Søk

Vernepleieren

Vernepleier – og stolt av det!

Stikkord

Politikk

Nok er nok!

Bilde: Jan-Erik Østlie, Fontene

Nok er nok. Det er på tide at kommunene tar ansvar. At staten tar ansvar. At noe skjer.

I 2007 var jeg på høringskonferansen om rapporten «Vi vil, vi vil, men får vi det til?» Rapporten og konferansen dokumenterte at det var behov for handling knyttet til levekår, rettsikkerhet og tjenester til personer med utviklingshemning. I dag ble SOR konferansen En ny hverdag avsluttet. Det er det samme som blir sagt nå som for 4 år siden. Noe må gjøres.

Jan Tøssebro (som forøvrig velfortjent fikk SOR prisen) viste til sin nye forskning. Her ser han på hvordan dagens situasjon er i forhold til tiden rett etter reformen:

  • det er en dramatisk økning i antall beboere per bofelleskap
  • økende andel bofelleskap med fellesareal
  • andelen uten dagaktivitet har økt klart
  • det har skjedd lite i forhold til sosiale nettverk, men man ser en liten bedring knyttet til fritid
  • Han forteller også om en svekkelse av selvbestemmelsen.

Konklusjonen er en reform i revers. Dette må vi gjøre noe med. Vi må si at nok er nok. Audun Lysbakken og Kirsti Bergstø i inkluderingsdepartementet gir meg håp.  Ministeren var blant annet svært tydelig i sin tale til konferansen. Jeg tror dog at det er helt avhengig av statlig styring. Statlig styring når det gjelder boligbygging. Statlig styring når det gjelder bemanning og kompetanse. Tøssebro sa det svært tydelig. «Det kommunale selvstyret er svært koordinert.» Er det slik at kommunene tilpasser tjenestene individuelt og lokalt, eller er det slik at vi ser en negativ spiral som brer seg fra kommune til kommune?

I panledebatten som jeg deltok i på torsdag rakk jeg ikke å si alt jeg hadde tenkt å si (jeg er tross alt bergenser). Om jeg hadde mer tid, hadde jeg kanskje sagt noe slikt som dette:

Gratulerer med dagen. Ikke først og fremst for ansvarsreformen som fyller 20 år i år. Først og fremst for at denne konferansen markerer en ny start. Vi har en bred politisk enighet om at noe må gjøres. Brukerorganisasjoner er klar for handling. Vi i fagforeningene er mer enn klar. Nå må vi finne måter å gjøre dette på. Jeg er blitt inspirert på denne konferansen. Inspirert til handling! La oss stå sammen nå. La oss vise at samordningsrådet nettopp har levd opp til navnet sitt. Sammen for forandring.

Hva mener du må gjøres? Da tenker jeg ikke på om vi trenger mer kompetanse eller stopp i bygging av store bofelleskap. Jeg mener hvordan vi skal kunne klare å nå de målene vi står felles om. Jeg trenger dine råd. Gi dem her på bloggen eller å min facebook side.

Les forøvrig mer om konferansen på Fontene sine nettsider.

En tredje vei i ultralydsaken?

Den vernepleiefaglige løsningen moraliserer ikke overfor de som ønsker den medisinske utviklingen velkommen. Den beskylder heller ikke kvinner som velger å ta abort etter tidlig ultralyd for å være sorteringssamfunnets frontsoldater. En vernepleiefaglig løsning bidrar til et samfunn der spørsmålet om tidlig ultralyd ikke er et spørsmål om Down syndrom.

Debatten om tidlig ultralyd har vært aktuell denne vinteren. Det er en vanskelig debatt med mange følelser. Sterke ord er blitt brukt. Synes begge sider i debatten har hatt tankevekkende innlegg. Les for eksempel hva Vampus mener eller «En søsters stemme».  Jeg har prøvd meg med en kronikk som hevder en tredje vei i ultralyddebatten. Dessverre er den blitt refusert av Aftenposten og Dagsavisen. Heldigvis kan jeg publisere den selv her på bloggen min.

