a-ha har sine avslutningskonserter i disse dager. En epoke er over. Reformen for mennesker med utviklingshemning er snart 20 år gammel. Får håpe dens epoke ikke er over.
Deltakelse er et sentralt begrep. Personer med utviklingshemning skal ha like muligheter til deltakelse som alle oss andre. Har de det? Denne «søte» historien om snille a-ha er et godt eksempel. Laila trenger ledsager til a-ha konserten, men har ikke råd. Det ordner seg til slutt. En søt liten dagbladhistorie. Dessverre tar ikke journalisten opp de prinsipielle sidene ved historien. Hva er det som faktisk er problemstillingen her?
Mange personer med utviklingshemning opplever at de ikke har samme mulighet som oss andre til deltakelse i samfunnet. Mange har ikke råd til å dekke ledsagers utgifter til fritidsaktiviteter eller ferieturer. Det finnes ikke standardiserte ordninger som sikrer at slike utgifter blir dekket. For noen år tilbake var dette en diskusjon i media. Politikere mente at noe måtte gjøres. Vurderingene i statsbudsjettet var annerledes. Utgifter til ferie skal ikke dekkes av staten. Personer med utviklingshemning må sammenlignes med andre som har lite penger, og skal ikke ha særordninger. Dette er jo selvsagt en logisk brist. Det er jo ikke seg selv man skal ha støtte til, men til «krykken» (ledsageren) som gjør det mulig.
Jeg håper at politikere og konsertarrangører kan bli mer prinsipielle! Utgifter til egen person skal personen dekke selv. Utgifter til ledsager må andre dekke. Kun på denne måten kan man faktisk gjøre en reell sammenligning (for de som absolutt vil gjøre det)!
Vernepleieren kommer nå til å ta sommerferie, også fra blogging. Sommeren skal brukes til det man skal bruke sommeren til. Barn, bading, venner, god mat og god drikke. Har også som mål å ha ferie fra nettet. Det er selvsagt en fare for at jeg mister de få leserne jeg har ved å ta bloggferie, men håper også at dere har ferie. Selv om jeg skal være off-line har jeg tenkt å gruble litt over Vernepleierens videre fremtid.
Det siste året har bloggaktiviteten vært rimelig bra. Det også vært noen diskusjoner på bloggen, som for eksempel om vernepleiere og vasking (siste innlegget kom fra framtidig vernepleier Oscar for noen få dager siden). Blant annet har både statsråd, andre politikere og mediekommentator lagt inn kommentarer. Like vel må jeg bruke sommeren på å vurdere bloggens framtid. Skal den bestå, og i hvilken retning skal den gå?
Jeg tror at en slik blogg kan videreutvikles til å bli en spennende arena for diskusjon om vernepleiefaglig arbeid og annet stoff som er relatert til vernepleiere. Etter sommeren skal jeg dog begynne i jobb som nettopp skal arbeide for vernepleierprofesjonen og tilstøtende tema. Sosiale medier og blanding mellom jobb og privatliv har blitt et aktuelt tema. Dette er også noe jeg må gruble mer på. Og selvfølgelig diskutere med mine ledere. Jeg er en av de heldige som har min hobby som jobb. Arbeid for personer med utviklingshemning, og etterhvert engasjement i forhold til vernepleiere, er noe som har opptatt meg både i fritid og på jobb. Dette er først og fremst noe jeg ser på som et gode. I forhold til blogging kan det bli en utfordring!
