Søk

Vernepleieren

Vernepleier – og stolt av det!

Åpne søk
Stikkord

På trykk

Hvordan, ikke om!

Skjermbilde 2014-02-26 kl. 21.08.08Kanskje kan vi nå slutte å diskutere om vi skal ha inkludering, og heller diskutere hvordan vi får det til. For samtidig som inkludering i mange tilfeller, både på individnivå og på systemnivå, rett og slett gir gode resultater, er det først og fremst et viktig premiss for politikkutforming og tjenesteyting. Inkludering er ikke noe vi skal argumentere oss bort fra med effektivitetsargumenter. Inkludering er klart og tydelig slått fast i internasjonale menneskerettighetskonvensjoner. Nå er det også slått fast, nok en gang, i en stortingsbehandling av situasjonen for utviklingshemmede.

Jeg er så heldig å få lov til å skrive innspillspalten i siste nummer av Fontene. Enda heldigere er jeg at med det får jeg lov til å kommentere en historisk hendelse; stortingets behandling av «Frihet og likeverd». En behandling som overraskende nok endte over all forventning. Med veldig gode merknader og mange svært gode innlegg i debatten lover dette bra for fremtiden. Det forutsetter selvsagt et aktivt og synlig utvalg og politikere som fortsatt tar ansvar når utvalget legger frem sine forslag.

Vel, her er min kommentar i Fontene:

Hvordan, ikke om!
12. februar 2014 er en historisk dag. Kanskje kan vi nå slutte å diskutere om vi skal ha inkludering, og heller diskutere hvordan vi får det til. For samtidig som inkludering i mange tilfeller, både på individnivå og på systemnivå, rett og slett gir gode resultater, er det først og fremst et viktig premiss for politikkutforming og tjenesteyting. Inkludering er ikke noe vi skal argumentere oss bort fra med effektivitetsargumenter. Inkludering er klart og tydelig slått fast i internasjonale menneskerettighetskonvensjoner. Nå er det også slått fast, nok en gang, i en stortingsbehandling av situasjonen for utviklingshemmede.

I vinter har meldingen «Frihet og likeverd» blitt diskutert i Stortinget. En melding som skulle være en helhetlig gjennomgang av situasjonen for utviklingshemmede, men som sannsynligvis bare ble et lite sidespor på veien til et inkluderende samfunn. Meldingen har med rette fått kritikk for at den verken gir klare overordnede føringer eller konkrete tiltak. Samtidig har den ført til en viktig debatt i stortinget. 12. februar la nemlig arbeids- og sosialkomiteen frem sin innstilling der de ber regjeringen oppnevne et offentlig utvalg. Sist det var et offentlig utvalg knyttet til situasjonen for utviklingshemmede førte det til en av de viktigste velferdspolitiske reformene vi har hatt her i landet. Den såkalte ansvarsreformen pekte ikke bare på situasjonen for utviklingshemmede, men den satte tydelige velferdspolitiske føringer for utviklingen av samfunnet vårt.

Et av de viktigste prinsippene fra reformen var skillet mellom bolig og tjenester. På samme måte som alle andre skulle også personer med utviklingshemning få tjenester der de bor. Ikke bo der de får tjenester. Ikke like tydelig i reformen, men like tydelig i intensjonene og tidsånden var inkludering i fellesskolen. Vi skulle ha en skole der det var plass til alle. Der alle fikk like muligheter til å utvikle seg. Til tross for dette har vi, snart 25 år etter, en pågående diskusjon om folk med utviklingshemning skal bo i store institusjonslignende boenheter, eller om hvem som skal gå på nærskolen. Det er som om vi fortsatt skulle diskutere om kvinner skulle være en del av arbeidslivet eller om jenter skulle ha likeverdig undervisning.

Skal det kommende utvalget lykkes må det være et politisk og faglig verksted. Et slikt verksted må sette personene det gjelder i sentrum. Nå har stortinget klart og tydelig slått fast de overordnede føringene for samfunnsutvikling og for tjenester. Nå må utvalget komme med konkrete løsninger på hvordan et inkluderende samfunn skal utvikles. Hvordan skal man sikre kvalitativt gode tjenester uavhengig av hvordan folk velger å bo? Hva skal til for at nærskolen skal være kompetent nok til å gi elever med utviklingshemning en fullgod skolegang? Hvordan sikrer vi et arbeidsliv med plass til alle? Denne type utfordringer forventer jeg at utvalget kommer med løsningsforslag til. Jeg forventer også forslag til forsøksordninger i liten skala, som planlegger for implementering i stor skala.

