Kan det bli for mye? Kan det bli for mye «vernepleieri» på en arbeidsplass? Beklager å måtte utrykke det. Svaret er ja. Det skriver Christian Wiik. Han er barnevernpedagog og min første gjesteskribent her på bloggen. Han responderte på min utfordring til dere om å gjesteblogge her på vernepleieren.com. I dette innlegget skriver han som barnevernpedagog om sitt forhold til vernepleiere. Noe er veldig kjent, annet overrasker meg litt. Hva synes du?
Rullestolen eller mennesket?
Felleskap. Mangfold. Likeverd. Tre ord som hører sammen og som til en viss grad kan defineres som sosialarbeidernes tre viktigste ord. Hvis en ser bort fra pleie, omsorg, veiledning og rapport, vel å merke.
Jeg har gjennom mine nokså få men intensive år innenfor sosialarbeiderfeltet, oppdaget en ting. Vernepleiere er vernepleiere, barnevernpedagoger er barnevernpedagoger og ja, sosionomer, de er sosionomer. Vernepleieren er først oppe med hånden når det skal diskuteres hvordan «Ole» på best mulig måte blir håndtert med tanke på de etiske problemstillingene. Barnevernpedagogen er først oppe med hånden når det skal diskuteres hvordan en miljøterapeutisk skal arbeide for «Ole». Sosionomene, de sitter allerede ved tastaturet for å skrive rapporten. Vel. Dette stemmer ikke helt, men det er slik det føles å arbeide sammen med vernepleiere og sosionomer. Ja, jeg er barnevernpedagog, og det miljøterapeutiske arbeidet står i sentrum. Hvordan jeg samarbeider med en vernepleier? Jo, det er enkelt. Vi er begge mennesker, med en faglig tynge og en stolthet for faget.
For å få til ett godt samarbeid bør den felles forståelsen for ett annet menneske, være den første og største byggeklossen. Den må være lik og av samme materiale, slik at en kan bygge videre med forskjellige klosser som passer sammen. De har bare forskjellige farge. En farge for vernepleierens tanker, og en for barnevernpedagogens. Når dette blandes får en en tverrfaglig og god måte å løse en utfordring på.
En vernepleier er ofte en person som er sta (les: profesjonssta) og stolt over sin profesjon. Dette kommer frem i diskusjoner, planlegging og hvordan en vernepleier er som person. Stolt. Stolt over å være vernepleier. Jeg har arbeidet med vernepleiere i tre forskjellige arbeidsarenaer. Ungdomsinstitusjon, dagsenter og kriminalomsorgen. En ting slår meg. Vernepleiere er alle veldig lik. Alle er rolige, beherskede mennesker som vet hvordan en kommuniserer med «Ole», gjerne på flere plan, det være seg voldsom gestikulering eller tydelig ordvalg i en fin tone, som en vakker sang. En blir trollbundet, trollbundet av ordene og viktigheten av de.
Vernepleierne jeg har møtt, er på samme måte opptatt av planlegging. Målrettet planlegging på detaljnivå. De er lidenskapelig opptatt av hvordan målene skal utformes og i hvor stor grad de er oppnåelig. «Ole» må få si sitt. Brukermedvirkning. «Ole» skal få utrykke hvordan han skal oppnå målene og være med på å utforme sine mål. Det er tross alt «Ole» sine mål.
En vernepleier er opptatt av de små glimt. De små glimt av forbedring og fremgang. De små miljøterapeutiske grepene som gjorde det lille. Det lille som ga «Ole» det glimtet av solskinn. Det er dette som driver vernepleieren fremover, fremover mot neste mål, og mot neste lille glimt. «Den følelsen» har rast gjennom Twitter lenge. «Den følelsen» kan beskrive «vernepleieriet». «Den følelsen» skjer hver dag, i små glimt og i små doser.
«Den følelsen» er smittsom. Når jeg diskuterer miljøterapeutiske utfordringer med en vernepleier er det lett å kjenne på gløden og den lidenskapelige måten vernepleieren utrykker seg på.
