Søk

Vernepleieren

Vernepleier – og stolt av det!

Stikkord

Kuriositet

Sluttord

Tirsdag sa jeg takk for meg. Takk for meg som medlem av forbundsledelsen i FO. Det er rart. Veldig rart. For en gang skyld har jeg forholdt meg taus på nett. Har latt både egne og andres reaksjoner synke. Nå er det tid for en kort liten sluttkommentar.

Når jeg begynte på forbundskontoret til FO, 2. oktober 2006, stod det en blomst på bordet. Det var en gest etter mitt hjerte. Vi setter (dessverre) ofte mer pris på folk når de slutter enn når de begynner. Jeg må dog si at alle e-poster og meldinger jeg har fått de siste dagene er overveldende. Det er svært godt å se at arbeidet jeg har gjort er lagt merke til. Takk skal dere alle ha. Jeg setter også stor pris på at folk gir uttrykk for at de respekterer og forstår det valget jeg har gjort. Et valg som for meg har vært svært vanskelig. Men som jeg samtidig er helt sikker på er riktig. Riktig for meg.

Jeg har valgt å begrunne min avgang. Mitt ønske er at min begrunnelse skal gi kraft til endring i de forhold som jeg påpeker som utfordrende. Utfordrende for FO. Og som har vært utfordrende som tillitsvalgt i FO. Jeg ønsker først og fremst at sentrale ledd i FO skal utvikle arbeidsformer som fremmer politisk utvikling og politisk vitalitet. Som gir overskudd til å utfordre samfunnsforhold og arbeidstakerforhold som trenger endring. Som gir kraft som Uredde stemmer.

Selv om jeg har valgt å gi meg nå har jeg tro på at endring alltid er mulig. Derfor er jeg også svært glad for at forbundsleder Rigmor Hogstad deler noen av mine betraktninger og ønsker å se på dette i det videre arbeidet. Etter ett års tid i forbundsledelsen vet jeg mye om hvor utfordrende jobben er. Jeg har stor respekt for den jobben mine tidligere kollegaer i arbeidsutvalget gjør og de utfordringene arbeidsutvalget og landsstyret står overfor. Jeg håper tillitsvalgte nå kan jobbe sammen i dialog for å gjøre FO til det politiske verkstedet jeg ønsker FO skal være.

Vi lever i en tid der velferdstjenestene er under press. De økonomisk urolige tidene kan medføre endringer. Det er svært viktig at helse- og sosialarbeidere bidrar til å sikre velferden for alle. Også dem som har behov for våre bidrag. Våre faglige, etiske og politiske bidrag må bli sett og hørt.

Derfor vil jeg si til alle dere tillitsvalgte i FO, medlemmer og potensielle medlemmer. FO er viktigere enn noen gang. Det trengs en stor og sterk organisasjon som nettopp kombinerer fokus på arbeidstakerrettigheter, yrkesfag og helse- og sosialpolitikk. Disse elementene henger sammen. Alltid. Det ser FO. Alltid.

Jeg ser frem til å betrakte FO fra sidelinjen. FO kommer til å være en tydelig pådriver for at likelønn skal være i fokus i et moderat og solidarisk lønnsoppgjør. Jeg gleder meg til å se organisasjonen spille en viktig rolle i kampen for rettsikkerheten, levekårene og tjenestene til personer med utviklingshemning. At FO fremdeles er en sentral aktør for et bedre barnevern. Og ikke minst at FO i 2012 skal bidra til et mer positivt fokus på NAV. Det er svært viktig både for dem som jobber der og de som er avhengig av et velfungerende hjelpeapparat.

Heldigvis er FO større enn enkeltpersoner. Takk for meg!

(PS! Jeg skal selvsagt fortsette å blogge om vernepleierier. Håper du som leser dette vil fortsette å lese bloggen, gjerne også kommentere og diskutere.)

Helt jæla mongis!