Det finnes noen alternativer. Kanskje kan bloggingen bli mer generell politisk. Jeg har for eksempel veldig lyst til å kommentere regjeringens vedtak om monstermaster i Hardanger. Dette er et trist vedtak, og enda tristere at partiet jeg er medlem av, SV, er med på å gjennomføre dette. Jeg kjørte gjennom hardanger i går. Et fantastisk landskap som på ingen måte bør besudles med master som muligens ikke er nødvendig. Dette har ingenting med vernepleie å gjøre. Det er også mange andre som har gode politiske blogger, så hvorfor i all verden skulle noen lese min…
Et annet alternativ kan være å bidra til at det opprettes en blogg om tjenestene, levekårene og rettsikkerheten til personer med utviklingshemning. Dette kan selvsagt også bli påvirket av min jobbsituasjon, men jeg er uansett sikker på at det trengs. Hva er det så jeg tenker på? De siste årene har det fra en lang rekke faginstanser og tilsyn blitt avdekket at situasjonen for personer med utviklingshemning ikke er slik vi her i landet både har målsetting om eller tror de egentlig er.Få politikere bryr seg. Det er ikke situasjonen for personer med utviklingshemning man vinner stemmer på. Media velger desverre generelt sett å overse tilfeller, som om det hadde vært andre personer det var snakk om, hadde vært forsideoppslag. Det er også få andre aktører på banen. Riktignok gjør organisasjoner som NFU og LUPE, fagforeninger som FO og Fagforbundet og stiftelser som SOR viktig politisk påvirkningsarbeid. Men slik jeg ser det finnes det for lite samordning i dette arbeidet. Det er også slik at disse og andre ofte er fastlåste i standpunkt. det gjør at debatten også ofte blir fastlåst. Ikke misforstå meg, det er viktig at organisasjonene har klare ståsted. Selvsagt skal NFU være klare og prinsippfaste for inkluderende skole. Hvem ellers skal fremme dette? Selvsagt skal fagforeningene ha et klart ståsted knyttet til arbeidstakeres situasjon. Det er det de er til for. Men kanskje er det slik at det derfor må åpnes opp for arenaer som har en åpen diskusjon om vanskelige tema, men som også gir klare konklusjoner til bruk for politikere som ønsker å engasjere seg på feltet. Og ikke minst jobber klart og tydelig opp i mot politikere slik at de faktisk blir nødt å engasjere seg. En slik arena kan en blogg være. Jeg er overbevist om at det trengs en arnea for fri og åpen debatt, som er åpen for ulike ståsted, og ulike stemmer. Kanskje også Fritt ord kan la seg overbevise om det?
Det er slike ting jeg skal gruble over i sommer. Bidra gjerne til denne grublingen i kommentarfeltet, eller direkte e-post til meg (cbe@online.no).
Jeg jobber for personer med utviklingshemning – og er stolt av det!
Når sa du det sist? Når hørte du noen si det? Vi tar det en gang til:
Jeg jobber for personer med utviklingshemning – og er stolt av det!
Jeg vil begynne denne bloggposten med 3 påstander:
Vi som jobber for personer med utviklingshemning er ikke flinke til å skryte av det arbeidet vi gjør.
Politikere og administratorer er ikke flinke til å skryte av de som jobber i tjenestene for personer med utviklingshemning.
Slapp av; det er (nesten) ingen som bryr seg uansett!
Jeg treffer mange flinke folk. Folk som jobber for personer med utviklingshemning. De jobber på skolen, på dagsenteret, i hjemmet til de de jobber for. Flinke og engasjerte folk som brenner for arbeidet sitt. Samtidig hører jeg at det er vanskelig å rekruttere fagfolk. Ofte beskrives rekrutteringen som å «kaste folk rett inn fra gaten», «Vi tar det vi får».
Bortsett fra generelle kvalitetssikringsbestemmelser, er det kun et sted i lovverket som stiller konkrete krav til folk som skal jobbe for personer med utviklingshemning. Dette gjelder utdanningskravene i sosialtjenesteloven kapittel 4a som regulerer bruk av tvang og makt. Her stilles det ulike krav til utdanning ut i fra hvilke formål tvangsbruken har. Nyere undersøkelser viser at disse kravene er en vits. I over 80 % av tilfellene der det er nødvendig å bruke tvang etter lovverket, innvilges det dispensasjon fra utdanningskravet. Den formelle kompetansen mangler på det eneste området der det stilles krav om det. Hvordan er det da i resten av tjenestene? Selv om det meldes om økt søknad på vernepleierutdanningen i 2010, er rekrutteringen av kompetente fagfolk en utfordring.