Les det jeg har skrevet, kommenter gjerne.
En tredje vei i ultralydsaken?

Arbeiderpartiet har gjennom sitt integreringsutvalg satt et klart og tydelig mål. Norge skal være verdens mest inkluderende samfunn. Er det et paradoks at samme parti nå går inn for en politikk som vil medføre et samfunn nesten uten personer med Down syndrom?

Den medisinske utviklingen fører med seg etiske og politiske utfordringer. Denne vinteren er det tidlig ultralyd som er blitt en svært aktuell problemstilling. Er det politisk og medisinsk nødvendig å innføre ultralyd i 12 uke? Les mer «En tredje vei i ultralydsaken?»

Gullalderen (eller; ta faget tilbake (3))

Tenk om vi lever i gullalderen. Tenk om det er nå, akkurat nå, velferdsstaten er på topp.

For litt siden fikk jeg en e-post fra en tillitsvalgt i FO, som også jobber i habiliteringstjenesten. Han jobber stort sett med mennesker med utviklingshemning. E-posten kommer som følge av kronikken til Kirsti Bergstø i BT rett før nytt år. Noe av det han skriver var svært tankevekkende:

…det er viktig at trøkket opprettholdes slik at intensjonene med reformen ikke bare var et blaff på nittitallet. Men skal jeg se inn i glasskulen (noe jeg gjør nesten hver dag) tror jeg at fremtiden er enda dystrere. Stikkord som new public management, eldrebølge (kankje også med frp ved roret), stor kommunal fattigdom m.m. gjør at man kan se langt etter individuelt tilrettelagte tjensetetilbud i fremtiden- tror jeg. Jeg tror de som jobber med utviklingehemmede om 20 – 30år kommer til å drømme om det «glade» 90- og 2000 tallet hvor vi faktisk opplevde å få gjennomslag for at kommunene måtte innfri sine plikter- dette var nok tiden med «melk og honning». Jeg tror vi må kjempe en «tofronts-krig» hvor vi fremdeles argumenterer for intensjonene med reformen samtidig som vi må ha et fokus på hvordan skal utviklinghemmede ivaretas under «skrinne betingelser». Men det siste mener jeg viktigheten av fagutvikling og forskning i alt fra teknologi til metode.

Det er flere elementer her som er verdt å kommentere. Er det slik at vi går mørkere tider i møte? Skal vi være fornøyd med det vi har? I hvilken grad skal fagutvikling ta hensyn til rammebetingelser?

I min mini serie «Ta faget tilbake» er det siste spørsmålet interessant. Fagutvikling skjer ikke i et vakum. Selvsagt skal vi ta hensyn til hvilke betingelser faget skal utøves i. Samtidig er jeg stor tilhenger av å ha flere tanker i hodet på samme tid. Vi må både kunne tenke hvordan tjenestene kunne vært hvis betingelsene hadde vært tilnærmet optimale, samtidig som vi må tilpasse tjenestene de faktiske forholdene. Helse- og sosialfaglig arbeid handler ofte om denne to-fronts krigen. Men krigen skal kjempes med sosialfaglig og vernepleiefaglig arbeid. Vi må si i fra om hvordan ting kunne ha vært om vi fikk de riktige betingelsene, samtidig som vi må fortsette å drive faglig arbeid, også under skrinne betingelser. Vi har nemlig et ansvar overfor de som er avhengig av vårt arbeid. Selv om man opplever motgang på arbeidsplassen, så er det viktig å ikke bli avmektig. Jeg tror det er viktig å reflektere over det som står i e-posten, men man må ikke bli handlingslammet. Hva tenker du?

PS! Neste innlegg handler om godt faglig arbeid som god samfunnsøkonomi. Et slikt fokus kan kanskje være med på å motvirke de skrinne vilkårne som min tillitsvalgtkollega ser i glasskulen.

