Utviklingshemning

Helt jæla mongis!

Ok. Med fare for å bidra til å gjøre noe kjent som jeg enda ikke helt vet om jeg ønsker skal gjøres kjent. Hva synes du om A-lagets nye låt; «Funksjonshemmet»?

Jeg skriver denne bloggposten siden jeg befinner meg i Loddefjord, Bergen. Siden jeg har skrevet min kjærlighetserklæring til Loddefjord for lengst. Siden jeg liker å tenke før jeg kritiserer. Kanskje særlig tenke før jeg kritiserer folk fra Loddefjord (som A-laget delvis er fra). Siden jeg liker folk som utfordrer det «politisk korrekte», men som ikke lar det gå utover enkeltmennesker. Siden jeg liker å høre hva andre mener. Hva mener du?

Diskusjonene om låten har gått på twitter og facebook. NRK Hordaland har tatt debatten (uten at jeg fikk høre den). Tillitsvalgte i NFU har reagert. De har helt sikkert rett i at folk kan føle seg støtt av teksten. @VidarH73 (som jeg anbefaler å følge på twitter) skriver blant annet: «Fine greier, reagerer sterkest på helt jævla mongis, kjenner mange utviklingshemmede som reagerer på det, hverdagsspråket bør endres».

Jeg synes bruk av språk er vanskelig. Men viktig. Det er viktig å tenke over hvilke ord man bruker. Hva er for eksempel en «bolig»? Eller en «bruker»? Eller hva indikerer det når vi hele tiden snakker om «de» utviklingshemmede? Språket er med på å stigmatisere og diskriminere. Men også alminneliggjøre og akseptere. Derfor synes jeg det er flott om slike låter fører til en diskusjon om språket vårt.

Har for eksempel @V4g4rd et poeng når han skriver «At funksjonsfriske folk velger å sammenligne seg med funksjonshemmede folk for å beskrive en tilstand av KULHET er ikke mobbing. Hør etter:)» Kan bruken av mongis i denne sammenhengen være med på å styrke synet på personer med utviklingshemning? På opphavet av ordet mongis…

Et av spørsmålene vi bør stille oss er om slik språkbruk er med på å stigmatisere eller diskriminere. Noen vil helt sikkert si til meg at det er underlig at jeg ikke automatisk sier ja til dette. «Helt jæla mongis» er et uttrykk jeg har hørt i hele min oppvekst. Eller; «e du helt åndssvak, eller?» Betyr det at de som bruker det ser negativt på personer med utviklingshemning? Ligger det noen verdiladning knyttet til opprinnelsen av ordet? Jeg tviler sterkt på det, selv om det oftest er ment negativt overfor mottakeren av ordet (ikke sikker på om A-laget mener det her, de snakker om seg selv???).

Betyr det at andre kan få et negativt syn på personer med utviklingshemning av at hverdagsspråket vårt inneholder slike begrep? Kanskje. Ordbruk som dette er ofte ment for å snakke nedsettende om andre. Derfor kan det også bli hengende noe negativt ved opprinnelsen av ordet. Vi har vel alle et ansvar for å bidra til å utvikle språket i en retning som ikke skaper slik usikkerhet? Og; bør vi ikke ta hensyn når folk føler seg rammet av språket som blir brukt, slik pårørende i denne sammenhengen gir uttrykk for på twitter? Kanskje har musikere, kjendiser og forbilder (den ikke ukjente Lars Vaular er med og promoterer denne låten) et særlig ansvar for dette, eller har de kanskje også et særlig ansvar ved å røre ved de vante konvensjonene?

Samtidig. Er det virkelig slik at ordet mongis assosieres med personer med utviklingshemning lenger. Jeg er ikke sikker. Ikke om man ikke tenker spesielt over det. Kanskje er det faktisk slik som Thomas Owren sier på Facebook: «Spørsmålet er kanskje om «mongis» er et ord som egentlig rammer de som engang ble omtalt som «mongoloide», eller om det (kanskje og forhåpentligvis) er i ferd med å løsrive seg? Ord som «crazy» eller «sinnsyk» (som i «helt crazy», eller «sinnssykt bra/dårlig») – er de diskriminerende overfor folk med alvorlig psykisk lidelse? Er det slik at det å kalle noen for «jævla idiot» rammer folk med psykisk utviklingshemming? I så fall vet jeg om mange vernepleiere (meg inkudert) som trenger et nytt sett med skjellsord..»