Så, hva skiller en vernepleier og en barnevernpedagog i de miljøterapeutiske diskusjonene? Vel. Trenger det å være en forskjell? Ja. Men forskjellen ligger ikke på hvordan en utfører arbeidet direkte. Forskjellen ligger i hvordan vi som hjelpere tenker å planlegger i det små for å oppnå det beste for «Ole». Forskjellen ligger bak i ryggsekken vi har med oss, det er erfaringer fra arbeidslivet og erfaringer fra det private liv, blandet med kunnskap. Forskjellen ligger i hva vi fokuserer på. Hva må til for at «Ole» skal ha best mulig utvikling. Men i hvor stor grad tørr vi å diskutere? Tørr vi å forteller at vi er uenig. Dette er for all del bra å være enig, men fremmer det arbeidet? På en godt innarbeidet arbeidsplass skal det være plass til alle og takhøyde for alle profesjoner som er tilstede, for å si sitt og det de står for. Vernepleier + barnevernpedagog = godt resultat. Dette er noe vi sammen må gjøre noe med. Ikke at vi ikke skal være enig, men heftig, faglig diskusjon som ikke havner på personplan, er viktig. Vi må alle bli flinkere til å diskutere og fremme vårt arbeid. Ta ordet fra munnen å stå for det vi mener.
Kan det bli for mye? Kan det bli for mye «vernepleieri» på en arbeidsplass? Beklager å måtte utrykke det. Svaret er ja. Kanskje vernepleiere er litt for stolt? Nei, den stoltheten er viktig. Men jeg savner en større vilje og ett ønske om å videreutvikle «vernepleieriet». Vi må komme dit hen at alle får samme mulighet til egen bolig og en jobb som passer. Slik som det er i dag, er det bare de som virkelig brenner for bruker og brenner for fremtiden til bruker som får til underverker. Enhver vernepleier må se individet og brukeren for det de er og ikke som ett felleskap. ”Ole” er unik og trenger sine mål og sine egne fremtidsplaner. Vernepleieren må jobbe for individet i større grad for å løfte ”Ole” frem og ut i verden. Verden er ikke ett hinder en ikke kan forsere, en må bare finne ut hvordan en sammen skal komme seg over. Det handler om å se mulighetene å ikke begrensningene for bruker. Se hvilke ressurser bruker har istedenfor de begrensningene, som kanskje ikke er stor nok for å ta med i betraktningen engang. Jeg opplever at mange vernepleiere er såpass opptatt av pleie og omsorg at mulighetene faller bort. En bruker skal bli sett for det som er mulig, ikke for rullestolen som må være med overalt. Tanken på å ta med «Ole» på en fjelltopp blir umulig, fordi rullestolen må være med. Men det finnes en annen vei opp. Det finnes en vei som rullestolen kan bære. Fjelltoppen kan være så høy den bare vil, vernepleieren må ha tro på at veien kan bære.
Kanskje vernepleiere glemmer mulighetene? Ikke nøy deg med enten rullestolen eller mennesket. Ta begge deler. Det handler om å være en vernepleier med stor V.
Cato Brunvand Ellingsen 
13/09/2012 at 21:56
Ok, du og eg har ulike erfaring.
Du seier vernepleiarar er vernepleiarar og barnevernspedagogar er barnevernspedagogar. Dette er ikkje mi erfaring. Ei vernepleiarutdanning er ikkje berre ei utdanning ein gong.
I dag jobbar eg i eit team med flest vernepleiarar, men og barnevernspedagogar, pedagogar, psykologar, lege etc. Vi vernepleiarane har ulik yrkesbakgrunn og ulike på mange fleire måtar. Trur ingen utanifrå kan sense at det er forskjell på vernepleiaren og barnevernspedagogen. Yrkesbakgrunnen vår gjer at vi har same fokus og jobbar likt.
Eg er ikkje mest oppteken av utdanning, det er å sjå personen som er viktig og å kunne bistå den på ein måte som gir meining for den som mottek bistand.
Meinar du å seie vi er oss sjølve nok?
Kjenner meg litt fornærma eg no
14/09/2012 at 13:39
Hei Eli.