Ok. Med fare for å bidra til å gjøre noe kjent som jeg enda ikke helt vet om jeg ønsker skal gjøres kjent. Hva synes du om A-lagets nye låt; «Funksjonshemmet»?

Jeg skriver denne bloggposten siden jeg befinner meg i Loddefjord, Bergen. Siden jeg har skrevet min kjærlighetserklæring til Loddefjord for lengst. Siden jeg liker å tenke før jeg kritiserer. Kanskje særlig tenke før jeg kritiserer folk fra Loddefjord (som A-laget delvis er fra). Siden jeg liker folk som utfordrer det «politisk korrekte», men som ikke lar det gå utover enkeltmennesker. Siden jeg liker å høre hva andre mener. Hva mener du?

Diskusjonene om låten har gått på twitter og facebook. NRK Hordaland har tatt debatten (uten at jeg fikk høre den). Tillitsvalgte i NFU har reagert. De har helt sikkert rett i at folk kan føle seg støtt av teksten. @VidarH73 (som jeg anbefaler å følge på twitter) skriver blant annet: «Fine greier, reagerer sterkest på helt jævla mongis, kjenner mange utviklingshemmede som reagerer på det, hverdagsspråket bør endres». 

Jeg synes bruk av språk er vanskelig. Men viktig. Det er viktig å tenke over hvilke ord man bruker. Hva er for eksempel en «bolig»? Eller en «bruker»? Eller hva indikerer det når vi hele tiden snakker om «de» utviklingshemmede? Språket er med på å stigmatisere og diskriminere. Men også alminneliggjøre og akseptere. Derfor synes jeg det er flott om slike låter fører til en diskusjon om språket vårt.

Har for eksempel @V4g4rd et poeng når han skriver «At funksjonsfriske folk velger å sammenligne seg med funksjonshemmede folk for å beskrive en tilstand av KULHET er ikke mobbing. Hør etter:)» Kan bruken av mongis i denne sammenhengen være med på å styrke synet på personer med utviklingshemning? På opphavet av ordet mongis…

Et av spørsmålene vi bør stille oss er om slik språkbruk er med på å stigmatisere eller diskriminere. Noen vil helt sikkert si til meg at det er underlig at jeg ikke automatisk sier ja til dette. «Helt jæla mongis» er et uttrykk jeg har hørt i hele min oppvekst. Eller; «e du helt åndssvak, eller?» Betyr det at de som bruker det ser negativt på personer med utviklingshemning? Ligger det noen verdiladning knyttet til opprinnelsen av ordet? Jeg tviler sterkt på det, selv om det oftest er ment negativt overfor mottakeren av ordet (ikke sikker på om A-laget mener det her, de snakker om seg selv???).

Betyr det at andre kan få et negativt syn på personer med utviklingshemning av at hverdagsspråket vårt inneholder slike begrep? Kanskje. Ordbruk som dette er ofte ment for å snakke nedsettende om andre. Derfor kan det også bli hengende noe negativt ved opprinnelsen av ordet. Vi har vel alle et ansvar for å bidra til å utvikle språket i en retning som ikke skaper slik usikkerhet? Og; bør vi ikke ta hensyn når folk føler seg rammet av språket som blir brukt, slik pårørende i denne sammenhengen gir uttrykk for på twitter? Kanskje har musikere, kjendiser og forbilder (den ikke ukjente Lars Vaular er med og promoterer denne låten) et særlig ansvar for dette, eller har de kanskje også et særlig ansvar ved å røre ved de vante konvensjonene?

