Søk

Vernepleieren

En nettside om tjenestene, levekårene og menneskerettighetene til personer med utviklingshemming

Åpne søk
Stikkord

Utviklingshemning

Et jubileum?

Bergens Tidende har den siste tiden hatt flere innlegg på trykk som omhandler situasjonen for personer med utviklingshemning. Statsekretær Kirsti Bergstø skriver om retten til eget hjem. Sidsel Bugge Monsen skriver svært godt blant annet om selvbestemmelse og kompetanse (har desverre ikke funnet den i elektronisk versjon).

I dag har jeg et innlegg i BT som med henvisning til 20 års jubileumet for reformen etterlyser at de som sitter på virkemidlene, nemlig kommunene og helse- og omsorgsdepartementet, tar ansvar. Finner heller ikke det elektronisk, så derfor er det gjengitt her:

Et jubileum?

Året 2011 skulle være et jubileumsår. Vi skulle ha markert at personer med utviklingshemning var blitt likeverdige borgere i et inkluderende samfunn. Mye tyder på at vi har andre ting å gjøre enn å feire.

BT har den siste tiden pekt på ulike utfordringer knyttet til situasjonen for personer med utviklingshemning. Sidsel Bugge Monsen fra NFU skriver flott om selvbestemmelse. Statssekretær Kirsti Bergstø skriver om revitalisering av reformens verdier. Det er prisverdig at barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (BLD) er så tydelig på reformens intensjoner, og da særlig personer med utviklingshemnings rett til selv å bestemme hvordan de vil bo. Dessverre er det slik at det er andre som sitter på de viktigste virkemidlene.

For det første er det avgjørende at kommunene tar ansvar. Jeg har i flere sammenhenger kalt arbeidet som blir gjort for personer med utviklingshemning for kommunenes hemmelige tjenester. Det er avgjørende at politikere og administratorer tilegner seg kunnskap om området. Det er svært viktig at man skiller mellom de tjenestene som skal gis til en syk person på 93 år og inkluderingsarbeidet som skal gjøres for en frisk person på 30.

For det andre må helse- og omsorgsdepartementet ta ansvar. Det er svært lite som tyder på at dette departementet har fokus på tjenester til den delen av befolkningen som trenger praktisk bistand i et livsløpsperspektiv. De har blant annet nettopp lagt frem et forslag til ny lov for kommunale helse- og omsorgstjenester som blir slaktet av en lang rekke organisasjoner som representerer personer med funksjonsnedsettelse. Også BLD er sterkt kritisk.

Det må være systemer for kompetanseutvikling og etisk refleksjon. Dette er mangelfullt i dag. Det er også en kjensgjerning at en svært liten andel av kommunenes ansatte i disse tjenestene har vernepleierutdanning eller annen høgskoleutdanning. Det eneste området der man har konkrete utdanningskrav i tjenestene er ved bruk av tvang. Nye tall viser at hele 86 % av vedtakene om bruk av tvang trenger dispensasjon fra lovverket. Dette er skandaløst, men dessverre ikke overraskende.

Om ikke kommunene og resten av regjeringen tar situasjonen på alvor, vil Kirsti Bergstøs ord i BT 27.12 bare bli en festtale uten konsekvenser. Om ikke kommunene aktivt sikrer sentrale verdier i arbeidet for personer med utviklingshemning vil BLD sitt iherdige arbeid være fånyttes. Det er på tide å våkne opp. Kanskje kan vi feire et jubileum like vel. Ikke feire at vi har nådd målene fra reformen, men feire at vi i 2011 faktisk fikk troen tilbake.

1

Tenk deg at når du våkner i morgen…

… så er verden perfekt. Hva er det dine vernepleierøyne ser da? Og for deg som ikke er vernepleier, hva burde vernepleierøynene sett?

Det er en uke siden FO kongressen. Der ble det vedtatt et prinsipprogram og uttalelser. Det ble også vedtatt en plattform for utdanningspolitikk og kompetanseutvikling. Disse dokumentene utgjør grunnlaget for mitt arbeid de neste 4 årene. I tillegg til et helhetlig ansvar for FOs politikk som medlem av arbeidsutvalget, skal jeg ha seksjonslederansvar for vernepleierne. Det er derfor jeg stiller spørsmålet innledningsvis. Hvilke utfordringer er det landets vernepleiere skal ta fatt på de neste årene? Hva mener du vernepleierne i FO særlig skal rette fokus mot?