Hva skyldes så dette? Det er nok en lang rekke faktorer som spiller inn her. Lønn er en selvsagt faktor. Få rekrutteres inn i fagstillinger i tjenestene for personer med utviklingshemning på bakgrunn i høy lønn. I vår var vernepleiere i streik i kommunesektoren. Folk som jobber for personer med utviklingshemning streiket for å bli verdsatt. For at samfunnet skal verdsette det å arbeide for andre mennesker på lik linje med å arbeide med tall og teknikk.
En annen faktor som mange peker på er status. Det gir ikke høy status å jobbe i tjenestene for personer med utviklingshemning. Du kan kanskje spørre «hva så?», men jeg er overbevist om at dette er en svært viktig faktor. Status er ikke bare et honnørord. Hvis man operasjonaliserer status vil man finne ulike faktorer som er med på å gi ordet status innhold. Det kan være slike ting som fokus og oppmerksomhet fra politikere, administratorer og opinion, tilgang på kurs og egenutvikling, mulighet til å drive med fagutvikling og forskning. Status trenger ikke å bety at man har høyere status enn noen andre, men det kan bety viktige faktorer som muliggjør tjenesteyting av høy kvalitet. Det er alvorlig og bekymringsfullt at vernepleiere ikke vil jobbe for personer med utviklingshemning. Lav status gir dårlig rekruttering og dårlig kvalitet.
Dette må vi gjøre noe med. Vi vernepleiere kan gjøre noe med det. Vi kan blant annet begynne å skryte mer av det vi driver med. Vi kan vise hvor flinke, engasjerte og stolte vi er over jobben vår. Vi kan vise frem det viktige og flotte arbeidet vi driver med. Kanskje flere kan få opp øynene både for viktigheten og kompleksiteten i arbeidet for personer med utviklingshemning.
Politikere og administratorer kan også gjøre mer. Begynn med skryt. Skryt over den viktige jobben vernepleiere og andre gjør for mennesker med utviklingshemning.
Kanskje kan også personer med utviklingshemning selv, og deres organisasjoner NFU og LUPE skryte mer av oss også?
Det er viktig å påpeke utfordringene vi har i tjenestene, men det er også viktig å få frem alt det positive. «Jævlifisering» tjener få, spesielt ikke personer med utviklingshemning selv.
Hvis du likte det jeg har skrevet her, liker du kanskje også det jeg skrev om
Regjeringen har lagt frem stortingsmelding nr 19 (2009-2010) Tid til læring. For å si det med en gang: Vernepleier er ikke nevnt en eneste gang. Det er ikke overraskende. Men det er trist. Trist, da jeg er overbevist om at flere vernepleiere i skolen hadde styrket læreren og skolen. Trist, da det faktisk står mye bra i meldingen. Trist, når det faktisk er et eget kapittel om flere yrkesgrupper i skolen.
Det er ikke det lureste å begynne med en digresjon, men gjør det likevel. Tid for læring er en underlig tittel på en stortingsmelding. Det kommer selvfølgelig an på hvordan man definerer begrepet læring, men er ikke dette noe man gjør hele tiden? De fleste av oss. I mange ulike situasjoner. Man kan lære det jeg ser på som gode ting, og man kan lære det jeg ser på som dårlige ting. Tid er en konstant enhet. Det er 24 timer i et døgn, 60 minutter i en time. Det er innholdet i de minuttene man er her på jorden som er forskjellig fra person til person. Det er heller ikke slik at alle lærer like raskt. Eller lærer ulike ting like raskt. Noen lærer tall raskt, men lærer empati svært sakte. Andre lærer sosiale ferdigheter raskt, men bruker et helt liv på å lære grunnleggende leseferdigheter. Hva er da ”tid for læring”?
Jeg har opp gjennom årene samarbeidet med mange skoler. Som barnehabilitør er dette en viktig oppgave. Derfor har jeg blitt mer enn gjennomsnittlig opptatt av skolen. Jeg sitter også i driftsstyret i en skole her jeg bor, og til høsten får jeg mitt første skolebarn. En god skole for alle er særdeles viktig.
Det er mye bra i stortingsmeldingen, men jeg er ambivalent. Her er veldig mye bra, så hvorfor kjenner jeg at jeg blir litt arg? Skal prøve å uttrykke det her.