Vernepleiere og andre helse og sosialarbeidere må være i front i denne utviklingen. Utvalget må åpne opp for innspill fra innovative fagfolk som ikke tar utgangspunkt i hvordan tjenestene er organisert i dag, men hvordan en kan organisere inkluderende tjenester for fremtiden. Ikke for at dette først og fremst handler om tjenester. Dette handler først og fremst om menneskerettigheter. Men, gode tjenester er for mange et avgjørende premiss for gode liv.

Her kan du lese hele Fontene 03/14

0

Revolusjon, ja takk!

btFagfolk med helse- og sosialfaglig kompetanse er klar til å komme ut fra kontorene i barnevernet, BUP og pleie- og omsorgstjenestene. Vi er klar til bidra til en skole for alle. Det står ikke på oss. Vi er klare for en revolusjon.

På søndag hadde Terje Angelshaug en flott kronikk i Bergens Tidende. Han peker på viktige utfordringer i dagens skole. En skole som krever mye av dagens lærere. For mye. Han etterlyser andre fagfolk. Han skriver at «fagfolk på barn og unges psykiske helse må ut i skolen, ikke sitte forskanset på kontorer langt borte fra der livet leves.» I kronikken «En lærer vender tilbake» etterlyser han en revolusjon. 

Mine kolleger er meget godt skolerte i sine fag, men skal skolen bli bedre for alle elever, må politiske myndigheter revolusjonere måten de mange sårbare elevene blir fulgt opp på. 

Det er vanskelig å være uenig. Så vanskelig at jeg i dag har et kort innlegg i BT som en kommentar til det Angelshaug skriver. Her er det:

Bilde - versjon 2Revolusjon, ja takk!
En lærer vender tilbake og møter en skole som ikke er i stand til å møte alle elever på en god nok måte. Terje Angelshaug etterlyser i BT 17. 11 en revolusjon i hvordan skolen møter elever i ekstra sårbare situasjoner. Han etterlyser fagfolkene med kompetanse på barn og unges helse. De må ut i skolen. Og, han har selvsagt helt rett.

Til Angelshaug og skolepolitikere; vi er klare! Fagfolk med helse- og sosialfaglig kompetanse er klar til å komme ut fra kontorene i barnevernet, BUP og pleie- og omsorgstjeneste. Vi er klar til bidra til en skole for alle. Det står ikke på oss. Vi er klare for en revolusjon.

En slik revolusjon må gi plass til blant andre vernepleiere og barnevernpedagoger i skolen. Ikke i stedet for lærerne, men som et tillegg. Ikke som en del av en skolehelsetjeneste som har fokus på somatiske utfordringer, men som en del av det aktive skolemiljøet. I klasserommet, i friminuttene, på lærerværelse. Det må være mer enn en og annen miljøterapeut på en tilfeldig skole. Skolen må akseptere at andre yrkesgrupper enn lærere trenger tid til planlegging og evaluering. At man trenger tid til teamarbeid med lærerne. At man blir akseptert som en naturlig og viktig del av skolehverdagen. En slik revolusjon må ha fokus på en inkluderende skole som møter alle elever.

Revolusjonen som Angelshaug etterlyser krever modige skoleledere og skolepolitikere. Politikere som tørr å handle for en tverrfaglig skole. En skole som styrker lærernes muligheter til å gjøre det de har kompetanse til, og en skole som er bedre til å møte alle elever.

Revolusjon, ja takk!

4

Manifest over misbrukte muligheter?

SOR rapportJeg har nok en gang en kommentar i SOR Rapport. Denne gang handler den selvfølgelig om meldingen til stortinget som kom før sommeren. Den oppvakte leser vil se at dette er en kombinasjon av noe jeg har skrevet før, men det er tross alt viktige greier.

Her kan du bestille abonnement på SOR Rapport, eller lese mer om stiftelsen SOR.

Innlegget er ment som en forsmak til konferansen SOR avholder nå i høst. Såvidt jeg vet er det fremdeles mulig å melde seg på til «Melding mottatt. Tid for handling. 21. – 22. oktober.

Her er innlegget mitt i SOR Rapport nr. 4 – 2013:

Manifest over misbrukte muligheter?

