RapportMøtet. Møtet med foreldre til barn med bistandsbehov har vært blant mine vanskeligste opplevelser som vernepleier. Og mine beste. Noen av disse møtene sitter lenge i hodet. Andre sitter ikke bare i hodet, men også i magen og i hjertet. Noen av disse møtene vil aldri bli glemt.

Så er det tid for min faste kommentar i SOR Rapport igjen. Denne gangen har jeg stjålet fra meg selv. Hvis du har lest denne bloggen før, vil du finne mye av innholdet i dette innlegget igjen i to gamle bloggposter (fra 2012 og fra 2010). Grunnen til dette er at dette fortsatt er et tema som jeg synes er svært så viktig. Og selvsagt at SOR avholder konferansen «De umulige sakene» i mai.

PS! Her kan du bestille abonnement på SOR Rapport.

Vel. Her er mitt innlegg i SOR Rapport nr. 2 2013.

Heia «de vanskelige pårørende»
Møtet. Møtet med foreldre til barn med bistandsbehov har vært blant mine vanskeligste opplevelser som vernepleier. Og mine beste. Noen av disse møtene sitter lenge i hodet. Andre sitter ikke bare i hodet, men også i magen og i hjertet. Noen av disse møtene vil aldri bli glemt. Foreldre som ikke lenger merker at de blir slått mange ganger for dagen. Foreldre som aldri har fått den bistanden de trenger. Foreldre som vet at de trenger bistand, foreldre som ikke vet det (og må bli fortalt det). Foreldre i sorg, men også i glede. Foreldre som er i en situasjon som vi fagfolk eller andre aldri kan sette oss inn i fullt ut. Er det noen som trenger samfunnets respekt, og støtte, så er det disse foreldrene. Foreldre til barn med ulike former for bistandsbehov. Personer som mest av alt vil leve et så vanlig liv som mulig. Hverdagsheltene.

Dessverre er det ikke slik at disse alltid får den respekten de fortjener. Eller forståelse. Heller ikke fra oss fagfolk, dessverre. Hvem av oss har ikke diskutert de vanskelige foreldrene? Foreldrene som maser om hvilke klær barna deres skal ha på seg. Behandlingen de har lest om på internett. Turen som ble litt lang, eller kinoen som ble glemt. Eller mer alvorlig; har du husket medisinene? Kan du ikke bare holde henne, hun må jo ha klær på? Eller; hvorfor holdt du han? Kanskje; det er feilmedisinering, feilbehandling!

Mas? Mangel på forståelse for den jobben du gjør? Ufølsomt? NEI!

Foreldre? JA!

Foreldre som gjør jobben vanskeligere. Foreldre som spør og graver, foreldre som bryr seg, foreldre som utfordrer deg og din faglighet. Jeg har også ment at foreldre er plagsomme. Det er jo jeg som er vernepleieren. Har utdanning. Det er jeg som kan dette. Foreldrene er jo bare…ja, bare foreldre. Eller motsatt, foreldre som ikke er tilstede like mye, som gjør alt vi sier. Ja, de kan også bli snakket om. “Tenk, det er deres egen datter, og så engasjerer de seg ikke i møtene, i samtalene. De er jo foreldre. De må vel bry seg om sin egen datter.”

Jeg liker de vanskelige foreldrene. Foreldre som utfordrer meg, enten de “maser” for mye, eller som tilsynelatende ikke bryr seg. Jeg har ingen rett til å dømme. Det er jeg som er “bare”. Det er jeg som er “bare” vernepleieren. Og; jeg er en av mange. En av altfor mange…

I fjor ble politikeren Martin Kolberg omtalt i deler av media i forbindelse med sitt engasjement for sin familie. Omtalt som en vanskelig pårørende i møtet med kommunen. Selvsagt er det slik at sentrale politikere ikke må misbruke den makten de har i kraft av sin posisjon. Dette gjelder også, og kanskje særlig, i private settinger. Jeg vil påstå at det oftest vil være et asymmetrisk maktforhold i relasjonen mellom sentrale politikere og «vanlige» borgere. Det må politikere til enhver tid være seg bevisst.

Tilsvarende. Maktforholdet mellom kommunens ansatte og borgere som er avhengig av de kommunale tjenestene er også asymmetrisk. Relasjonen mellom tjenestebruker og tjenesteutøver/ administrasjon påvirkes av dette. Kommunens ansatte kan i mange tilfeller være portvakter til et godt og verdig liv. Brukermedvirkning og selvbestemmelse er sentrale begrep i enhver kommunes strategi. For at disse skal bli noe mer enn honnør-ord uten reell virkning i praksis må ulikhetene i forhold til makt utfordres.