Jeg er helt enig i et av premissene for meldingen. Lærerne er skolens viktigste ressurs. Uten kompetente lærere som faktisk har tid til å utnytte sin kompetanse innenfor kjerneoppgavene sine så får vi en dårlig skole. Derfor er tiltak som styrker lærerne og rammene for lærerne viktige.
Elevene lærer hele tiden, de lærer i klasserommet, de lærer i friminutt, de lærer på vei til skolen. Det er nødvendig å tenke helhetlig rundt skoledagen. Etter å ha jobbet med barn med utviklingshemning har for eksempel fordelingen av kompetanse og tidspunkt undret meg. Lærere med lang erfaring og utdanning har fullt fokus på eleven i kanskje 40-50 % av en time på skolen. Ellers er det assistenter, drosjesjåfører og andre som er sammen med dem. Husk; elevene lærer hele tiden.
Koordinering av de ulike delene av barnas hverdag er viktig. Det sies også i meldingen. Helhet trekkes frem som en viktig faktor. Foreldre, barnevern, helsesektoren og skolen skal samordnes bedre. Det er vell og bra, men det er vanskelig så lenge skottene mellom de ulike systemene fortsatt skal være tilstede. Fremdeles tar helsesektoren seg av helse, barnevernet tar seg av barnevernting, foreldre skal drive oppdragelse og lærerne skal drive læring. Igjen; læring skjer hele tiden. Skottene må bli mindre. En tverrfaglig skole kan bidra til dette. Det har vi ikke i dag. Skolen er en av de siste offentlige tjenesteområdene der tverrfaglighet ikke utnyttes som en ressurs. «Ansatte i skolen har ikke medisinsk eller helsefaglig kompetanse», står det i meldingen. Nettopp!
Helseområdet vies mye plass i meldingen. Det er strålende. Medisinering er et uløst problem i skolen. Skolehelsetjenesten skal styrkes. Vel og bra, men hvorfor beskrives skolehelsetjenesten som noe på siden av skolen. Helsetjenestene må integreres i hele skolens virksomhet. Medisinering handler ikke om enkle prosedyrer. Her trengs det oppfølging, kompetanse om virkning og bivirkning. Det kreves tett oppfølging….av vernepleiere?
I det siste har vi hørt om vold i skolen. Lærere opplever volds problematikk, blir utsatt for vold av elever. Jeg har skrevet om vold tidligere i bloggen min. Det trengs et økt fokus på dette, av folk som har kompetanse på området, som er tilstede i skolehverdagen, av ….vernepleiere?
Mange lærere forteller om en skolehverdag der de er mer sosialarbeidere enn lærere. Elever har store utfordringer knyttet til sosial kompetanse. Det trengs tid for læring. Tid til øving i sosial kompetanse. Av fagfolk med kompetanse på dette….av vernepleiere?
«Å få helsefaglig og spesialpedagogisk hjelp til elever med særskilte behov vil være av avgjørende betydning når det gjelder å avlaste lærerne” står det i meldingen. Vernepleierutdanningen er eneste utdanning som har et slikt helhetlig fokus. En helhetlig integrert kompetanse innen helse, sosialfag og pedagogikk. Men nevnes det i meldingen. Nei. Skal staten sette i gang tiltak som styrker dette. Ikke så vidt jeg kan se.
Ikke misforstå meg, det er flott at meldingen er så klar på at flere yrkesgrupper skal inn i skolen. Men det er for meg underlig at det er mer fokus på kompetanse i kopiering og inspeksjon enn vernepleierfaglig arbeid i skolen. Det er for meg et mysterium som jeg gjerne skulle funnet mer ut av. Er det noen som kan hjelpe meg?
(heldigvis ligger det i punkt 5.4 noen tiltak der vi vernepleiere må jobbe knallhardt for å bli inkludert)
Det er en tid for alt. En tid for å være prinsipiell, en tid for å være pragmatisk og en tid for å være selvkritisk og utviklende. Under en pågående streik i offentlig sektor kan man ikke forvente at fagforeningene skal være kritiske til streik som virkemiddel. Fagforeningene skal og må være prinsipielle. Streik er et virkemiddel, enten man bruker det eller har det i bakhånd, som er helt avgjørende for å kunne oppnå viktige mål, også i offentlig sektor. Du tuller ikke med streikeretten!