Fredag 21.06.13 skulle være en en historisk dag. På den siste dagen før regjeringen tar ferie, kom meldingen til stortinget om situasjonen for personer med utviklingshemning. Jeg vet at det er mange som har jobbet dag og natt for å få ferdig meldingen før sommeren. De fortjener all mulig respekt. I meldingen står det at det ”er et mål at meldingen skal bidra til økt debatt og oppmerksomhet rundt situasjonen for mennesker med utviklingshemming”.  Det håper jeg det blir.

Men var det virkelig dette vi ventet på? Var det dette som var mulig å få til? Jeg må innrømme at jeg ikke hadde store forventninger. Både høringsnotatet og møtet jeg hadde med statssekretæren var klart og tydelig. Her kan vi kun forvente oss noen overordnede beskrivelser. En retningsmelding. Men, allerede når jeg leser undertittelen begynner jeg å ane at ”Frihet og likeverd” er en melding som skuffer.

Det hadde vært mye bedre om regjeringen tok utgangspunkt i ”Fra bruker til borger» Den meldingen vi nå har fått er nærmest blottet for visjoner og retning. Hvor er det egentlig regjeringen vil?

Rett før meldingen kom fikk jeg en telefon fra en lokalpolitiker et sted i landet. Han skulle gjøre et siste forsøk på å få utsatt en sak om bygging av boenheter som etter beskrivelsen strider mot intensjonene til ansvarsreformen. Både når det gjaldt størrelse og beliggenhet. Jeg sa noe om nasjonale føringer, og jeg sa at det snart kom en melding til stortinget. En melding som selvsagt ikke kom med klare statlige krav, men som sannsynligvis ville peke ut en klar politikk. En politikk som ville gjøre det vanskelig for den aktuelle kommunen å gå videre med prosjektet. Dessverre må jeg beklage overfor lokalpolitikeren. Meldingen gir i liten grad en retning som kan brukes som grunnlag for kommunenes beslutninger i de vanskelige valgene de skal ta. Det synes jeg er å misbruke mulighetene en slik melding gir.

La meg begynne med undertittelen. Dette er altså en melding til stortinget ”Om mennesker med utviklingshemming”. Ikke om samfunnet vårt, eller om samspillet mellom samfunn og enkeltindivider. Det viser manglende ivaretakelse av en relasjonell modell for forståelsen av funksjonshemming. Altså at funksjonshemming først oppstår i mismatchen mellom individets forutsetninger og samfunnets krav. At noe av det viktigste vi kan gjøre er å bidra til å fjerne samfunnets funksjonshemmende barrierer. Meldingen handler altså om mennesker med utviklingshemming. Kunne man skrevet det samme i andre meldinger. Kunne inkluderingsmeldingen hatt som underoverskrift ”om innvandrere”? Eller kunne likestillingsmeldingen hatt som underoverskrift ”om kvinner”?

Vel. Selvsagt er det en del positivt i denne meldingen. I utgangspunktet er det positivt at det i det hele tatt kommer en melding. Til en viss grad sitter jeg igjen med inntrykk av at regjeringen ønsker å sette fokus på kompetansesituasjonen i ulike deler av tjenestene. Det er bra. Det er derfor synd at det i svært liten grad finnes noen kartlegging av den faktiske situasjonen. Hvordan kan man sette i verk tiltak uten å vite mer om hvordan situasjonen er? Eksempelvis sier meldingen ingenting om hvilke kompetanse som er i helse- og omsorgstjenestene, og den sier heller ingenting om hvordan den burde vært.

En annen faktor som kunne vært positivt er et gjennomgående fokus på selvbestemmelse. Selvbestemmelse blir flere steder trukket frem som et viktig prinsipp. Meldingen slår fast at overordna mål for regjeringens politikk er:

  • Likestilling og likeverd
  • Selvbestemmelse
  • Deltakelse og integrering

Her kunne vi sett en videreutvikling av de sentrale føringene fra ansvarsreformen. Dessverre blir det bare antydninger. Hvor er diskusjonene rundt disse begrepene. Hva mener regjeringen med integrering? Hvorfor bruker de integrering og ikke inkludering? Er det igjen tydelig at dette er en melding som handler ”om mennesker med utviklingshemming”, altså at dette er noen som må integreres i samfunnet vårt, og ikke en melding om samfunnet vårt der det er plass til oss alle, altså inkludering.