Det er mange utfordringer i sikte. En stortingsmelding kommer neste høst. Her skal regjeringen gjennomgå alle utdanningene som utdanner personell til landets velferdstjenester. Dette for å sikre samsvar mellom utdanning og behov, sikre gode tjenester. Jeg gleder meg til meldingen. Jeg tror at vernepleierutdanningen vil få et løft gjennom meldingen. Endelig skal det bli tydelig hvor godt utdanningen passer til de behovene og utfordringene velferdstjenestene står ovenfor. Dog er det slik at ikke alle kjenner til profesjonen vår. Her må FO og andre aktører, som utdanningsinstitusjoner og brukerorganisasjoner, være tydelige og aktive ambassadører for vernepleierutdanningen.

For at FO skal stå enda sterkere i de utdanningspolitiske diskusjonene de nærmeste årene skal vi utarbeide profesjonsspesifikke deler til vår utdanningspolitiske plattform, da også for vernepleierne. Her trenger vi hjelp. Både fra FO medlemmer, andre vernepleiere, mottakere av vernepleiernes tjenester og samarbeidspartnere (som barnevernpedagoger, sosionomer, lærere og sykepleiere). For vernepleierutdanningen og profesjonen; hvor og hvordan bør FO sette inn støtet de neste årene?

Jeg er overtydelig på at vernepleiere har et særlig ansvar for tjenester, rettsikkerhet og levekår for personer med utviklingshemning (blant annet i mitt innlegg til FO kongressen). På dette området har vi store utfordringer, blant annet knyttet til kompetanse.

Så; hva mener du er de største utfordringene for oss vernepleiere? Og; hvordan mener du vi møter disse utfordringene på best måte? Jeg håper å høre fra deg. Både om temaene jeg har nevnt her eller alle andre temaer som er viktig for deg. Kommenter på bloggen min, bli venn med meg på Facebook, send meg en e-post eller ring meg. For å utvikle vår politikk, og ikke minst sette i verk de beste tiltakene trenger vi din uredde stemme.

8

Var det fest i går, eller?

Det er alltid noen eller noe som prøver å ødelegge en fest. Enten er det noen som klager og er sur på festen, eller så er det frykten for dagen derpå som ødelegger stemningen.

I går skrev jeg at det var en festdag for alle oss som er opptatt av situasjonen for personer med utviklingshemning. Det er helt nødvendig at sentrale politikere tar grep. Kritikken som Jan Tøssebro kom med i Dagbladet torsdag er helt på sin plass (og vel verdt å lese). Stoltenberg  og hans regjering har knapt løftet en finger for personer med utviklingshemning i deres regjeringstid.

Men så var det dette med å ødelegge festen. Sent å går kveld kommer Dagbladet med følgende overskrift: Uambisiøst. Gammelt nytt. Festtaler. Lysbakken mangler ambisjoner. Flere ledende personer i miljøene kritiserer programmet til regjeringen som Lysbakken la frem i går.

Som jeg også skrev i går. Det er mye som kan sies om programmet. Og ja; det er mye som kunne vært annerledes, og fortsatt mangler det en hel del. Samtidig så mener jeg fortsatt at dette er et langt skritt fremover. Når man leser kritikken, så synes jeg at overskriften er blåst opp og svært tabloidisert. Alle de som er intervjuet sier at det er mye bra i programmet.  Men så sier de at det mangler mye. At byggingen av store enheter kan forsette, at overgrep ikke blir gjort noe med m.m.

Jeg skal ikke skrive om hele dokumentet her, men jeg har lyst å komme med noen eksempler.

Det enkelte menneske skal kunne bo slik hun eller han selv ønsker. Jeg ser frem til sakene der dokumentet blir slått i bordet til kommunene som tvinger personer inn i boliger med institusjonslignende karakter. Hvordan skal kommunene nå argumentere?