PS!2 Hva annet enn Honningbarna passer til å illustrere vår tid, som nettopp «melk og honning» tidsalderen?

Autorisasjon nå!

Ingenting er mer passende enn at det var seniorpolitisk utvalg i FO Nord Trøndelag som la frem forslag til uttalelse på avdelingens årsmøte. Uttalelsen handlet ikke om pensjon, seniorer i arbeidslivet eller om FOs ivaretakelse av våre medlemmer som er på vei ut av arbeidslivet. Uttalelsen handler om autorisasjon. Autorisasjon for barnevernpedagoger og sosionomer. En sak som har vært jobbet med av profesjonenes organisasjon(er) siden tidenes morgen.

Jeg har i dag, på kvinnedagen, holdt innledning for årsmøtet i FO Nord-Trøndelag. Det var et hyggelig møte med engasjerte helse- og sosialarbeidere. Av alle de sakene de kunne ha uttalelse om valgte de autorisasjon. Det synes jeg er lurt.

Som vernepleier har jeg tidligere ikke tenkt så mye på om jeg har autorisasjon eller ikke. Det har vært en selvfølge. Som helsepersonell er det viktig med en kontrollfunksjon som bidrar til god yrkesutøvelse. Selvsagt er autorisasjonsordningen ikke slik at den alene kan sikre brukerne av våre tjenester mot overgrep og dårlig yrkesutøvelse. Men det er et viktig grep for å sikre rettsikkerheten til de som er avhengig av landets helse- og sosialtjenester. Det er godt å vite at min tidligere kollega, som misbrukte sin maktposisjon overfor en jente med utviklingshemning, ikke kan jobbe som vernepleier mer.

I regjeringens forslag til ny helse- og omsorgslov skal alt personell som yter tjenester i henhold til den nye loven, omfattes av helsepersonelloven. Høringsnotatet drøfter behovet for en autorisasjonsordningen for barnevernpedagoger og sosionomer med, så vidt jeg husker, gode argumenter for og ingen argumenter i mot. Like vel kommer det ikke noe forslag om autorisasjon. Dette er for meg uforståelig. Skal brukere av helse- og omsorgstjenester som ytes av barnevernpedagoger og sosionomer ha dårligere sikkerhet enn helse- og omsorgstjenester som ytes av sykepleiere og vernepleiere? Underlig. Dette kan være de samme brukerne, men vi vet alle at det ikke trenger å være det. Andelen sosialfaglig personell er langt høyere i tjenestene til personer med rusproblematikk og psykiske lidelser enn det er i tjenestene til eldre. Er dette en av forklaringene på forskjellene i autorisasjon er det svært betenkelig. Det er svært viktig å motvirke rangordning av brukere. Alle med behov for omsorgstjenester er like viktig. Det må gjenspeiles i lovverket.

Det er ikke bare i forhold til denne type tjenester behovet for autorisasjonsordning er tydelig. I mange barnevernsaker er det et betydlig innslag av tverrfaglig samarbeid. Foruten barnevernpedagogen i barneverntjenesten, kan vernepleieren i hjemmetjenestene, sykepleieren i skolehelsetjenesten og sosionomen på ungdomsklubben være involvert. Dette er supert. Hva skjer så om hjelpeapparatet svikter? Der barn blir utsatt for seksuelt misbruk og vold uten at tjenesteyterne tar grep? Sykepleieren og vernepleieren kan bli fratatt sin autorisasjon og på den måten stilles individuelt ansvarlig. Barnevernpedagogen og sosionomen har ingen autorisasjon å miste. Forstå det den som kan, og om du forstår det, opplys meg i kommentarfeltet.

Stortinget har i forbindelse med behandlingen av den nye helse- og omsorgsloven en gylden anledning til å gjøre noe med dette misforholdet. Derfor synes jeg at det var bra at FO Nord-Trøndelag satte fokus på denne problemstillingen i sin uttalelse. Akkurat nå. Autorisasjon nå!