I altfor stor grad er meldingen opptatt av hvorfor man av og til er nødt til å innskrenke selvbestemmelsen, og hvor vanskelig det kan være med selvbestemmelse for personer med kognitiv svikt. Av og til må man innskrenke selvbestemmelsen, og jeg er stor tilhenger av tvangslovgivningen. Men hvorfor ikke snu på det? Ta utgangspunkt i at også personer med utviklingshemning i de aller fleste tilfeller skal utøve selvbestemmelse.

Mitt helhetlige inntrykk av meldingen er at den viser til en haug med flotte ordninger, men sier svært lite konkret om den faktiske situasjonen for personer med utviklingshemning. Mange steder har vi ikke gode nok data til å kunne si noe. Det er et problem i seg selv. Meldingen sammenligner i altfor liten grad situasjonen for personer med utviklingshemning med levekårene til alle oss andre. Det er vel det som teller, ikke hvordan vi hadde det for 25 år siden?

Jeg er redd for at meldingen ikke bare er en skuffelse, men at den også kan bidra til å sette arbeidet for situasjonen til personer med utviklingshemning et skritt tilbake. Viktige diskusjoner knyttet til prinsipper for politikken er usynlige og utydelige.  Jeg forventet ikke mange tiltak, men jeg forventet en retning. En retning som kunne gjøre det lettere å være lokalpolitiker med engasjement for situasjonen for personer med utviklingshemning i sin kommune. Det klarer jeg ikke å se at dette er. Det er et manifest over misbrukte muligheter.

Nå er det opp til oss. Vi som arbeider i tjenestene til personer med utviklingshemning må stå side om side med brukerorganisasjonene i kampen for ”Frihet og likeverd”. Vi må vise frem alt det gode faglige arbeidet som finnes, og vi må være politiske pådrivere. Sammen. Klart vi kan! Hvem er det, foruten brukerorganisasjonene, som står på barrikadene? Fagforeningene gjør noen gode forsøk. Enkelte politikere også. Noen få forskere er av og til på banen. Ofte er det stille. Nyere forskning viser også at ansatte i tjenestene i mindre grad sier i fra, kanskje i lojalitet med arbeidsgiver.

Jeg skulle ønske at det nå ble gjort en innsats for å samle folk som ønsker å engasjere seg i rettighetene for personer med utviklingshemning. Jurister, fagfolk og politikere. At vi står sammen med brukerorganisasjonene. Rundt omkring i verden finnes det organisasjoner som kombinerer fag og aktivisme. Etter å ha lest meldingen til stortinget tror jeg at det er helt nødvendig med slik organisering her i Norge også. For å holde trykket oppe.

Dette kan godt leses som en utfordring til SOR. Vi trenger en organisasjon som kombinerer fagkunnskap og aktivisme. Som samler folks engasjement på feltet, og som er en sterk pådriver i kampen for situasjonen for personer med utviklingshemning. SOR har et godt grunnlag for å være dette. La konferansen i oktober bli starten på et enda sterkere engasjement for oss alle. Vi må ikke la meldingen være et manifest over misbrukte muligheter, men et springbrett til noe bedre.

0

Debattinnlegg om en tverrfaglig skole

Skjermbilde 2013-08-09 kl. 15.17.21«For å møte fremtidens utfordringer trenger vi en helt ny satsning på tverrfaglighet i skolen. Vi trenger en uttalt målsetting om at skolen skal gi våre barn et helhetlig tilbud. Et helhetlig tilbud som innebærer at skolen får en viktig rolle i forebygging og oppfølging i forhold til psykisk helse og barnevern, og som innebærer at helse og pedagogikk blir integrerte problemstillinger som blir møtt med en helhetlig integrert tverrfaglig kompetanse.»

Jeg har i dag et innlegg i Dagsavisen om min datter, om skole og om tverrfaglighet. Håper du liker det:

En tverrfaglig skole
I disse dager begynner Vilde, datteren min på skolen. I likhet med mange hundre andre foreldre ”grugleder” jeg meg til første skoledag. Hvordan er kvaliteten på skolen? Har hennes lærer den kompetanse som trengs? Vil samarbeidet mellom meg som forelder og skolen fungere? Vil hun trives?

