Vernepleieren

Konstruktiv samhandling mot gode mål oppnås enklest og best når jeg får være hovedpersonen i eget liv, og når hver bidragsyter til prosessen med å nå målene erkjenner både styrker og svakheter ved egen profesjon, og ut fra det bidrar med det som den enkelte kan best.

Ja, hva skal jeg si. Bortsett fra; LES DETTE. Jeg kan nemlig presentere nok et gjesteinnlegg. Gjesteskribenten forteller om møte med profesjonene. Jeg håper denne type historier er pensum på profesjonsutdanningene. Nemlig.

Om å bomme på målet
For knappe 20 år siden var arbeidet med å realisere ansvarsreformen som skulle få en ende på særomsorgen for utviklingshemmede i full gang. Her kommer en liten anekdote om et av de mer merkverdige bieffektene reformarbeidet kunne få i hverdagen i en kommune: profesjonskamp.

Jeg skulle på den tiden «flytte ut» fra en psykiatrisk sengepost på det store sykehuset i vårt distrikt. «Flytte ut» hette det når man hadde vært så lenge innlagt at man ikke bare ble utskrevet, som flertallet av pasientene. Spesialisthelsetjenesten og kommunen hadde holdt på med tautrekking i lang tid, om hvem som skulle påta seg ansvar for hva. Man endte til slutt på at også psykiatriske pasienter skulle bo i en kommune, ikke på en fylkeskommunal institusjon. Konsekvensen av det var at en psykiatrisk sykepleier fikk i oppdrag å lage et opplegg og en plan for utflytting for meg. Samtidig med andre kommuneansattes strev med å bygge gode liv og hjem for personer som tidligere hadde bodd i en HVPU-institusjon. Min koordinator – sykepleieren – ble ivrig på å vise vernepleierne at han også kunne lage gode planer. Han laget en individuell plan (lenge før sånt ble lovfestet), med en imponerende detaljrikdom. Her var dagsplan, ukeplan og månedsplan. En plan for hvem som skulle veilede hvem (miljøarbeideren fikk fast veiledning av den psykiatriske sykepleieren som fikk veiledning av den kliniske sosionomen på sykehuset som fikk veiledning av psykiateren som fikk veiledning av …. Noen, går jeg ut fra?). Han hadde tenkt på det meste. Krisehåndtering, noe å gjøre om dagene (vernet arbeid ved kommunens «vernede virksomhet», så klart), fritidsaktiviteter («tilrettelagte», sammen med andre som hadde bistandsbehov), og bistand fra «kvalifisert personell».

Det var bare en liten detalj… Han hadde glemt å spørre meg hva jeg ønsket, hadde behov for, drømte om, nærte ambisjoner om… Han hadde rett og slett aldri møtt meg, før han la ned alt arbeidet i den helgarderte planen.

Det ble mitt møte med vernepleierprofesjonen. Møte «by proxy», så å si. Vernepleieren var så til stede i sykepleierens behov og ambisjoner, at det skygget for å oppdage det som burde vært i fokus – hovedpersonen, jeg.

Jeg hadde mål. Gode mål. I ettertid viser fasiten at det var realistiske mål, selv om det var vanskelig å få øye på den gangen. Den dårlige starten mellom sykepleieren og meg gjorde at vi sløste vekk mye tid og ikke minst mye energi på å være i krig. Utmattende og destruktiv krig, for alle involverte parter. Det tok en god stund å finne fram fredspipa og starte på et bedre og mer konstruktivt spor, der mine egne mål ledet an veien videre.

Underveis har jeg hatt en del samhandling med vernepleiere. Og sykepleiere. Og andre profesjoner. Og har lært noe som i alle fall har vært nyttig for meg: Konstruktiv samhandling mot gode mål oppnås enklest og best når jeg får være hovedpersonen i eget liv, og når hver bidragsyter til prosessen med å nå målene erkjenner både styrker og svakheter ved egen profesjon, og ut fra det bidrar med det som den enkelte kan best. Noen ganger må en profesjons innspill vike for en annens. Det kan være at innspillet var godt og riktig. Det var bare feil tid. Målt ut fra hva jeg trengte mest der og da. Erkjennelse av egen profesjons styrker og svakheter er et av flere nødvendige grep for å få til godt flerfaglig, og – noen ganger, om man strekker seg langt nok og i tillegg er litt heldig – ekte tverrfaglig arbeid. En annen viktig forutsetning er å holde rede på – og dermed innse forskjellen på – hva som er «mitt» og «ditt» behov. Det hender at tjenesteyter foretar seg noe ut fra eget behov, ikke ut fra hva mottaker trenger. Det er jo ikke noe galt i at tjenesteytere også har behov. Jeg vil bare minne om at det kan være en fordel at tjenesteyter har sørget for eget behov før han/hun kommer til meg. (Som å sørge for at man ikke er tørst, sulten, trøtt, må på toalettet – eller er utrygg.) Jeg har mer en nok med eget behov, om jeg ikke i tillegg skal måtte parkere mine behov fordi tjenesteyter har behov for noe annet.

Hvordan gikk det? Jeg nådde mine mål. Og mer til. Jeg hadde et mål om å fullføre utdanning, komme i ordinært arbeid, og å kjøpe min egen leilighet. Og – viktigst av alt: Leve et liv med mening, et liv jeg både har lyst og ork til å leve. Det har jeg oppnådd. Nå er jeg i full jobb (tjener antakelig mer enn de fleste underbetalte kommuneansatte sykepleiere og vernepleiere) i en stilling jeg stortrives med, eier min egen leilighet, og er travelt opptatt med alt som gir livet mitt mening.

Dit kom jeg ikke for at en vernepleier eller en sykepleier var gode på å formulere mål. Dit kom jeg fordi jeg oppnådde støtte for at det måtte være mine egne mål som gjaldt. Og fordi de ulike profesjonene som var involvert underveis begravde egne kjepphester og samarbeidet godt om å nå mine mål.