Et lite appendix:
Ja, språk er vanskelig. Denne debatten er vel relativt nærliggende bruken av neger og nigger. Skulle lese en bok om gåter for sønnen min her om dagen. Boken, fra 82, starter med følgende gåte: Hva blir en neger hvis han hopper ut i det røde hav? Våt, selvfølgelig. Jeg hoppet over denne. Bruken av neger og nigger er nesten borte fra hverdagstalen. Men rappere kan bruke det uten problemer. Til ettertanke?

Fant dette klippet fra en diskusjon om neger, med african youth, johan golden og finn erik vinje.

31/07/2011 4

Pupper!

Jeg skal fortelle deg en liten ting. Noe som du ikke trenger å vite, og antakeligvis heller ikke ønsker å vite. Jeg har pupper. På grunn av et liv med mye sjokolade og lite trening så sitter jeg her med…ja pupper. Ok. Jeg er ikke den eneste. Og de er ikke så store. Og per definisjon kan de kanskje heller ikke kalles pupper. Men jeg forteller det like vel. Ja, jeg har pupper.

I dag stod jeg opp klokken 0600. Klar for en liten løpetur i skogen før jobb. Klar. I min litt trange trenings t-skjorte. Slik den skal være. Blå og fin. 100 % polyester. Litt regn i luften. Eller egentlig øs pøs regn.

Polyester, pøs og pupper er tydeligvis en dårlig kombinasjon. Visste det fra før, men i dag trodde jeg været skulle holde seg tørt. Nemlig.

Så hvorfor forteller jeg dette? Enkelt. Fordi jeg kan. Jeg kan fortelle deg at jeg har såre pupper. At det er derfor jeg antakelig kommer til å dra uvanlig mye i t-skjorten i dag. Kanskje til og med slik at den mister formen. Jeg kan fortelle at det var smertefullt å dusje, og at jeg måtte gå inn og ut av de vonde strålene. At jeg muligens kommer til å bli distrahert når jeg snakker med deg i dag.

Jeg forteller det fordi jeg forstår. Forstår at det er en sammenheng mellom mitt ubehag og t-skjorten, løpeturen og regnet. Sannsynligvis dropper jeg den t-skjorten neste gang det regner. Muligens dropper jeg hele turen. Kanskje vil jeg vegre meg for å dusje, men jeg forstår jo at det er noe jeg må etter en løpetur. Jeg kommer heller ikke til å løpe i morgen.

Tenk om jeg hadde forståelsesvansker og ikke klarte å se sammenhengen mellom mitt ubehag og polyester, pøs og pupper. Tenk om jeg i tillegg hadde kommunikasjonsvansker og ingen rundt meg forstod. Forstod at det at jeg drar i t-skjorten, vegringen for tur eller dusj, fjernhetene og annen underlig atferd hadde noe med små nesten usynlige bloduttredelser på brystvortene forårsaket av polyester, pøs og pupper. Tenk om ingen av mine nærmeste oppdaget disse små, men viktige helseutfordringene. Tenk om de ikke forstod sammenhengen med dette og min atferdsendring. Og kanskje; tenk om de ikke prøvde å forstå?

Det er selvsagt ikke for å fremheve puppene mine at jeg forteller dette. Men jeg ser en sammenheng mellom det jeg her skriver og vernepleiefaglig arbeid. Ser kanskje også en sammenheng mellom dette og utdanningsmeldingen som er under arbeid. Ser du den og, eller?

24/06/2011 2

Et offentlig svik!

Magasinet Plot forteller i sitt siste nummer historien om Roger. Roger er utviklingshemmet, og har begått et drap. Historien er historien om et svik. Et offentlig svik. Han har gått gjennom hele livet uten å få bistanden han trenger.

Jeg anbefaler historien på det varmeste. Dagbladet har også omtalt den. Som et resultat roper ledende politikere om mer tvang. Jeg roper om mer kompetanse. Kompetanse om utviklingshemning i alle deler av velferdstjenestene. Det trengs høy kompetanse for å møte mennesker som Roger uten å bruke unødvendig tvang. Eller; uten å skrive fra seg ansvaret og se på at mennesker går til grunne. Historien inneholder en lang rekke problemstillinger som jeg sikkert kommer til å ta tak i ved en senere anledning. Men historien engasjerte meg til å skrive dette innlegget som torsdag (9. juni 2011) står i Dagbladet.