Christian skal få svare for seg selv, men jeg synes kommetaren din er interessant. Jeg er enig i at vernepleiere er forskjellige. det er jeg veldig glad for. Jeg kjenner meg også igjen i arbeidsfelleskap der utdanningsforskjellene blir visket ut. det kan være helt greit. Men det er også bekymringsfullt. Hva trenger vi da ulike utdanninger for. Jeg har stor tro på tverrfaglig arbeid. Der folk med ulike utdanningsbakgrunn har ulike innfallsvinkler til en utfordring, og dermed løser utfordringen bedre enn man ville gjort med lik innfallsvinkel.
14/09/2012 at 23:19
Hei Eli.
Jeg mener og tror at du som vernepleier og jeg som barnevernpedagog har forskjellig syn på hvordan en kan løse miljøterapeutiske utfordringer. Det er derfor det arbeides i team med forskjellige profesjoner. Samarbeid. Faglig refleksjon og etiske drøftinger. Jeg er helt klart for tverrfaglig samarbeid, og ser i aller høyeste grad viktigheten av det. Men hvordan en samarbeider, hva en har fokus på og hvordan en sammen som ett team arbeider målrettet mot et mål, for bruker, er det viktigste. Det må ikke glemmes.
Du skriver at yrkesbakgrunnen deres gjør at dere har samme fokus og jobber likt. Er du sikker på at det ikke er måten dere arbeider på nå som gjør det? de fastsatte målene, den felles forståelsen for hvordan en arbeider miljøterapeutisk på deres team? Jeg har sett team der en er svært uenig i hvordan en skal jobbe for å nå målene og unig i forståelse av problematikk rundt bruker, hvor en har vært nødt til å sette ned en «Felles» forståelse for at en skal kunne arbeide likt.
Som du skriver Eli, team arbeid viktig! viktig, og svært lærerrikt for alle profesjoner, hvis en er åpen for det og hvis det er rom for diskusjon og rom for alle. På samme måte må det være rom for å se fremover, se mulighetene og være åpen for ulike innfallsvinkler.
15/09/2012 at 23:29
Når man jobber sammen med flere yrkesgrupper, for ikke å snakke om mennesker med ulik referanserammer, kan det fort bli en kamp om hvem som «eier» løsningen og hvilken forståelse som er «rett». Vi har fått samhandlingsreformen som ikke bare setter krav til tverrfaglig samarbeid, men som også krever samhandling. Det kan være kjempevanskelig å få til hvis man ikke erkjenner at ingen egentlig eier svaret. Kanskje man må gå ut av rollen som vernepleier for en stund og sette seg inn i rollen som for eksempel barnevernspedagog for å se hva den enkelte profesjon kan bidra med? Noen ganger blir det en kamp mellom yrkesgrupper også for å unngå å sitte igjen med «svarteper», kanskje spesielt dersom det er økonomi med i bildet. Da er det kanskje ikke rart om man ikke får til å hjelpe brukeren. Folk er forskjellige, man har vernepleiere som slett ikke har brukeren i sentrum (og dermed heller ikke klarer å samhandle med andre yrkesgrupper) og man har vernepleiere som har egenskaper som gjør at samhandling går lett. Slik er det også med barnevernspedagoger og andre yrkesgrupper. Jeg tror det kan bli for mange vernepleiere på en arbedisplass like mye som det kan bli for mange sykepleiere. Men her hvor jeg bor har vi ikke den luksusen fra noen av yrkesgruppene.
21/09/2012 at 06:08
Hei. tenkte jeg skulle svare deg for lenge siden, men sånn ble det ikke. Må bare si at jeg er fryktelig enig. Det er ingen som eier det ene riktige svaret.
17/01/2015 at 01:36
Hei
Eg tenker at her er det ikkje berre vernepleiaren som vil vinne fram, minnar meg om ein profesjonsstrid.
Erfaringa mi er at ein finn vernepleiere, sosionomer og barnevernspedagoger som berre ser avgrensningane til eit menneske. Så finn vi også vernepleiere, sosionomer og barnevernspedagoger som er opptatt av å hjelpe det enkelte menneske til å benytte seg av sitt potensiale.
Eg som vernepleier kjenne meg overhode ikkje igjen i beskrivelsen om å kun sjå begrensningane til mennesket. Under utdanning var det ett stort fokus på menneskets moglegheiter istaden for begrensningane.
Så enig med Eli, kjenner meg litt fornærma.