Retten til nødvendige tjenester er i prinsippet uavhengig av bosted. Hvordan skal bydelene i Oslo nå utlyse anbudskonkurranser som innbefatter både tjenester og bolig?

Målet er at antallet dispensasjoner fra kompetansekravene til ansvarlige for tvangstiltak reduseres. Hvordan skal omsorgsdepartementet og kunnskapsdepartementet nå argumentere i mot økte studieplasser og opptrappingsplaner for innføring av flere vernepleierstillinger i kommunene?

Jeg gleder meg til kommende års statsbudsjett og kommuneplaner.

Dette handler vel om strategi. Gir vi programmet og Lysbakken bare kritikk, blir også dokumentet avvist som et ugyldig dokument. Et dokument som kan legges i skrivebordsskuffen med argumentet om at dette var jo alle uenig i. Da må vi kanskje vente 10 år til før det skjer noe. Hvis vi derimot har en positiv innfallsvinkel på det, kan vi gjøre dokumentet til noe mer enn det det er i dag. Vi kan bruke det til å utvikle feltet i riktig retning.Vi kan bruke det til å styrke tjenesteutøverne, vi kan bruke det i politikkutviklingen i kommunene, og andre departement kan bruke det som grunnlag for sin egen politikkutvikling på feltet.

De av dere som leser bloggen min jevnlig, vet at jeg er fan av positiv forsterkning. Dette er et kroneksempel på hvor dette må være et grunnleggende prinsipp.

3

I dag en festdag

Foto: Mia Paulsen/ Fontene

Jeg hadde faktisk begynt å gi opp. Gi opp at en statsråd virkelig skulle ta et helhetlig blikk på situasjonen for personer med utviklingshemning. At noen med makt og myndighet faktisk skulle ta innover seg at rettsikkerheten, levekårene og tjenestene for personer med utviklingshemning ikke er tilfredsstillende.

Dere, i dag har det skjedd!

Audun Lysbakken, statsråd i barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet lanserte i dag et informasjons- og utviklingsprogram for politikken overfor personer med utviklingshemning, «Mennesker med utviklingshemning skal heller ikke diskrimineres!». På lanseringen i Oslo i dag var det flere som snakket om at dette er en videreføring av den 20 år gamle ansvarsreformen. Dessverre er dette helt på sin plass. Det er nødvendig å slå fast at prinsippene fra ansvarsreformen fremdeles gjelder i dag. Jens Petter Gitlesen, forbundsleder i NFU, mente at det som skjedde i dag var det viktigste som har skjedd på feltet på 10 år.

Det er mye man kan si om programmet. Det inneholder ikke så mye nytt, men det skal tydeliggjøre for blant annet kommuner og ansatte hvilke retningslinjer man skal følge i den lokale politikkutviklingen på området. Det er like vel mye spennende her, og det viktigste er at det skal sette fokus på et område som det har vært svært stille rundt.  Jeg liker blant annet spesielt godt at begrepet fagutviklingsvernepleier nå står klart og tydelig i et offentlig dokument. Det er svært spennende.

Karin Andersen sa en gang at vi må være flinkere til å støtte politikere som gjør noe bra. I dag får Lysbakken og hans statssekretær Henriette Westhrin high five fra meg. Strålende jobbet. Dagen i dag er en festdag. Programmet er et stort fremskritt. I morgen begynner jobben. Programmet må ikke bli et skrivebordsdokument. Den jobben må vi ikke bare overlate til politikerne. Den jobben må vi vernepleiere ta ansvar for hver dag. La oss sørge for at dagen i dag faktisk blir en merkedag.

PS! Les også bloggen til Lysbakken.

1

a-ha

a-ha har sine avslutningskonserter i disse dager. En epoke er over. Reformen for mennesker med utviklingshemning er snart 20 år gammel. Får håpe dens epoke ikke er over.

Deltakelse er et sentralt begrep. Personer med utviklingshemning skal ha like muligheter til deltakelse som alle oss andre. Har de det? Denne «søte» historien om snille a-ha er et godt eksempel. Laila trenger ledsager til a-ha konserten, men har ikke råd. Det ordner seg til slutt. En søt liten dagbladhistorie. Dessverre tar ikke journalisten opp de prinsipielle sidene ved historien. Hva er det som faktisk er problemstillingen her?