Det kan ofte være vanskelig å være kommunalt ansatt. Kravene fra kommunens borgere passer ofte ikke inn med rammene som er gitt for tjenesteutøvelsen. Derfor er kommunene helt avhengig av god ledelse. Ledelse som ikke overlater alt til bakkebyråkratene. Ledelse som støtter og bygger opp ansatte.

Sett utenifra er saken om Martin Kolberg svært interessant. Særlig om man er interessert i hvordan man ivaretar ansatte og samtidig heier på «de vanskelige pårørende». Jeg mener at dette ikke nødvendigvis er motsetninger, men kanskje forutsetninger for gode tjenester.

Alle kan vi komme opp i vanskelige situasjoner, også politikere. Som foreldre, besteforeldre, søsken, barn. Alle slags pårørende må få lov til å kjempe for eget liv, for egne rettigheter. Folk må få lov til å «bare» være pårørende. Selvsagt skal man være bevisst sin posisjon, men det er like fortvilende å ikke bli hørt for en politiker som for alle oss andre.

Som vernepleier har jeg møtt mange i fortvilte situasjoner. Folk som har en hverdag vi andre ikke kan forestille oss. Utfordringene som en kan ha ved å leve i en situasjon der man er totalt avhengig av hjelpeapparatets arbeid kan være overveldende. Situasjoner som kan føre til alt fra totalt passivitet til stort engasjement og også aggressivitet. Dette er noe vi som helse- og sosialarbeidere er nødt til møte. Møte med faget vårt. Med kunnskapen vår. Og med våre ferdigheter. ”De vanskelige pårørende» bør være en ressurs for kommunene. Selv om det ikke nødvendigvis alltid føles slik i det direkte møtet. «De vanskelige pårørende» krever at vi stiller spørsmålstegn ved vår praksis. De utfordrer oss til kritisk etisk og faglig refleksjon. De påvirker oss til å jobbe for å bygge ned samfunnsskapte barrierer. Og de viser oss vei til bedre tjenester individuelt tilpasset den enkelte. De viser oss veien til kunnskap om hvordan den enkelte faktisk har det.

Åpenhet er viktig i alle kommunale tjenester. Det er viktig å vise media at det er svært utfordrende å jobbe i de kommunale tjenestene. At møtet med pårørende er vanskelig. Et eksempel på dette er tv-serien fra barnevernet i Nesna. Men jeg undrer meg, når ble det riktig å forsvare ansatte i media med å henge ut pårørende slik den aktuelle kommune gjorde med Kolberg. Kan det være noe forsvar for ansatte å vise hvor fortvilte pårørende kan bli i enkeltsaker? Forsvar av ansatte kan vel umulig handle om det? Er det virkelig slik man skal unngå sykemeldinger etter at ansatte har stått i vanskelige enkeltsaker? God ledelse handler om å støtte den enkelte i de vanskelige situasjonene som oppstår. Gjennom veiledning og samtaler. Tid til etisk og faglig refleksjon. Gjennom fagutvikling, også i forhold til relasjonskompetanse. Det handler om å sikre at folk jobber i team, at folk har tid og rom til å snakke sammen og snakke med ledelse om vanskelige situasjoner som oppstår. Det handler om å sikre nok folk. Det handler om kort vei til ledelse. Det handler om… Ja, jeg tror du forstår.

Det er tusen ulike årsaker til at foreldre er som de er. Er som de er overfor sine barn, og er som de er overfor oss som fagfolk. Det skal vi respektere, ha forståelse for og ta innover oss i den profesjonelle jobben vi skal gjøre. Foreldresamarbeid byr alltid på utfordringer. Utfordringer som vi er satt til å løse sammen med foreldrene. Det er ikke lett. Det skal ikke være lett. Jeg har aldri ment at det er lett med samhandling med personer som er i en helt annen situasjon en deg selv. Jeg sier heller ikke at foreldre alltid har rett. Det vil si, de har ikke alltid rett i sine meninger om behandlingsopplegg, min atferd, institusjonens tilbud. De har derimot alltid rett i at dette er deres opplevelser. De opplever situasjonen på den måten som de uttrykker. Det skal vi ta på alvor. Og lære av.

Ved kontinuerlig forbedringsarbeid vil «de vanskelige pårørende» kunne være en ressurs, ikke en plage. Det setter store krav til kommunalt ansatte. Krav som man ikke skal stå alene om å møte. Ledelse, fagforening og øvrige kollegaer skal være støttespillere. ”De vanskelige pårørende” skal ikke møtes med et vanskelig hjelpeapparat. Vi trenger dem. Heia “de vanskelige pårørende”.