Utdanningspolitikk i FO

Jeg er vernepleier. Jeg er vernepleier og er utrolig stolt av det. Jeg er stolt av vernepleierutdanningen, en utdanning som utgjør en viktig kombinasjon av ulike fagområder. En utdanning som utdanner yrkesutøvere med en helhetlig integrert kompetanse. En utdanning som i disse dager kan se tilbake på en 50 år gammel historie.

Slik begynte jeg mitt innlegg om utdanningspolitikk for vernepleiere på denne ukes landsstyre i FO. På FOs kongress ble det vedtatt en plattform for utdanningspolitikk og kompetanseutvikling. Nå skulle barnevernpedagogene, sosionomene, vernepleierne og velferdsarbeiderne vedta sine spesifikke deler. Desverre lot det seg ikke gjøre. Landsstyret har utsatt saken. Det synes jeg er svært skuffende.

Men; FO  skal selvsagt være på i de kommende utdanningspolitiske debattene, selv om vi ikke fikk ferdig en utdanningspolitisk plattform i denne omgang. Vi skal jobbe aktivt for vernepleierutdanningen og de andre utdanningene. Vi skal fortsette arbeidet for å sikre, styrke og utvikle utdanningene til det beste for de som er avhengig av gode tjenester fra våre medlemsprofesjoner.

Under kan du lese hele mitt manus.

Les mer «Utdanningspolitikk i FO»

«Hjelp, Downsfolket kommer!»

Bilde fra NRK

Har du hørt det? Det er noen som er redd. Det er noen politikere som er redd. De er redd for at Downsfolket* skal ta over landet. De er redd for at en babyboom med barn med Down syndrom skal feie over landet. De er redd for de skal komme i store mengder fra utlandet. De er redd for at de skal invadere stortinget. Er du redd?

Jeg er ikke redd, jeg er opprørt. Opprørt over de som styrer landet vårt. Denne blogg posten er ikke om hva jeg mener om ultralyd tidlig i svangerskapet. Den er ikke om asylpolitikk, og heller ikke om Down syndrom. Den er om Dritan Kreshpaj og om Marte Wexelsen Goksøyr . Den er om verdighet.

Både Dritan og Marte har vært i media i det siste. Bortsett fra at begge har Down syndrom er det nok lite disse to har til felles. Men begge gir meg assosiasjoner til politikere som ikke gjør jobben sin. Politikere som faktisk gjør det motsatte, som er passivt ansvarsløse eller går over streken.

Dritan er asylsøker fra Albania. Han er døv, uten talespråk og har en alvorlig nyresykdom. Han kom til Norge som barn. I Norge får han tett oppfølging av høyt kvalifisert personell. Albanske myndigheter bekrefter så vidt jeg vet at de ikke har noe tilbud til Dritan. Likevel får han ikke oppholdstilatelse i Norge. Han kan når som helst bli kastet ut av landet. De som kjenner Dritan sier at om så skjer vil det få svært alvolige følger for helsen hans. Jeg mener ikke at utviklingshemning skal føre til automatisk asyl. Men jeg mener sterkt at Norge skal vise menneskelige hensyn. Det kan jeg ikke se at blir gjort i denne saken. Hvorfor får ikke Dritan bli i Norge? Innvandringspolitiske hensyn. Norske myndigheter er redd for at norge skal bli oversvømmet av personer med utviklingshemning, nyresvikt eller dårlig hørsel. De er redd for at foreldre fra alle verdens hjørner skal dumpe sine barn her i Norge.Til dere redde politikere, dere som sitter og ser dette skje: Skam dere!