Samtidig. Er det virkelig slik at ordet mongis assosieres med personer med utviklingshemning lenger. Jeg er ikke sikker. Ikke om man ikke tenker spesielt over det. Kanskje er det faktisk slik som Thomas Owren sier på Facebook: «Spørsmålet er kanskje om «mongis» er et ord som egentlig rammer de som engang ble omtalt som «mongoloide», eller om det (kanskje og forhåpentligvis) er i ferd med å løsrive seg? Ord som «crazy» eller «sinnsyk» (som i «helt crazy», eller «sinnssykt bra/dårlig») – er de diskriminerende overfor folk med alvorlig psykisk lidelse? Er det slik at det å kalle noen for «jævla idiot» rammer folk med psykisk utviklingshemming? I så fall vet jeg om mange vernepleiere (meg inkudert) som trenger et nytt sett med skjellsord..»

Et lite appendix:
Ja, språk er vanskelig. Denne debatten er vel relativt nærliggende bruken av neger og nigger. Skulle lese en bok om gåter for sønnen min her om dagen. Boken, fra 82, starter med følgende gåte: Hva blir en neger hvis han hopper ut i det røde hav? Våt, selvfølgelig. Jeg hoppet over denne. Bruken av neger og nigger er nesten borte fra hverdagstalen. Men rappere kan bruke det uten problemer. Til ettertanke?

Fant dette klippet fra en diskusjon om neger, med african youth, johan golden og finn erik vinje.

Pupper!

Jeg skal fortelle deg en liten ting. Noe som du ikke trenger å vite, og antakeligvis heller ikke ønsker å vite. Jeg har pupper. På grunn av et liv med mye sjokolade og lite trening så sitter jeg her med…ja pupper. Ok. Jeg er ikke den eneste. Og de er ikke så store. Og per definisjon kan de kanskje heller ikke kalles pupper. Men jeg forteller det like vel. Ja, jeg har pupper.

I dag stod jeg opp klokken 0600. Klar for en liten løpetur i skogen før jobb. Klar. I min litt trange trenings t-skjorte. Slik den skal være. Blå og fin. 100 % polyester. Litt regn i luften. Eller egentlig øs pøs regn.

Polyester, pøs og pupper er tydeligvis en dårlig kombinasjon. Visste det fra før, men i dag trodde jeg været skulle holde seg tørt. Nemlig.

Så hvorfor forteller jeg dette? Enkelt. Fordi jeg kan. Jeg kan fortelle deg at jeg har såre pupper. At det er derfor jeg antakelig kommer til å dra uvanlig mye i t-skjorten i dag. Kanskje til og med slik at den mister formen. Jeg kan fortelle at det var smertefullt å dusje, og at jeg måtte gå inn og ut av de vonde strålene. At jeg muligens kommer til å bli distrahert når jeg snakker med deg i dag.

Jeg forteller det fordi jeg forstår. Forstår at det er en sammenheng mellom mitt ubehag og t-skjorten, løpeturen og regnet. Sannsynligvis dropper jeg den t-skjorten neste gang det regner. Muligens dropper jeg hele turen. Kanskje vil jeg vegre meg for å dusje, men jeg forstår jo at det er noe jeg må etter en løpetur. Jeg kommer heller ikke til å løpe i morgen.

Tenk om jeg hadde forståelsesvansker og ikke klarte å se sammenhengen mellom mitt ubehag og polyester, pøs og pupper. Tenk om jeg i tillegg hadde kommunikasjonsvansker og ingen rundt meg forstod. Forstod at det at jeg drar i t-skjorten, vegringen for tur eller dusj, fjernhetene og annen underlig atferd hadde noe med små nesten usynlige bloduttredelser på brystvortene forårsaket av polyester, pøs og pupper. Tenk om ingen av mine nærmeste oppdaget disse små, men viktige helseutfordringene. Tenk om de ikke forstod sammenhengen med dette og min atferdsendring. Og kanskje; tenk om de ikke prøvde å forstå?

Det er selvsagt ikke for å fremheve puppene mine at jeg forteller dette. Men jeg  ser en sammenheng mellom det jeg her skriver og vernepleiefaglig arbeid. Ser kanskje også en sammenheng mellom dette og utdanningsmeldingen som er under arbeid. Ser du den og, eller?