Et offentlig svik!
Magasinet Plot og Dagbladet har de siste dagene beskrevet livshistorien til drapsmannen Roger. Historien om Roger er historien om et offentlig svik. Beskrivelsen er rystende. Den forteller om kommunale myndigheter og kommunalt hjelpeapparat som ikke evner å gi den bistanden som trengs. Den beskriver kompetansemangel og ansvarsfraskrivelse. Når kommuneledelsen viser til at mennesker har lov til å gå til grunne, når ledende politikere roper om mer tvang, ja da vitner det om velferdstjenester som har spilt fallitt.

Som tillitsvalgt for mange av landets fagfolk i tjenestene for personer med utviklingshemning er kompetansemangel og ansvarsfraskrivelse dessverre ikke nytt. Vi hører om barn som blir kasteballer mellom barnevern og omsorgstjenester, vi hører om voksne, både med og uten diagnosen psykisk utviklingshemming, som ikke får nødvendig bistand, vi hører om ansatte uten opplæring eller kompetanse.

Rommet mellom unødvendig tvang og ansvarsfraskrivelse er et komplisert rom, men det er også mulighetenes rom. Det er ikke slik at det eneste man trenger når man jobber for personer med utviklingshemning er empati og tålmodighet. Ofte trengs det høy spesialisert metodisk kompetanse. Hvilken kompetanse har egentlig skoleverket, NAV, rusomsorgen og barnevernet på utviklingshemning? Hvilken kompetanse har kommuneadministrasjonen og politikere på de særskilte utfordringene en utviklingshemning kan føre med seg?

Historien om Roger er også en historie som viser at endring er mulig. Med god faglig oppfølging og riktige rammer for tilværelsen klarer Roger seg tilsynelatende bra. Dessverre måtte det et drap til for at han skulle få den bistanden som var nødvendig. Historien viser at det trengs et kompetanseløft på alle områder der personer med utviklingshemning møter velferdsstatens tjenester. Styrket kompetanse på å identifisere og følge opp personer med utviklingshemning. Det er nå svært viktig at helse- og omsorgsdepartementet, Kunnskapsdepartementet og kommunene selv er tydelige på hvordan de har tenkt å sikre riktig kompetanse og gode tjenester nært personer med utviklingshemning. Landets vernepleiere og andre helse- og sosialarbeidere står sammen med dere for å sikre rettsikkerheten, levekårene og tjenestene for en ofte glemt gruppe i samfunnet.

09/06/2011 0

Utdanningsmodell fra fortiden?

For litt siden skrev Jorunn Vindegg og Kåre Heggen et innlegg i Aftenposten som argumenterer for en enhetlig grunnutdanning for sosialarbeiderne. Jeg prøvde meg med et tilsvar. Et tilsvar som på ingen måte omhandler alle momenter i deres korte innlegg, men som påpeker noen viktig momenter fra vernepleierståsted. Jeg fikk ingen respons fra Aftenposten, men heldigvis har jeg min egen publiseringskanal her på bloggen min :-). Da Aftenposten ikke ville trykke er det selvfølgelig en fare for at det er dårlig skrevet, men jeg antar også at fokus på vernepleierutdanningen desverre er et for smalt fokus for avisen.

Utdanning for velferd

Landets velferdsutdanninger finner først og fremst sin legitimitet i at de utdanner yrkesutøvere som er i stand til å møte behovene som personer med ulike bistandsbehov har. Derfor mener jeg det er svært viktig at Kunnskapsdepartementet nå har satt i gang Les mer «Utdanningsmodell fra fortiden?» →

02/06/2011 2

Innfridde mål eller brutte visjoner?

Jeg var på Ringsaker i dag. Holdt innlegg hos FO Hedmark. De avholdt konferanse om ansvarsreformen 20 år etter. Det var en fin samling. En nødvendig samling. Nok en gang; desverre.

Barne-, likestillings og inkluderingsdepartementet var representert. Det var også fagmiljø og lokalpolitikk. Alle er enige i hvor vi er og hvor vi skal. Spørsmålet er hvordan og når.

Når jeg satt på toget hjem fikk jeg nyhetsbrev fra NAKU. De melder om den nye rapporten fra NTNU; Innfridde mål eller brutte løfter? (Söderström og Jan Tøssebro). Det blir helgelitteraturen min, men oppsummeringene bekrefter bekymringene fra konferansen på Ringsaker:

Utviklingen av nye store bofellesskap brer om seg og svært mange har de senere år flyttet inn i bofellesskap som er minst dobbelt så store som retningslinjene fra reformårene.