Denne uken var Marte på Stortinget (se her for mer om Marte). Invitert av KrF. Der var også Jens. Hun ville vite hva han mente om tidlig ultralyd og faren for å utvikle et sorteringssamfunn. Et samfunn der personer med Down syndrom er utrydningstruet (som Marte så treffende beskriver det på sin t-skjorte). Jeg skal ikke her mene noe om forslaget om ultralyd (skal sikkert skrive om det senere). Det som opprører meg er reaksjonen fra politikerne på Martes besøk på stortinget. Et besøk som nå fører til at de skal evaluere besøksreglene i Stortinget. Et besøk som har fått ledende Arbeiderparti-politikere til å hevde at det var uverdig av KrF å invitere henne, og at dette var grov utnytting. Det er dette som opprører meg. Det er vanlig å invitere folk til Stortinget. Mange andre har skapt medieblest i stortinget. Men når Marte kommer dit så skal de plutselig endre reglene. Er det virkelig slik at dere vil innskrenke den demokratiske muligheten personer med Down syndrom har til å utrykke det de mener overfor dere politikere? Skiltet er enkelt: «Down syndrom- ingen adgang!» Politikere som reagerer slik: Skam dere!

Arbeiderpartiet har med sitt integreringsutvalg satt som ambisjon at vi skal være verdens mest inkluderende samfunn. Det er en ambisjon jeg deler. Skal vi få det til må vi gjøre noe mer enn å snakke som Støre. Vi må handle. Nå er det på tide å vise handlekraft. La Dritan bli. Inviter Marte tilbake til stortinget. Vis verdighet.

*Ordet Downsfolket er hentet fra Ut i vår hage episoden Frelseren. Gir noen ekstra perspektiver å se denne nå, synes jeg.

Mennesket i markedet

«Å sette mennesker ut på anbud vitner om at økonomi alene er det styrende premiss.»

Det skriver FO Oppland i en knallsterk uttalelse fra deres årsmøte.

Jeg har i dag hatt den glede å få delta på FO Oppland sitt årsmøte. Dette er det første årsmøte jeg deltar på som medlem av forbundsledelsen i FO. Det er svært interessant å høre det store spennet i aktiviteter de ulike utvalgene har vært engasjert i.

Årsmøter er ikke alltid de mest spennende aktivitetene i organisasjoner. De er ofte preget av formelle prosedyrer. Tema- og fagmøter byr for mange ofte på mer interessante diskusjoner. Men; årsmøter er selvsagt grunnsteinen i organisasjonen. Og mitt klare inntrykk fra Oppland: Dette er en avdeling som står støtt på denne grunnsteinen. Saken der det kanskje muligens var mest strid (bortsett fra en lang diskusjon om frikjøp av tillitsvalgte) var hvem som skulle bruke den nye fanen først. Jeg tror befolkningen på Gjøvik får gleden av å se FO Oppland sin nye fane 1. Mai.

Bortsett fra de formelle vedtakene synes jeg det viktigste som skjedde var uttalelsen som ble vedtatt. FO Oppland går kraftig i mot anbudsprinsippene som nå gjør seg mer og mer gjeldende i landets helse- og sosiale tjenester. Uttalelsen er skrevet i stor respekt til enkelt individet. Fra et medmenneskelig og faglig profesjonelt ståsted er en praksis der man setter mennesker ut på anbud uverdig.

Uttalelsen peker på faktorer som ikke bare gjelder i Oppland. Vi hører om uverdige tilstander knyttet til konkurranseutsetting og anbudsrunder. Enkeltmennesker blir fremstilt som handelsvarer i kampen om offentlige kroner. Dette er en viktig sak for FO. FO Oppland er forbildelig klare når de skriver følgende:

– FO Oppland mener konkurranseøkonomi og ensidig markedstenkning kommersialiserer menneskets tilværelse.

– FO Oppland mener at det å gjøre mennesker til handelsvare er i strid med universelle prinsipper om menneskeverd.

– FO Oppland mener at helse- og velferdstjenester må utformes slik at hensynet til den enkelte alltid står i første rekke.

