Cato Brunvand Ellingsen

De fleste vernepleierstudenter og vernepleiere har nok diskutert om vernepleier er et godt nok navn for de som gjennomfører denne unike utdanningen. Utdanningen er en kombinasjon av ulike områder, vernepleieren har en kombinasjon av sosialfaglig kompetanse og helsefaglig kompetanse. Utdanningen er snart 50 år (som treårig utdanning), og navnet må sees i lys av den tiden utdanningen ble født. Samtidig har det flere ganger vært stilt spørsmål ved om hvorfor navnet ikke har endret seg i tråd med utdanningen og tjenesteområdene. Her har jeg skrevet litt om debattene rundt et eventuelt navneskifte.

Bjørn Horndalen skriver om navnediskusjonen i boken sin (Ideologi, fag og virkelighet – vernepleierutdanningen gjennom 50 år). Her poengterer han at det var behov for å nyansere pleier- begrepet noe. Vern kom ikke fra det å beskytte noen fra noe, men det å tilrettelegge muligheter. Yrket skulle være aktiviserende og stimulerende, men man valgte pleie begrepet til tross for at dette kunne virke noe passivt.

Undertegnede er nok noe skeptisk til at veldig mange tenker på tilrettelegging for muligheter når man skal definere vern, men det er interessant at til tross for at man ente opp med vernepleierbegrepet, tenkte man noenlunde likt på hva en vernepleier skulle gjøre. Ja, det har endret seg mye, men etter min mening viser dette en slags rød tråd i utdanningen (boken anbefales forresten for de som vil ha en grunnleggende innføring i vernepleierutdanningens historie).

Så tilbake til navnediskusjonen. Allerede ved opprettelsen av navnet sier utvalget som jobbet med dette at «uttrykket vernepleier er brukbart. Helt fornøyd er vi ikke med uttrykket». Her legges vell grunnlaget for en evigvarende diskusjon. Det største problemet har vell kanskje vært at det ikke har kommet noen forslag som alle umiddelbart kunne enes om. Det uttrykket, det begrepet som alle kjenner seg igjen i. Skal man først bytte navn, trenger man et navn som er dekkende for utdanningen og yrket. Man trenger noe som fenger, og som har god klang gjennom skiftende tider. Dette har vist seg svært vanskelig. Navn som har vært foreslått (både offesielt og i uformelle diskusjoner) er for eksempel oligonom, funksjonom, pedapeut, atferdsendrer, endringsingeniør, atferdsingeniør, miljøpedagog, omsorgspedagog, sosialpedagog, helse- og sosialpedagog, habilitator, selvstendighetspedagog og sikkert mange flere.

På slutten av 80-tallet var navnediskusjonen i norsk vernepleierforbund (NVF) på sitt heteste. To yrkestittelutvalg leverte sine innstillinger til to påfølgende landsmøter. I «Vernepleieren» (tidsskriftet til NVF) nr. 6 1989 oppfordrer Mariann Bakken i sin lederartikkel til debatt om navnet som det da er bestemt skal endelig vurderes. Endring av yrkestittelen var på høring i NVF sine fylkesavdelinger og i «Vernepleieren» nr. 7 samme år kunne de opplyse om at 8 fylkesavdelinger så langt hadde svart. De fleste gikk da inn for funksjonom, en tittel som språkrådet hadde anbefalt. Selv om det ble stilt spørsmål ved manglende debatt, var det i 1989 en rekke innlegg i «Vernepleieren» som argumenterte for eller i mot navneendring. Dette var også tiden for reformen. Mange mente at det var viktig med en endring av navn på vei inn en ny tid. Andre mente at navnet gradvis ville endre seg med en ny omsorg, mens andre kanskje var redd for at en navneendring ville bety starten for slutten for utdanningen da kanskje vi kunne bli glemt inn i den nye omsorgen. Diskusjonen gikk jo parallellt med diskusjonen om behovet for vernepleiere i den hjemmebaserte omsorgen.

Landsstyret i NVF vedtok høsten 1989 hvordan uravstemming om eventuell navneendring skulle foregå. Vernepleier ble satt opp i mot funksjonom og sosialpedagog. På vårparten 1990 ble navnedebatten avgjort med uravstemmingen. 51,5 % stemte mot en navneendring. 47,2 % stemte for navneendring. Av de som stemte for navneendring var det klart flertall for sosialpedagog tittelen, mens funksjonom fikk færrest stemmer. 77, 7 % av de stemmeberettigede stemte, noe forbundsledelsen var strålende fornøyd med.  Forbundsledelsen var også fornøyd med at det ikke ble noen endring. Samtidig var det en erkjennelse om at debatten nok bare var lagt til hvile. NVFs forbundleder Brit Unni Arntsen uttalte dette til «vernepleieren» nr. 3 1990: «Jeg tror ikke at vi forblir vernepleiere på lang sikt. Men neste gang vi tar opp spørsmålet, vil det bli en bedre diskusjon ut fra en ny virkelighet og en ny innsikt i vår egen yrkesrolle».

Jeg tror at de fleste, om de tenker på det, er ganske misfornøyd med navnet vernepleier. Men desverre er det ikke kommet noen gode forslag som alle kan enes om. Hovedargumentet for å ikke starte en prosess om endring av navn (uavhengig av om man har et godt alternativ) har vært at vernepleiernavnet er blitt godt innarbeidet hos myndigheter, arbeidsgivere, og eller i opinionen. Vi vil miste noe av kjennskapen til yrket om vi skifter navn. Det kan godt være at dette er et godt poeng, men hvor kjent er vi egentlig? Vet onkelen din hva en vernepleier er? Vet økonomen i lederstillingen i kommunen hva en vernepleier er? Vet sykepleieren på sykehjemmet som aldri har hatt vernepleier ansatt hva en vernepleier er? Ja, vi er mer synlige i dag enn jeg tror vi var før, blant annet i myndighetenes bevissthet. Vi har en viktig rolle i velferdsnorge. Men: Vi kommer nok alltid til å være en liten yrkesgruppe. Vi kommer nok alltid til å jobbe med grupper i samfunnet som er lite synlige. Vi kommer nok alltid til å måtte bruke tid til å fortelle om oss selv og utdanningen/ yrket vårt. Uavhengig av navn.

Men; er det like vell verdt å bruke tid og krefter på å endre navn? Som vernepleier Hans Peter Sandberg sier det i et innlegg i vernepleieren nr. 10 1989: «Er det ikke andre ting som er viktigere enn en ny tittel? I Stortinget sitter et parti som vil legge ned velferdsstaten. Er det ikke viktig å få han Hagen vekk? Vi har fått en ny reform som vi har drømt om i årtier. Er det ikke viktigere praktisering av denne? Så våre brukere får det bedre pr. dags dato. Ja, det er så mange andre ting som er viktigere enn hva vi kaller oss?»

Det viktigste er vell at vi gjennom godt arbeid viser hva det vil si å være vernepleier. Viser at vi er flinke og nødvendige. Gjør oss attraktive, både for arbeidsgivere og kommende studenter, for brukerne vi skal arbeide for og for resten av opinionen. Da tror jeg kanskje at vi kan leve godt med, og være stolte av navnet vårt.