Andelen uten dagaktivitet øker foruroligende, og for de som er i dagaktivitet går trenden motsatt av idealene om normalisering.

Selvbestemmelsen synes å reduseres, og hensynet til turnus og rutiner i boligen er tilbake som tunge argument mot personens innflytelse over egen hverdag. En enda kortere oppsummering er: Utfordringen i dag er å få reformen tilbake på sporet. Hvordan det skal gjøres er imidlertid ikke tema for denne rapporten.

Ok. I dag skrøt jeg av Lysbakken og hans fokus på situasjonen for personer med utviklingshemning. Jeg sa at om jeg kan gi kommunene like mye skryt som jeg kan gi BLD blir det bra. Hvis denne rapporten «innfrir» det den lover jf. mitt sitat over, forventer jeg at ministeren eksplisitt kommenterer denne.

20/05/2011 0

Nok er nok!

Bilde fra sor konferansen tatt av Jan-Erik Østlie — Bilde: Jan-Erik Østlie, Fontene

Nok er nok. Det er på tide at kommunene tar ansvar. At staten tar ansvar. At noe skjer.

I 2007 var jeg på høringskonferansen om rapporten «Vi vil, vi vil, men får vi det til?» Rapporten og konferansen dokumenterte at det var behov for handling knyttet til levekår, rettsikkerhet og tjenester til personer med utviklingshemning. I dag ble SOR konferansen En ny hverdag avsluttet. Det er det samme som blir sagt nå som for 4 år siden. Noe må gjøres.

Jan Tøssebro (som forøvrig velfortjent fikk SOR prisen) viste til sin nye forskning. Her ser han på hvordan dagens situasjon er i forhold til tiden rett etter reformen:

det er en dramatisk økning i antall beboere per bofelleskap
økende andel bofelleskap med fellesareal
andelen uten dagaktivitet har økt klart
det har skjedd lite i forhold til sosiale nettverk, men man ser en liten bedring knyttet til fritid
Han forteller også om en svekkelse av selvbestemmelsen.

Konklusjonen er en reform i revers. Dette må vi gjøre noe med. Vi må si at nok er nok. Audun Lysbakken og Kirsti Bergstø i inkluderingsdepartementet gir meg håp. Ministeren var blant annet svært tydelig i sin tale til konferansen. Jeg tror dog at det er helt avhengig av statlig styring. Statlig styring når det gjelder boligbygging. Statlig styring når det gjelder bemanning og kompetanse. Tøssebro sa det svært tydelig. «Det kommunale selvstyret er svært koordinert.» Er det slik at kommunene tilpasser tjenestene individuelt og lokalt, eller er det slik at vi ser en negativ spiral som brer seg fra kommune til kommune?

I panledebatten som jeg deltok i på torsdag rakk jeg ikke å si alt jeg hadde tenkt å si (jeg er tross alt bergenser). Om jeg hadde mer tid, hadde jeg kanskje sagt noe slikt som dette:

Gratulerer med dagen. Ikke først og fremst for ansvarsreformen som fyller 20 år i år. Først og fremst for at denne konferansen markerer en ny start. Vi har en bred politisk enighet om at noe må gjøres. Brukerorganisasjoner er klar for handling. Vi i fagforeningene er mer enn klar. Nå må vi finne måter å gjøre dette på. Jeg er blitt inspirert på denne konferansen. Inspirert til handling! La oss stå sammen nå. La oss vise at samordningsrådet nettopp har levd opp til navnet sitt. Sammen for forandring.

Hva mener du må gjøres? Da tenker jeg ikke på om vi trenger mer kompetanse eller stopp i bygging av store bofelleskap. Jeg mener hvordan vi skal kunne klare å nå de målene vi står felles om. Jeg trenger dine råd. Gi dem her på bloggen eller å min facebook side.

Les forøvrig mer om konferansen på Fontene sine nettsider.

01/04/2011 0

En tredje vei i ultralydsaken?

Den vernepleiefaglige løsningen moraliserer ikke overfor de som ønsker den medisinske utviklingen velkommen. Den beskylder heller ikke kvinner som velger å ta abort etter tidlig ultralyd for å være sorteringssamfunnets frontsoldater. En vernepleiefaglig løsning bidrar til et samfunn der spørsmålet om tidlig ultralyd ikke er et spørsmål om Down syndrom.