Mange personer med utviklingshemning opplever at de ikke har samme mulighet som oss andre til deltakelse i samfunnet. Mange har ikke råd til å dekke ledsagers utgifter til fritidsaktiviteter eller ferieturer. Det finnes ikke standardiserte ordninger som sikrer at slike utgifter blir dekket. For noen år tilbake var dette en diskusjon i media. Politikere mente at noe måtte gjøres. Vurderingene i statsbudsjettet var annerledes. Utgifter til ferie skal ikke dekkes av staten. Personer med utviklingshemning må sammenlignes med andre som har lite penger, og skal ikke ha særordninger. Dette er jo selvsagt en logisk brist. Det er jo ikke seg selv man skal ha støtte til, men til «krykken» (ledsageren) som gjør det mulig.

Jeg håper at politikere og konsertarrangører kan bli mer prinsipielle! Utgifter til egen person skal personen dekke selv. Utgifter til ledsager må andre dekke. Kun på denne måten kan man faktisk gjøre en reell sammenligning (for de som absolutt vil gjøre det)!

2

Flink – engasjert – stolt!

Jeg jobber for personer med utviklingshemning – og er stolt av det!

Når sa du det sist? Når hørte du noen si det? Vi tar det en gang til:

Jeg jobber for personer med utviklingshemning – og er stolt av det!

Jeg vil begynne denne bloggposten med 3 påstander:

  1. Vi som jobber for personer med utviklingshemning er ikke flinke til å skryte av det arbeidet vi gjør.
  2. Politikere og administratorer er ikke flinke til å skryte av de som jobber i tjenestene for personer med utviklingshemning.
  3. Slapp av; det er (nesten) ingen som bryr seg uansett!

Jeg treffer mange flinke folk. Folk som jobber for personer med utviklingshemning. De jobber på skolen, på dagsenteret, i hjemmet til de de jobber for. Flinke og engasjerte folk som brenner for arbeidet sitt. Samtidig hører jeg at det er vanskelig å rekruttere fagfolk. Ofte beskrives rekrutteringen som å «kaste folk rett inn fra gaten», «Vi tar det vi får».

Bortsett fra generelle kvalitetssikringsbestemmelser, er det kun et sted i lovverket som stiller konkrete krav til folk som skal jobbe for personer med utviklingshemning. Dette gjelder utdanningskravene i sosialtjenesteloven kapittel 4a som regulerer bruk av tvang og makt. Her stilles det ulike krav til utdanning ut i fra hvilke formål tvangsbruken har. Nyere undersøkelser viser at disse kravene er en vits. I over 80 % av tilfellene der det er nødvendig å bruke tvang etter lovverket, innvilges det dispensasjon fra utdanningskravet. Den formelle kompetansen mangler på det eneste området der det stilles krav om det. Hvordan er det da i resten av tjenestene? Selv om det meldes om økt søknad på vernepleierutdanningen i 2010, er rekrutteringen av kompetente fagfolk en utfordring.

Hva skyldes så dette? Det er nok en lang rekke faktorer som spiller inn her. Lønn er en selvsagt faktor. Få rekrutteres inn i fagstillinger i tjenestene for personer med utviklingshemning på bakgrunn i høy lønn. I vår var vernepleiere i streik i kommunesektoren. Folk som jobber for personer med utviklingshemning streiket for å bli verdsatt. For at samfunnet skal verdsette det å arbeide for andre mennesker på lik linje med å arbeide med tall og teknikk.

En annen faktor som mange peker på er status. Det gir ikke høy status å jobbe i tjenestene for personer med utviklingshemning. Du kan kanskje spørre «hva så?», men jeg er overbevist om at dette er en svært viktig faktor. Status er ikke bare et honnørord. Hvis man operasjonaliserer status vil man finne ulike faktorer som er med på å gi ordet status innhold. Det kan være slike ting som fokus og oppmerksomhet fra politikere, administratorer og opinion, tilgang på kurs og egenutvikling, mulighet til å drive med fagutvikling og forskning. Status trenger ikke å bety at man har høyere status enn noen andre, men det kan bety viktige faktorer som muliggjør tjenesteyting av høy kvalitet. Det er alvorlig og bekymringsfullt at vernepleiere ikke vil jobbe for personer med utviklingshemning. Lav status gir dårlig rekruttering og dårlig kvalitet.

