbeidsoppgaver som består av vasking av kjøleskap og skifting av gardiner. Han er sterkt kritisk til dette, og mener at dette har med at sykepleier er et kvinnedominert yrke. Han skriver blant annet:
Vi er i 2010 og fremdeles bruker vi sykepleierkompetanse til mange merkelige ting. Jeg sier ikke at jeg er for fin til å tørke støv, men jeg synes det er dårlig utnyttelse av mine kompetanser som sykepleier. På arbeidsplanen til legene, har jeg til dags dato aldri sett at de må tørke støv. Selv om de trolig støver like mye rundt seg som sykepleiere.
Jeg tror dessverre at denne holdningen kommer av at sykepleieryrket er et kvinnedominert yrke, hvor det aksepteres at i tillegg til å være sykepleiere så skal de også være litt « huslige » av seg, hvor de godt kan bedrive med støvtørking ved siden av.
Jeg synes at både bloggeren og min tidligere kollega har noen gode poenger, men er ikke helt enig. Først og fremst må jeg presisere at vi her ikke snakker om direkte brukerrettet arbeid. Det er mange fornuftige og gode opplærings- og samhandlingsrelasjoner som kan skapes over vaskebøtten. Vernepleiere jobber jo ofte i tjenestene i hjemmet til folk. Her vil det ofte være et stort vernepleiefaglig poeng å vaske. Men hva med kontoret, eller hjemmene når personene som bor der er borte på arbeid eller skole. Skal man bruke vernepleier til å vaske?
Det er her jeg faktisk er noe usikker. I utgangspunktet er det viktig å bruke rett kompetanse til riktige arbeidsoppgaver. Mange steder er det stor mangel på vernepleiere. Det faglige arbeidet varierer også mye. Det trengs flere vernepleiere både i direkte brukerrettet arbeid og i planleggingsarbeid. Hvis vaskingen går på bekostning av dette synes jeg det er problematisk at vernepleiere (og andre med høgskoleutdanning) skal utføre disse oppgavene. Samtidig er jeg overbevist om at enhver må tenke helhetlig og samfunnsøkonomisk. Hvis det er slik at disse oppgavene ikke går ut over annet faglig arbeid, kan det ofte være slik at det er mer fornuftig at de som er på jobb utfører slike oppgaver, enn å ansette egne folk til akkurat dette.
Først og fremst tror jeg det er viktig å kartlegge hvilke oppgaver som skal utføres på et tjenestested, og hvilke personell man trenger for å utføre disse. Da vil naturligvis ikke vaskeoppgavene være vernepleierens jobb nummer 1, men praktisk arbeid av denne sorten kan være en del av stillingen.
Uansett; hva mener dere om dette? Det hadde vært interessant å høre hva andre vernepleiere mener om dette. Vet at dette diskuteres en del (ble et hett tema når jeg tok det opp med min vernepleier-kone). Kanskje lar jeg meg overbevise om et tydeligere standpunkt den ene eller andre veien!
PS! Jeg angrer ikke på min første jobb…Den var spennende og lærerik til tross for den daglige vaskingen!
Skolepolitikk har for såvidt interessert meg alltid. Da stort sett i forbindelse med skoletilbudet for elever med utviklingshemning. Her er det store utfordringer. Utfordringer som jeg med hele mitt hjerte og hele min hjerne mener at vernepleiere skal være med på å løse. Vernepleiere bør ha en større plass i skolen enn det vi har i dag.
Men det var ikke helt det jeg tenkte å skrive om i dag. Kanskje en annen gang (noen har gjort det her). Poenget mitt i dag er; skolene må brukes, brukes av alle, hele tiden. Her på Bjørndal har vi en flott stor ungdoms- og videregående skole. En skole som i sin fysiske utforming er helt spesiell. I samme bygg er en idrettshall, og et offentlig bibliotek. Her om dagen var det plandag i barnehagen til min barn på 2 og 5. Hva annet enn en bibliotektur passer da. Bra pappa? Med fortid som pappa i foreldrepermisjon i nærheten av Grünerløkka, er kafe-radaren på når man er på tur med barna. For å si det mildt; her på Bjørndal er kafé mulighetene litt dårligere enn på løkka. Da ble jeg fryktelig glad da bibliotekaren kunne opplyse om at skolens kantine var åpen for alle. Jeg og mine to barn var ikke i tvil; kafé.
Vi kjøpte oss litt mat og satt oss ned (nå kommer poenget snart!!!). etter bare et par minutter kom en elev bort til oss. Hun hadde t-skjorte som viste at hun var en slags elev vakt eller ordenselev eller lignende. Hun kunne opplyse at det snart var storefri og det var da ikke tilrådelig med små barn der da. Jeg takket for opplysningen, men begynte fort å tenke. Hvorfor ikke tilrådelig? Er miljøet så tøft der? Tar vi opp plassen? Hvorfor? Far på 37 ble litt bekymret, gutt på 5 ville gå, jente på 2 hygget seg med sin risifrutti!
Uansett; vi måtte spise opp. Etter et par minutter kom det enda en bort til oss. Tydeligvis en ansatt på skolen. Her var fokuset et annet. «Så flott å se dere her! Av og til har vi pensjonister her, av og til barnehager, flott at dere er her.» Far ble glad, gutt på 5 ville fortsatt gå, mens jente på 2 snart var ferdig med sin risifrutti (gutt på 5 slukte sin risifrutti med en gang vi hadde snakket med første person).
Poenget mitt i dag er det som ble sagt av den ansatte på skolen. Vi må bruke skolebygningen som et samlingslokale, hele døgnet. Vi må se på elever, skolens ansatte som en ressurs for nærmiljøet, og også resten av befolkningen som en ressurs for skolen. Kantinen og biblioteket på Bjørnholt kan være et godt eksempel der det kan tilrettelegges for dette. Flott! Vi kommer uansett til å dra tilbake til kantinen (men kanskje holde oss unna storefri?)!
Vernepleieren 