Min datters skolestart faller sammen med årets valgkamp. Skole er et av de viktige temaene. Debattene vil dreie seg om karakterer, leksehjelp og skolemat. Om privatisering som får frem ideologiske skillelinjer, og om hvor flink det enkelte parti er til å satse på læreren. Ofte sitter jeg igjen med et spørsmål om virkemidlene vi blir presentert for er gode nok til å gjøre noe med de utfordringene som skolen har.

Regjeringen har de siste årene lagt frem flere dokument som fremhever problemstillinger som kommer til å påvirke min datters skolehverdag. Lærerne opplever at de ikke har nok tid til å drive med det de skal. Det snakkes om tidstyvene, og at lærere må fungere som sosialarbeidere. Mobbing er fortsatt en fremtredende problemstilling. Det fremheves utfordringer med å se den enkelte elev og hvordan man skal sikre en mangfoldig skole som ivaretar den enkeltes behov. Frafall fra videregående utdanning er en gjenganger. Dessverre klarer jeg ikke å se at de tradisjonelle debattene om skole bidrar til å imøtekomme de utfordringene som både myndigheter og media presenterer. Utfordringer som gjør at jeg som pappa blir ekstra spent.

På nesten alle områder, både i privat og offentlig sektor, fremheves tverrfaglighet som et viktig virkemiddel for å nå virksomhetenes målsettinger. Jeg jobber selv i et helsevesen som sakte har fjernet seg fra rigide profesjonshierarkier, og som i dag fremhever tverrfaglig samarbeid som en avgjørende ressurs for å sikre kvalitet. Det er for meg underlig at det fremdeles er slik at det i skolen er en profesjon som setter premissene for hele virksomhetens arbeid. Alt annet personell sees på som et supplement og som lærernes assistenter. Tenk deg et helsevesen der sykepleiere, psykologer og sosialarbeidere kun ble sett på som et supplement til legenes virke. Hvordan kunne man da ha gitt et helhetlig tilbud til pasientene? Eller et helsevesen der alle utfordringer skulle løses ved ytterligere utdanning og satsning på en profesjon.

For å møte fremtidens utfordringer trenger vi en helt ny satsning på tverrfaglighet i skolen. Vi trenger en uttalt målsetting om at skolen skal gi våre barn et helhetlig tilbud. Et helhetlig tilbud som innebærer at skolen får en viktig rolle i forebygging og oppfølging i forhold til psykisk helse og barnevern, og som innebærer at helse og pedagogikk blir integrerte problemstillinger som blir møtt med en helhetlig integrert tverrfaglig kompetanse. Vi trenger sykepleiere, vernepleiere og barnevernpedagoger som et naturlig og viktig innslag i skolen. Hvis politikerne tør å ta denne utfordringen i den kommende valgkampen blir jeg litt mer trygg på at Vilde og hennes venner får en god skolehverdag.

2

«De vanskelige pårørende»…igjen!

RapportMøtet. Møtet med foreldre til barn med bistandsbehov har vært blant mine vanskeligste opplevelser som vernepleier. Og mine beste. Noen av disse møtene sitter lenge i hodet. Andre sitter ikke bare i hodet, men også i magen og i hjertet. Noen av disse møtene vil aldri bli glemt.

Så er det tid for min faste kommentar i SOR Rapport igjen. Denne gangen har jeg stjålet fra meg selv. Hvis du har lest denne bloggen før, vil du finne mye av innholdet i dette innlegget igjen i to gamle bloggposter (fra 2012 og fra 2010). Grunnen til dette er at dette fortsatt er et tema som jeg synes er svært så viktig. Og selvsagt at SOR avholder konferansen «De umulige sakene» i mai.

PS! Her kan du bestille abonnement på SOR Rapport.

Vel. Her er mitt innlegg i SOR Rapport nr. 2 2013.

Heia «de vanskelige pårørende»
Møtet. Møtet med foreldre til barn med bistandsbehov har vært blant mine vanskeligste opplevelser som vernepleier. Og mine beste. Noen av disse møtene sitter lenge i hodet. Andre sitter ikke bare i hodet, men også i magen og i hjertet. Noen av disse møtene vil aldri bli glemt. Foreldre som ikke lenger merker at de blir slått mange ganger for dagen. Foreldre som aldri har fått den bistanden de trenger. Foreldre som vet at de trenger bistand, foreldre som ikke vet det (og må bli fortalt det). Foreldre i sorg, men også i glede. Foreldre som er i en situasjon som vi fagfolk eller andre aldri kan sette oss inn i fullt ut. Er det noen som trenger samfunnets respekt, og støtte, så er det disse foreldrene. Foreldre til barn med ulike former for bistandsbehov. Personer som mest av alt vil leve et så vanlig liv som mulig. Hverdagsheltene.

