Er det ingen som skal stoppe opp og si at nok er nok?
Det skriver min neste gjesteblogger i dette innlegget.
Her om dagen fikk jeg en e-post fra en ung kvinnelig vernepleier. Hun skriver ærlig om sine erfaringer i arbeidet i tjenestene for personer med utviklingshemning. Hun utfordrer både vernepleiere, tidligere kollegaer og myndigheter. Professor Johans Sandvin sa en gang at en av grunnene til at situasjonen for personer med utviklingshemning er som den er, er at de mangler en sterk profesjon i ryggen. gjestebloggeren her skriver at vernepleiere må stå enda mer opp for rettighetene til personer med utviklingshemning. Les, tenk og kommenter:
Refleksjoner om å arbeide for personer med utviklingshemning
Jeg jobber som vernepleier og har gjort det i 5 år. Studerer nå til master. Jeg ønsker å fortelle om betraktninger rundt det å jobbe med fantastiske mennesker, og ett mindre godt støtteapparat i kommunene. Som vernepleier opplever jeg å måtte stå frem som en talsperson og kjempe for ”mine” brukere som jeg jobber med. Som yrkesutøver har man en utdanning, kompetanse og muligens tanker om hva man tenker er bra å tilføre andre i deres liv. Mang en gang har jeg tatt meg selv i å ”mistenke” andre, også kollegaer, for å ikke ville det absolutt beste og tenke ut fra et ”bruker” perspektiv i samhandling med disse menneskene. Er det med rette å tenke slik? Flere ganger hørt andre som har kalt mennesker med store hjelpe behov for: ” du er gris du”,” de skjønner ikke noe allikevel”,” idiot”,” ikke verdt et slikt liv”.
Dette har jeg hørt både fra tidligere kollegaer og folk jeg omgås med. Det skremmer meg da at livene til disse menneskene ligger i hender som ikke føles helt trygge. Hva skal kreves for disse? Jeg tror først og fremst erfaring og personlig egnethet er det som burde vektlegges .
Men hvem er de? De er flotte mennesker, ja mange er født litt annerledes skrudd sammen enn oss andre. Men de fargelegger hverdagen og gjør meg mer bevisst i eget liv. Dette er en bonus med vernepleieryrket! Stadig får jeg øynene opp for ting som jeg selvfølgelig har tenkt og ikke minst lest mye om, men som fra en manns munn ble til ”tyngde” i hodet mitt. En ettermiddagsvakt på jobb så kommer en mann inn til meg mens jeg er hos en annen bruker. Han er født med hjerneskade og har epilepsi. Han setter seg ned og vi sitter og prater om musikk. Dette er hans absolutte favorittområde. Så kommer han inn på sin ”diagnose” og sier at hvis han hadde vært normal og ikke født som han er så hadde han hatt en stor drøm. Å bli ambulansesjåfør! Det var måten han sa det på og uttrykket han hadde som satte meg litt ut. Han hadde nok tenkt en del på dette. Mange går og higer etter et liv som skal være så mye ”bedre” enn det vi allerede har. Med utviklingshemmede har jeg ofte tenkt tanken at ”de vet ikke hva de ikke får…”,at de som er født inn i en verden med mindre ressurser enn andre, ikke kan ”ønske” seg tilbake til noe. Som hvis en erverver hjerneskade som voksen etc. Denne tanken ble satt ut av spill for min del etter samtalen med denne mannen.