Debatten om tidlig ultralyd har vært aktuell denne vinteren. Det er en vanskelig debatt med mange følelser. Sterke ord er blitt brukt. Synes begge sider i debatten har hatt tankevekkende innlegg. Les for eksempel hva Vampus mener eller «En søsters stemme». Jeg har prøvd meg med en kronikk som hevder en tredje vei i ultralyddebatten. Dessverre er den blitt refusert av Aftenposten og Dagsavisen. Heldigvis kan jeg publisere den selv her på bloggen min.

Les det jeg har skrevet, kommenter gjerne.
En tredje vei i ultralydsaken?

Arbeiderpartiet har gjennom sitt integreringsutvalg satt et klart og tydelig mål. Norge skal være verdens mest inkluderende samfunn. Er det et paradoks at samme parti nå går inn for en politikk som vil medføre et samfunn nesten uten personer med Down syndrom?

Den medisinske utviklingen fører med seg etiske og politiske utfordringer. Denne vinteren er det tidlig ultralyd som er blitt en svært aktuell problemstilling. Er det politisk og medisinsk nødvendig å innføre ultralyd i 12 uke? Les mer «En tredje vei i ultralydsaken?» →

23/03/2011 1

Gullalderen (eller; ta faget tilbake (3))

Tenk om vi lever i gullalderen. Tenk om det er nå, akkurat nå, velferdsstaten er på topp.

For litt siden fikk jeg en e-post fra en tillitsvalgt i FO, som også jobber i habiliteringstjenesten. Han jobber stort sett med mennesker med utviklingshemning. E-posten kommer som følge av kronikken til Kirsti Bergstø i BT rett før nytt år. Noe av det han skriver var svært tankevekkende:

…det er viktig at trøkket opprettholdes slik at intensjonene med reformen ikke bare var et blaff på nittitallet. Men skal jeg se inn i glasskulen (noe jeg gjør nesten hver dag) tror jeg at fremtiden er enda dystrere. Stikkord som new public management, eldrebølge (kankje også med frp ved roret), stor kommunal fattigdom m.m. gjør at man kan se langt etter individuelt tilrettelagte tjensetetilbud i fremtiden- tror jeg. Jeg tror de som jobber med utviklingehemmede om 20 – 30år kommer til å drømme om det «glade» 90- og 2000 tallet hvor vi faktisk opplevde å få gjennomslag for at kommunene måtte innfri sine plikter- dette var nok tiden med «melk og honning». Jeg tror vi må kjempe en «tofronts-krig» hvor vi fremdeles argumenterer for intensjonene med reformen samtidig som vi må ha et fokus på hvordan skal utviklinghemmede ivaretas under «skrinne betingelser». Men det siste mener jeg viktigheten av fagutvikling og forskning i alt fra teknologi til metode.

Det er flere elementer her som er verdt å kommentere. Er det slik at vi går mørkere tider i møte? Skal vi være fornøyd med det vi har? I hvilken grad skal fagutvikling ta hensyn til rammebetingelser?

I min mini serie «Ta faget tilbake» er det siste spørsmålet interessant. Fagutvikling skjer ikke i et vakum. Selvsagt skal vi ta hensyn til hvilke betingelser faget skal utøves i. Samtidig er jeg stor tilhenger av å ha flere tanker i hodet på samme tid. Vi må både kunne tenke hvordan tjenestene kunne vært hvis betingelsene hadde vært tilnærmet optimale, samtidig som vi må tilpasse tjenestene de faktiske forholdene. Helse- og sosialfaglig arbeid handler ofte om denne to-fronts krigen. Men krigen skal kjempes med sosialfaglig og vernepleiefaglig arbeid. Vi må si i fra om hvordan ting kunne ha vært om vi fikk de riktige betingelsene, samtidig som vi må fortsette å drive faglig arbeid, også under skrinne betingelser. Vi har nemlig et ansvar overfor de som er avhengig av vårt arbeid. Selv om man opplever motgang på arbeidsplassen, så er det viktig å ikke bli avmektig. Jeg tror det er viktig å reflektere over det som står i e-posten, men man må ikke bli handlingslammet. Hva tenker du?