Dessverre er det ikke slik at disse alltid får den respekten de fortjener. Eller forståelse. Heller ikke fra oss fagfolk, dessverre. Hvem av oss har ikke diskutert de vanskelige foreldrene? Foreldrene som maser om hvilke klær barna deres skal ha på seg. Behandlingen de har lest om på internett. Turen som ble litt lang, eller kinoen som ble glemt. Eller mer alvorlig; har du husket medisinene? Kan du ikke bare holde henne, hun må jo ha klær på? Eller; hvorfor holdt du han? Kanskje; det er feilmedisinering, feilbehandling!

Mas? Mangel på forståelse for den jobben du gjør? Ufølsomt? NEI!

Foreldre? JA!

Foreldre som gjør jobben vanskeligere. Foreldre som spør og graver, foreldre som bryr seg, foreldre som utfordrer deg og din faglighet. Jeg har også ment at foreldre er plagsomme. Det er jo jeg som er vernepleieren. Har utdanning. Det er jeg som kan dette. Foreldrene er jo bare…ja, bare foreldre. Eller motsatt, foreldre som ikke er tilstede like mye, som gjør alt vi sier. Ja, de kan også bli snakket om. “Tenk, det er deres egen datter, og så engasjerer de seg ikke i møtene, i samtalene. De er jo foreldre. De må vel bry seg om sin egen datter.”

Jeg liker de vanskelige foreldrene. Foreldre som utfordrer meg, enten de “maser” for mye, eller som tilsynelatende ikke bryr seg. Jeg har ingen rett til å dømme. Det er jeg som er “bare”. Det er jeg som er “bare” vernepleieren. Og; jeg er en av mange. En av altfor mange…

I fjor ble politikeren Martin Kolberg omtalt i deler av media i forbindelse med sitt engasjement for sin familie. Omtalt som en vanskelig pårørende i møtet med kommunen. Selvsagt er det slik at sentrale politikere ikke må misbruke den makten de har i kraft av sin posisjon. Dette gjelder også, og kanskje særlig, i private settinger. Jeg vil påstå at det oftest vil være et asymmetrisk maktforhold i relasjonen mellom sentrale politikere og «vanlige» borgere. Det må politikere til enhver tid være seg bevisst.

Tilsvarende. Maktforholdet mellom kommunens ansatte og borgere som er avhengig av de kommunale tjenestene er også asymmetrisk. Relasjonen mellom tjenestebruker og tjenesteutøver/ administrasjon påvirkes av dette. Kommunens ansatte kan i mange tilfeller være portvakter til et godt og verdig liv. Brukermedvirkning og selvbestemmelse er sentrale begrep i enhver kommunes strategi. For at disse skal bli noe mer enn honnør-ord uten reell virkning i praksis må ulikhetene i forhold til makt utfordres.

Det kan ofte være vanskelig å være kommunalt ansatt. Kravene fra kommunens borgere passer ofte ikke inn med rammene som er gitt for tjenesteutøvelsen. Derfor er kommunene helt avhengig av god ledelse. Ledelse som ikke overlater alt til bakkebyråkratene. Ledelse som støtter og bygger opp ansatte.

Sett utenifra er saken om Martin Kolberg svært interessant. Særlig om man er interessert i hvordan man ivaretar ansatte og samtidig heier på «de vanskelige pårørende». Jeg mener at dette ikke nødvendigvis er motsetninger, men kanskje forutsetninger for gode tjenester.

Alle kan vi komme opp i vanskelige situasjoner, også politikere. Som foreldre, besteforeldre, søsken, barn. Alle slags pårørende må få lov til å kjempe for eget liv, for egne rettigheter. Folk må få lov til å «bare» være pårørende. Selvsagt skal man være bevisst sin posisjon, men det er like fortvilende å ikke bli hørt for en politiker som for alle oss andre.

