Det kreves en generell kompetanseheving innen temaet seksualitet, både hos de som yter tjenester og de som mottar tjenester. Men viktigst av alt kreves det en diskusjon om hvor langt bistandsytere kan gå for å hjelpe.

Det skriver Bernt Barstad i dette gjesteinnlegget. Bernt er vernepleier og spesialist i Sexologisk rådgivning. Han jobber i habiliteringstjenesten for voksne i Sør-Trøndelag. Viktig tema. Takk for at du deler dine tanker, Bernt.

Er bruk av prostituerte løsningen for funksjonshemmede?
Jeg har ikke sett filmen Scarlet Road, som ble vist på BIFF (Bergen Internasjonale Film Festival)for noen dager siden, jeg har heller ikke tatt del i den påfølgende debatten. Derimot har jeg de siste 15 årene jobbet med funksjonshemmede og seksualitet, jeg har jobbet mer enn 20 år i habiliteringstjenesten, og har utdanning i vernepleie og sexologi. Følgelig påstår jeg å ha belegg for å mene noe om saken. Lørdag 27. oktober ble dette tatt opp som tema i NRK P1’s Ukeslutt, hvor filmen ble omtalt, og hvor journalisten blant annet hadde intervjuet en prostituert som viste til sine erfaringer med funksjonshemmede som kunder, hun hadde intervjuet funksjonshemmede og en spesialist i sexologisk rådgiving. Konklusjonen var ikke entydig, og jeg savner noe mer. Jeg savner det som skjer før problemstillingen bruk av prostituerte eller ikke. Jeg savner en debatt som sier noe om hva dette problemet er.

La meg først avklare utfordringen knyttet til bruk av prostituerte, ikke for å legge den død, men for å legge den til side. Funksjonshemmede er som andre mennesker, hva holdninger, tanker, etikk og moral angår. Allerede med et slikt selvfølgelig utgangspunkt vil mange falle fra som potensielle kunder til prostituerte. Jeg har ikke konkrete tall, men la oss for enkelthetens skyld si at halvparten av disse menneskene er kvinner. Hvor mange mannlige prostituerte er tilgjengelig til å gi funksjonshemmede kvinner tilfredsstillelse?  Hindringene for at prostituerte kan løse de seksuelle utfordringene mennesker med funksjonshemning opplever er mange. Jeg vil kort oppsummere tre grunner til å legge den delen av debatten til side:

  • Prostitusjon er ulovlig – bruk av prostituerte som løsning av seksuelle problemer for funksjonshemmede vil kriminalisere den funksjonshemmede.
  • Prostitusjon er forbundet med skam – bruk av prostituerte vil føre til en ytterligere stigmatisering av funksjonshemmede – ikke bare den som får bistand av den prostituerte, men også gruppen funksjonshemmede som helhet.
  • I denne konteksten er bruk av prostituerte også kvinnediskriminerende, ikke fordi prostitusjon i seg selv nødvendigvis er det, men fordi dette er et tilbud som i stor grad er for menn – som kan føre til at funksjonshemmede kvinner blir ekskludert.

Retten til et seksualliv finner man omtalt flere steder i nasjonale og internasjonale føringer. En av utfordringene er at mange, deriblant media, setter likhetstegn mellom seksualitet og samleie. Jeg mener debatten ikke skal handle om samleie eller ikke, men en rett til seksuell tilfredsstillelse. Den mest vanlige formen for seksuell tilfredsstillelse for mennesker som ikke er i parforhold er onanering. De fleste funksjonsfriske mennesker som ikke har partner, tilfredsstiller seg selv når de har behov for det. Underforstått, det er vanlig å tilfredsstille seg selv, det er uvanlig å benytte seg av prostituerte.

Jeg mener diskusjonen som kom i kjølvannet av Scarlet Road starter på feil plan. Diskusjonen burde ha startet med en diskusjon om hva funksjonshemmede ønsker av bistand og hvordan de kan få denne. Gjennom en slik vinkling vil trolig flere funksjonshemmede fått adekvat hjelp for å ivareta sine behov.

Sentralt i den diskusjonen må det være en del forutsetninger. Rett til seksualitet bør være sentralt. Det finnes en del hjelpemiddel på markedet som for mange vil kunne fungere uten bistand fra andre. Graden av bistand på dette området er en utfordring, den enkelte funksjonshemmede har sine grenser, og den enkelte bistandsyter har sine. Det vil ofte kunne oppstå en avstand mellom den bistand som er tilstrekkelig for å oppnå tilfredsstillelse og den bistand som er tilgjengelig. Denne avstanden kan elimineres med adekvate hjelpemiddel eller adekvat bistand, for å klare det kreves kompetanse og kommunikasjon.

Det er ikke enkelt, det kreves et miljø hvor seksualitet er et tema og arbeidsområde, og som er seksualvennlig. Videre kreves det ekstern veiledning fra dedikerte og seriøse aktører, personer som evner å veilede den enkelte (tjenestemottaker og tjenesteyter) i seksualitet. I tillegg er det nødvendig å veilede og bistå med desensitivisering, det vil si den prosessen mange må gjennom for å bli trygg og fortrolig i veiledningen. Det kreves en generell kompetanseheving innen temaet seksualitet, både hos de som yter tjenester og de som mottar tjenester. Men viktigst av alt kreves det en diskusjon om hvor langt bistandsytere kan gå for å hjelpe. Det er ingen nedfelte regler eller rutiner på hvor tett på vedkommende man kan gå i veiledning og opplæring, dette gjelder også for fagfolk. Jeg mener vi som er spesialister må ha denne diskusjonen, sexologer må komme til enighet om hvilken bistand som er akseptabel, og hvordan nødvendig kompetanse skal overføres til de som yter bistand i hverdagen. Temaer fra fagfeltet sexologi må få plass i de aktuelle utdanningene, slik at nyutdannede helse- og sosialarbeidere har nødvendig kompetanse til å møte utfordringene som måtte oppstå knyttet til seksualitet – eller seksuelle overgrep for den saks skyld. Det kreves med andre ord en tydelig seksualpolitikk.

Bernt Barstad
Spesialist i Sexologisk rådgiving NACS