Endring i vente

Statssekretær Kyrre Lekve

Til profesjonsutdanningene: Endringer er i vente! Det var det klare signalet fra Kunnskapsdepartementet på LOs studentpolitiske konferanse som ble avholdt i dag.

I dag deltok jeg, sammen med en synlig gjeng fra FO og FO-studentene på nok et arrangement der fremtidens utdanninger var i fokus. Særlig ble fagskolene diskutert. LO sekretær Kristian Tangen holdt blant annet et innlegg om fagskolene som du kan lese om på bloggen hans. Det mest interessante for meg var dog signalene, om ikke nye, som kom fra statssekretær Kyrre Lekve. Han var veldig tydelig på at det må endringer til i utdanningssystemet/ utdanningene.

Som jeg har skrevet om før jobber nå kunnskapsdepartementet med en stortingsmelding om utdanning for velferdstjenestene. Her skal de se på om utdanningene er godt nok tilpasset behovene i arbeidslivet. Skal man bygge på det Lekve sa i dag, er konklusjonen gitt på forhånd. Utdanningene er ikke tilpasset behovene.  Vi har hatt eller er i ferd med å få store reformer innen helse- og sosialtjenestene. Endringene er store. Utdanningene har ikke tilpasset seg disse endringene. Han henviser til de evalueringene som er gjort av profesjonsutdanningene. De har vært nedslående. Sykepleierutdanningen ble såvidt godkjent etter flere runder. Som sagt; signalene var tydelige og generelle. Endringer må til.

Lekve har selvsagt rett i mye. Utdanningene må være tilpasset behovene i tjenestene. Jeg mener at utdanningene må være i kontinuerlig endring og utvikling. Dette er avgjørende for gode tjenester. Utdanningene og profesjonene skal aldri være til for seg selv. Samtidig er jeg litt bekymret hvis premisset for arbeidet med stortingsmeldingen er at utdanningene ikke har endret seg i takt med samfunnets behov. For etter min mening er ikke dette nødvendigvis sant. Vernepleierutdanningen er et godt eksempel på en utdanning som ikke bare har endret seg i takt med tjenestene, men som også er  en pådriver for å realisere de fastlagte politiske målene for dagens og morgendagens helse- og sosiale tjenester.

Vernepleierutdanningen er en anakronisme ble det hevdet fra daværende leder for NFU på tidlig 90-tall. Den hang igjen i institusjonsomsorgen, og burde legges ned. Etter det har utdanningen vist sin styrke. Senere på 90-tallet, når jeg utdannet meg, var det normalisering som stod i fokus. Det direkte arbeidet for å oppfylle HVPU-reformens intensjoner for det enkelte menneske. Det er i dag relativt store forskjeller på skolene. Til tross for dette, uavhengig av et atferdsanalytisk eller relasjonelt fokus, uavhengig av fokus på kulturtiltak eller fokus på internasjonalisering, er begreper som inkludering, selvbestemmelse og deltakelse i fokus. Dette er hjørnesteiner i dagens vernepleierutdanning. Samtidig er dette hjørnesteiner i dagens velferdspolitikk. Ikke bare overfor personer med utviklingshemning, men også sentrale begrep i fokuset på aktiv omsorg i tjenestene til eldre.

Etter mitt syn er vernepleierutdanningen godt tilpasset morgendagens utfordringer. Jeg sier selvsagt ikke at det ikke er rom for utvikling og kvalitetsforbedring. Det er det selvsagt på en lang rekke områder. Poenget mitt er at utdanningen samsvarer i stor grad med tjenestenes behov (og det er ikke bare jeg som mener det). Derfor vil jeg jobbe knallhardt for at det ikke bare blir fokus på endring i stortingsmeldingen, men at det også blir fokus på utvikling. Det bør også være fokus på den faktiske situasjonen i kommunene. Hva hjelper det med en utdanning som er godt tilpasset helse- og sosialpolitiske målsettinger, som i stor grad utdanner gode yrkesutøvere, når det ikke finnes nok stillinger eller rammebetingelsene er skrale for utøvelse av godt faglig arbeid. Da hjelper det ikke med endringer i utdanningssystemet.