Dette må vi gjøre noe med. Vi vernepleiere kan gjøre noe med det. Vi kan blant annet begynne å skryte mer av det vi driver med. Vi kan vise hvor flinke, engasjerte og stolte vi er over jobben vår. Vi kan vise frem det viktige og flotte arbeidet vi driver med. Kanskje flere kan få opp øynene både for viktigheten og kompleksiteten i arbeidet for personer med utviklingshemning.

Politikere og administratorer kan også gjøre mer. Begynn med skryt. Skryt over den viktige jobben vernepleiere og andre gjør for mennesker med utviklingshemning.

Kanskje kan også personer med utviklingshemning selv, og deres organisasjoner NFU og LUPE skryte mer av oss også?

Det er viktig å påpeke utfordringene vi har i tjenestene, men det er også viktig å få frem alt det positive. «Jævlifisering» tjener få, spesielt ikke personer med utviklingshemning selv.

Hvis du likte det jeg har skrevet her, liker du kanskje også det jeg skrev om

– Positiv forsterkning

– Framsnakking

og kanskje du har tid til å la deg inspirere av denne lille videosnutten.

1

Enig!

For noen bloggposter tilbake skrev jeg om Lysbakkens inkluderingsutvalg. Jeg ble glad for at ministeren tok seg tid til å kommentere innlegget.  Er også glad for at flere mener det samme som meg. Terje Georg Gunnarsen utfordret Audun Lysbakken i BA for noen dager tilbake. Han påpeker også behovet for fokus på personer med utviklingshemning når man snakker om inkluderingsutfordringer.

Jeg må nok innrømme at flere leser BA enn min blogg, så forhåpentligvis svarer Lysbakken også i BA.

0

Inkluderingsutvalget

Audun Lysbakken presenterte i dag et nytt regjeringsoppnevnt utvalg. Utvalget skal gi innspill til hva slags strategi Norge bør velge for å lykkes som flerkulturelt samfunn. Dette er spennende og viktig. Det kan dog se ut som ministeren har litt for dårlig selvtillit. Synes talen han holdt til SVs landsstyre la et godt grunnlag for politikkutforming på området.

Utvalget blir av departementet omtalt som inkluderingsutvalget. Dette synes jeg er trist. Inkludering handler om noe mer enn det såkalte flerkulturelle samfunnet med fokus på personer med annen etnisk bakgrunn. Det er synd at inkluderingsbegrepet blir snevret inn på denne måten. Jeg har lekt meg litt med mandatet til utvalget:

Inkluderingsutvalget skal blant annet diskutere, vurdere og foreslå tiltak knyttet til:

  • Utfordringer med en mulig utvikling av et klassedelt samfunn, hvor personer med innvandrerbakgrunn utviklingshemning har dårligere levekår og lavere samfunnsdeltagelse enn resten av befolkningen. Det gjelder særlig innvandreres personer med utviklingshemnings deltagelse i arbeidslivet.
  • Hva kan gjøres for å øke den lave yrkesdeltagelsen til kvinner i enkelte grupper personer med utviklingshemning.
  • Hvordan samfunnet bedre kan benytte de ressursene mange innvandrere personer med utviklingshemning besitter, både med tanke på økonomisk vekst og samfunnsmessig utvikling.
  • Hvordan deltagelse i utdanningssystemet for innvandrere og deres barn personer med utviklingshemning kan virke utjevnende, skape sosial mobilitet og bidra til å sette unge i stand til å ta selvstendige livsvalg
  • Hvilke utfordringer som knytter seg til bokonsentrasjon av enkelte grupper i byområder personer med utviklingshemning(segregering), og hvordan disse utfordringene kan løses.
  • Hvordan man bedre kan inkludere innvandrere personer med utviklingshemning på sentrale samfunnsarenaer og bringe deres erfaringer, kompetanse og synspunkter inn i offentlig debatt og demokratiske prosesser.
  • Hvilke felles verdier bør danne grunnlaget for vårt flerkulturelle et inkluderende samfunn, og hva kan gjøre for å sikre at hele befolkningen slutter opp om disse verdiene.
  • Hvilke aktuelle og mulige konfliktområder som finnes i det flerkulturelle et inkluderende samfunnet hvor ulike verdier og prinsipper kan komme i konflikt, og hvordan samfunnet best kan håndtere slike konflikter når de oppstår.