Jeg klemte, og er stolt av det!

Jeg har vært i Bergen i julen. Etter å ha lest denne fotoreportasjen i Bergens Tidende, så endte det med at jeg sendte et lite innlegg til avisen. Siden jeg ikke har funnet noe elektronisk versjon, gjengir jeg det her:

Jeg klemte
Onsdag ettermiddag ankom jeg og familien mitt kjære Bergen etter en fin togtur fra Oslo. En halv time forsinkelse gjorde gjensynsgleden med byen bare enda litt større. 6 åringen løp med oss tre andre på slep bortover perrongen. På jakt etter onkel og bestefar som kom for å hente oss. Fortvilelsen i øynene da han en liten stund trodde han ikke ble hentet. Gleden når de allikevell var der. Og så, med noen stormløp, klemmene! Han kastet seg over onkel og bestefar. Etterpå flere klemmer. Fra 3 åringen til bestefar, fra meg til bror, fra kone til svigerfar. Mange klemmer. Gode klemmer. Gjensynsglede.

Hva skjer så? Jo, jeg åpner BT torsdag morgen. En ellers fin reportasje om klemmer sier at det ikke forekom klemmer på jernbanen onsdag ettermiddag. Hva??? Har BT funnet ut at de skal gå flyselskapenes ærend? Heller ikke klemmer får man når man tar NSB! Jeg får lyst til å rope ut: Det er FEIL! Ta toget få klem. For det er helt sant. Jeg tok toget til Bergen onsdag ettermiddag. Jeg klemte, og er stolt av det.

Autoklitter

Jada, av og til kan jeg nok fremstå som litt sær. Med en bloggpost kalt autoklitter innrømmer jeg at jeg kanskje bygger oppunder det litt sære. Men; det kan faktisk være et poeng å tenke over autoklitter av og til. Og for et deilig ord; autoklitter!

På mandag kommer Fontene ut til FO medlemmer og andre abonnenter. Her er det 5 små bokser om oss som er valgt inn i forbundsledelsen i FO. 5 bokser som forteller pitte litt om oss. Det er ganske interessant å lese om seg selv. Det som står der er helt riktig, men samtidig så underlig. Det er her autoklittene kommer inn.

Autoklitters generelle funksjon er at de nyanserer og presiserer effekten av snakkerens egen verbale atferd. For eksempel å si «kanskje» eller «sikkert» kan svekke eller styrke utsagnets effekt på lytteren (Tore Vignes 2007). Autoklitisk atferd modifiserer altså andre verbale funksjoner og påvirker lytterens atferd. Særlig folk som bruker språket til å overbevise andre, eller folk som trenger å være særlig presise bør være oppmerksom på autoklitter.

Jeg vet ikke i hvor stor grad ordet «elsker» påvirker deg som leser av Fontene, men jeg tror i hvert fall at det påvirker ditt inntrykk av meg.

I boksen om meg står det blant annet følgende:

Han er gift (med en vernepleier) og har to barn, og elsker PC-spillet Fotball manager samt svart metall-musikk og punk.

Alt som står her er sant og riktig. Samtidig mener jeg at ordet elsker påvirker setningen på en underlig måte. I forbindelse med at jeg ble valgt inn i ledelsen i FO, ble jeg bedt av redaksjonen i Fontene om å skrive noen stikkord om meg selv. For å sprite opp et ellers noe kjedelig bilde av meg selv skrev jeg følgende:

Har tidligere takket nei til verv med begrunnelse om at jeg må ha tid til å spille spillet Fotball Manager på PCen. Lenge siden jeg har spilt nå, men vurderer å ta det opp igjen. Verdens beste måte å kople av på. Det er sant at fotball er det viktigste av det uviktige!

Tørr vedde på at jeg blir den i ledelsen i FO som hører på hardest musikk. Musikksmaken blir hardere og hardere med årene, og mang en høringsuttalelse er blitt skrevet med svart metall eller hardcore/ punk på ørene.