Streiken i offentlig sektor ble avsluttet i dag. Det er ingen som ønsker noe annet. Underveis har både innholdet i kravene og streik som virkemiddel blitt diskutert i ulike media. På slutten av streiken var det kommentator Elin Ørjasæter (gift med en vernepleier) som var sint på streiken. Hun mener at streik i offentlig sektor er noe tull; arbeidsgiver tjener penger, arbeidstakerne blør ikke og ”de svakeste” i samfunnet lider. NRK Aktuelt (8. juni) hopper på og vil diskutere streik som virkemiddel. Det er en umulig øvelse under en pågående streik. I dag, når streiken er over, blir temaet videre debattert. Både Siv Jensen og Gunnar Stavrum er kritisk til den gjennomførte streiken. En bra debatt om dette på Dagsnytt Atten i kveld, der fagforeningene faktisk finner tid til å være selvkritisk.
Det er ikke bare Ørjasæter og andre kommentatorer som er kritisk til streik som virkemiddel. Også kristelig fagforening har vært i media. De bruker ikke streik som virkemiddel, og kan heller ikke se for seg en situasjon i dagens Norge der streik vil være nødvendig. Dette er en liten organisasjon i Norge, men har visstnok tradisjon og størrelse i Danmark.
For meg er det utenkelig at man skulle fjerne streikeretten. Verken for alle arbeidstakere eller for enkelte grupper, som for eksempel ansatte i offentlig sektor. Streikeretten er fundamental, og de færreste vil vell mene at denne ikke har vært viktig i oppbyggingen av dagens velferdsstat. Men; kanskje har Ørjasæter noen poeng som det Les mer «Streik i offentlig sektor»→
Jeg undrer meg litt i disse streiketider. Undrer meg litt over hvorfor noen (les; deler av høyresiden) er så opptatt av å poengtere at likelønnskampen ikke er en kamp for lik lønn i samme yrke, men lik lønn mellom kvinnedominerte yrker i det offentlige og mannsdominerte yrker i det private.
Aftenposten gjør lørdag et stort nummer av at lønnsgapet mellom kvinner og menn i samme yrker i samme virksomhet er lite. Kvinnelige lærere tjener nesten like mye som mannlige lærere. Mange påstår at fagforeningene ikke er ærlige. At vi har likelønn her i landet; likelønn mellom menn og kvinner i samme yrke i samme virksomhet. Det er mye man kan si om dette, men;
Har det virkelig noe å si?
Uansett handler dette om kjønn og verdsetting. Kampen for lik lønn mellom kjønnene, om dette så er en kamp for lik lønn mellom privat og offentlig sektor, er uansett en rettferdig kamp! Støtt de streikende. Likelønn nå!
For noen bloggposter tilbake skrev jeg om Lysbakkens inkluderingsutvalg. Jeg ble glad for at ministeren tok seg tid til å kommentere innlegget. Er også glad for at flere mener det samme som meg. Terje Georg Gunnarsen utfordret Audun Lysbakken i BA for noen dager tilbake. Han påpeker også behovet for fokus på personer med utviklingshemning når man snakker om inkluderingsutfordringer.
Jeg må nok innrømme at flere leser BA enn min blogg, så forhåpentligvis svarer Lysbakken også i BA.
La oss ta det først. Mitt hovedbudskap i denne bloggposten: La ikke mobbeargumentet bli et gyldig argument for segregering.
Den siste uken har saken om en muslimsk skole vært diskutert i media. Det er mange argumenter både for og mot en egen skole for muslimske elever. Personlig er jeg svært skeptisk, men det krever god argumentasjon for å ikke godta dette når man i utgangspunktet godtar kristne skoler. Uansett, det er ikke for og i mot denne type skoler jeg skriver om her. Det jeg skal skrive om er mobbeargumentet.
For mobbeargumentet ble reist i Dagsavisen her om dagen. Av Fritt Ord-prisvinner Bushra Ishaq. Hun sier følgende til Dagsavisen: «Jeg tror de vil få bedre selvtillit og styrket identitet, i stedet for å gå på en skole der de blir mobbet fordi de er muslimer og blir anklaget for å snikislamisere Norge«.