Poenget mitt er selvsagt at inkludering ikke handler om en gruppe i samfunnet. Det handler om oss alle. Det handler om visjoner og prinsipper for utviklingen av et samfunn for oss alle. Utvalget med fokus på etniske minoriteter er selvsagt viktig, men det er synd at man ikke sparte «inkluderingsutvalget» til noe mer. Det trengs!

6

Politikere og Grand Prix

Først må jeg si at jeg synes det er helt greit om Dissimilis ikke skal opptre som pauseinnsalg i Melodi Grand Prix. Det hadde vært knallbra om de gjorde det, men det er mange flinke folk som Norge kan promotere ved en slik anledning.

Dagsrevyens innslag om Dissimilis og Melodi grand prix får meg til å undre. Har ikke politikere bedre ting å holde på med? Knut Arild Hareide fremmer her forslag om at Dissimilis bør være pauseinnslag i det store arrangementet som alle nå venter på (???). Han ønsker seg mindre glam og mer substans. Først var det Drømmehagen og makapakka. Nå er det melodi grand prix. Noe må jo også politikere drive på med, og jeg mener jo at det er viktig at politkken søker å styre mye, men nå er det vell langt over grensen. Hva i huleste har stortingspolitikere med hvem som skal være pauseinnslag i grand prix. Nå vil sikkert Hareide si at han selvfølgelig ikke ønsker å bestemme dette, men at det må være lov å komme med velbegrunnede forslag. Det er sikkert sant nok også.Det er også bra at man fremmer personer med utviklingshemnings talent og kompetanse i ulike sammenhenger.

Det er svært få personer med utviklingshemning som er i vanlig jobb. Tilsyn viser at de aller fleste kommuner bryter loven knyttet til tjenestene for personer med utviklingshemning. Over 80 % av vedtakene om bruk av makt og tvang må ha dispensasjon fra utdanningskravene i lovverket. Foreldre må kjempe seg til gode levekår. Det er en økende tendens til segregering.

Knut Arild Hareide: Om du ønsker å bedre situasjonen for personer med utviklingshemning er det nok å ta tak i. Om du ønsker å bruke tiden din på noe annet enn sakene i transportkomiteen, bruk gjerne tiden din på dette. Det finnes mye viktigere saker for personer med utviklingshemning enn at Dissimilis skal spille i Melodi grand Prix!

Når det er sagt så var det et annet moment ved innslaget i dagsrevyen som jeg kanskje reagerte enda kraftigere på. Når NRK skal forklare hvorfor Dissimilis ikke skal delta, svarer de følgende:

«Vi har stor respekt for det arbeidet Dissimilis har gjort, men vi har måttet takke nei fordi vi lager en TV-sending for hele Europa»

Hva i huleste er det for et svar? Hva har det med om Dissimilis skal opptre eller ikke. Kan ikke et Dissimilis innslag være godt nok tv for hele europa? Jeg forstår ingenting av det svaret. De kunne for eksempel ha svart at de har andre planer. Mener NRK med det svaret noe slikt som dette:

Her i Norge tåler vi og er vant med disse tullingene som av og til opptrer på tv. Egentlig er de ikke så gode så vi kan i hvertfall ikke vise de for resten av europa! Hva vil de da tro om oss?

Dissimilis som pauseinnslag hadde vært et supert bidrag til grand prix. Både for å vise noe vi er stolt over, samt å vise det europeiske mangfoldet. Men det denne saken sier meg mest er:

1) Heller ikke politikerne tar situasjonen for personer med utviklingshemning på alvor ved å fremme saker som faktisk betyr noe.

2) NRK har tullete begrunnelser når de er redd for å tråkke noen på tærne.

3

Blogg på WordPress.com.

opp ↑