Som vernepleier har jeg møtt mange i fortvilte situasjoner. Folk som har en hverdag vi andre ikke kan forestille oss. Utfordringene som en kan ha ved å leve i en situasjon der man er totalt avhengig av hjelpeapparatets arbeid kan være overveldende. Situasjoner som kan føre til alt fra totalt passivitet til stort engasjement og også aggressivitet. Dette er noe vi som helse- og sosialarbeidere er nødt til møte. Møte med faget vårt. Med kunnskapen vår. Og med våre ferdigheter. ”De vanskelige pårørende» bør være en ressurs for kommunene. Selv om det ikke nødvendigvis alltid føles slik i det direkte møtet. «De vanskelige pårørende» krever at vi stiller spørsmålstegn ved vår praksis. De utfordrer oss til kritisk etisk og faglig refleksjon. De påvirker oss til å jobbe for å bygge ned samfunnsskapte barrierer. Og de viser oss vei til bedre tjenester individuelt tilpasset den enkelte. De viser oss veien til kunnskap om hvordan den enkelte faktisk har det.

Åpenhet er viktig i alle kommunale tjenester. Det er viktig å vise media at det er svært utfordrende å jobbe i de kommunale tjenestene. At møtet med pårørende er vanskelig. Et eksempel på dette er tv-serien fra barnevernet i Nesna. Men jeg undrer meg, når ble det riktig å forsvare ansatte i media med å henge ut pårørende slik den aktuelle kommune gjorde med Kolberg. Kan det være noe forsvar for ansatte å vise hvor fortvilte pårørende kan bli i enkeltsaker? Forsvar av ansatte kan vel umulig handle om det? Er det virkelig slik man skal unngå sykemeldinger etter at ansatte har stått i vanskelige enkeltsaker? God ledelse handler om å støtte den enkelte i de vanskelige situasjonene som oppstår. Gjennom veiledning og samtaler. Tid til etisk og faglig refleksjon. Gjennom fagutvikling, også i forhold til relasjonskompetanse. Det handler om å sikre at folk jobber i team, at folk har tid og rom til å snakke sammen og snakke med ledelse om vanskelige situasjoner som oppstår. Det handler om å sikre nok folk. Det handler om kort vei til ledelse. Det handler om… Ja, jeg tror du forstår.

Det er tusen ulike årsaker til at foreldre er som de er. Er som de er overfor sine barn, og er som de er overfor oss som fagfolk. Det skal vi respektere, ha forståelse for og ta innover oss i den profesjonelle jobben vi skal gjøre. Foreldresamarbeid byr alltid på utfordringer. Utfordringer som vi er satt til å løse sammen med foreldrene. Det er ikke lett. Det skal ikke være lett. Jeg har aldri ment at det er lett med samhandling med personer som er i en helt annen situasjon en deg selv. Jeg sier heller ikke at foreldre alltid har rett. Det vil si, de har ikke alltid rett i sine meninger om behandlingsopplegg, min atferd, institusjonens tilbud. De har derimot alltid rett i at dette er deres opplevelser. De opplever situasjonen på den måten som de uttrykker. Det skal vi ta på alvor. Og lære av.

Ved kontinuerlig forbedringsarbeid vil «de vanskelige pårørende» kunne være en ressurs, ikke en plage. Det setter store krav til kommunalt ansatte. Krav som man ikke skal stå alene om å møte. Ledelse, fagforening og øvrige kollegaer skal være støttespillere. ”De vanskelige pårørende” skal ikke møtes med et vanskelig hjelpeapparat. Vi trenger dem. Heia “de vanskelige pårørende”.

3

Jeg jobber for personer med utviklingshemning…og det er jeg stolt over!

bildeI siste SOR Rapport har jeg nok en kommentar. Der oppfordrer jeg deg, du som jobber for personer med utviklingshemning, til å engasjere deg. Og jeg oppfordrer deg til å si at du er stolt: Tjenestene for personer med utviklingshemning trenger det. Personer med utviklingshemning trenger det. Samfunnet trenger det. Åpne, ærlige og engasjerte tjenesteytere som sier i fra. Du kan jo begynne med å gå ut i gangen. Still deg foran speilet og si: ”Jeg jobber for personer med utviklingshemning. Og det er jeg voldsomt stolt over!” 