Å kjempe for disse menneskene er en stor oppgaven, som jeg opplever som verdifull, men også mange ganger litt håpløs. I helsevesenet jobber vi ”nederst” med mennesker som har komplekse, ulike og mange behov for tilrettelegging. Og da få fra overordnede , kommune og ledere at en må tenke økonomi og budsjett blir helt feil for meg. Jeg forsvarer ofte dette med at jeg kan ikke gi den gode hjelpen jeg er ansatt til hvis jeg skal gå og tenke på hvor lang tid jeg bruker inne hos en person, for eksempel morgenstell. Helsepolitikken drives fremover med nye reformer og effektivisering. Den nye samhandlings reformen som tredde i kraft 1. Januar i år skal gi kommunene enda mer ansvaret for mennesker som ikke kan ”stå opp” for seg selv. Ingen går i media eller snakker på vegne av de, som det for 30 år siden var et enormt fokus på(FNs sitt år for funksjonshemmede 1981). Selvfølgelig så har ulike bruker organisasjoner en innflytelse. Men hvis en ser på eldre og barn så er de mye mer fremme og blir ”prioritert” . Hvis en gammel dame ikke får dusje på en uke er det VG oppslag. Hva med hvis en med autisme utagerer og skader seg selv fordi rammene er utrygge? Det kommer neppe i VG, selv om det etter min mening burde vært mer belyst mange utviklingshemmedes hverdag. Ofte leses solskinnshistorier om utviklingshemmede som etter min mening kan gi et feil bilde av hva slags situasjon disse menneskene er i. Klart alt er ikke svart, men flere rapporter viser at institusjons tanken er på god vei tilbake i helsepolitikken .(Kittelsaa & Tøssebro,Vi vil vi vil, men får vi det til?). Det bygges store bofelleskap og mennesker blir satt sammen i boliger som ikke har forutsetninger for å leve sammen og som ikke har valgt det selv. Jeg frykter med den nye reformen enda mer press her i forhold til de som ønsker bolig og at kommunen kommer til å sette flere sammen i boliger som ikke skulle vært sammen. For eksempel psykiatriske pasienter og utviklingshemmede i et og samme bygg.
Selv jobber jeg i et bofelleskap hvor det er 12 mennesker som bor sammen. Det er bygd på etter hvert som årene går, nå er vi oppe i 12 og flere ventes. Er det ingen som skal stoppe opp og si at nok er nok? Foreldre er utviklingshemmedes talsperson og mange er naturlig nok slitne etter mange års kamp. For eksempel for å få en bolig. De jeg har møtt sier de ikke orker mer og godtar kanskje mer enn de burde. Fremtiden for utviklingshemmede ligger nok mer og mer i hendene på oss som vernepleiere og andre som jobber for dem. Vi må stå enda mer opp for deres rettigheter og deres stemmer. Å gi klar tale på hva de trenger og ikke trenger. Hvis ingen står opp tenker jeg at gruppen utviklingshemmede vil bli enda mer nedprioritert, de er jo tross alt ”bare” utviklingshemmet”. Lurer på hvordan valget i 2013 hadde blitt hvis en hadde satt fokus på omsorgen for utviklingshemmede og virkelig tatt tak i utfordringer som bolig og sysselsetting.
Cato Brunvand Ellingsen 
19/09/2012 at 17:11
Flott, trist, og velreflektert!
Ta medansvar og varsle de ansvarlige om de uakseptable holdningene du har sett/møtt. Det er krevende å være en varsler, men noen MÅ gjøre det eneste riktige. Folk som ikke eier snev av respekt får finne seg inntekt annensteds. Mine skattepenger ønsker jeg ikke at skal brukes til å lønne ignoranter – som utgjør en risiko for folk som har krav på topp service, trygghet, og ikke minst respekt.
21/09/2012 at 11:35
Så enig med deg K.C…ignoranse er det verste tenker jeg …folk som ikke bryr seg!!!
20/09/2012 at 10:25
Absolutt noe å tenke over! Og veldig bra skrevet.
21/09/2012 at 06:03
Takk for det, student´n. Enig!
21/09/2012 at 06:04
Enig i oppfordringen din. Samtidig handler dette både om varsling og helse- og sosialt påvirkningsarbeid. Lage systemer for forebygging. Drive mikropolitikk m.m.
