Jostein Bjørndal, pedagogisk leiar i Merkesteinane, tar i søndagens aftenposten til orde for at karakteristikken funksjonshemmet forlengst burde vært kastet på en språklig skraphaug. Det er interessante betraktninger han kommer med, og flere ulike momenter som kan diskuteres. Og som bør diskuteres av vernepleiere med jevne mellomrom. For det er som han sier (dog hevder han at det er en floskel); «språk er makt». På facebook gruppen vernepleier blir da også ord og uttrykk diskutert.

Det er mye som kan sies om funksjonshemmet eller/ og utviklingshemmet som ord og begrep. Jeg tror Bjørndal har rett i at dette i stor grad viser til egenskaper ved personen. Samtidig vet jeg ikke om jeg er enig i at funksjonshindra er så mye bedre. Et viktig poeng her er forståelsen av funksjonshemning som gapet mellom individets forutsetninger og samfunnets krav. Seksjonsrådet for vernepleiere i FO har skrevet noe om dette i sitt hefte «Om vernepleieryrket». Det er mulig at begrepet funksjonshemmet påpeker at endringsarbeid i stor grad skal foregå knyttet til individets forutsetninger. En tradisjon med utelukkende ferdighetstrening for å tilpasse seg og mestre samfunnets krav vil være et resultat av ensidig fokus på individets forutsetninger. På den andre siden kjøper jeg ikke helt at man kun skal ha fokus på samfunnets krav. Jeg tror at at det er viktig å ha fokus på mer enn et område. Og jeg er overbevist om at vernepleiere skal ha et slikt kombinert fokus. Både knyttet til styrking av enkeltindividet og endring av miljøet i individets omgivelser. Et område som vernepleiere kanskje ikke er gode nok, er knyttet til det politiske samfunnsarbeidet. Hvordan rette krav om læringsfokus på samfunnsnivå?

Hva mener dere? Er det slik at vernepleieren ikke er flink nok på dette området? Eller er det slik at vernepleieren i utgangspunktet ikke skal ha dette fokuset, men nettopp fortsette å være god på arbeidet med enkeltindividet og dens omgivelser?