Her er kommentaren min i SOR Rapport:

De hemmelige tjenestene
Hei du. Du som jobber for personer med utviklingshemning. Du der ute i landets kommuner. I hjemmetjenestene, skolen, på dagsenteret. Når var sist du så deg i speilet og sa til deg selv: «Jeg jobber for personer med utviklingshemning. Det er jeg voldsomt stolt over.» Og når var det noen andre som gjorde det. Når sa kommunens politikere det. Eller folkene i kommunens administrasjon. Når sa de til deg: «Du jobber for personer med utviklingshemning. Det bør du være stolt over. Det er vi.» Les mer «Jeg jobber for personer med utviklingshemning…og det er jeg stolt over!» →

3

Gi meg troen tilbake…

Vi trenger en bråkete, strategisk og faglig fagforening. En fagforening som er en premissleverandør for velferdstjenestene og samfunnsutviklingen. En tydelig, synlig og ambisiøs fagforening. Om dette skriver jeg i siste nummer av Fontene.

Det er slett ikke alle av mine lesere som er interessert i FO og fagforeninger. Da kan du slutte å lese nå. Leser du videre får du vite mer om det jeg skriver i Fontene og hvorfor jeg skriver i Fontene. Les mer «Gi meg troen tilbake…» →

3

En tverrfaglig skole

Hjelp, vi har problemer i Oslo skolen. Hva skal vi gjøre? Vi hyrer inn en økonom, selvsagt! Ja, du leste riktig. Osloskolen har bedt Ernst & Young om å bistå 13 av de mest utsatte skolene i byen. Jeg må virkelig innrømme at jeg ikke var helt sikker når jeg leste oppslaget 10. oktober i Aften. Sikker på om det jeg leste var riktig.

Mange av skolene i Oslo har store utfordringer. I Aften sin reportasje vises det til krevende atferd, foresatte med sosiale utfordringer, tidsbruk på konflikthåndtering og skoler med større andel spesialundervisning enn andre. Dette er reelle problemer som det er viktig at kommunen griper fatt i. Skolen er den viktigste arenaen for å forebygge sosiale problemer.

Det er ofte bra å få folk til å se på utfordringer med nye øyne. Tverrfaglighet er en forutsetning for å lykkes på de fleste velferdsområdene. Skolen er nesten en siste bastard. Den siste arena der tverrfaglighet ikke sees på som en styrke. Der tverrfaglighet ikke satses på, og heller ikke kreves. Men er det virkelig riktig å hyre inn dyre konsulentselskaper til å gjøre den jobben? Til å sikre tverrfaglighet. Og er det virkelig den kompetansen skolen trenger?

Barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere innehar på hver sin måte god kompetanse på nettopp de utfordringene som reportasjen peker på. Helse- og sosialutdannet personell kan mye om sosiale utfordringer, atferdsproblemer, utfordringer i hjemmet. Utfordringer som skolen møter hver dag, og som skolen må takle. Kartlegging og analyse, men også struktur, tydelighet og positive strategier er viktige stikkord for disse yrkesgruppenes kompetanse. Noen få steder har skolene innsett at dette er kompetanse som kan brukes som et viktig supplement til lærernes kompetanse. Likeverdig, men ulik kompetanse. Vi trenger flere slike eksempler.

Så, bruk heller pengene på helse- og sosialfaglig kompetanse i skolen. Ikke bare som eksterne konsulenter, men som et fast innslag.

Innlegget stod på trykk i Aften, ettermiddagsutgaven av Aftenposten 17.10.2012

1

En nyansert arbeidstidsdebatt? Ja, takk!

Foto: Fra nettsidene til Norsk sykepleierforbund
Foto: Fra nettsidene til Norsk sykepleierforbund

I november 2010 var jeg tilstede på et vekkelsesmøte. Det var et fascinerende skue. Møtet fant sted i Salem konferansesenter i regi av SOR. Byen var Bergen, ”menighetens” hovedsete. Fremst i rekken var sentrale politikere, dyktige pårørende og engasjerte fagfolk. Forskere understøttet budskapet. De skulle lage en bølge som skulle skylle over hele landet. Det var ”menigheten” for alternative arbeidstidsordninger som var samlet disse novemberdagene i Bergen.

Både som fagperson og som tidligere tillitsvalgt har debatten om alternative arbeidstidsordninger de siste årene vært svært interessant å følge. Frontene har til tider vært skarpe. Altfor skarpe etter min mening. Les mer «En nyansert arbeidstidsdebatt? Ja, takk!» →

1

Blogg på WordPress.com.

opp ↑