(hva mener du, er jeg helt på jorde, drømmer jeg, tar jeg feil om at vernepleierutdanningen passer til samfunnets behov? Kommenter da vel! Jeg lar meg inspirere og påvirke 🙂 )

Et jubileum?

Bergens Tidende har den siste tiden hatt flere innlegg på trykk som omhandler situasjonen for personer med utviklingshemning. Statsekretær Kirsti Bergstø skriver om retten til eget hjem. Sidsel Bugge Monsen skriver svært godt blant annet om selvbestemmelse og kompetanse (har desverre ikke funnet den i elektronisk versjon).

I dag har jeg et innlegg i BT som med henvisning til 20 års jubileumet for reformen etterlyser at de som sitter på virkemidlene, nemlig kommunene og helse- og omsorgsdepartementet, tar ansvar. Finner heller ikke det elektronisk, så derfor er det gjengitt her:

Et jubileum?

Året 2011 skulle være et jubileumsår. Vi skulle ha markert at personer med utviklingshemning var blitt likeverdige borgere i et inkluderende samfunn. Mye tyder på at vi har andre ting å gjøre enn å feire.

BT har den siste tiden pekt på ulike utfordringer knyttet til situasjonen for personer med utviklingshemning. Sidsel Bugge Monsen fra NFU skriver flott om selvbestemmelse. Statssekretær Kirsti Bergstø skriver om revitalisering av reformens verdier. Det er prisverdig at barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (BLD) er så tydelig på reformens intensjoner, og da særlig personer med utviklingshemnings rett til selv å bestemme hvordan de vil bo. Dessverre er det slik at det er andre som sitter på de viktigste virkemidlene.

For det første er det avgjørende at kommunene tar ansvar. Jeg har i flere sammenhenger kalt arbeidet som blir gjort for personer med utviklingshemning for kommunenes hemmelige tjenester. Det er avgjørende at politikere og administratorer tilegner seg kunnskap om området. Det er svært viktig at man skiller mellom de tjenestene som skal gis til en syk person på 93 år og inkluderingsarbeidet som skal gjøres for en frisk person på 30.

For det andre må helse- og omsorgsdepartementet ta ansvar. Det er svært lite som tyder på at dette departementet har fokus på tjenester til den delen av befolkningen som trenger praktisk bistand i et livsløpsperspektiv. De har blant annet nettopp lagt frem et forslag til ny lov for kommunale helse- og omsorgstjenester som blir slaktet av en lang rekke organisasjoner som representerer personer med funksjonsnedsettelse. Også BLD er sterkt kritisk.

Det må være systemer for kompetanseutvikling og etisk refleksjon. Dette er mangelfullt i dag. Det er også en kjensgjerning at en svært liten andel av kommunenes ansatte i disse tjenestene har vernepleierutdanning eller annen høgskoleutdanning. Det eneste området der man har konkrete utdanningskrav i tjenestene er ved bruk av tvang. Nye tall viser at hele 86 % av vedtakene om bruk av tvang trenger dispensasjon fra lovverket. Dette er skandaløst, men dessverre ikke overraskende.

Om ikke kommunene og resten av regjeringen tar situasjonen på alvor, vil Kirsti Bergstøs ord i BT 27.12 bare bli en festtale uten konsekvenser. Om ikke kommunene aktivt sikrer sentrale verdier i arbeidet for personer med utviklingshemning vil BLD sitt iherdige arbeid være fånyttes. Det er på tide å våkne opp. Kanskje kan vi feire et jubileum like vel. Ikke feire at vi har nådd målene fra reformen, men feire at vi i 2011 faktisk fikk troen tilbake.

Blogg på WordPress.com.

opp ↑