Jeg sier det igjen. Det at noen blir mobbet må ikke bli et gyldig argument for segregering. Første gang jeg møtte dette argumentet var i debatten om abort og Down syndrom. Det er kanskje litt på kanten å kalle dette segregering, i såfall en ganske makaber form for segregering. Det at barn med Down syndrom kunne bli mobbet ble brukt for å argumenter for å kunne tillate abort etter 12 uke.
Hvis man bruker mobbeargumentet kan man selvsagt bare erstatte en gruppe med en annen. Man trenger egne skole for afrikanere, egne skoler for tykke, man kan godkjenne abort av jødiske fostre etter 12 svangerskapsuke, eller segregere alle med rødt hår etc etc…. Se forøvrig M.I.A. sin video Born Free for makabert og rystende fokus på tematikken.
Mobbing må bekjempes på helt andre måter enn segregering. Vi må jobbe for et inkluderende samfunn som ivaretar alle. Derfor; argumenter gjerne for muslimske skoler, men ikke bruk mobbeargumentet.
Audun Lysbakken presenterte i dag et nytt regjeringsoppnevnt utvalg. Utvalget skal gi innspill til hva slags strategi Norge bør velge for å lykkes som flerkulturelt samfunn. Dette er spennende og viktig. Det kan dog se ut som ministeren har litt for dårlig selvtillit. Synes talen han holdt til SVs landsstyre la et godt grunnlag for politikkutforming på området.
Utvalget blir av departementet omtalt som inkluderingsutvalget. Dette synes jeg er trist. Inkludering handler om noe mer enn det såkalte flerkulturelle samfunnet med fokus på personer med annen etnisk bakgrunn. Det er synd at inkluderingsbegrepet blir snevret inn på denne måten. Jeg har lekt meg litt med mandatet til utvalget:
Inkluderingsutvalget skal blant annet diskutere, vurdere og foreslå tiltak knyttet til:
Utfordringer med en mulig utvikling av et klassedelt samfunn, hvor personer med innvandrerbakgrunn utviklingshemning har dårligere levekår og lavere samfunnsdeltagelse enn resten av befolkningen. Det gjelder særlig innvandreres personer med utviklingshemnings deltagelse i arbeidslivet.
Hva kan gjøres for å øke den lave yrkesdeltagelsen til kvinner i enkelte grupper personer med utviklingshemning.
Hvordan samfunnet bedre kan benytte de ressursene mange innvandrere personer med utviklingshemning besitter, både med tanke på økonomisk vekst og samfunnsmessig utvikling.
Hvordan deltagelse i utdanningssystemet for innvandrere og deres barn personer med utviklingshemning kan virke utjevnende, skape sosial mobilitet og bidra til å sette unge i stand til å ta selvstendige livsvalg
Hvilke utfordringer som knytter seg til bokonsentrasjon av enkelte grupper i byområder personer med utviklingshemning(segregering), og hvordan disse utfordringene kan løses.
Hvordan man bedre kan inkludere innvandrere personer med utviklingshemning på sentrale samfunnsarenaer og bringe deres erfaringer, kompetanse og synspunkter inn i offentlig debatt og demokratiske prosesser.
Hvilke felles verdier bør danne grunnlaget for vårt flerkulturelle et inkluderende samfunn, og hva kan gjøre for å sikre at hele befolkningen slutter opp om disse verdiene.
Hvilke aktuelle og mulige konfliktområder som finnes i det flerkulturelle et inkluderende samfunnet hvor ulike verdier og prinsipper kan komme i konflikt, og hvordan samfunnet best kan håndtere slike konflikter når de oppstår.
Poenget mitt er selvsagt at inkludering ikke handler om en gruppe i samfunnet. Det handler om oss alle. Det handler om visjoner og prinsipper for utviklingen av et samfunn for oss alle. Utvalget med fokus på etniske minoriteter er selvsagt viktig, men det er synd at man ikke sparte «inkluderingsutvalget» til noe mer. Det trengs!
Vernepleieren 