Dette blir altså til setningen som jeg har referert til over. Som sagt; ganske riktig, men… Det er Trine, konen min, og Jonas og Vilde, barna mine, jeg elsker. Ikke fotballspillet og musikken. Fotball manager er et fantastisk spill. I perioder med mye stress gir det meg en uunnværlig avkopling. Satyricon, Gallows, Raised Fist m.f. gir meg inspirasjon. Inspirasjon til fortsatt arbeid for en litt bedre verden.

Men elsker jeg dem? For meg er «elsker» et sterkt ord. Et ord som betyr mye. Et ord, som når jeg bruker det, påvirker lytters oppfattelse av det jeg sier. Antakeligvis påvirker det også når det blir brukt i forbindelse med hva jeg står for. Derfor synes jeg det blir litt underlig når det blir brukt i den sammenhengen det er brukt i Fontene.

Dette er ikke veldig viktig for meg, men det gir meg jo muligheten til å skrive om autoklitter. I samhandling er det viktig å tenke over hvordan ulik verbal atferd påvirker den andres atferd. Jeg vet ikke sikkert om ordet elsker kan betegnes som en autoklitt i denne sammenhengen(det kan sikkert dere verbal atferd fantaster svare bedre på enn meg), men at det presiserer og nyanserer resten av setningen er jeg i hvert fall helt sikker på. Og uansett om jeg beskriver en autoklit eller ikke, så har du i hvert fall nå hørt om et ord som du kanskje aldri har hørt før og du har også fått vite litt mer om hvem jeg elsker og hva jeg ikke «elsker».

(PS! Denne bloggposten er i sin helhet skrevet med Satyricon på ørene!)

Vernepleiervennskap

Ja, jeg vet at det er en stund siden no. Av og til flyr tiden, og det er ikke alltid at bloggen blir prioritert. Lover å komme sterkere tilbake.

Men; jeg har kommet på et nytt ord. Vernepleiervennskap. Tror jeg liker det ordet godt. Vernepleiervennskap!

Har nemlig tilbragt helgen i Fredrikstad. Byen der jeg studerte vernepleie. I studietiden fikk jeg mange bekjentskaper, og noen venner. Tre av disse har jeg holdt kontakten med siden. Stort sett to ganger i året, og alltid rett før jul med pinnekjøttmiddag. Uansett hvor vi har befunnet oss i livet. En jobbersom los, en ble leder og en selger lekeapparater. Det er dette som er vernepleiervennskap.

Og hvis noen synes at dette var en underlig bloggpost, og lurer på vitsen så les dette:

  • Av og til bør man benytte muligheten til å hylle vennene sine. Dette er min måte å hylle vernepleiervennskapet mitt med Frode, Espen og Tor Arild.
  • Les det også som en oppfordring til dere som studerer vernepleie; ta vare på studievennene dine, benytt muligheten til å få vernepleiervenner for livet.

Nemlig!!! 

Hjemme hos Vernepleieren!

image

Bybanen

Tror kanskje at dette er min første bloggpost som ikke har noe verdens ting med vernepleie å gjøre. Jeg måtte bare…men lover at jeg ikke skal skli ut!

Nafofestivalen 2010

Ja, da er nafo seminaret over for dette året. Nok en gang en fantastisk blanding av gode faglige presentasjoner, faglige diskusjoner og sosialt samvær. Ca. 800 fagfolk samlet seg på Storefjell høgfjellshotell i år. Det er en god blanding av folk med ulik bakgrunn og ulike arbeidsplasser, men jeg tør påstå at dette er den største samlingen av vernepleiere man får her til lands. Det er antakeligvis også den største samlingen av folk som jobber med personer med utviklingshemning.

Det er mye som kan framheves fra årets seminar. Les mer «Nafofestivalen 2010»

Blogg på WordPress.com.

opp ↑