23/09/2012 at 11:48
Mor til utviklingshemmet datter. Veldig godt sagt og godt for en mor å se at slike tanker finnes hos de som skal ta vare på våre barn. Jeg har helt siden vår datter måtte begynne å motta tjenester fra kommunen, kjempet for å få bort personer som jeg ikke anser egnet til å ta vare på noe så kompekst som henne. Det har vært og er mange personer med veldig dårlige forutsetninger til å ivareta en slik oppgave. Vi har opplevd å ha personer som har vært i barnevernets søkelys ang. sine egne barn. Jeg anklager ikke disse menneskene. De har søkt en jobb og fått den. Det er de som i det hele tatt kunne finne på å ansette disse menneskene, som skremmer meg. Det blir en ond sirkel, der tjenesten mister sitt ry eller aldri klare å bygge det opp, da tanken blir at alle som ikke får jobb andre steder, kan jobbe med våre barn. Jeg er selv sykepleier og kjenner at jeg ville ha blitt svært fornærmet på min faggruppes vegne dersom min arbeidsgiver mente at min kompetanse er så unødvendig at hvem som helst kunne så inn i den funksjon. Men jeg er enig i at formell kompetanse ikke nødvendigvis sier noe om hvor egnet jeg er. Der har utdanningsinstitusjonene et stort ansvar for å luke ut » ugresset «. Vi har vært så heldig å ha folk uten formell utdannelse, men med enorm intuisjon og egnethet i arbeidet med vår datter. Det er også veldig sant dette om de store boligkompleksene. Vi som foreldre opplevde kamp om tjenestene og manglende respekt for enkeltvedtakene da hun bodde i en 4-mannsbolig. Derfor bygde vi eget hus til henne slik at det ble umulig å dele personalet med andre. Nå har vi endelig fred for dette. Vi oppfordrer andre foreldre til å gjøre det samme og de er gli. De snakker om at tjenesteyterne blir så alene. Jeg får ikke inntrykk av at de opplever det som noe problem. Nå er vår datter ikke i stand til å ha særlig omgang med andre, så en samlokalisering med flere ville ha gjort jobben mange ganger mer vanskelig og samhandling med andre tjenesteytere vil i liten grad være mulig.
23/09/2012 at 17:54
Takk for et grundig svar som jeg er veldig enig i. Det er viktig å sikre riktig kompetanse i tjenestene. Det er kommunens ansvar.
27/09/2012 at 07:50
Det er tankevekkende å lese.. Se mennesket bak diagnoser,atferd,feil og mangler handler om holdninger. Ut fra verdisyn springer holdning og ut av holdning springer handling. Hvis mennesker med funksjons/ og eller utviklingshemming blir sett på som andrerangs mennesker så vil de bli møtt respektøst fordi «de er som de er». Vi har alle den samme verdi…med forskjellige behov,forskjellige muligheter men med den samme verdi fordi vi alle er mennesker…
09/10/2012 at 18:33
Et annet forhold som Rådet mener har uheldig effekt og fører til unødvendig bruk av tvang og makt, er det høye antallet personer den enkelte person med utviklingshemming må forholde seg til i en tradisjonell organisering av tjenestene. Den utviklingshemmedes forstandshandikap innebærer en redusert evne til å forholde seg til mange ulike menneskers personlighet. På denne bakgrunn blir det særlig uheldig at man legger opp til turnusordninger som innebærer at 10 – 20 mennesker skal gi omsorgstjenester til samme person. Antallet involvert personell øker vesentlig dersom det gis tjenester til flere personer innenfor samme organisatoriske setting og adresse (samlokalisering av boliger eller gruppeboliger). I ekstreme situasjoner kan dette dreie seg om mer enn 40 mennesker i løpet av et år. Det synes vel dokumentert at et så høyt antall personer i tjenesteytingen, rent generelt har vanskelig med å gi samordnete og individuelt tilpassede tjenester til brukere med krevende bistandsbehov. Dette gir dårligere tjenester for den enkelte og fører lettere til mer frustrasjoner knyttet til detaljer som er viktige for brukeren, og dermed en hyppigere forekomst av utfordrende atferd.
11/08/2015 at 18:47
Hvis de er så dømmende mot psykisk utviklingshemming eller lærevansker, hvorfor jobber de på et sånt sted, da? Da får de bare finne seg en annen jobb, om det er så fordømt vanskelig.-:)