PS! Neste innlegg handler om godt faglig arbeid som god samfunnsøkonomi. Et slikt fokus kan kanskje være med på å motvirke de skrinne vilkårne som min tillitsvalgtkollega ser i glasskulen.

PS!2 Hva annet enn Honningbarna passer til å illustrere vår tid, som nettopp «melk og honning» tidsalderen?

19/03/2011 0

«Hjelp, Downsfolket kommer!»

Har du hørt det? Det er noen som er redd. Det er noen politikere som er redd. De er redd for at Downsfolket* skal ta over landet. De er redd for at en babyboom med barn med Down syndrom skal feie over landet. De er redd for de skal komme i store mengder fra utlandet. De er redd for at de skal invadere stortinget. Er du redd?

Jeg er ikke redd, jeg er opprørt. Opprørt over de som styrer landet vårt. Denne blogg posten er ikke om hva jeg mener om ultralyd tidlig i svangerskapet. Den er ikke om asylpolitikk, og heller ikke om Down syndrom. Den er om Dritan Kreshpaj og om Marte Wexelsen Goksøyr . Den er om verdighet.

Både Dritan og Marte har vært i media i det siste. Bortsett fra at begge har Down syndrom er det nok lite disse to har til felles. Men begge gir meg assosiasjoner til politikere som ikke gjør jobben sin. Politikere som faktisk gjør det motsatte, som er passivt ansvarsløse eller går over streken.

Dritan er asylsøker fra Albania. Han er døv, uten talespråk og har en alvorlig nyresykdom. Han kom til Norge som barn. I Norge får han tett oppfølging av høyt kvalifisert personell. Albanske myndigheter bekrefter så vidt jeg vet at de ikke har noe tilbud til Dritan. Likevel får han ikke oppholdstilatelse i Norge. Han kan når som helst bli kastet ut av landet. De som kjenner Dritan sier at om så skjer vil det få svært alvolige følger for helsen hans. Jeg mener ikke at utviklingshemning skal føre til automatisk asyl. Men jeg mener sterkt at Norge skal vise menneskelige hensyn. Det kan jeg ikke se at blir gjort i denne saken. Hvorfor får ikke Dritan bli i Norge? Innvandringspolitiske hensyn. Norske myndigheter er redd for at norge skal bli oversvømmet av personer med utviklingshemning, nyresvikt eller dårlig hørsel. De er redd for at foreldre fra alle verdens hjørner skal dumpe sine barn her i Norge.Til dere redde politikere, dere som sitter og ser dette skje: Skam dere!

Denne uken var Marte på Stortinget (se her for mer om Marte). Invitert av KrF. Der var også Jens. Hun ville vite hva han mente om tidlig ultralyd og faren for å utvikle et sorteringssamfunn. Et samfunn der personer med Down syndrom er utrydningstruet (som Marte så treffende beskriver det på sin t-skjorte). Jeg skal ikke her mene noe om forslaget om ultralyd (skal sikkert skrive om det senere). Det som opprører meg er reaksjonen fra politikerne på Martes besøk på stortinget. Et besøk som nå fører til at de skal evaluere besøksreglene i Stortinget. Et besøk som har fått ledende Arbeiderparti-politikere til å hevde at det var uverdig av KrF å invitere henne, og at dette var grov utnytting. Det er dette som opprører meg. Det er vanlig å invitere folk til Stortinget. Mange andre har skapt medieblest i stortinget. Men når Marte kommer dit så skal de plutselig endre reglene. Er det virkelig slik at dere vil innskrenke den demokratiske muligheten personer med Down syndrom har til å utrykke det de mener overfor dere politikere? Skiltet er enkelt: «Down syndrom- ingen adgang!» Politikere som reagerer slik: Skam dere!

Arbeiderpartiet har med sitt integreringsutvalg satt som ambisjon at vi skal være verdens mest inkluderende samfunn. Det er en ambisjon jeg deler. Skal vi få det til må vi gjøre noe mer enn å snakke som Støre. Vi må handle. Nå er det på tide å vise handlekraft. La Dritan bli. Inviter Marte tilbake til stortinget. Vis verdighet.

*Ordet Downsfolket er hentet fra Ut i vår hage episoden Frelseren. Gir noen ekstra perspektiver å se denne nå, synes jeg.

18/02/2011 7

Vernepleieren

En nettside om tjenestene, levekårene og menneskerettighetene til personer med utviklingshemming

Stikkord