Foto: Hans Anders Museth Brønmo (Vernepleier)
Foto: Hans Anders Museth Brønmo (Vernepleier)

I dette innlegget prøver jeg å synliggjøre at det ikke bare er ideologiske og politiske grunner til å være skeptisk til anbudsprosessene i helse- og omsorgstjenestene. Det er også vernepleiefaglige grunner. Vernepleiefaglige grunner som også høyresiden i norsk politikk burde lytte til. Og kanskje vil det hvis man legger vernepleiefaglige argument til grunn, være umulig å sette enkeltpersoner ut på anbud.

”Han er en blid ung mann” skrev bydelen min i Oslo når de for et par tre år tilbake prøvde å selge den 19 år gamle mannen med utviklingshemning. Det var kanskje et salgstriks. Vise frem hans gode sider. Blid og ung gir gode assosiasjoner. Det gjør kanskje ikke andre beskrivelser av mannen: Hyppige epilepsianfall, utfordrende atferd, autisme, behov for hjelp til de fleste dagligdagse oppgaver.

Anbuds- og konkurranseutsetting av kommunale tjenester er vanlig. Kanskje særlig her i Oslo hvor jeg bor, men det skjer også i kommune etter kommune over hele landet. Også innenfor helse- og sosiale tjenester. Og det skjer i forhold til enkeltpersoner, som i eksempelet over. Selvsagt skal ikke bydelen selge mannen. De søker etter bo- og omsorgstjenester med heldøgns bemanning. Det gjør de ved å  ganske så detaljert legge ut opplysninger om mannen på en anbudsportal. Altså i full offentlighet.

Det er mye som kan sies om anbuds- og konkurranseutsetting. Det handler selvsagt om politikk og ideologi. Høyresiden i norsk politikk er prinsipielt for, venstresiden er prinsipielt mot. Det er enkelt å identifisere motsetningene. Man er uenig om graden av kommersielle aktører i velferdstjenestene. Særlig etter å ha vært aktiv i fagbevegelsen er jeg tydelig skeptisk til kommersialisering av grunnleggende velferdstjenester. Min kanskje litt naive holdning er at det kommersielle aktører får til, det må også kommunale og/ eller ideelle tjenester kunne klare. Pengene som går til utbytte, må kunne brukes til å styrke tjenestene. Og; dette handler selvsagt også om ansattes forhold. Lønn, pensjon, arbeidsforhold, forutsigbarhet og muligheter for faglig utvikling. Dette innlegget handler dog ikke om de rent politiske, eller økonomiske sidene ved anbudsutsettingen av tjenestene. Men en side som i altfor liten grad kommer frem i diskusjonene. Og, en side jeg mener man må ta hensyn til, også av dem som er tilhengere av denne utviklingen ved norsk velferdspolitikk. Jeg snakker selvsagt om de vernepleiefaglige sidene.

Både de faglige og fagpolitiske føringene i politikken overfor personer med utviklingshemning er tydelige. Ikke bare ble de slått fast i forhold til arbeidet med reformen for 20 år siden. De har de siste årene blitt gjentatt både av inkluderingsminister, helseminister og et samlet storting. Personer med utviklingshemning skal ha likeverdige levekår som alle andre. Selvbestemmelse, deltakelse og inkludering på alle livsområder er sentrale stikkord. Skille mellom bolig og tjenester er et vesentlig prinsipp. Man tilstreber høy kompetanse selv om man på langt nær lykkes. I vernepleiefaglig yrkesutøvelse er yrkesetikken sentral. Yrkesetiske vurderinger handler om noe mer enn juss. Det handler om å sikre god fagutøvelse, om å sette de man jobber for først. Det handler om å alltid gjøre velfunderte faglige vurderinger. Mitt spørsmål, grunnlagt i det vernepleiefaglige kompetanseområdet, blir da om hvordan det er mulig å sikre gode nok faglige og etiske standarder når man setter enkeltmennesker på anbud.

En første forutsetning er selvsagt at man involverer folk med fagkompetanse i arbeidet med konkurranseutsetting. Da snakker jeg om vernepleiefaglig kompetanse, ikke bare juridisk og økonomisk kompetanse. Folk som kan, og ikke minst forstår de gjeldende fagpolitiske føringene. En annen forutsetning er at bolig aldri kan være en del av et anbud. Hvordan kan man anbudsutsette hjemmene til folk uten å bryte med reformens idealer?  Folk skal bestemme selv hvor en ønsker å bo. Det er ikke en leverandør som vinner en anbudskonkurranse som skal bestemme det. Sånn er det bare. Dette blir ytterligere forsterket når avtalene som inngås er tidsbestemte. Er det en kontrakt mellom leverandør og kommune som skal bestemme hvor lenge en skal bo på et sted? Ville du godtatt det? Er dette såkalte normaliserte levekår? De samme forholdene gjelder selvsagt for arbeid og dagaktivitet. Hvem skal bestemme hvor du skal arbeide og hvordan skal dette bestemmes?

Altså; skille mellom bolig og tjenester, skille mellom de ulike livsområder, selvbestemmelse. Dette skal være grunnleggende prinsipp, også når tjenester legges ut på anbud.

En annen faktor er forutsigbarhet og langsiktighet. For de fleste mennesker er dette avgjørende faktorer i ens liv. For mange personer med utviklingshemning er dette sentrale sårbarhetsfaktorer. Jeg er fullt klar over at kommunale tjenester er svært varierende, men de står i utgangspunktet ikke i fare for å gå konkurs eller å tape neste anbud. Tjenester som nødvendigvis må bygge på langsiktighet kan ikke bli tvunget inn i hyppige anbudsrunder. Det er ikke faglig forsvarlig. Dette gjelder tjenester på alle livsområder, og i forhold til både barn, unge og voksne. Jeg har dessverre hørt om en rekke saker der gode faglige tjenester ødelegges gjennom unødvendige anbudsrunder.

De fleste anbudsrunder setter kvalitet høyt. I hvert fall i de formelle papirene. Det er dog mye som tyder på at det til sist er prisen som er tellende. Når kravene til kvalitet settes så lavt at alle tilbydere oppfyller kriteriene så er det til slutt uansett prisen som skiller. Kvalitativt svært gode tilbud taper. I Oslo er det mange fagfolk som bruker sin dyrebare kompetanse og tid på å lage tilbud til en konkurranse som de sannsynligvis uansett ikke vinner. Dette er bortkastet fagkompetanse.

I eksempelet jeg innleder denne kommentaren med fikk jeg noen bydelspolitikere til å stille spørsmål ved hvordan bydelen sikrer reformens intensjoner gjennom en slik anbudsutlysning. Der personlige forhold ved mannen legges ut på denne måten. Der det ikke skilles mellom bolig og tjenester. Der det i svært liten grad legges opp til at mannen selv skal kunne bestemme over viktige deler av livet. Svaret var betegnende nok at dette var noe de måtte ta opp med kommuneadvokaten. Det var ikke folk med vernepleiefaglig kompetanse de skulle søke svar hos. Det var hos jurister.

Jeg har sagt det i mange år, i mange sammenhenger; vi må ta faget tilbake. De vernepleiefaglige vurderingene, de helse- og sosialfaglige vurderingene. Uavhengig av om det er Høyre eller SV som styrer politikken i din kommune, sørg for at også vernepleiefaglig kompetanse blir anvendt i kommunens tjenesteutforming. Også i gjennomføring av anbudsprosesser. Og kanskje vil det hvis man legger vernepleiefaglige argument til grunn, være umulig å sette enkeltpersoner ut på anbud.